Søk

Resultat

• Utveksling

  for-studenter / studier-i-utlandet

  Utveksling
• Network Analysis

  studier / nettstudier / enkeltemne / network-analysis-

  Network Analysis skal gi deg forståelse for relevansen av sosiale nettverk i virksomheter og å gi deg praktisk erfaring med hvordan du kan tolke og meningsfullt diskutere en rekke nettverksmålinger og tiltak.

  Nettstudium

  Enkeltemne

  Heltid \ Deltid
• Forskningssamarbeid

  forskning / forskningssamarbeid

  Høyskolen Kristiania er i vekst og bygger stadig større og bredere forskingsmiljøer. Kristiania prioriterer nasjonalt og internasjonalt samarbeid, og er med i en rekke internasjonale nettverk. 
• Samfunnsøkonomi

  studier / nettstudier / enkeltemne / samfunnsokonomi

  I samfunnsøkonomi vil du lære om ulike samfunnsøkonomiske temaer, og få solid forståelse for hvordan økonomiske sammenhenger påvirker vår hverdag.

  Nettstudium

  Enkeltemne

  Heltid \ Deltid
• Fritak for emner

  for-studenter / eksamen / fritak-for-emner

  Søknad om emnefritak for stedsbaserte studenter
• Styrket militærmakt øker sjansen for statskupp

  kunnskap-kristiania / 2019 / 10 / styrket-militarmakt-oker-sjansen-for-statskupp

  KRISTIANIA KUNNSKAP: Olje og militærkupp Mye tyder på at Sudans (eks-)president Omar al-Bashir ble tatt på sengen av sine egne militære ledere i et militærkupp april 2019. Morgenen 11. april 2019 begynte med at høytstående offiserer med makt plasserte 75-åringen i husarrest. Samtidig sørget det militære for å ta kontroll over strategiske veier og broer inn mot Khartoum, og å stenge grenser og flyplasser. Slik virket det hele nokså godt planlagt fra militærets side, og al-Bashir kan selv ikke ha vært klar over planene om å få ham fjernet, selv om tusener hadde demonstrert i hovedstaden med krav om å få ham ut av presidentstolen. Men slikt er vel en diktator med stående arrestordre fra Krigsforbryterdomstolen i Haag vant med fra tid til annen. Raust forsvarsbudsjett Han har styrt landet i 30 år etter selv å ha tatt makten ved et militærkupp mot den demokratisk valgte regjeringen til Sadeq al-Mahdi i 1989. Den gang var han en av de militære lederne som fjernet al-Mahdi. Han var da også i sin jobb som president opptatt av å ha et raust forsvarsbudsjett. «Selv om 100 prosent av statsbudsjettet ble brukt på forsvar, ville det fortsatt ikke vært nok», skal president al-Bashir ha ytret i forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet for 2017, et år hvor han ifølge Stockholm International Peace Research Institute brukte 4,4 milliarder dollar på forsvar. Hans planlagte utgifter til skole og helse var noen få prosenter av dette. Økt fare for militærkupp Med et slikt beist av et forsvar burde han vite at det kan snu seg mot ham. Det er nemlig mye som tyder på at et stort forsvar er en viktig forutsetning for å skape økt fare for militærkupp, hvis også andre forutsetninger er til stede, som svake institusjoner og mangler på demokratisk tradisjon. Vi som forsker på kupp, vet at historisk blir hele tre av fire kupp planlagt og/eller gjennomført av det militære. Men er militære utgifter en årsak til kupp? Olje på land driver forsvarsutgiftene I min forskning har jeg utnyttet at forekomst av olje på land er en viktig driver for militærutgifter, siden olje på land ofte blir gjenstand for konflikt og sabotasje av geriljagrupper og dermed må forsvares mer intensivt av militære styrker enn olje som ligger langt til havs. Dermed bygger land med store oljeressurser på land sterke hæravdelinger, slik tilfellet er for Sudan og forholdet til oljen i sør. Sammenhengen er ganske tydelig. For ett fats økning i olje som produseres på land per innbygger, øker forsvarsutgiftene med en halvt prosent av bnp. For å etablere en årsakssammenheng utnytter jeg at oljeprisen er vanskelig å påvirke for de fleste politikere. Når oljeprisen stiger, får politiske ledere mer å bruke på militæret, og forsvaret bygges større. Øker sannsynligheten for statskupp Min forskning viser at økning i militærutgifter som følge av økning i oljeinntekter som kommer fra landolje, øker sannsynligheten for statskupp. Jeg har brukt kvantitative modeller på et stort datasett med den globale forekomsten av statskupp i 190 land fra 1950 til 2012, kombinert med data for oljeproduksjon på fordelt på onshore og offshore, som er fått fra det norske konsulentselskapet Rystad Energy. Artikkelen er publisert i aprilutgaven av The Economic Journal. Resultatene viser at dobling i oljeprisen fører til nesten dobling i hvor ofte kuppforsøk forekommer i land som har mye landolje (på nivå med for eksempel Irak). Hvem vokter vokterne? Funnene gir et lite ekko til eldgamle spørsmål: «Quis custodiet ipsos custodes» – hvem vokter vokterne – spurte den romerske poeten Juvenal cirka år 200. Spørsmålet er tidløst, fordi det blir aktuelt igjen og igjen. Og i våre dager er økte investeringer i forsvar høyt på agendaen. Faren for statskupp er liten i de fleste Nato-land. Likevel skal vi ikke lenger tilbake enn til 2016 for siste kuppforsøk i et Nato-land, da en fraksjon i det militære forsøkte et kupp mot Erdogan i Tyrkia. Referanser: Frode Martin Nordvik: Does Oil Promote or Prevent Coups? The Answer is Yes. The Economic Journal, vol. 129, Issue 619, April 2019, pages 1425–1456. Denne formidlingsartikkelen er publisert 27. april 2019 i Dagens Næringsliv (og i Dn.no dagen før) med vignetten «Forskning viser…». Tekst:   Førsteamanuensis Frode Martin Nordvik, Institutt for økonomi og innovasjon ved Høyskolen Kristiania.

  
• Studieavgift utenfor EU/EØS og Sveits

  studere-hos-oss / prisoversikt / studieavgift-utenfor-eos

  Studieavgift for studenter fra land utenfor EØS-området
• Kan oljefunn stenge kvinner ute av arbeidsmarkedet?

  kunnskap-kristiania / 2021 / 09 / kan-oljefunn-stenge-kvinner-ute-av-arbeidsmarkedet

  KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Arbeidsliv Få steder i verden er det færre kvinner i betalt jobb enn i Midtøsten og de arabiske statene. Kun én av fem kvinner har jobb i denne regionen, mot fire av fem menn. Det har fått forskerne til å stille spørsmål om hva som er årsaken til at kvinner blir utestengt fra arbeidslivet. Er det kulturen? Islam? Oljen? Forskere fra Høyskolen Kristiania utfordrer en mye sitert teori fra 2008 om at oljen har skylda. I en studie undersøker Knut-Eric Joslin og Frode Martin Nordvik hvorvidt store oljefunn påvirker kvinnelig yrkesdeltagelse i 126 land. De finner ikke noen slik sammenheng. Derimot viser det seg at det er streng islamsk familielovgivning, og ikke olje, som stenger kvinnene ute. Les også: Kan Venezuelas oljekollaps lære oss noe om effekten av norsk oljekutt? Mannsdominert oljeindustri Mer om det, men først: Hva har egentlig olje med saken å gjøre? I studien fra 2008 peker den amerikanske forskeren Michael L. Ross blant annet på at oljeindustrien i seg selv er mannsdominert. Når oljeinntektene vokser, er det menn som får jobb. Kvinner jobber på sin side i eksportrettet industri, som tekstil, husholdning, sko og landbruk. Det gjør, ifølge Ross, at oljefunn bidrar til en kjønnsdiskriminerende Hollandsk syke. Hollansk syke går ut på at oljeindustriens vekst bidrar til styrking av valutakursen, som fører til at prisene på varene som eksporteres går opp. Eksportindustrien blir dermed mindre konkurransedyktig på verdensmarkedet. Ettersom kvinnene jobber i eksportindustrien, fører oljefunn til at det blir færre jobber i kvinnedominerte yrker. Når kvinner ikke lenger møtes på arbeidsplassen mister de også muligheten til å dele informasjon, utvikle sosiale nettverk og samles for å tale felles sak. De blir også mindre politisk aktive, og det blir færre kvinner i politikken, så vel som i utdanning og arbeidslivet for øvrig. Les også: Ambisjoner på kvinners vis kan være midt i blinken for det nye arbeidslivet Kan ikke flytte etter jobben Men denne mye siterte forklaringen ble ettergått av Nordvik og Joslin: — Det stemmer ikke at arbeidsmarkedet er så kjønnsdelt i Midtøsten som olje-teorien bygger på. Mange oljerike land og regioner lider ikke av denne kjønnsdiskriminerende hollandske syken. Vi ville derfor utforske den andre muligheten, at religion er årsaken til at så få kvinner er yrkesaktive i denne regionen, sier Nordvik. Problemet, mener han, er streng islamsk familielovgivning som begrenser kvinners bevegelsesfrihet. — Et av hovedfunnene våre er at islamske religiøse lover som begrenser kvinners mobilitet, basert på sharia, påvirker i hvor stor grad kvinner får ta del i økonomiske oppgangstider i mange muslimske land. Det er for eksempel dette religiøse rammeverket som Taliban tidligere har styrt etter i Afghanistan. I slike samfunn har ikke kvinner tillatelse til å bevege seg utenfor hjemmet uten en såkalt mahram, en anstand, sier Nordvik. I land med streng islamsk familielovgivning handler det om at kvinner ikke kan flytte dit jobbene er på samme måte som menn kan det. — Dermed har kvinner et stort handikap sammenlignet med menn når det oppstår en boom i én del av økonomien. Menn kan flytte fritt dit jobbene er, kvinner kan det ikke, poengterer Nordvik. Les også: Vil Taliban kaste ut kvinnene?   Gjelder ikke i alle muslimske land I muslimske land hvor islamske lover ikke gjelder, møter ikke kvinner de samme begrensningene. —Det ser altså ikke ut til å være Islam som sådan som hindrer kvinner i å ta del i økonomiske oppgangstider. Snarere virker det som det er den islamske lovgivningen som begrenser kvinners muligheter på arbeidsmarkedet, sier Nordvik. For eksempel ble islam forbudt i de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia, som Tadsjikistan, Kirgisistan og Kasakhstan. Her er det en høyere andel kvinner som jobber, enn i Midtøsten. Lovgivningen i disse muslimske landene har større likhet for loven mellom kvinner og menn. Likevel har rundt 15 land i Midtøsten, Nord-Afrika og Asia svært strenge mobilitetsregler for kvinner. Positiv utvikling under press I Afghanistan økte kvinnelig yrkesdeltagelse fra at 15 prosent av kvinner eldre enn 15 år deltok i arbeidslivet i 2010, til at nesten 22 prosent av kvinnene gjorde det i 2019. Samtidig har lovverket i Afghanistan blitt mer likt for menn og kvinner. Nå har imidlertid den islamistiske bevegelsen Taliban tatt makten i landet. —Det er et åpent spørsmål hvordan Taliban vil implementere islamsk lovgivning i Afghanistan fremover, men vår forskning tyder på at den gledelige utviklingen vil reverseres dersom Taliban gjeninnfører en strengt tolket islamsk lovgivning, påpeker Nordvik. Referanse: Knut-Eric Joslin, Frode Martin Nordvik. (2021) Does religion curtail women during booms? Evidence from resource discoveries. Journal of Economic Behavior and Organization. Volume 187 , July 2021, Pages 205-224 Ross, M. L. (2008). Oil, Islam, and Women.  The American Political Science Review ,  102 (1), 107–123. http://www.jstor.org/stable/27644501 Artikkelen er publisert som formidlingsartikkel i nettavisen forskning.no 25. september 2021 . Vi vil gjerne høre fra deg! Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til  kunnskap@kristiania.no .   

  
• Vil Taliban kaste ut kvinnene?

  kunnskap-kristiania / 2021 / 09 / vil-taliban-kaste-ut-kvinnene

  KOMMENTAR: Frode Martin Nordvik om kvinners rettigheter  Da Taliban overkjørte det afghanske militæret i løpet av få dager i august 2021, la mange merke til at et ledende Taliban-medlem lot seg intervjue av en kvinnelig journalist. Dette, og flere av uttalelsene fra Talibans side, ga et lite håp for fremtiden til kvinner i landet under Taliban 2.0. «Kvinners rettigheter vil bli respektert innen rammeverket til islamsk lov», sa Taliban på en pressekonferanse i midten av august. Men omtrent samtidig ble to kvinner som arbeidet som nyhetsankere, fjernet fra sine stillinger ved Radio Television Afghanistan, mens de mannlige ansatte fikk fortsette. Faktum er at det islamske rammeverket som Taliban snakker om, er svært restriktivt for kvinner, dersom det tolkes strengt. Les også: Kan Venezuelas oljekollaps lære oss noe om effekten av norsk oljekutt? Lav yrkesdeltagelse I vår forskningsartikkel spør vi om religion, og spesielt islam, er til hinder for kvinner i arbeidslivet. Vi studerer særskilt perioder hvor det er høy etterspørsel etter arbeidskraft, og ser på om kvinner får ta del i slike positive perioder. Den typiske utviklingen i et land hvor islam ikke er en stor religion, er at kvinner får ta del i arbeidsmarkedet når det er gode tider. I land hvor en stor andel av befolkningen følger islam, finner vi derimot det motsatte. Der faller yrkesdeltagelsen blant kvinner i oppgangstider. Les også: Kvinner som utøver lederskap Gir oljefunn flere kvinner i arbeid? Vi bruker tidspunktet for store oljefunn som et naturlig eksperiment for å studere oppgangstider. Slike oljefunn er kjent fra tidligere forskning for å gi en boom i investeringer, og i delene av arbeidsmarkedet som nyter godt av oljeboomen. Så sammenligner vi hvordan kvinners yrkesdeltagelse utvikler seg etter et oljefunn i land med en stor muslimsk befolkning, vis-à-vis i land hvor det ikke er en muslimsk befolkning. Totalt ser vi på 124 store oljefunn på tvers av 126 land i perioden 1991–2018. Vi finner at kvinnelig yrkesdeltagelse ti år etter et stort oljefunn har falt med to prosentenheter i muslimske land, sammenlignet med ikke-muslimske land. I ikke-muslimske land finner vi ingen endring eller positiv effekt på kvinners yrkesdeltagelse fra et oljefunn. Begrenser kvinners muligheter Et av hovedfunnene våre er at islamske religiøse lover som begrenser kvinners mobilitet, basert på sharia, påvirker i hvor stor grad kvinner får ta del i økonomiske oppgangstider i mange muslimske land. Det er dette «rammeverket» Taliban nå refererer til i Afghanistan. I de muslimske landene hvor islamske lover ikke er gjeldende, finner vi ingen negativ effekt av oljefunn. Det ser altså ikke ut til å være Islam i seg selv som hindrer kvinner i å ta del i oppgangstidene. Snarere virker det som det er den islamske lovgivningen som begrenser kvinners muligheter på arbeidsmarkedet. Les også: Ambisjoner på kvinners vis kan være midt i blinken for det nye arbeidslivet Kan ikke flytte Hvorfor skjer dette? For å ta del i slike oppgangstider, er det viktig å kunne bevege seg fritt dit hvor nye jobber oppstår. Islamsk lovgivning tolket strengt tillater ikke kvinner å flytte dit de vil innenfor landets grenser, eller å bevege seg utenfor hjemmet uten en såkalt mahram, en anstand. Dermed har kvinner et stort handikap sammenlignet med menn når det oppstår en boom i én del av økonomien. Menn kan flytte fritt dit jobbene er, kvinner kan det ikke. Stopper gledelig utvikling I Afghanistan er kvinnelig yrkesdeltagelse fortsatt blant de laveste i verden, selv etter årevis uten Taliban-styre. Men det har vært en positiv utvikling de siste ti årene. Kvinnelig yrkesdeltagelse økte fra at 15 prosent (av kvinner eldre enn 15 år) deltok i arbeidslivet i 2010, til at nesten 22 prosent av kvinnene gjorde det i 2019. Samtidig er lovverket i Afghanistan blitt mer likt for menn og kvinner. Men vår forskning tyder på at den gledelige utviklingen vil reverseres dersom Taliban gjeninnfører en strengt tolket islamsk lovgivning. Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Dagens Næringsliv og dn.no, 10. september 2021 med overskriften « Innlegg: Vil Taliban kaste ut kvinnene? ». Referanse: Knut-Eric Joslin, Frode Martin Nordvik. (2021) Does religion curtail women during booms? Evidence from resource discoveries. Journal of Economic Behavior and Organization. Volume 187 , July 2021, Pages 205-224 Tekst:   Førsteamanuensisene Frode Martin Nordvik og Knut-Eric Joslin fra Institutt for økonomi og innovasjon ved Høyskolen Kristiania. Vi vil gjerne høre fra deg! Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til  kunnskap@kristiania.no . 

  
• Er klimaangst den nye folkesykdommen?

  kunnskap-kristiania / 2026 / 3 / er-klimaangst-den-nye-folkesykdommen

  KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Folkehelse Klimaendringene er ikke lenger bare en miljøutfordring. De er også en psykisk helseutfordring. Særlig unge voksne rapporterer om økende bekymring, angst og hjelpeløshet knyttet til klimakrisen.   Denne bekymringen manifesterer seg på ulike måter – fra søvnproblemer og konsentrasjonsvansker til følelser av hjelpeløshet og eksistensiell angst. Klimaangst er ikke bare individuell bekymring, men noe vi opplever og bærer sammen.  Øko-angst er blitt en realitet som forskere nå ønsker å forstå bedre. Vi vet allerede en del om hvordan unge mennesker i vestlige, engelsktalende land opplever øko-angst, men vi mangler kunnskap om hvordan dette arter seg i ulike europeiske land.   Som et rikt nordisk land med progressiv miljøpolitikk og høy klimabevissthet, står Norge i kontrast til land i Sentral- og Øst-Europa, hvor miljøbekymringer møter helt andre historiske, økonomiske og sosiale situasjoner.  Et nytt norsk bidrag   For å bidra til denne globale forskningsinnsatsen har Høyskolen Kristiania startet prosjektet  ECOCARE (Eco-anxiety Cross-cultural Analysis and Research in Europe) . Forskerne skal undersøke øko-angst blant unge voksne i fem europeiske land: Norge, Tsjekkia, Slovakia, Tyskland og Polen.  Det som gjør prosjektet unikt, er at det ikke bare ser på øko-angst som et individuelt mentalt helseproblem.  Forskerne ved Høyskolen Kristiania ønsker også å vurdere det som et folkehelsespørsmål som påvirker hele befolkningsgrupper.  Vi må utvikle praktiske tiltak som faktisk kan hjelpe unge mennesker Unge voksne i alderen 18-30 år er spesielt sårbare. De står overfor den doble byrden av å arve miljøutfordringer de ikke har skapt, samtidig som de har begrenset makt til å implementere systemiske endringer. Dette kan føre til økt bruk av helsetjenester, redusert livskvalitet og svekket sosial fungering.  Økende global oppmerksomhet  Over hele verden foregår det nå forskning med fokus på sammenhengen mellom klimaendringer og mental helse. En omfattende  litteraturgjennomgang   viser at øko-angst er et voksende fenomen blant unge, men at vi fortsatt mangler helhetlig forståelse av hvordan dette påvirker ulike grupper.  Det er  kritisk behov for å forstå hvordan øko-angst oppleves på tvers av kulturer, særlig blant ikke-vestlige befolkninger og innvandrere i vestlige land.  Vi må utvikle praktiske tiltak som faktisk kan hjelpe unge mennesker.  Nyere studier  viser også at tradisjonell angst og hvordan vi oppfatter miljøkrisen sammen påvirker nivået av klimaangst. Dette betyr at øko-angst ikke bare handler om klima, men også om hvordan vi som individer er rustet til å håndtere store,  komplekse trusler .     Fra kunnskap til handling  Funnene skal brukes til å utvikle konkrete anbefalinger for utdanningsinstitusjoner, psykiske helsetjenester og miljøorganisasjoner i Europa.  I Norge spesifikt vil forskningen gi innsikt i hvordan landets progressive miljøpolitikk og høye miljøbevissthet påvirker unge menneskers psykiske helse. Fungerer den norske modellen bedre enn i andre land? Eller skaper høye forventninger til miljøhandling et ekstra press?  Prosjektet vil også bidra til å utvikle kultursensitive tiltak som kan hjelpe unge mennesker med å håndtere vanskelige klimafølelser – både individuelt og kollektivt. I løpet av 2025 samler vi derfor inn data fra Norge.  Kanskje er det aller viktigste at vi: Vi anerkjenner at klimaangst ikke er et tegn på svakhet, men en legitim respons på en reell trussel. Ved å lytte til unge menneskers stemmer og ta deres bekymringer på alvor, kan vi begynne å bygge støttesystemer som faktisk fungerer.  Referanser:   Boluda-Verdu, I., Senent-Valero, M., Casas-Escolano, M., Matijasevich, A., & Pastor-Valero, M. (2022).  Fear for the future: Eco-anxiety and health implications, a systematic review .  Journal of Environmental Psychology, 84 , 101904.  Brophy, H., Olson, J., & Paul, P. (2023). Eco-anxiety in youth: An integrative literature review.   International journal of mental health nursing ,  32 (3), 633–661.  Coffey, Y., Bhullar, N., Durkin, J., Islam, M. S., & Usher, K. (2021). Understanding eco-anxiety: A systematic scoping review of current literature and identified knowledge gaps .  The Journal of Climate Change and Health, 3 , 100047.  Parmentier, M. L., Weiss, K., Aroua, A., Betry, C., Rivière, M., & Navarro, O. (2024). T he influence of environmental crisis perception and trait anxiety on the level of eco-worry and climate anxiety.   Journal of Anxiety Disorders, 101 , 102799.  Tekst: Miroslava Tokovska , førsteamanuensis, School of Health Science, Kristiania.  Vi vil gjerne høre fra deg! Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til   kunnskap@kristiania.no .

  
• Kristiania-studenter bidro på Oscar-vinnende filmprosjekt fra Palestina

  aktuelt / 2025 / 03 / kristiania-studenter-bidro-pa-oscar-vinnende-filmprosjekt-fra-palestina

  De tidligere Kristiania-studentene Morten Fagelund fra  Bachelor i lyddesign , samt Ole-André Hestetun og Åse Bjøntegård Oftedal fra Bachelor i film og TV medvirket i produksjonen. Filmen har vunnet en rekke andre priser, og var også nominert til BAFTA for beste dokumentar. – Å få jobbe på en dokumentar som har vunnet over 60 priser, blant annet en Oscar, er utrolig kult. Det er noe jeg aldri drømte om en gang da jeg valgte å gå inn i film- og TV-bransjen, sier Ole-André, som sammen med Morten og Åse jobber hos  Nordisk Film Shortcut. Les også: Noen av verdens beste visuelle effekter lages i Oslo En viktig historie Filmen skildrer alliansen som skapes mellom den palestinske aktivisten Basel Adra og den israelske gravejournalisten Yuval Abraham mens de dokumenterer volden, ødeleggelsene og den israelske bosetterpolitikken i landsbyen Masafer Yatta på Vestbredden. – Det å få være med på å fortelle en så viktig historie og bidra til at den får den oppmerksomheten den fortjener, har vært svært givende. – Samtidig har det vært fint å formidle en historie som ikke nødvendigvis kommer frem uten en slik film, det viser virkelig styrken i dokumentarfilm, sier Ole-André. Utfordrende produksjon Ole-André har hatt ansvar for den tekniske gjennomføringen, som har vært utenfor rammene av en tradisjonell filmproduksjon på grunn av forutsetningene. «No Other Land» er nemlig filmet og klippet på Vestbredden av journalister over flere år, med utfordringen at resten av postproduksjonen skulle gjøres i Norge. Jeg har kontinuerlig måtte vurdere hvordan vi skal hente ut materiale og hva som er bra nok til å vise på kino. Filmen er tatt opp med alt fra hjemmekameraer og mobiltelefoner til profesjonelle kameraer. Materialet skulle deretter bearbeides av Shortcut for å gjøres klart for kinolerretet.   – Å sende store filer og rådata fra en landsby uten stabil internettforbindelse og strøm har vært en stor utfordring. Møtene har vi hatt over videochat med regissørene mens de har oppholdt seg i en grotte på Vestbredden, og vi har blitt avbrutt av nybyggere i angrep, fortsetter han. – Jeg har kontinuerlig måtte vurdere hvordan vi skal hente ut materiale og hva som er bra nok til å vise på kino, uten at det går på bekostning av opplevelse og kvalitet. Les også: Tidligere Kristiania-studenter tok Nattrikken til Oscar-utdelingen

  
• Målet er at flest mulig skal leve lengst mulig med minst mulig helseplager

  kunnskap-kristiania / 2022 / 10 / malet-er-at-flest-mulig-skal-leve-lengst-mulig-med-minst-mulig-helseplager

  KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Helse, økonomi og politikk   – Mange tror nok at de får den nyeste og beste medisinske behandlingen når de havner på sykehus i Norge, men slik er det ikke. Det ville være altfor dyrt, sier Adnan Kisa. I snart 30 år har han vært involvert i studier som myndigheter rundt om i verden legger til grunn for sine helsebudsjetter. Siden 2018 har han vært professor i helsepolitikk og økonomi ved Kristiania. I tillegg er han tilknyttet to universiteter i USA, flere vitenskapelige styrer og Verdens Helseorganisasjon (WHO). – Når myndighetene skal ta avgjørelser om hvilken medisinsk behandling helsetjenesten skal tilby, må de gjøre mange vurderinger. Én av dem er kostnaden av behandlingen opp mot forlenget levetid og livskvalitet hos pasientene. Kvaliteten på medisiner er en annen viktig faktor: hvor stor positiv effekt man kan få for hver krone. Det er naturligvis et etisk spørsmål. Ingen har ubegrensede midler, og man må alltid gjøre prioriteringer. Norge følger EUs anbefalinger og retningslinjer, og ser gjerne til Storbritannia. Det merket vi blant annet under corona-pandemien, da vi i Norge fikk tilbud om i hovedsak Pfizer- og Moderna-vaksine, slik som resten av Europa. – Myndighetene foretar valg, ofte i samråd med myndigheter i andre land, sier Kisa. Lokale variasjoner krever ulike tiltak Han har alltid vært interessert i sammenhengen mellom helse, økonomi og politikk. I en mannsalder har han studert og sammenlignet ulike lands håndtering av innbyggernes helseutfordringer. Målet er å skape gode systemer og likhet for alle. Siden 2001 har han vært tilknyttet Global Burden of Disease (GBD), som samarbeider med WHO og samler inn informasjon om hva som utgjør en risiko for folks helse i ulike deler av verden, helt ned på småstedsnivå. Hvor mange får prostatakreft i Porsgrunn? Hva er forventet levealder i Tana versus Trondheim? Hva dør folk flest av? For norske myndigheter er det ikke nødvendig å sette av så mye midler til malariabehandling, men blodtrykksmedisin på blåresept må folk ha. – Målet er å fordele ressursene på en slik måte at man best mulig ivaretar befolkningens helse. Vi vil at flest mulig skal leve lengst mulig med minst mulig helseplager, sier han. Derfor må man til enhver tid vite hva som påvirker folks helse og hvordan best håndtere utfordringene. Sykdom og tidlig død utgjør en byrde for den enkelte og for samfunnet. Et mål å holde folk friske En av de store prosjektene Kisa har gjennomført, var da han, ved hjelp av solid finansiering fra Verdensbanken, samlet inn helsestatistikk og kartla de økonomiske konsekvensene av all sykdom i Tyrkias befolkning. – Sykdom og tidlig død utgjør en byrde for den enkelte og for samfunnet. Myndighetene trenger informasjon om hva folk dør av og hva de blir syke av, slik at de kan vurdere hvor mye det vil koste å senke denne sykdomsbyrden, sier Kisa. Det handler ikke bare om hva slags behandling du kan få etter at du har blitt syk. Ved å kartlegge risikofaktorer og skaffe informasjon om hvordan ulike sykdommer og skader rammer befolkningen, kan myndighetene også bidra til å holde folk friske. Vaksiner og forebyggende arbeid er en god investering. En primærlegeordning som fungerer som portvakter mot overdreven eller feil bruk av spesialister, er også kostnadseffektivt. – Vi må forklare for politikere hvordan hvert enkelt tiltak kan ha positiv effekt på levealder. Vi må vise sammenhengen mellom livskvalitet og kostnad. Forskere som Kisa gir råd til beslutningstakere, basert på informasjonen de samler inn. – Tallene i seg selv er ikke nok. Vi må forklare for politikere hvordan hvert enkelt tiltak kan ha positiv effekt på levealder. Vi må vise sammenhengen mellom livskvalitet og kostnad. Om en person får bare litt bedre livskvalitet gjennom for eksempel en operasjon, så kan det fortsatt være en god investering. Andre land i Midt-Østen adopterte metoden han hadde brukt til kartleggingen av helsesituasjonen blant befolkningen i Tyrkia, og han fikk mulighet til å gjennomføre studier enda flere steder. – Mange land har ikke noe godt system for kartlegging og registrering av helsestatistikk. Skal vi bidra til bedre helse for folk, må man både kartlegge og sette inn tiltak som passer for hvert enkelt sted i verden, sier Kisa. Blikk for løsninger Forskningen og arbeidet med helsestatistikk og rådgiving for myndigheter har bragt Kisa til 46 land i løpet av karrieren. Med seg på reisene har Kisa alltid et kamera. – Jeg elsker å filme og fotografere, det er kanskje min største hobby. Hjemme har jeg flere tusen bilder og filmer fra ulike steder i verden, en slags minnebank som dokumenterer reisene mine, sier han, før han igjen fortsetter med sitt faglige blikk: – Når jeg kommer til et nytt sted, vet jeg hvilke helseproblemer de har der.  – I mange land mangler myndighetene incentiver for å overbevise folk om å ta avgjørelser som er bra for helsa deres. Han vet for eksempel at motstanden mot vaksiner står sterkt i en del land. Et av de internasjonale helsenettverkene Kisa er tilknyttet, er Harvard-baserte Value of Vaccination Research Network (VoVRN). De støtter forskning som skal bidra til at beslutningstakere går inn for vaksinasjonsprogrammer. Det handler ikke bare om penger. – I de fattigste afrikanske landene, for eksempel, er der mange fordommer mot vestlige vaksiner. Mange tror ikke på moderne medisin. Så selv om beslutningstakerne tilbyr vaksinering av barn, er folk skeptiske. De lytter heller til lokale «medisinmenn». – I mange land mangler myndighetene incentiver for å overbevise folk til å ta avgjørelser som er bra for helsa deres. Derfor er det så viktig å gå bak tallene, studere de sosioøkonomiske faktorene, finne årsakene til sykdom. Da er det lettere å peke ut løsninger og gi forskningsbaserte råd til de lokale myndighetene. Forskning for en friskere fremtid Et stipend fra tyrkiske myndigheter dekket i sin tid Kisas master- og ph.d.-utdanning i USA. Få år senere mottok han pris som Tyrkias mest fremragende forsker innen helseadministrasjon. – Jeg var ung, så det er kanskje den prisen jeg har satt aller mest pris på, sier han. Med årene har det blitt mange priser, og Stanford University har satt Adnan Kisa på listen over de 2% mest innflytelsesrike vitenskapsmenn i verden. Det er ikke uten grunn: Kisas forskning kan gjøre verdens folk friskere. Han har skrevet utallige artikler, rapporter og bøker. Bare i 2022 har han bidratt i 18 artikler i The Lancet. Forskningen hans blir brukt. Selv er Kisa kanskje mest stolt av at han bygget opp et universitet fra scratch i det sørlige Tyrkia. I løpet av sju år fikk han på plass elleve fakulteter og sju vitenskapelige sentre med fagansatte fra hele verden, og kunne tilby studier innen blant annet medisin, odontologi, jus, arkitektur, ingeniørfag, helsevitenskap, økonomi og pedagogikk til 14.000 studenter. At universitetet ble kåret til det mest innovative i landet, toppet det hele. – Private universiteter er ikke lov i Tyrkia. At jeg fikk det på bena i et land som fortsatt har demokrati-utfordringer, er jeg stolt av, sier Kisa.   Global Burden of Disease (GBD): GBD er et institutt som hvert år kartlegger hvordan menneskers helse rammes og hvor godt samfunnet løser problemet. Resultatene kan ledere og myndigheter benytte for å utvikle og forbedre sitt lokale helsevesen, slik at den såkalte sykdomsbyrden senkes. GBD samler også inn informasjon som kan bidra til å forutse fremtidige risikofaktorer og helseutfordringer. De samarbeider med blant annet WHO. Målet er at forskningsbasert kunnskap skal bidra til at ledere bruker ressursene de har tilgjengelig på en slik måte at man oppnår maksimal helsegevinst. GBD er en av verdens største vitenskapelige samarbeider, Global Burden of Diseases, Injuries, and Risk Factors Study  (GBD), hvor tusenvis av forskere over hele verden bidrar. Denne artikkelen ble først publisert som forskerportrett på forskning.no den 29.10.22. Vi vil gjerne høre fra deg!      Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til  kunnskap@kristiania.no .     

  
• Kan en revolusjon bygges på mangfold og individualisme?

  kunnskap-kristiania / 2023 / 06 / kan-en-revolusjon-bygges-pa-mangfold-og-individualisme

  KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Sharam Alghasi om Iran og eksil-iranere – Sosiale medier og medier driftet av iranere bosatt utenfor Iran har hatt enormt mye å si for utviklingen vi har sett etter drapet på Mahsa (Jina) Amini i fjor høst, sier mediesosiolog Sharam Alghasi ved Kristiania.    – Iranere er generelt svært beleste, og diasporaen, det vil si gruppene av iranere bosatt i utlandet, er sterke stemmer internasjonalt.   Fra miniskjørt og badedrakt til hijab og lange kåper De som reiste fra Iran etter at Sjahen ble styrtet i 1979, forlot et land som raskt gikk fra å være et åpent, moderne og vestlig orientert samfunn der både kvinner og menn tok høyere utdanning og var aktive i arbeidslivet, til en islamistisk, totalitær republikk preget av forbud og brutale straffer for dem som brøt reglene. Fra miniskjørt og badedrakter på 70-tallet, havnet kvinnene inn i lovpålagte hijaber og lange kåper.   – Iran er et land med sterke postmodernistiske trekk, kombinert med tradisjonelle føringer, som gjør det til et vanskelig land å styre, sier professoren.    – Folk har høy utdanning, er kritiske og tenker selv. Mens andre totalitære stater har en kollektivistisk kultur der folket samler seg rundt sterke ledere som nærmest blir sett på som en gud, er iranere individualister.   De unge protesterer mot religiøs tvang Det preger også demonstrasjonene og revolusjonstrangen vi har sett i Iran det siste året. Særlig de unge, som har vokst opp med internett, protesterer mot den religiøse tvangen. Regimet har slått brutalt ned på opptøyene. Allikevel bruker nesten ingen hijab lenger i de store byene som Teheran.    – Med livet som innsats går kvinnene uten hijab for å markere motstand mot fanatikere som styrer landet. Likevel er jeg usikker på om det vil føre til en ny revolusjon. Situasjonen i landet er svært kompleks, og dermed er det nærmest umulig å spå fremtiden. Kanskje blir resultatet av dagens uroligheter bare overfladiske endringer der regimet gir folket flere rettigheter, sier Alghasi.   – Overfor regimet står ikke nok iranere samlet om konkrete krav. I kampen for revolusjon kan mangfoldet være en svakhet   En hovedgrunn er at opposisjonen er splittet. Iranere er mangfoldige. Landet er stort og består av mange ulike etnisiteter og mennesker med ulike språk og ulike ideologier. Forskjellene mellom byfolk og de på landsbygda er store, klasseskillene har alltid vært markante, og selv internt blant nasjonalister kan man være uenige om hva den iranske nasjonen består av, og hvordan den bør styres.    – Noen er venstreorienterte, andre er monarkister, noen går for føderalisme, og noen ønsker seg en sterk sentralisert styreform. Vi har tradisjonelle islamister, islamistiske intellektuelle og de som prøver å modernisere religionen. Noen mener også at man må skille mellom stat og religion, og de alle fleste er sterke motstandere av religionens inntreden i samfunnsstyringa, sier han.    Mediene i den internasjonale iranske diasporaen – som teller rundt fem millioner iranere som lever i forskjellige land – speiler dette mangfoldet. Dermed får vi i utlandet mye informasjon om situasjonen i Iran fra mange ulike stemmer, som lyttes til, men som trekker i ulike retninger.   Det pågår en egen kamp i landet, der regimet vil kontrollere internett, mens befolkningen tar i bruk kreative løsninger for å komme seg på nett allikevel. Iranere samles gjennom moderne teknologi  Det er ikke vanskelig for regjeringen å stenge landets internett. Får de nyss om at en demonstrasjon planlegges, eller idet et opprør finner sted, stenges muligheten for å dele informasjon. Men teknologien er smartere. Det pågår en egen kamp i landet, der regimet vil kontrollere internett, mens befolkningen tar i bruk kreative løsninger for å komme seg på nett allikevel, forteller professoren. Gjennom forumer på internett samles mange tusen persisktalende for å lytte til paneldebatter som streames og for å delta i diskusjoner. Engasjementet er stort, og Iran-eksperter fra hele verden deltar. Opposisjonen står ikke samlet om konkrete krav Nettopp derfor er det helt essensielt for styresmaktene å forsøke å kontrollere befolkningens tilgang til internett – men de lykkes bare delvis, sier Alghasi.   Vi har kunnet få informasjon både inne fra Iran mens demonstrasjoner pågår, fra iranske medier i utlandet som rapporterer og analyserer, og fra iranere i utlandet.    Men overfor regimet står ikke nok iranere samlet om konkrete krav.   – De som driver iranske medier i utlandet er mangfoldige og de har ulike agendaer. Vi kan på sett og vis si at vi mangler den typen samlet opposisjon som skal til for å skape en revolusjon, sier han.   Identitet endres hele tiden   Mye av forskningen hans har handlet om nettopp iranere og hvordan Iran og «iranskhet» fremstilles i medier. Identitet er ikke en statisk størrelse; den endres hele tiden og skapes på nytt i møte med nye situasjoner og nye miljøer. Vi blir alle påvirket i ulik grad av det mediene sier. Samtidig påvirker også mennesker og strømninger i samfunnet hva som faktisk havner i mediene. Professor Alghasi sier at det er komplekse og mangefasetterte prosesser. I sitt doktorgradsarbeid gikk han til kjernen av dette gjensidige forholdet mellom medier og mennesker, og fant at iraneres identitet er i kontinuerlig utvikling i et samspill med mediene.    Mediene viser seg å være veldige viktige for hvordan iranere i Norge snakker om opprinnelseslandet og sin egen «iranskhet».    – Narrativene, altså historiene man forteller om seg selv, skapes og gjenskapes i en slags kontinuerlig «forhandling» som dreier seg om både det å finne sin plass i den norske hverdagen og om måter å relatere seg til sin iranske bakgrunn, sier Alghasi.   Identiteten er med andre ord i en kontinuerlig utvikling og det mediene sier spiller en rolle i prosessen. Mangler et referansepunkt I sin studie « Iranians in Norway; Media Consumption and Identity » fant Alghasi for eksempel at norsk-iranere ikke føler seg som et samlet «vi» verken i Norge og overfor nordmenn eller overfor hjemlandet og andre iranere. Det gamle Iran, som de har forlatt, eksisterer ikke, og det nye Iran er et land de ikke identifiserer seg med. De føler seg ikke helt og fullt norske; og blir heller ikke definert slik i sitt nye hjemland.   Denne «udefinerte» identiteten preger iranere i mange land rundt omkring i verden. I ryggmargen har de en kultur med en lang tradisjon for individualistisk tenkning i et stort land som historisk har hatt problemer med å enes om hva det vil si å være iransk og hva som er «den rettmessige definisjonen» av Iran.    – På mange måter mangler eksil-iranere et referansepunkt, sier Alghasi.    Fremtiden vil vise om det er mulig å bygge en fornyet iransk identitet rundt persisk språk, historie og kulturarv, slik det var under Sjahen. Denne artikkelen ble først publisert på forskning.no den 12. juni 2023 under tittelen " – Med livet som innsats går kvinnene i Iran uten hijab for å markere motstand mot fanatikere som styrer landet". Vi vil gjerne høre fra deg!         Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til  kunnskap@kristiania.no.     

  
• Internasjonal HR

  studier / nettstudier / enkeltemne / internasjonal-hr

  Internasjonal HR (IHR) gir deg kunnskap om de viktigste utfordringene som gjør seg gjeldende når man skal drive med ledelse av mennesker på tvers av landegrensene.

  Nettstudium

  Enkeltemne

  Heltid \ Deltid
• Ser etter dansetalenter i hele Norge

  aktuelt / 2020 / 02 / ser-etter-dansetalenter-i-hele-norge

  Jorunn Kirkenær er et av de mest betydelige navnene i norsk balletthistorie, både som danser, koreograf og pedagog. Hun stiftet Ballettinstituttet i 1966, og 50 år senere eksisterer arven etter henne i beste velgående. Utdanningen, som etter hvert ble en bachelorgrad i dans med pedagogikk, er nå en del av studietilbudet under Høyskolen Kristiania, etter skolene slo seg sammen i 2019. Både Jorunn Kirkenær og Høyskolen Kristianias grunnlegger Ernst G. Mortensen hadde begge en visjon om å demokratisere kunnskapen, og gjøre den tilgjengelig for alle i hele landet. De så på kunnskap som et viktig demokratisk gode, og bidro med sitt engasjement for utdanning til folket. Vi reiser ut til byer som Trondheim, Bergen og Tromsø fordi vi ønsker nå ut til dansespirene i dette langstrakte land, ikke bare Oslo. Instituttet Norges dansehøyskole har i år opptaksprøver i Bergen, Trondheim og Tromsø, i tillegg til Oslo – nettopp for å nå folk der de er og senke terskelen for å søke seg til en danseutdanning for de som bor utenfor hovedstaden. Drømmer du om å leve av dansen? Les mer om Bachelor i dansekunst her Vil møte folk der de er Ann Kristin Norum har vært rektor ved Norges dansehøyskole i 25 år. For henne har det vært viktig at høyskolen utdanner dansere som returnerer til sine hjemplasser og sprer dansegleden videre. – Vi reiser ut til byer som Trondheim, Bergen og Tromsø fordi vi ønsker nå ut til dansespirene i dette langstrakte land, ikke bare Oslo, sier Ann Kristin Norum, instituttleder ved Instituttet Norges dansehøyskole.   Her er årets opptaksprøver: Trondheim: 21. mars Tromsø: 22. mars Oslo: 29. mars og 30. mars Bergen: 1. april Les mer om opptaksprøvene her

  
• Sju indikatorer på motstandskraft mot desinformasjon

  kunnskap-kristiania / 2021 / 06 / sju-indikatorer-pa-motstandskraft-mot-desinformasjon

  KOMMENTAR: Bente Kalsnes om kommunikasjon Forskerne Edda Humprecht, Frank Esser og   Peter Van Aelst har laget et rammeverk for å vurdere resiliensen – motstandskraften – mot desinformasjon på nettet i ulike land, inkludert Norge. Basert på mer enn ti internasjonale datakilder har de identifisert sju indikatorer som kjennetegner land med svekket motstandskraft mot desinformasjon på Internett. Studien omfatter 18 land i Europa i tillegg til USA. Resultatene av studien er offentliggjort i artikkelen «Resilience to online disinformation: A framework for cross-national comparative research» i det vitenskapelige tidsskriftet The international journal of press/politics . Les også: Hvordan kan vi best bekjempe falske nyheter? Bekymret for desinformasjon Jeg kan allerede nå avsløre at Norge ligger godt an, men det forhindrer ikke mange fra å være bekymret for situasjonen. Mange norske kommunikatører er bekymret for desinformasjon og hvordan det vil påvirke deres virksomhet, viser en undersøkelse vi har gjennomført på Høyskolen Kristiania i samarbeid med Kommunikasjonsforeningen. 31 prosent svarte at desinformasjon eller feilinformasjon er en utfordring for dem i middels grad, mens 16 prosent mener det i stor eller svært stor grad er det. Det utgjør omtrent halvparten av de som har deltatt i undersøkelsen. Men først, hva menes med desinformasjon?  Les også: Farene ved falske nyheter Sprer desinformasjon for å skade Her blir desinformasjon forstått som falsk informasjon som strategisk er delt for å skade. I tillegg til falsk og manipulert informasjon kan det dreie seg om informasjon som er fremstilt i en feilaktig kontekst og kunstig spredt gjennom såkalte bots, automatiserte Twitter-kontoer. Strategisk bruk av desinformasjon for å påvirke publikum kan være skadelig for demokratiet. Hva er det så som kjennetegner samfunn som har et svakt «immunsystem» mot desinformasjon? Motstandskraft mot desinformasjon handler både om strukturer i samfunnet for å redusere omfanget av desinformasjon, men også om individuelle evner til å håndtere feil- og desinformasjon. Les også: Tsunami av falske nyheter, rykter og desinformasjon Sju tegn på svekket motstandskraft Her er de sju indikatorene på svekket motstandskraft mot desinformasjon: Polarisering i samfunnet. En viktig driver for spredning og produksjon av desinformasjon. Særlig to-partisystem som det amerikanske blir sett på som god grobunn for polarisering. Populistisk kommunikasjon. Høy grad av populistisk, partisk kommunikasjon kan skape konflikt mellom «vi» og «dem». Informasjon fra «dem»-leiren blir mistrodd og oppfattet som falske nyheter. Lav tillit til nyhetene. Kan føre til selektiv eksponering fordi kildetroverdighet påvirker fortolkningen av informasjon. Kan også føre til økt bruk av alternative kilder som ikke følger redaksjonelle kvalitets- og etikk-krav. Svak offentlig kringkasting. Sterk offentlig kringkasting kan øke og spre kunnskap om samfunnet. Tilsvarende kan en svak offentlig kringkaster svekke både kunnskapen og fellesskapsfølelsen. Mer fragmenterte og mindre overlappende publikum. Få fellesarenaer. Publikum blir spredt i ulike partiske offentligheter som ikke møter og utfordrer hverandre. Store annonsemarked. Store digitale annonse-markeder som Google og Facebook gjør det mulig for mange annonsører å etablere seg utenfor etablerte arenaer med strengere etisk kontroll, og kan nå et stort publikum. Høy bruk av sosiale medier. Kan disponere publikum for mer desinformasjon, fordi sosiale medier som Facebook og YouTube hyppig indentifiseres som steder der desinformasjon produseres og spres. Hvilke land ender så på topp og til bunns på disse indikatorene? Finland, Danmark, Nederland, Tyskland, Storbritannia og Norge kommer mest motstandsdyktig ut. Frankrike, Spania, Italia, Hellas og USA ligger på bunn. Samtidig er det verdt å merke seg at både strukturelle og individuelle egenskaper kan trenes og styrkes for å bedre motstandskraften mot desinformasjon. Referanser: Edda Humprecht, Frank Esser & Peter Van Aelst: « Resilience to online disinformation: A framework for cross-national comparative research ». The international journal of press/politics. Artikkelen er først publisert som fagartikkel i Kommunikasjonsforeningens medlemsblad Kommunikasjon og som fagstoff på foreningens nettsider 3. juni 2021 med overskriften « Kan et land vaksinere seg mot desinformasjon? ». Tekst: Førsteamanuensis Bente Kalsnes, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania. Si din mening: Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til  kunnskap@kristiania.no .

  
• Vil du jobbe lenger når aldersgrensen for uttak av pensjon øker?

  om-kristiania / kalender / vil-du-jobbe-lenger-nar-aldersgrensen-for-uttak-av-pensjon-oker

  Samfunnsøkonomene inviterer Kristianias studenter og ansatte til frokostmøte om pensjon med Seniorforsker Øystein M. Hernæs  

  
• Yver for høyere utdanning – i 1982

  om-kristiania / historie / 1977-1992 / yver-for-hoyere-utdanning--i-1982

  En artikkel om planene for norsk høyere utdanning i en nettverksmodell – og en mislykket lanseringskonferanse i 1982. NKS hadde ambisjoner om å initiere et slags «norgesnett» for høyere utdanning, inspirert av internasjonale trender på fjernundervisningsfeltet. Man mente det var behov for å gi bredere tilgang til høyere utdanning, særlig for voksne. Konferansen ble innledet med et foredrag med tittelen Fjernundervisning på høgre nivå  –  et uutnyttet potensial.   Et Norgesnett – på forskudd? Bakgrunn   Høsten 1992 inviterte NKS i samarbeid med Rogaland distriktshøgskole (RDH) til en dagskonferanse om  Fjernundervisning på høgre nivå. Konferansen skulle lansere et nytt tilbud av distriktshøgskolekurs i økonomisk-administrative fag, samtidig som det ble invitert til et bredt samarbeid med distriktshøyskoler og andre aktører om dette tilbudet. Det var nå over ti år siden de første distriktshøyskolene var opprettet. Med et stadig økende antall høyere utdanningsinstitusjoner ble det i 1982 opprettet regionale høyskolestyrer med ansvar for all høyere utdanning i den enkelte region. Ved opprettelsen var det bestemt at distriktshøyskolene kunne bruke inntil 25 % av sine ressurser til opplæring og kursvirksomhet for voksne. Høyskolestyrene skulle godkjenne alle slike tiltak i sin region, også når de var organisert av andre enn distriktshøyskolene. Studieorganisasjonene nøt godt av en statlig bevilgning til studieringer på høyere nivå, men disse skulle etter voksenopplæringsloven primært være ubundne av pensa og eksamener. Dessuten hadde Norges Handelshøyskole og spesielt Bedriftsøkonomisk institutt etablert avdelinger med studie- og kursvirksomhet flere steder i landet. Interessen for konferansen var meget stor. Deltakerlisten inneholdt et titall direktører og høyskolerektorer, i tillegg til saksbehandlere fra administrasjonene. Tre universiteter hadde også representanter til stede. Departementene møtte (voksenopplæringsavdelingen og høyskoleseksjonen i Kulturdepartementet) sammen med Norsk Fjernundervisning, BrevskolerådeWoksenopplæringsrådet og Lederopplæringsrådet. I tillegg var det bred deltakelse fra studieorganisasjonene, særlig Folkeuniversitetet. Distriktshøyskolestudentenes Landsforbund var der, sammen med studenter fra RDH. Spenningen var til åta og føle på.  Presentasjonene  Konferansen ble innledet med et generelt innlegg av rektor Erling Ljoså, NKS:  Fiernundervisning  på høgre nivå  –  et uutnyttet potensiale.   Deretter ble samarbeidet mellom NKS og RDH presentert av direktør Karstein Førsvoll (RDH) og markedssjef Tore Aksjøberg (NKS), og det første kurset ble presentert av forfatterne, Arnold Drange og Helge Mauland fra RDH. Etter lunsj var det paneldiskusjon med mange og ivrige innlegg fra salen. I panelet deltok, i tillegg til hovedinnlederne, sekretariatsleder Åke Dalin fra BrevskolerådeWoksenopplæringsrådet, direktør Bjørn Huseby fra Møre og Romsdal Høgskolestyre og områderektor Sigmund Maraas, Folkeuniversitetet i Hordaland.  Ljoså innledet med å peke på behovet for å gi bredere tilgang til høyere utdanning, særlig for voksne mennesker. Med begrensede ressurser er det nødvendig også å ta i bruk fjernundervisning. Han skisserte ulike måter dette skjer på i andre land. Særlig pekte han på en ny modell eller filosofi som han mente var underveis:  nettverkmodellen .  I en slik modell kan ulike typer institusjoner finne fram til et praktisk samarbeid, der man utnytter de særegne ressursene og utfyller hverandre på en rasjonell måte. Dette er en filosofi som synes å bre seg internasjonalt, og den er særlig interessant i et utdanningsøkonomisk perspektiv – i et lite land og i en situasjon hvor institusjonene hver for seg har begrensede ressurser.  Direktør Førsvoll beskrev initiativet ut fra RDHs perspektiv: Høyskolen må brutalt avvise unge studenter fra egen region, og har ikke ressurser til å etablere en utstrakt kursvirksomhet for å dekke de voksnes behov. Samarbeidet gir mange flere en sjanse til å prøve seg, og det utvikles egnede læremidler også for ordinære studenter. Situasjonen er trolig den samme ved andre høyskoler. RDH ønsket ikke å legge under seg andre regioner, men oppfordret til samarbeid, for eksempel om støtte til studenter og eksamen med eventuelle tilpasninger.  Deltakernes reaksjoner  Paneldeltakerne støttet initiativet i varierende grad. Det var enighet om at høyskolene i altfor liten grad dekket voksne studenter og arbeidslivets behov. Bare 5-7% av ressursene ble brukt på voksne studenter. En komite fra OECD hadde nylig etterlyst økt satsing mot voksne studenter. Men det kom også frem en frykt for standardisering og «høyskoleimperialisme». Skulle tiltaket ha noe for seg, måtte distriktshøyskolene og de regionale styrene trekkes aktivt med og ha styring med virksomhetene i sin region.  Skepsisen ble forsterket fra salen. Flere høyskolestyrer var negative, og studentene fra RDH advarte sterkt mot et prosjekt som de mente ville ta ressurser fra og dermed gå ut over de ordinære studentene.  Representantene fra NKS opplevde konferansen som en nokså entydig avvisning av initiativet og en sterk motvilje mot å trekkes inn i et landsomfattende prosjekt. Det var nesten en lettelse da direktøren for høyskolestyret i Agder, Thor Einar Hanisch, helt til slutt bad sine kolleger gi litt honnør til en av de eldste høyskolene som viste mot til å prøve noe nytt, og ønsket at man ville gi tiltaket en sjanse.  Var «nettverksmodellen» realistisk?  Fjernundervisning på høyere nivå har vært utbredt, særlig i de engelsktalende land, siden det først ble lansert i USA i 1880-årene. Det nye som ble presentert på konferansen i 1982, var at ulike typer institusjoner samarbeidet – en faginstitusjon (RDH) og en «distributør» (NKS). Det fantes noen eksempler i andre land: I Frankrike var den statlige brevskolen CNED på tilsvarende måte «distributør» for tilbud fra franske universiteter. I Tyskland utarbeidet Deutsches lnstitut for Femstudien (DIFF) fra 1967 kursopplegg og læremateriell som ble brukt av mange høyskoler i etterutdanning av lærere og andre profesjoner.  Knowledge Network i British Columbia ville forene kringkastingsressurser med høyere utdanningsinstitusjoner. Samarbeidet mellom RDH og NKS hadde tilsvarende trekk: felles bruk av ulike ressurser og kompetanse.  Tanken om å trekke andre distriktshøyskoler inn i samarbeidet hadde nok en viss sammenheng med høyskolestyrenes regulerende funksjon med tanke på kombinert undervisning i regionene. Flere samarbeidspartnere kunne utvilsomt komplisere modellen, men både RDH og NKS inviterte de andre til å delta. I praksis var interessen for dette liten. Invitasjonen ble gjentatt et par år seinere, da NKS og Telemark Lærerhøgskole lanserte et tilbud om informatikk for lærere. Her ble det etablert en referansegruppe for utvikling av kursmateriellet, med representanter for 13 lærerhøyskoler. Seks høyskoler deltok i gjennomføringsfasen i sine regioner. Dette prosjektet ble imidlertid forholdsvis kortvarig.  Allerede i 1985 ble de regionale høyskolestyrene avviklet,  og i 1987 fikk Gudmund  Hernes i oppdrag å lede et utvalg som skulle vurdere  strukturen  i høyere utdanning i Norge. Her ble nettverksbegrepet og Norgesnettet lansert for alvor. Reelle nettverksdannelser i tilknytning til fjernundervisning har vi likevel sett lite av, og de har blitt kortvarige. Den mest levedyktige var kanskje NITOL – et samarbeid mellom fire høyere utdanningsinstitusjoner om kurstilbud (Høyskolene i Sør-Trøndelag, Agder og Stord, sammen med NTNU). Dette fungerte sammenhengende fra 1994 til ut 1999, for det meste basert på prosjektstøtte fra norske og europeiske kilder. Det ble da omorganisert  til Nettverksuniversitetet (NVU), med til sammen ni institusjoner som medlemmer. Etter et par år ble kursvirksomheten i NVU faset ut, men samarbeidet ble videreført som forsknings- og utviklingssamarbeid til 2008.  Samarbeidsmodellen som RDH og NKS etablerte i 1981, lever fortsatt i beste velgående, selv om kurstilbud og partnere har skiftet. Det er vel ikke riktig å kalle den en nettverksmodell, men den benytter samarbeidspartnernes kompetanse på en økonomisk og praktisk effektiv måte. Prosjektene er i det store og hele blitt etablert og tilbudene vedlikeholdt så lenge det var tilstrekkelig marked for dem, uten ekstra ressurstilgang til noen av partene.  Artikkelen  er skrevet av Erling  Ljoså .  
• Om boikott av VM - et historisk og antropologisk blikk

  kunnskap-kristiania / 2022 / 12 / om-boikott-av-vm-i-fotball-et-historis-og-antropologisk-blikk

  KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Antropologisk metode: "do as the locals" Prolog: Jeg får først komme med en bekjennelse: jeg er formann i supporterklubben Medgangssupporterne . Vi har mottoet «Vi taper aldri!» og en værhane som symbol. Jeg har heiet på Barca, PSG, United, Bayern, Liverpool, Arsenal om hverandre, nå City. Blant andre supportere er vi forhatte, og jeg må vel innrømme at våre medlemmer ikke har like høye følelsesmessige topper og nedturer som de lidende.       Jeg fikk sparken fra spalten «Fra sidelinja» i Klassekampen i 2005 etter bare seks uker fordi jeg ikke tok spillet alvorlig nok. Det kom inn massive innlegg og klager. Rønsen mente min spalte var en skandale. Braanen begrunnet avskjeden med den udødelige kommentaren «for mange av våre lesere er fotball en svært alvorlig sak.»      Fotball er et hellig spill, helt uten plass til humor.     Å boikotte alene er som å geipe i smug   Korrupsjon og overgrep er imidlertid ingen spøk. Qatar behandler fremmedarbeidere dårlig og homofili er forbudt. Sports- og kulturarrangementer brukes for å framstille landet i et godt lys. Og FIFA er korrupt. VM i Qatar bør derfor boikottes. Slik lyder Norges ord.       Men det kan  være en idé å se hvordan boikotten av Qatar ser ut fra andre steder i verden. Det er også rimelig å se boikott i et historisk lys.       Man også kan spørre seg om virkemiddelet har ønsket effekt. Å boikotte alene er som å geipe i smug; det føles kanskje fint, men det hjelper så lite. Når man sitter og ikke-ser på tv, kan man sikkert føle godt, men hvem bryr seg?     Til Afrika for å se boikotten fra deres perspektiv   Jeg reiste til Afrika med noen venner for å heie på et afrikansk land, og samtidig se hvordan boikotten så ut derfra. Nordmenn bryr seg sjelden om afrikansk politikk, eller forsøker å forstå verden fra deres side. Der er mange svært fattige land, og svært mange mennesker som arbeider eller ønsker å arbeide som fremmedarbeidere for å tjene litt penger til familien.    Vi valgte Senegal, siden de ble kvalifisert. Et vestafrikansk land med 15 millioner innbyggere, stort sett fiskarbønder, halvparten av Norges areal, kolonialisert av både Portugal, Nederland, Storbrittania og til sist Frankrike, som de ble selvstendige fra i 1960. Senegalesere er språkmektige, de fleste er to- og trespråklige, de kan som regel wolof, fulani og fransk. Herlig klima, og overaskende god mat og øl.     Når man kommer til et fremmed sted bør man jo i utgangspunktet følge de lokale skikker og regler. Do as the locals! Så vår plan var enkel: Hvis de boikotter, boikotter vi.     Verden er korrupt, bien sûre!     Skal det være noen vits i en boikott, må den organiseres godt. Og alle må være med. Om jeg ikke kjøper en cola for å markere avstand til Trumps politikk er det lite trolig at han bryr seg om det. For at det skal ha noen effekt, må mange land gå sammen.   Historisk kan boikott av Sør-Afrikas apartheid brukes som eksempel , der Mandela naturligvis er en stor helt. Selv om mange land utestengte dem fra kulturelle og sportslige sammenheng fra 50-tallet, var effekten svak, særlig fordi de mektigste ikke deltok i den tyngre økonomiske boikotten. USA hadde jo selv apartheid til langt ut på 60-tallet. Og Storbritannia ville ikke være med på boikotten på grunn av det økonomiske samarbeidet og kulturell nærhet til okkupantene/minoriteten. Sport og kultur har ikke særlig økonomisk tyngde. Det var først da tankskipene ikke fraktet oljen det ble effekt i presset.     Senegal boikotter tydeligvis ikke VM. Å se kampene var stor stas. Stortorvene blir tatt i bruk, og storskjermer ble rigget på alle barer, akkurat som i Norge. Når hjemmekampene spilles er det full brakke. Boikott har ikke vært et tema verken i skrevne eller etermedier, eller blant folk vi har truffet. Som forsøksvis effektiv lytter etter tema, hørte jeg kun én eneste bisetning om FIFA-direktørers «kontroverser». Det var alt jeg fikk med meg fra kommentarene i gruppespillet. Ikke en eneste gang har noen andre heller kommet inn på tema. De fleste forstår ikke engang spørsmålet når jeg forsøker å få diskutert saken. Og hvis de forstår det, rister de på hodet. Hva er problemet? Verden er korrupt. C’est hypocrite, bien sûre!     Moral er underordnet økonomi og militær makt   For små land som er tvunget til en slags avhengighet til USA, Kina eller Russland, vil de økonomiske og militære relasjonene veie tyngre enn moralske hensyn. Norges forhold til Kina og USA forteller det meste om hva man ønsker og hva man gjør. Vi lar USA få dominerende juridiksjon på norsk jord med sine nye militærbaser, og laks veier tyngre  enn menneskerettighetene i Kina. Fru Justisia er ikke blind når det kommer til realpolitikk og økonomiske interesser, i saker som åpenbar kunne vært reist i en domstol. USA, Kina og Russland har naturligvis heller ikke ratifisert den internasjonale strafferettsdomstolen i Haag. Den blir stort sett bare brukt til å felle afrikanske krigsforbrytere.    Selv om hykleriet i utgangspunktet er åpenbart, kan det likevel være en god idé å boikotte mindre nasjoner. Her er jo press mot Qatar et godt eksempel. Misbruket av fremmedarbeidere i gulfstatene er kjipe. I tillegg til poenget med å bekjempe korrupsjon i FIFA. Selv om man ikke boikotter Kina, vil det likevel være en god ide å boikotte Qatar. Men da må alle være med.     Sportsvasking i historisk perspektiv   I et slikt perspektiv kan man se historisk på sportsvasking, og gjerne fra andre lands perspektiv. Afrika og FIFA er igjen et relevant eksempel. Da England arrangerte et såkalt VM i 1966 boikottet CAF (Den afrikanske fotballføderasjonen) VM. Med svært god grunn. «Verdensmesterskapet» var i virkeligheten en kamp mellom fem land fra Sør-Amerika og 10 land fra Europa pluss ett land fra resten av verden (Afrika, Asia og Oceania). CAF protesterte for den urettferdige kvalifiseringen.    CAF hadde bare én representant blant FIFAs alle hvite korrupte menn. CAF var også fortørnet fordi FIFA lot Sør-Afrika komme inn i varmen og kunne kvalifisere seg gjennom den ene asiatiske kontingenten. Boikott av VM på grunn av straffeforfølgelse av homofile i England var ikke tema. Ironisk nok var britisk kolonivelde delaktig nettopp i kriminaliseringen av homofile dit de kom i verden.     FIFA-president Helmut Käser skrev et NB i sitt svarbrev: «It is a pity that our own members are workning against FIFA decision».  Enden på visa var at FIFA straffet CAF med 5000 sveitserfrancs i bot for sin uhøflighet. Afrika var kun representert gjennom Portugals kolonier. Eusebio, toppskåreren i mesterskapet, var fra Mocambique.     Nord Korea ble den som representerte «resten av verden», og gikk videre blant annet med å slå Italia ut av gruppespillet. Noe som her i Europa blir betegnet som «den største overraskelsen i VM-historien».    Ghana, som hadde vunnet afrikamesterskapet to år på rad og sannsynligvis var det beste laget verden kunne ha sett, fikk aldri muligheten til å vise det.  Osei Kofi «The wizzard dribbler», som ifølge Gordon Banks var minst like god som George Best, ble aldri mester (selv om det ghanesiske Kotoko banket Stoke med Banks på laget to år etter, i 1968). Slik lyder den Afrikanske historien.     Dette er en historie som ikke er allmennkunnskap i Norge, hvor mange til og med synger «football is coming home». Jeg har ikke funnet noen kilder som viser at det var noen debatt i Norge for å bli med på den rettmessige boikotten.    Sportsvaskning virker imidlertid alltid bare på de som er kritiske. England brukte arrangementet til å skjule imperiets problematiske sider, og turte ikke å invitere det beste laget for å være sikre på å vinne.    På samme måte som Norge ikke begynner å se opp til Qatar etter dette mesterskapet, er det ingen her i Senegal som har bildet av Bobby Charlton som løfter trofeet i 66. Englands rennomme i Afrika ble ikke bedre med VM, tvert imot.     I Afrika er naturligvis de koloniale stormakter militære plyndrere, uten evne til selvransakelse, økonomisk kompensasjon eller til å be om unnskyldning. Det er ikke rart at ingen heier på England, Portugal eller Frankrike.   Fattige må finne seg i makten   Ellers bryr vel senegalesere seg om Norge omtrent like mye som nordmenn bryr seg om Senegal, men de setter umåtelig pris på vår tilstedeværelse som supportere. Når vi går i supporterutstyr smiler, takker og klapper de. Vi er supervelkomne. Vi kom videre fra gruppespillet med 2-1 over Ecuador, og danset i gatene: «Allez les lions!».     Hva så med de underbetalte gjestearbeidere. De er fattige på en måte man knapt kan forstå fra Norge. Sett herfra eller fra Nepal, vil jeg tippe at de gjerne vil at verden skal behandle gjestearbeidere bedre. Men som gjestearbeider i gulfstatene har de brakt penger hjem, og kanskje blitt landsbyens helter. Det er åpenbart at det er en kalkulert risiko, men som kan være verdt det med langt bedre lønn enn det de har hjemme.     På stranden like syd for Dakar kom en dag seks firehjuls motoriserte ATV-er med brautende franskmenn fresende og skremte vekk fotballspillende barn, geiter og hunder. De skrenset ved en strandbar vi satt på så støvet føk rundt en mann som levde av å selge smykker. Da jeg gikk ned og spurte ham om han ikke ble sint av den ekstremt usympatiske oppførselen, sa han: «Du vet, når man er så fattig som jeg, så vet man også at man risikerer at det blir mye verre av å protestere. Man må finne seg i makten, enten det er slike folk som dem eller om de tidligere kolonistene samarbeider med det korrupte styret om å tilrane seg landets verdier.  Jeg har ikke noen muligheter til å gjøre noe med det. Hvis jeg ikke får solgt får jeg jo ikke noe mat.» Han smilte lakonisk mens han snakket, og takket meg for sympatien.     Jeg, derimot, var så sint at jeg var på nippen til å spytte på dem. Rettferdig harme er tydeligvis for dem som har råd til det.     Boikotte alle VM – også Oslo 1952   Historisk er det grunn til å boikotte alle VM og OL som har vært arrangert. Ikke bare Belgia i 1920 eller Berlin 1936. Det kommer an på perspektivet, hvor relativistisk man kan tenke seg er relevant eller ikke.    Bør man boikotte OL eller VM i et land som forbyr homofili og abort? Et land som også tvangsassimilerer urbefolkningen, nekter dem å bruke sitt eget språk og tar barna fra foreldrene? Et land som steriliserer romanifolket, nekter kvinnelige prester og gir kvinner langt lavere lønn for samme arbeid? OL i Oslo 1952?      Heia Senegal! (Og Lise Klaveness!)      Denne kommentaren ble først publisert i Klassekampen 3. desember 2023 under tittelen « Om å boikotte VM i fotball »  Tekst:  Professor Runar Døving, Institutt for markedsføring ved Høyskolen Kristiania.  Vi vil gjerne høre fra deg!                Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no.   

  
• Vennlighet er en egenskap vi har utviklet for å overleve

  kunnskap-kristiania / 2023 / 04 / vennlighet-gjor-at-mennesket-overlever

  KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Vennlighet og psykisk helse Evolusjonsteorien forteller at den som er best tilpasset, vil overleve. For å hjelpe oss å overleve, har evolusjonen ivaretatt og fremmet våre sosiale evner. Vi har rett og slett lært oss å være vennlige. Den mest åpenbare grunnen til at vennlighet gir et positivt utbytte, er at vennlighet mot andre mennesker ofte resulterer i vennlighet tilbake til deg selv. Det kan være i form av tjenester eller nye muligheter. Vennlighet utløser også en dominoeffekt som kan gi sterkere sosiale bånd, psykologisk trygghet, en mer variert fritid og nye impulser. Bare for å nevne noen. Menneskets behov for sosial tilhørighet For å forstå dybden i hvordan og hvorfor vennlighet kan ha slike effekter, må vi forstå menneskets evolusjonsforankrede behov for sosial tilhørighet. Mennesket er langt ifra det sterkeste dyret i næringskjeden. Vi har lite å stille opp med i kampen mot tigre, mammuter, boaslanger og andre ville dyr. Vi er derimot i stand til å tenke på et langt mer avansert nivå enn de andre dyrene. Med denne avanserte hjernen vi besitter skulle man derfor tro at vi kan overmanne enhver tiger på savannen? Ikke helt; ett menneske alene har ikke mye å stille opp med mot en sulten tiger. "Sammen er vi sterke" Mennesker som samarbeider har derimot klart å overvinne ikke bare en, men store flokker av tigre. Ordtaket «sammen er vi sterke» kunne ikke vært mer riktig. Det har seg nemlig slik at ett menneske alene, tross sin hjerne med enormt potensiale, er ganske begrenset. Det er først når vi kommer sammen at potensialet til hjernen får store konsekvenser. Når vi ser tilbake på våre forfedre som levde for 100 000 år siden, synes vi at de virker primitive. Den gang levde vi i flokker på kanskje 50 – 150 mennesker. Etter hvert som ny kunnskap ble ervervet, ble den delt med de yngre i flokken, som igjen kunne lære dette videre til sine barn. Samarbeid skaper samfunn Slik kunnskapsspredning hadde sin begrensing; kunnskap nådde ikke lengre ut enn menneskene i umiddelbar nærhet. En gang iblant traff man kanskje på andre flokker og utvekslet kunnskap. Vi klarte oss, med andre ord, greit på den tiden – men bare greit. Det var først med utforming av større samfunn at vi kan skryte på oss at vi virkelig har klart oss godt. Et samfunn kan sees på som en organisert måte å dra nytte av ulike menneskers kompetanse og egenskaper. I en middelalder-landsby kunne én person ta seg av bakingen, en annen drev med sauegjeting og et par andre tok seg av kyrene. Slik ble vi alle spesialister og vår spesialkompetanse kunne videreformidles til lærlinger og etter hvert gjennom det skrevne ord. Vennlighet – for ditt eget beste Hva har alt dette med vennlighet å gjøre? Det illustrerer den avgjørende betydningen av sosial interaksjon. Det viser at det ikke nødvendigvis var den som var fysisk sterkest som nådde toppen av hierarkiet etter hvert som menneskene utviklet sine sosiale evner. Av samme grunn har vi dypt iboende biologiske og psykologiske mekanismer som fasiliteter sosiale forhold. Vennlighet er antagelig en av de sentrale evnene våre. At vennlighet er bra for ditt sosiale liv trenger du ikke å bli fortalt. Dette opplever du hver uke. Når du er vennlig mot andre får du bedre relasjoner. Kanskje har du også opplevd at fiendtlighet eller likegyldighet kan bidra til å støte mennesker bort.   Vennlighet vekker positive følelser Mennesker har blitt en art som har svært store behov for sosial kontakt. I det moderne samfunn er faktisk sosial isolasjon satt som den strengeste straffen innenfor det juridiske system. Det følger positive følelser med det å være vennlig; medfølelse, kjærlighet, samhørighet og mening er alle emosjoner som ofte kommer som resultat av å være vennlig. Forskerne tror disse følelsene blir vekket for at det skal føles godt å gjøre noe som fremmer dine sosiale forhold. Evolusjon har sørget for at du fortsetter å vise vennlighet for andre – til ditt eget beste. Gode gjerninger er bra for din psykiske helse Setter vi vår evolusjonsforankrede preferanse for det sosiale til side, finnes det også andre grunner til at vennlighet kan være bra for oss. Det viser seg at gode gjerninger for andre vil være med å forme ditt selvbilde. Et selvbilde som da forteller deg at du er en god person som gjør godt for andre. Et slikt positivt selvbilde vil være godt for din psykiske helse. Du endrer ikke bare perspektivet ditt på deg selv til det bedre. En annen effekt er at du også endrer perspektivet ditt på andre mennesker til det bedre. Du får en tendens til å se andre i et mer positivt lys til tross for deres mangler eller utfordringer. Vennlighet skaper med andre ord en positiv spiral som både du og de rundt deg har godt av.  Velg vennlighet som en grunnholdning; du vil merke at livet blir ditt blir litt mer positivt og andre mennesker vil komme til deg litt oftere. Og forholdene dine vil bli litt dypere. Tekst:  Robin Bjorheim, høyskolelektor, Institutt for psykologi, pedagogikk og juss, Kristiania Referanser: Gilbert, P (2015), The Evolution and Social Dynamics of Compassion. Social and Personality Psychology Compass, 9, 239–254. doi: 10.1111/spc3.12176 . Preston, S. D. (2013). The origins of altruism in offspring care. Psychological Bulletin, 139(6), 1305–1341. https://doi.org/10.1037/a0031755 Denne teksten er publisert på forskning.no den 20. april 2023 under tittelen Vennlighet er en egenskap vi har utviklet for å overleve . Vi vil gjerne høre fra deg!    Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til  kunnskap@kristiania.no.

  
• Fire forskningsmillioner til norsk spin-off

  aktuelt / 2020 / 09 / fire-forskningsmillioner-til-norsk-spin-off

  De siste seks årene har forskere målt hvordan fysisk aktivitet påvirker læringen blant skolebarn. Til våren samles de siste dataene inn i prosjektet som har fått navnet HOPP (Health Oriented Pedagogical Project). Men allerede nå er det tydelige positive funn i retning av at 45 minutter per dag med fysisk aktivitet i skolen reduserer fallet i fysisk aktivitet med økende alder. Det er også funnet assosiasjon mellom sunne kostholdsvaner og fysisk aktivitet allerede i barneårene. Snart kan forskere fra andre land nyte godt av lærdommen i det som vil bli en spin-off av HOPP-prosjektet. Midlene ble tildelt av Diku (Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning) sist i august, og er en del av Erasmus+ sitt strategiske partnerskap. Summen er på 366 685 euro, eller drøyt fire millioner kroner. Selve tiltakene skal foregå i Belgia, Østerrike og Slovenia, for HOPP pågår jo allerede i Norge. – Selve tiltakene skal foregå i Belgia, Østerrike og Slovenia, for HOPP pågår jo allerede i Norge så det er den beste praksisen som de har etablert her som skal videreføres. Prosjektet går ut ifra Høyskolen Kristiania, og fra meg som prosjektleder, sier Fredriksen, som er utdannet fysioterapeut og har en doktorgrad fra Norges Idrettshøgskole. Norske erfaringer og kunnskap skal overføres til to barneskoler i Hasselt (Belgia), tre i Graz (Østerrike) og fire i Maribor (Slovenia). På sikt er det meningen å engasjere flere skoler, slik at noen blir kontrollskoler. Høyskolen skal samarbeide med følgende universiteter: Hasselt University , Belgia Medizinische Universität Graz , Østerrike Alma Mater Europaea , Slovenia Det nye forskningsprosjektet har fått navnet «Health & Academic Performance with Happy Children», forkortet til HAPCH. Denne studien skal gå (eller HOPPe) over tre år. 

  
• Blokkjedeteknologi skaper tillit der det trengs mest

  kunnskap-kristiania / 2022 / 05 / blokkjedeteknologi-skaper-tillit-der-det-trengs-mest

  KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Blokkjedeteknologi I mange økonomimiljøer er det stor skepsis til bitcoin. Denne skepsisen deler de med blant andre nobelprisvinner i økonomi, Paul Krugman, som har dømt Bitcoin nord og ned som «teknobabbel». Interessant nok dømte Krugman også internettet nord og ned i 1990 da han skrev:    “By 2005 or so, it will become clear that the Internet's impact on the economy has been no greater than the fax machine's.”   Så spørs det om han kan ha mer rett denne gangen da ...   Det handler om tillit   Når Krugman er skeptisk til bitcoin er det fordi han ikke har fått svar på spørsmål om hvilke problemer bitcoin løser. Det enkle svaret på det er tillit.    Ifølge Verdensbanken hadde en tredel av alle mennesker i verden ikke tilgang til en bank eller bankkonto i 2017, noe som ifølge FN utgjør over to milliarder mennesker (de fleste av dem kvinner) som ikke har tilgang de formelle finansielle systemene.    I 10 land utgjør andelen som ikke har tilgang til banksystemene, mer enn halvparten av befolkningen. For så mange som en milliard mennesker kan det skyldes at de heller ikke har noen offentlig ID.    Derfor bruker FN mye ressurser på å finne ut hvordan de skal kunne hjelpe disse menneskene som lever i til dels ustabile regimer der det også i mange land mangler offentlige institusjoner som vi i Norge tar for gitt.   Altinn kan de fleste av dem bare drømme om. Det samme gjelder Kartverket og mange andre offentlige tjenesteytere.   Tillit er mangelvare   FN arbeider med prosjekter der en bruker blokkjeder til å etablere nasjonale ID-systemer, skape oversikt over eiendommer, jennomføre valg på sikre måter, holde orden på helsetjenester og mye mer. Så hvorfor ønsker en å benytte blokkjeder i stedet for mer tradisjonelle lagringsmåter?   Svaret er tillit, eller rettere sagt mangel på tillit. Vi vet at det er mange land der tillit er mangelvare og mange land som også mangler gode offentlige tjenester på en rekke områder. Dette kan blant annet omfatte effektive infrastrukturer for betaling og formuesforvaltning, notaritet-tjenester slik som Brønnøysundregistrene og Kartverket, samt systemer for identitetshåndtering.    I Italia har mer enn 90 % av bankene koblet seg på en nasjonal blokkjede for å redusere tiden det tar å gjøre avstemninger mellom bankene fra 30-50 dager , til bare en dag. EU har også et eget initiativ gjennom EUBlockchainforum  og en egen blokkjedestrategi der en ser på hvordan en kan løse spørsmål om overføring av data mellom ulike selvstendige organisasjoner - sikkerhet, identitetshåndtering, notaritet og en rekke andre praktiske utfordringer som trenger overnasjonale løsninger.    I EU etableres det en ny European Blockchain Services Infrastructure , som forhåpentligvis skal bidra til å løse oppgaver en hittil ikke har greid å løse tilfredsstillende gjennom tradisjonelle institusjoner og arkitekturer.   Gjennomsiktige blokkjeder   Så kan en spørre hvilken rolle bitcoin har i dette, og svaret er at den er opphav til de andre variantene av blokkjeder. Så rent pedagogisk, for å forstå hva som særpreger blokkjeder, hvilke utfordringer blokkjeder skaper og hvilke muligheter de gir, er det en fordel å begynne med å forstå bitcoin. Bitcoin er desentral, hvilket gjør at den ikke kontrolleres av en sentral, privat eller offentlig instans. Den er transparent, hvilket gjør at alle kan få innsyn i transaksjoner som har funnet sted, og den er resistent mot endring (immutable), hvilket gjør transaksjoner nesten umulig å endre.   Så er det lagd blokkjedeløsninger med varianter av noen av Bitcoins grunnleggende egenskaper, slik som at en ofrer den desentrale løsningen og skaper en lukket i stedet for en åpen blokkjede. Men med en slik endring er en igjen avhengig av tillit til den som kontrollerer teknologien - den tiltrodde tredjeparten.   Blokkjeder og bitcoin kan ikke bare forstås som valuta eller vurderes ut fra dens energibruk.   Den må forstås som både valuta, betalingsmiddel, investeringsobjekt og mer allment som infrastruktur for kjøp, salg og forvaltning av verdier.    Avsporing   Derfor blir det fort en avsporing å bare analysere bitcoin som om det er et spørsmål om svingninger i pris med referanse til historiske data fra tradisjonelle valutaer ( nasjonale valutaer svinger også i verdi), om energibruk slik mange økonomer gjør, eller om det bare er «teknobabbel» slik Krugman gjør.    Kanskje kan vi forsøke å forstå den ut fra dens potensiale for mer gjennomgripende endringer. Dette innebærer at en må studere både det teknologiske, de juridiske vurderingene og ikke minst de mange organisatoriske og økonomiske elementene mange nye teknologier berører.    Tekst:   Professor Arne Krokan, Professor II ved Avdeling for økonomi, innovasjon og teknologi på Høyskolen Kristiania og professor ved NTNU.   Vi vil gjerne høre fra deg!      Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til  kunnskap@kristiania.no .     

  
• Kristiania Talks: HUMOR med Hani Hussein

  om-kristiania / kalender / kristiania-talks-humor-med-hani-hussein

  Medieviter og Kristianias egen humorforsker Kai Hanno Schwind møter aktører fra humorbransjen til en scenesamtale om fenomenet humor.

  
• Dro på utveksling – fikk globalt nettverk

  aktuelt / 2023 / 11 / dro-pa-utveksling--fikk-globalt-nettverk

  Normal 0 21 false false false NO-BOK X-NONE X-NONE /* Style Definitions */ table.MsoNormalTable {mso-style-name:"Vanlig tabell"; mso-tstyle-rowband-size:0; mso-tstyle-colband-size:0; mso-style-noshow:yes; mso-style-priority:99; mso-style-parent:""; mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt; mso-para-margin:0cm; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Calibri",sans-serif; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} – Jeg har alltid vært veldig glad i å reise, oppleve nye kulturer og se verden. Utveksling var derfor en veldig fin måte å gjøre dette på, samtidig som jeg studerte. Andrine Løvberg hadde bestemt seg for å dra på utveksling allerede før hun søkte på studium. Når hun skulle finne det rette studiet var det derfor viktig at det var mulighet for å dra på utveksling. Dette var en av grunnene til at valget falt på Bachelor i Film og TV hos Kristiania.  Fant den perfekte linjen Da Andrine skulle velge hvor hun  skulle dra på utveksling, var det linjen The Fashion Experience på VIA University College i Aarhus som fanget interessen. – Jeg er veldig interessert i både film og mote, så dette var en perfekt mulighet til å lære mer om dette! I tillegg til å delta på informasjonsmøter, tok Andrine kontakt med utvekslingskontoret på Kristiania for mer informasjon om utveksling for sitt studium.  – Da jeg kontaktet utvekslingskontoret fikk jeg nyttig informasjon og god oppfølging på søknadsprosessen!   Fikk egen fadderuke Før avreise var Andrine litt nervøs for at undervisningen ville foregå på engelsk, men forteller at dette viste seg å ikke være et problem, og etter et par dager ble det ganske naturlig. De hadde en klasseregel om at alle måtte snakke engelsk, slik at alle skulle være inkludert i samtalene. Før den offisielle studiestarten ble det arrangert en velkomstuke hvor de fikk faddere på skolen. Dette var en veldig god mulighet til å bli kjent med den nye klassen. – Det var som en egen fadderuke. Jeg fikk mulighet til å bli kjent med den nye klassen og byen, forteller Andrine. Studiet handler om hvordan man kan kombinere film og mote. I starten var det bare forelesninger, men etter hvert jobbet de mest med gruppearbeid. Gjenno m semesteret hadde de flere oppgaver hvor de lagde flere kortfilmer med gruppen sin.  Flerkulturell klasse  Andrine forteller at klassen var veldig flerkulturell. Den bestod av folk fra mange forskjellige land og med forskjellig kompetanse. Det var en blanding av folk som studerte film, mote og markedsføring. Det var mye å lære av hverandre og alle fikk bruk for sin kompetanse. – Klassen bestod av folk fra mange forskjellige land, blant annet Frankrike, Nederland og Canada. Jeg lærte veldig mye om andre kulturer og fikk nye perspektiver på ting. Dette er jeg veldig takknemlig for!   Andrine synes det var gøy å dra på skolen på grunn av det gode klassemiljøet og det spennende studiet. – Det var et utrolig bra klassemiljø. Klassen besto av nesten bare utvekslingselever og alle var veldig åpne for å bli kjent. Vi var også veldig flinke til å finne på sosiale ting sammen.  – Forventet ikke at det skulle bli så bra Andrine forteller at hun fikk mange gode venner fra klassen. – Alt var nytt for de fleste og vi fikk mange gode opplevelser sammen. Alle i klassen ønsket å utforske byen sammen som turister. I Danmark har de noe som kalles fredagsbar. På skolen til Andrine gjorde de om klasserommene til et sosialt område hvor studentene kunne være etter skolen på fredager. Det var mulig å kjøpe øl og være sosial med klassen. Det var også mulig å dra til andre skoler og bli med på fredagsbar der. – Det er veldig fint å være student i Aarhus. Det er mange studenter der. På de fleste barer var det brettspill, dette var en veldig fin måte å bli kjent med andre på. Globalt nettverk  – Utveksling var en veldig fin måte å få venner fra andre land, forteller Andrine. Hun har fortsatt god kontakt med flere fra klassen. De er en stor gjeng som fortsatt holder god kontakt på sosiale medier. Allerede før Andrine var ferdig på utveksling, hadde hun startet å planlegge besøk til noen av venninnene fra klassen. – Jeg var i Nederland og besøkte to venninner fra klassen. Da fikk jeg bo hos dem og se hjembyen deres. I tillegg var jeg i Aarhus for å besøke de danske fra klassen og andre jeg ble kjent med når jeg var på utveksling. Da bodde jeg også hos en fra klassen. Etter utveksling sitter hun igjen med mange gode minner og erfaringer. – Jeg er veldig glad for at jeg dro på utveksling og spesielt glad for all erfaringen og alle vennskapene jeg fikk.   Råd til deg som skal på utveksling Andrine anbefaler deg som skal på utveksling til å bli med på sosiale ting og å være turist i byen og landet du er på utveksling. – Jeg anbefaler alle som skal på utveksling til å bli med på sosiale ting, spesielt i starten. Jeg vil også anbefale å bruke tid og penger på opplevelser der du er.  Tror de fleste sitter igjen med alle opplevelsene fra utvekslingen, ikke bare studiet. Det er en selvtillitsboost å ha vært på utveksling. Spesielt å ha bodd i et annet land, truffet mange nye mennesker, kanskje har man utviklet seg og blitt mer trygg på seg selv.