Søk

Resultat

• 2611

  studieportal / fagskolen-kristiania / fagskoleniva / 2611
• Slik trener verdens beste 100 meter-løpere

  kunnskap-kristiania / 2021 / 03 / slik-trener-verdens-beste-100-meter-lopere

  KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Treningsvitenskap Hurtighet er en egenskap som i stor grad er genetisk bestemt og lite trenbar sammenlignet med for eksempel styrke. Kun noen hundredeler av et sekund skiller seier fra en plass utenfor pallen i internasjonale mesterskap. De fleste sprintere i verdenstoppen klarer ikke å forbedre sin prestasjon med mer enn cirka én prosent fra 20 års-alderen og frem til de når sitt maksimale prestasjonsnivå 5-10 år senere. En viktig forutsetning for fremgang og plass på pallen vil være en kunnskapsrik trener som kjenner de grunnleggende treningsprinsippene og vet hvilke krav som stilles til utøveren for å maksimere prestasjonen.   Les også: Tren deg sprek på hjemmekontoret Forsket på treningen til de beste sprinterne Vi har sammen med professor Stephen Seiler ved Universitetet i Agder og professor Øyvind Sandbakk på NTNU gjennomført en litteraturstudie av treningen til verdens beste sprintere. Studien baserer seg på både forskningslitteratur og treningsanbefalinger fra anerkjente sprinttrenere. Resultatene av studien er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Sports Medicine Open. Vi finner blant annet at de beste praktikerne ligger mange steg foran forskningen i hvordan de anvender treningsmetoder og allmenne treningsprinsipper til prestasjonsutvikling. I denne artikkelen løfter vi frem noen hovedmomenter fra studien slik at du får et innblikk i hvordan verdensledende sprintere gjennomfører sin trening. Les mer:   Trening med dekk gir økt styrke og utholdenhet Fire sentrale treningsprinsipper Sprintere benytter seg av en rekke grunnprinsipper for sin trening. De viktigste treningsprinsippene er: 1) spesifitet, 2) progresjon, 3) variasjon og 4) individualisering. Riktig anvendelse av disse prinsippene skaper gode forutsetninger for prestasjonsutvikling og reduserer risikoen for skader. Spesifisitetsprinsippet: Skal du bli god til å løpe fort, må du trene på å løpe fort. Mens forskningslitteraturen stort sett anbefaler at sprintløping skal foregå med 100% innsats, har de beste praktikerne erfart at man får bedre effekt av å senke intensiteten til 90-95% av sin maksimale løpsfart, spesielt i grunntreningsperioden. På denne måten klarer man å gjennomføre større treningsvolum. Sprintere gjennomfører slike «nøkkeløkter» 2-3 ganger per uke. Mindre spesifikke treningsformer som styrke og spenst brukes som supplement, spesielt i grunntreningsperioden. Progresjonsprinsippet: Fra treningsoppstart på høsten og frem til jul økes treningsmengden gradvis. Fra nyttår og fram til sesongstart er det en gradvis økning i intensitet, samtidig som treningsmengden reduseres. Det meste av grunntreningen gjennomføres med joggesko på mykt underlag (f.eks. gress), men etter hvert som sesongen nærmer seg, gjennomføres mer og mer løping med piggsko på friidrettsbane. Prinsippet om variasjon: Ensidig og monoton trening fører til raskere stagnasjon og økt skaderisiko. Sprintere løser dette ved å vektlegge ulike egenskaper til ulike tider gjennom treningsåret. Den mest vanlige periodiseringsmåten er å prioritere styrke og løpsvolum på høsten, akselerasjonshurtighet gjennom vinteren, mens toppfart får hovedfokus gjennom våren og sommeren. Prinsippet om variasjon er nærmest fraværende i forskningslitteraturen. Det kan skyldes at de fleste forskere ønsker å undersøke effekten av enkeltvise variabler.   Prinsippet om individualisering: Mens de fleste forskningsbaserte treningsoppleggene er basert på at alle skal trene likt, er det ingen topputøvere som gjennomfører identiske opplegg. Treningsarbeidet må individualiseres på grunnlag av prestasjonsnivå, kroppslige forutsetninger, treningstilstand, treningshistorikk, alder og restitusjonsevne. Sprintere i 20-25 års-alderen tåler gjerne mer trening enn utøvere som er 30 år eller eldre. De mest eksplosive utøverne må som regel være mer forsiktige med for mye trening på høy fart. Vi vil advare yngre og dårligere trente utøvere mot å kopiere treningsmengdene til godt trente utøvere på høyt prestasjonsnivå. Sprintløping er forbundet med høy skaderisiko, og det motsetningsfylte ordspillet «man må gå sakte fram for å bli raskere» er høyst gjeldende Les også:   Slik kom Marit Bjørgen tilbake på vinnersporet Treningsmetoder og treningsdosering Sprintere benytter seg av ulike treningsøvelser og -metoder for å forbedre akselerasjon, toppfart og spesifikk utholdenhet, som er evnen til å holde hele distansen. I tillegg gjennomfører de en del løping på lavere intensitet, spesielt i grunntreningsperioden. Dette gjør de for å restituere seg raskere etter intensive løpsøkter og styrkeøkter. I tabellen nedenfor gir vi en kortfattet oppsummering av treningsmetoder og doser som verdensledende sprintere benytter på spesifikke løpsøkter. Artikkelen fortsetter etter tabellen.            Fokusområde Distanse Intensitet Pauser Totalt øktvolum              Akselerasjon 10-40 m >98% 2-6 min 100-300 m Toppfart 20-40 m m/flying start* >98% 4-15 min 50-150 m Spesiell utholdenhet 80-150 m >95% 8-30 min 300-900 m Repetert sprint 60-80 m 90-95% 2-4 min** 600-2000 m Motstandsløp 10-30 m >95% 3-6 min 50-200 m Restitusjonsløp 100-300 m 60-70% 1-3 min 1000-2000 m Treningsmetoder og dosering. *Flying start vil si at utøverne bruker 30-40 m til å bygge opp farten gradvis før de gjennomfører den planlagte distansen med maksimal hastighet. Intensitet er prosent av maksimal løpsfart. **Her kan seriepausene være 10-15 min. I grunntreningsperioden gjennomfører sprinterne gjerne 2-3 ukentlige økter med styrke/spenst. Typiske øvelser kan være knebøy, frivending, rykk, hopping med vekter, trappehopp og hopp over hekker. Mengden av slik type trening avtar etter hvert som sesongen nærmer seg. Trenere og utøvere er svært opptatt av at slik supplerende trening ikke skal gå på bekostning og redusere kvaliteten på de 2-3 ukentlige sprintspesifikke løpsøktene.   Sprintere fokuserer mye på teknikk under de spesifikke løpsøktene, spesielt i grunntreningsperioden. I treningen brukes løpsdrilløvelser , spesielt som en del av oppvarmingsrutinene. Formålet med slike øvelser er å forsterke og isolere spesifikke og hensiktsmessige bevegelser. Forskjellen på god og middels teknikk kan være vanskelig for folk flest å se med det blotte øyet, så i denne forbindelse er det viktig å ha en trener med erfaring og «falkeblikk». Les også: Koronarestriksjoner gjorde norske svømmere bedre enn noensinne Kan andre idretter lære av sprintere? Hurtighet er en viktig prestasjonsbestemmende faktor for mange andre idretter enn sprintløp i friidrett. For eksempel kan en spurtduell være avgjørende for kamputfallet i fotball. De fleste lagidretter baserer seg imidlertid mest på aerob energiomsetning, – trening du kan opprettholde over tid. Det vil ofte gå på bekostning av hurtigheten. Eventuell hurtighetstrening for slike idretter bør følgelig legges til perioder hvor trenings- og kampbelastningen er lav. Men under gjennomføring av hurtighetsøkter, har forskning vist at lagidretter med fordel kan anvende de samme treningsprinsippene og benytte de samme treningsmetodene som de beste praktikerne innenfor sprint. Referanser: Thomas Haugen, Stephen Seiler, Øyvind Sandbakk & Espen Tønnessen (2019): The training and development of elite sprint performance: an integration of scientific and best practice literature. Sports Medicine Open. 2019;5:44. Haugen T, Solberg PA, Morán-Navarro R, Breitschädel F, Hopkins W, Foster C. Peak age and performance progression in world-class track-and-field athletes. Int J Sports Physiol Perform. 2018; 13(9):1122-1129. Haugen T, Tønnessen E, Hisdal J, Seiler S. The role and development of sprinting speed in soccer . Brief review. Int J Sports Physiol Perform. 2014;9:432-441. Denne formidlingsartikkelen er publisert i nettavisen forskning.no 19. mars 2021 . Tekst: Førsteamanuensis Thomas Haugen og professor Espen Tønnessen, begge tilknyttet Avdeling for helsevitenskap ved Høyskolen Kristiania.

  
• Bør 1500 meter-løp klassifiseres som langdistanse?

  kunnskap-kristiania / 2021 / 08 / bor-1500-meter-lop-klassifiseres-som-langdistanse

  KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Treningsvitenskap Da de olympiske sommerleker i Tokyo ble arrangert i sommer, var det mange som fulgte 800- og 1500-meter- konkurransene i friidrett med stor interesse. Begge distansene klassifiseres som mellomdistanseløp i friidrett. Etter å ha studert treningen til verdens beste 800- og 1500-løpere, må vi stille spørsmål om 1500-meter-øvelsen fortsatt bør defineres som mellomdistanse. Les også: Supertreneren bak OL-gullet Trener veldig forskjellig Verdens beste 800- og 1500-løpere trener nemlig veldig forskjellig. Mye av dette skyldes ulike arbeidskrav for henholdsvis 800 og 1500 meter. 800-meter-distansen krever både stor evne til å produsere og tolerere melkesyre under trening (anaerob kapasitet) og stor evne til å ta opp og forbruke oksygen under arbeid (aerob kapasitet), mens 1500 meter-distansen i hovedsak krever stor aerob kapasitet. Denne forskjellen gjenspeiler seg i treningsarbeidet til verdens beste mellomdistanseløpere. For de beste 1500-meter-løpere består ca. 90% av treningen av aerob utholdenhetstrening. Til sammenligning gjennomfører 800-meter-løpere en miks av anaerob og aerob trening, hvor 60% av treningen er aerob. Les også:   Slik trener verdens beste 100 meter-løpere Studerte verdens beste mellomdistanseløpere Vi har sammen med professor Stephen Seiler ved Universitetet i Agder, professor emeritus Eystein Enoksen på NIH og professor Øyvind Sandbakk ved NTNU gjennomført en litteraturstudie av treningen til verdens beste mellomdistanseløpere. Studien baserer seg på både forskningslitteratur, inkludert vitenskapelige publikasjoner av treningen til Ingebrigtsen-brødrene, og treningsanbefalinger/planer fra en rekke av verdens mest anerkjente trenere. I tillegg har erfarne trenere og forskere systematisert, analysert og kvalitetssikret offentlig tilgjengelig treningsinformasjon fra mange av verdens fremste mellomdistanseløpere gjennom tidene, inkludert nåværende verdensrekordholder David Rudisha, samt medaljevinnere fra OL i London 2012 og Rio 2016. Vebjørn Rodal, olympisk mester på 800 meter, og Arturo Casado, idrettsforsker og europamester på 1500 meter, har også bidratt med sine treningsdagbøker og kvalitetssikret funnene i undersøkelsen. Vi har dessuten med oss mange års erfaring med både praktisk arbeid (Olympiatoppen, Norges Friidrettsforbund) og forskning på toppidrett inn i studien. Resultatene av studien er nylig offentliggjort i det internasjonale vitenskapelige tidsskriftet Sports Medicine. Les også:   Løping mest belastende, svømming og sykling mest skånsomt Slik trener 1500-meter-løperne Treningen til 1500-m løperne kjennetegnes av stort volum med aerob løpstrening. De fleste utøverne i verdenstoppen løper 120-170 km per uke fordelt på 10-13 treningsøkter. Det store flertallet av øktene gjennomføres på lav intensitet, dvs. lavere enn 75% av maksimal hjertefrekvens, mens 2-4 ukentlige økter gjennomføres på moderat (~85% av maksimal hjertefrekvens) eller høy (90-95% av maksimal hjertefrekvens) intensitet. De intensive øktene gjennomføres i hovedsak som intervalltrening, f.eks. 10-12 x 1000 m eller 5-6 x 2000 m. Treningen på lav intensitet gjennomføres som 45-75 min. rolige langturer (10-17 km per økt). 1500-m løpere gjennomfører sporadisk styrketrening, ofte i form av tradisjonell sirkeltrening for mage, rygg og løpsspesifikk muskulatur. Hurtighetstrening gjennomføres i mindre grad, vanligvis i form av stigningsløp og teknikkløp som oppvarming til intervalltrening eller i etterkant av rolige langturer. Les også:   Tren deg sprek på hjemmekontoret Slik trener 800-meter-løperne 800-m løpere trener med mindre volum enn 1500-m løperne, vanligvis 50-120 km per uke. 5-6 ukentlige løpsøkter blir gjennomført på lav intensitet, mens 3-5 ukentlige løpeøkter blir gjennomført på moderat eller høy intensitet i form av intervaller, hurtig langkjøring, bakkeløp eller hurtighetstrening. Intervalldragene er som regel kortere enn hva som er tilfelle hos 1500-m løperne, vanligvis 200-, 400- eller 1000-m intervaller. 200-m intervallene gjennomføres i utøvernes 800-m fart, 400-m intervallene i 1500-m fart, mens 1000-m intervallene gjennomføres i 5000- eller 10 000-m fart. 800-m løperne gjennomfører dessuten flere ukentlige økter eller del-økter i form av styrke-, spenst og/eller hurtighet. Av hensyn til skaderisiko vil vi advare yngre og dårlig trente utøvere mot å kopiere treningsopplegget til eliteutøvere. Treningsbelastning må alltid tilpasses individuelle forutsetninger og treningstilstand. Vil skape samspill mellom forskere og praktikere Formålet med denne studien har vært tredelt: 1) redusere gapet mellom forskning og beste praksis, 2) lage et rammeverk for fremtidige mellomdistansetrenere, og 3) skape hypoteser for fremtidig forskningsarbeid. Vi ønsker å legge forholdene til rette for en positiv interaksjon mellom forskere og erfarne praktikere som utfordrer og etterprøver hverandre med den hensikt å drive kunnskapsfeltet fremover. Referanser: Thomas Haugen, Øyvind Sandbakk, Eystein Enoksen, Stephen Seiler, Espen Tønnessen. Crossing the golden training divide: The science and practice of training world-class 800- and 1500-m runners . Sports Medicine 2021 May 21. doi: 10.1007/s40279-021-01481-2. Denne formidlingsartikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 9. august 2021 (og i dn.no) dagen før) under vignetten «Forskning viser at…». Tekst: Førsteamanuensis Thomas Haugen og professor Espen Tønnessen, begge tilknyttet Institutt for helsevitenskap ved Høyskolen Kristiania. Vi vil gjerne høre fra deg! Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til  kunnskap@kristiania.no . 

  
• 

  Per Lauvås

  om-kristiania / ansatte / fakultet-for-helse-og-teknologi / institutt-for-teknologi / per-lauvas

  Per
• 

  Per Åge Bergquist Sivertsen

  om-kristiania / ansatte / fagskolen-kristiania / esmod / per-age-bergquist-sivertsen

  Per Åge Bergquist
• 

  Per Morten Fredriksen

  om-kristiania / ansatte / fakultet-for-helse-og-teknologi / institutt-for-helse-og-trening / per-morten-fredriksen

  Per Morten
• Per Idar Håholm

  om-kristiania / ansatte / divisjon-for-marked-og-forretning / enhet-for-marked-og-salg / per-idar-haholm

  Per Idar
• Per Lauvås tildelt merittert status for fremragende undervisning

  aktuelt / 2022 / 03 / per-lauvas-tildelt-merittert-status-for-fremragende-undervisning

  – Utdanningskvalitet er noe som både er svært viktig og høyt verdsatt på Kristiania. Et av våre aller viktigste konkurransefortrinn er helt klart dyktige forelesere, forteller en engasjert Sander Sværi, prorektor for utdanning ved Kristiania. Det gøyeste jeg driver med, er forskning på egen undervisning. Han utdyper at å oppnå status som merittert underviser forutsetter en innsats langt utover det ordinære. En som har lagt ned nettopp denne innsatsen og derfor hedres med merittert status, er  Per Lauvås , prodekan for utdanning ved School of Economics, Innovation, and Technology. Interessant og gøy undervisning L auvås setter meritteringen svært høyt og forteller at han har mottatt mange hyggelige tilbakemeldinger i etterkant, både fra venner og kolleger. – Jeg leste vurderingen av søknaden min som merittert underviser, og må innrømme at det var gøy å få såpass mye skryt. Med ordningen har jeg blitt anerkjent for det jeg synes er gøyest å drive med, nemlig forskning på egen undervisning. Førstelektoren har vært ansatt på Kristiania siden 2013 og har bakgrunn som informatiker og programvareutvikler i næringslivet. Han har et sterkt og tydelig fokus på studentenes læring og prøver systematisk ut nye metoder for å forbedre seg. Lauvås får skryt for at han stadig deler erfaringer med andre, og for at han forsøker å få kolleger med i en vitenskapelig tilnærming til undervisning. Å prøve ut nye metoder er viktig for førstelektoren. Selv skriver han dette i søknaden som merittert underviser: – As educators we should continuously try to make changes, evaluate, reflect, share, and try again. It will develop our own teaching and hopefully have value for students and other educators. It is also what makes teaching fun and interesting. Snur opp ned på forelesningen For å skape spennende undervisning, gjør Lauvås stadig endringer på undervisningsformen. Videre evaluerer han hvordan dette gikk, og deler erfaringen han gjorde med andre. Noe av det som ble trukket frem av juryen i begrunnelsen av meritteringen, var Lauvås’ bruk av såkalt «flipped classroom», en undervisningsform som snur opp ned på tradisjonelle forelesninger. I forkant av en undervisningsaktivitet forbereder studentene seg, slik at de kan bruke tiden sammen med underviser og lærerassistenter i gruppearbeid og oppgaveløsning. Denne typen undervisning skaper mer aktiv læring, noe førstelektoren mener er verdifullt. Lauvås forklarer at det overordnede formålet med forskningen alltid er at funnene skal komme studentene til gode. Han mener stort sett alle studenter har godt av undervisere som ikke gjør det samme hele tiden. – Jeg kjører mange spørreundersøkelser blant studentene mine for å kartlegge hva som er best for deres læring. Foretrekker de klassisk forelesning og så øving sammen, eller kanskje øving før vi alle møtes i auditoriumet? For meg handler det om å kartlegge hvilke forventninger studentene har, og her finner jeg veldig forskjellige svar. For meg handler det om å kartlegge hvilke forventninger studentene mine har. Lauvås forklarer nemlig at selv om «flipped classroom» er populært blant mange, betyr ikke det nødvendigvis at alle studentene er kjempefornøyde med løsningen. Det vil også være de som savner det tradisjonelle. Lauvås synes det er givende å lære mer om endringer, og hvordan dette oppfattes forskjellig blant studentene. Belønner viktig utviklingsarbeid Benedicte Røer Blom, Leder av Senter for pedagogisk utvikling ved Kristiania, mener at det å premiere undervisere som har en utforskende tilnærming til undervisning, kommer studentene til gode. Dette er med på å øke kvaliteten på undervisningen ved Kristiania. – Med denne ordningen ønsker vi å stimulere til økt fokus på god undervisning og belønne viktig utviklingsarbeid. Systemet bidrar til å synliggjøre verdien av fremragende undervisning, forklarer Blom. Lauvås er enig i at meritteringsordningen er med på å løfte undervisningen. Både han og Blom håper at flere kollegaer blir bitt av forsker-basillen. Merittering synliggjør verdien av fremragende undervisning. – Å forske på egen undervisning er utrolig givende. Her ligger empirien rett under nesa di, forklarer Lauvås begeistret. Motivasjonen hans for forskningen startet allikevel ikke med meritteringsordningen. Lauvås drev med dette lenge før ordningen var et faktum. For førstelektoren er det perfekt å koble forskning med undervisning, da han hele tiden får utviklet seg. – Læring er så spennende fordi det er så vanskelig. Det blir aldri perfekt. Vil hente hjem inspirasjon og læring I jakten på det perfekte er Lauvås for tiden involvert i et prosjekt der utvikling av nett-emne inngår. Målet er å lage mer profesjonelle videoer som han kan tilby studentene som læringsressurser i en «flipped classroom»-setting, i kombinasjon med tradisjonell forelesning. Lauvås har flere store planer. Tittelen som merittert underviser kommer med et engangsbeløp øremerket pedagogisk utviklingsarbeid på School of Economics, Innovation, and Technology. Han har allerede gjort seg flere tanker om hva slags utviklingsarbeid han planlegger å bruke midlene til.   – Jeg ønsker å knytte kontakter og besøke andre relevante høyskoler og universiteter rundt om i Europa som jeg mener har mye for seg. Jeg vil også ta med en delegasjon for å besøke de stedene som har kommet aller lengst innenfor problembasert læring, som er en undervisningsform jeg har veldig tro på. Her kan Kristiania lære av andre og hente hjem masse inspirasjon. Tett kobling til næringslivet Lauvås er svært interessert i lærings- og undervisningsformer som setter studenten i fokus. Dette er en tankegang som vokser over hele verden, og som Lauvås ønsker å koble Kristiania på. Denne arbeidslivsnærheten blir belyst av juryen til meritteringsordningen, som skriver at førstelektoren viser stor innsikt i bransjens og næringslivets behov. – Lauvås har hele tiden vært tett på industrien og forsket på hvordan undervisning av IT-studenter bør forbedres for å løse samfunnsmessige utfordringer mer effektivt, forteller prodekan ved Lauvås’ avdeling, Eivind Brevik . Brevik utdyper at kollegaen virkelig forstår viktigheten av å være tett på næringslivet. Lauvås hadde permisjon fra 2018 til 2020 for å oppdatere seg på arbeidet som utvikler, til glede for både praksisfeltet og akademia. Han etablerte også Kristianias første forskningsgruppe for fagdidaktikk innen IT. Brevik beskriver førstelektorens engasjement for undervisning og faglig utvikling som smittende. – Vi er stolte av at Per har oppnådd annerkjennelse som merittert underviser, og at han lever opp til stillingsutlysningen vi hadde da han ble ansatt i sin tid: «Vi søker Norges beste javalærer!» Podkast byr på undervisnings-oppskrift Mannen som kanskje kan smykke seg med tittelen «Norges beste javalærer», er bevisst litt dårlig på sosiale medier. Han kjenner ikke på det helt store behovet for å dele nyheten om meritteringstittelen på personlige flater og mener at nyheter fra egen arbeidsplass fort blir ren reklame. – Det er jeg ikke så keen på. Jeg synes at sosiale medier sauser sammen jobb og privat litt for mye. Allikevel ønsker den litt private førstelektoren å gi et vink til en podkast han nettopp har spilt inn sammen med Kristianias rektor, Arne H. Krumsvik . Episoden handler mye om nettopp det som gjør Lauvås til en så god underviser – erfaringene hans med forskning på egen undervisning. Du finner alle episodene av podcasten  Krumsvik & Co . på følgende ulike plattformer: Amazon Music/Audible ,  Apple Podcasts ,  Google Podcasts , Listen Notes , Player FM , PodBean , Podtail , Spotify og TuneIn .

  
• Smittevern i AcuBreast-studien

  forskning / forskningssamarbeid / acubreast / 2020 / smittevern-i-acubreast-studien

  På Høyskolen Kristiania skal alle ansatte og studenter holde minst 1 meter avstand til andre, og kun et begrenset antall personer kan være tilstede i lokalene samtidig med minimum 1 meter avstand. Det finnes engangsmunnbind til utdeling i resepsjonen. Hovedregelen på Høyskolen Kristiania er at de fleste ansatte har hjemmekontor, slik at så få ansatte som mulig oppholder seg på campus. De ansatte anbefales å unngå kollektiv transport i rushtiden. Medarbeidere som har mulighet for å sykle eller gå til jobb oppfordres til å gjøre dette. Deltakeres første møte i AcuBreast-studien finner sted på Høyskolen Kristiania. AcuBreast-studien er planlagt å starte i løpet av høsten 2020, og vil foregå i et møterom der kun du som deltaker og forskningskoordinator vil være tilstede. Rommet er stort nok til at 1 meter avstand, eller mer, kan holdes. Dersom du kommer i kontrollgruppen vil all videre kommunikasjon kunne foregå per mail eller telefon. Dersom du kommer i akupunkturgruppen vil du møte en akupunktør som følger bransjetilpassede nasjonale retningslinjer for smittevernstiltak utarbeidet av FHI for å gjøre behandlingen så trygg som mulig både for den som får behandling, men også for akupunktøren. Vi anbefaler at deltakerne prøver å unngå kollektiv transport i rushtiden og vi vil tilpasse møter og behandling utfra når det er mindre press på kollektivtrafikken. Deltakere som har mulighet for å sykle, gå eller kjøre bil oppfordres til å gjøre dette. Som alltid gjelder reglene: Vask hendene grundig og ofte Hold minst 1 meter avstand til andre Hold deg hjemme hvis du er syk Trenger du en oppfriskning finner du de her: https://www.fhi.no/nettpub/coronavirus/fakta/renhold-og-hygiene/ Her kan du lese mer om Smittevernfaglig forsvarlig drift i helsevirksomheter med én-til-én-kontakt (covid-19): https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/smittevernfaglig-forsvarlig-drift-i-helsevirksomheter-med-en-til-en-kontakt-covid-19

  
• Slik trente Sarah Louise Rung for å bli en av tidenes parasvømmere

  kunnskap-kristiania / 2021 / 06 / slik-trente-sarah-louise-rung-for-a-bli-en-av-tidenes-parasvommere

  KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Treningsvitenskap Svømming er en av de største paralympiske idrettene og stod på programmet allerede første gang de paralympiske lekene ble arrangert i Roma i 1960. I løpet av de siste 10 årene har forskere gjennomført en rekke beskrivende studier av treningen til suksessfulle funksjonsfriske svømmere. Men ingen har tidligere undersøkt treningen til suksessfulle paralympiske utøvere over tid. Jeg har sammen med forskerne Julia Baumgart og Øyvind Sandbakk ved NTNU og Morten Eklund fra Olympiatoppen gjennomført en casestudie av treningen til parasvømmeren Sarah Louise Rung gjennom fire sesonger. Rung har vunnet 9 medaljer i paralympiske leker, og er en av tidenes mest meritterte parasvømmere. Les også: Koronarestriksjoner gjorde norske svømmere bedre enn noensinne Undersøkte hvordan Sarah Louise Rung trente Hovedhensikten med studien er å beskrive hvordan en av tidenes beste kvinnelige parasvømmere har trent og utviklet seg fra hun fikk ryggmargskade i 2008, og til hun vant totalt 9 medaljer i paralympiske leker. Sarah Louise Rung har svømt siden hun var ei lita jente. I 2008 fikk hun ryggmargsskade etter en mislykket operasjon. Hun valgte imidlertid å fortsette svømmekarrieren etter at skaden oppstod. Allerede fra januar 2009 trente hun omkring 20 timer i uken, som er på nivå med toppidrettsutøvere. Treningen var variert på land og i vann, og med en systematisk progresjon som skulle gi godt grunnlag for utvikling, men med liten risiko for skade. Les også: Tren deg sprek på hjemmekontoret Loggførte all trening over flere år Studien baserer seg på daglige treningsdata over flere år. Fra 2012/2013-sesongen ble all trening både i vann og på land loggført og analysert i detalj. Det er dette datagrunnlaget som ligger til grunn for studien. Vi har særlig sett på hvordan hun trente i sitt mest suksessfulle år i 2016. Vi har også sett på utviklingen i treningsvarighet, intensitet og bruk av svømmearter i løpet av olympiasyklusen, som går over fire treningssesonger.  Resultater fra studien er nylig publisert i det internasjonale vitenskapelige tidsskriftet International Journal of Sports Physiology and Performance. Les mer: Trening med dekk gir økt styrke og utholdenhet Hjertefrekvens, puls og melkesyre for ulik intensitet Vi kategoriserte svømmetreningen etter hvilke intensitet treningen ble gjennomført med, og brukte den samme intensitetsskalaen som er brukt i tidligere studier av verdensenere i ulike utholdenhetsidretter. Det innebærer at treningen ble delt inn i lav, moderat og høy intensitet. Her er verdiene vi fant hos Sarah Louise Rung. Høy intensitet: Mer enn 92 prosent av maksimal hjertefrekvens (Sarah Louise Rung har en maksimal hjertefrekvens på 192 slag per minutt). Pulsverdien går fra 177 og oppover. Konsentrasjonen av melkesyre (laktatkonsentrasjon) passerer 2.5 millimol per liter. Moderat intensitet: Mellom 82 og 92 prosent av maksimal hjertefrekvens. Pulsverdien ligger mellom 157 og 176. Konsentrasjonen av melkesyre ligger mellom 1,7 og 2,4 millimol per liter. Lav intensitet: Mellom 60 og 82 prosent av maksimal hjertefrekvens. Pulsverdien ligger mellom 115 og 156. Konsentrasjonen av melkesyre er mindre enn 1,7 og 2,4 millimol per liter. Treningen ble i tillegg styrt ved bruk av svømmefart og opplevd anstrengelse. Les også: Slik trener verdens beste 100 meter-løpere På linje med de beste funksjonsfriske Rung trappet systematisk opp antall treningstimer og svømte meter hvert år gjennom de fire sesongene vi analyserte treningen. I 2016 gjennomførte hun 656 treningstimer i vann og svømte 1993 kilometer. Det tilsvarer i snitt svømmeturer på like under 40 km hver eneste uke. Dette er et treningsvolum som er på høyde med funksjonsfriske svømmere i verdensklasse, som svømmer mellom 40 og 70 kilometer i uken. Rungs treningsmengde imponerer når vi vet at hun er ryggmargskadet, og må utføre all trening med overkroppen. Sannsynligvis hadde ikke denne treningsbelastningen vært mulig å gjennomføre uten en systematisk progresjon i svømmetreningen og med en hverdag med best mulig restitusjon og livsbelastning. I tillegg til svømmetreningen gjennomførte hun 1-3 styrketreningsøkter per uke og 4 til 6 oppvarminger med øvelser på land med 20-30 minutters varighet per økt. Hyppighet og volum på styrketrening og landtreningen er på samme nivå med det som studier har rapportert for suksessfulle funksjonsfriske svømmere. Suksessfaktor for prestasjoner Treningsanalysene viste videre at den suksessrike parasvømmeren gjennomførte omkring 90 prosent av svømmetreningen på lav intensitet, og omkring 10 prosent av treningen på moderat- og høy intensitet. Denne fordelingen av intensitet samsvarer godt med tidligere studier av funksjonsfriske verdensenere i svømming og andre utholdenhetsidretter. Økningen i treningsbelastning i løpet av de fire årene skyldtes i hovedsak en økning i svømte kilometer, og ikke i en endring i intensitetsdistribusjonen mellom lav, moderat og høy intensitet. I løpet av de fire årene oppnådde parasvømmeren en fin prestasjonsutvikling, og indikerer at stort volum i svømmetreningen var en suksessfaktor for hennes prestasjonsutvikling. Langsiktig, systematisk trening gir resultater Studien viser at en av tidenes mest meritterte svømmere i paralympiske leker trener med like høy treningsbelastning som funksjonsfriske svømmere som konkurrerer i internasjonale mesterskap. Dette indikerer at det kreves like mye trening for å lykkes i paralympiske leker som Olympiske leker. For å tåle dette, indikerer studien at det kreves en systematisk og spesifikk progresjon i treningsbelastningen over flere år. Denne langsiktige og systematiske treningsprosessen er nok en viktig grunn til at hun presterte på sitt beste under de paralympiske lekene i Rio 2016, og kan dermed være til inspirasjon for neste generasjons toppsvømmere. Referanser: Julia Kathrin Baumgart, Espen Tønnessen, Morten Eklund, Øyvind Sandbakk (2021): Training Distribution During a Paralympic Cycle for a Multiple Swimming Champion With Paraplegia: A Case Report. International Journal of Sports Physiology and Performance. 2021 May 20;1-7. doi: 10.1123/ijspp.2020-0686. Artikkelen er publisert som formidlingsartikkel i nettavisen forskning.no 19. juni 2021 . Tekst: Professor Espen Tønnesen, Avdeling for helsevitenskap ved Høyskolen Kristiania. Si din mening: Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til  kunnskap@kristiania.no .

  
• Høyt oksygenopptak kan avgjøre langrennduellene i Beijing

  kunnskap-kristiania / 2022 / 02 / hoyt-oksygenopptak-kan-avgjore-langrennduellene-i-beijing

  KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Treningsvitenskap Langrennkonkurransene i Beijing preges av uvanlig store tidsforskjeller mellom utøverne på resultatlistene. Å konkurrere på 1700-meters høyde i et terreng med lange sammenhengende motbakker og trått føre, stiller ekstraordinære krav til utøvernes evne til å utvikle energi ved forbrenning av oksygen (det vi kaller «aerob» kapasitet). Bestemmer marsjfarten Utøverne mister 0,6 prosent av sitt oksygenopptak for hver ekstra 100 høydemeter som overstiger 300 meter. Dette innebærer 8-9 prosent lavere oksygenopptak i Beijing-OL sammenlignet med lavlandet. Hvis ikke langrennsløperne klarer å tilpasse seg til høyden, vil de være nærmest sjanseløse til å vinne medaljer. Maksimalt oksygenopptak er kroppens maksimale evne til å ta opp og forbruke oksygen. Testing av maksimalt oksygenopptak foregår på fysiologiske laboratorier, hvor man løper på tredemølle eller sykler på ergometersykkel med gradvis økende belastning inntil utmattelse. Maksimalt oksygenopptak uttrykkes enten absolutt som liter oksygen per minutt eller relativt til kroppsvekt som milliliter oksygen per kg per minutt. Ingen verdensrekord i oksygenopptak, men... Maksimalt oksygenopptak er en avgjørende fysiologisk faktor i langrenn, da det i stor grad bestemmer hvor høy «marsjfart» man kan holde over lang tid, spesielt i motbakkene. Lavere maksimalt oksygenopptak fører som regel til lavere marsjfart og dårligere prestasjon. Vi har sammen med andre forskere studert sammenhengen mellom maksimalt oksygenopptak og prestasjon i langrenn og andre idretter gjennom de siste ti årene. Forskningen baserer seg på et stort antall tester og analyser av langrennsløpere i verdenstoppen. Det finnes ingen offisielle «verdensrekorder» for oksygenopptak, men enkeltmålinger på over 95 og 80 milliliter oksygen per kilo per minutt har blitt rapportert hos henholdsvis mannlige og kvinnelige langrennsløpere. Langrenn er den enkeltidretten som oppnår de høyeste gjennomsnittsverdiene. Langdistanseløpere og syklister oppnår også høye verdier, men gjennomsnittet er noe lavere enn langrenn. Hovedgrunnen til at langrennsløpere oppnår høyest verdier, er at bevegelsesformen aktiverer flere muskelgrupper (både armer og bein). Liten forskjell på sprint og lange distanser I utgangspunktet skulle man kanskje tro at kravet til maksimalt oksygenopptak i langrenn øker med økende distanse. Men i praksis ser vi at oksygenopptaket har størst sammenheng med prestasjon når arbeidstiden er 6-20 minutter. Krav til hurtighet og eksplosivitet (anaerob kapasitet) blir viktigere på kortere distanser, mens arbeidsøkonomi (hensiktsmessig teknikk) blir viktigere på lengre distanser for å bruke minst mulig energi på å opprettholde marsjfarten. I langrenn er det overraskende små forskjeller i gjennomsnittlig maksimalt oksygenopptak mellom sprintere og distanseløpere. Selv om en prolog eller et heat har en varighet på «kun» 2-3 minutter, så er høy aerob kapasitet en stor fordel med tanke på å bli best mulig restituert mellom heatene. Siden sprintkonkurranser i langrenn består av prolog, kvartfinale, semifinale og finale, så ser vi ofte at utøvere med høyt oksygenopptak blir «bedre» jo lengre ut i konkurransen man kommer. Dette er hovedårsaken til at mange sprintere også hevder seg på lengre distanser, spesielt i fellesstarter hvor det er mulig å spare krefter underveis ved å ligge i dragsuget til sine konkurrenter. Kravet til staking i langrenn har økt betraktelig med årene. Det stiller større krav til styrke og aerob kapasitet i overkroppen. Det absolutte literopptaket av oksygen blant langrennsløpere er derfor høyere i dag enn for 20-25 år siden, mens det relative oksygenopptaket har forholdt seg stabilt gjennom hele perioden. Derfor tar menn opp mer oksygen enn kvinner Blant eliteutøvere i langrenn og andre utholdenhetsidretter har menn rundt 15 prosent høyere maksimalt oksygenopptak enn kvinner. Grunnen er at menn har høyere mengder med testosteron, noe som fører til mer muskelmasse og mindre andel fettmasse enn hos kvinner. Kjønnsforskjellene skyldes også at menn har høyere hemoglobinkonsentrasjon i blodet. Dette proteinet frakter oksygen i blodet fra lungene og ut til kroppens muskler og organer. Forskjellene i absolutt oksygenopptak er på omkring 40 prosent og skyldes at menn har høyere kroppslengde, kroppsvekt og muskelmasse enn kvinner. Hvordan oppnår man et høyt maksimalt oksygenopptak? Selv om utholdenhet og maksimalt oksygenopptak i stor grad er genetisk betinget, er det fullt mulig å forbedre sin kapasitet gjennom trening. Verdensledende langrennsløpere trener 800-1000 timer per år. Rundt 90 prosent av treningstiden gjennomføres på lav intensitet mens 10 prosent av treningen gjennomføres på moderat/høy intensitet. Kombinasjonen av mange timer med utholdenhetstrening på ulike intensitetsnivåer er årsaken til at langrennsløpere utvikler høyt oksygenopptak. Den intensive treningen er imidlertid langt viktigere for utvikling av aerob kapasitet og prestasjon enn de 10 prosentene av treningstiden skulle tilsi. Referanser: Tønnessen E, Haugen T, Hem E, Leirstein S, Seiler S. Maximal aerobic capacity in the winter Olympic endurance disciplines: Olympic medal benchmarks for the time period 1990-2013. Int J Sports Physiol Perform. 2015;10:835-839. Haugen T, Paulsen G, Seiler S, Sandbakk Ø. New records in human power. Int J Sports Physiol Perform. 2018;13:678-686. Vi vil gjerne høre fra deg!    Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til  kunnskap@kristiania.no .

  
• Styret

  om-kristiania / om-hoyskolen / styret

  Styrets medlemmer Høyskolestyrets varamedlemmer Synne Skjulstad (for Elin Ørjasæter), Per Lauvås (for Kjell Over Ernes) og Henrik Odde Gustavsen (for Anna Valentina Garcia).
• Fotballspillere sprinter stadig mer

  kunnskap-kristiania / 2022 / 01 / fotballspillere-sprinter-stadig-mer

  KUNNSKAP KRISTIANIA: Treningsvitenskap   Fotball er en sammensatt idrett hvor tekniske og taktiske ferdigheter har stor betydning for prestasjonsevnen. Hurtighet er den enkeltstående fysiske spisskompetansen som har størst innvirkning på kamputfallet.    De siste ti årene har vi sammen med andre forskere gjennomført en rekke studier av hurtighet i fotball. Vi har analysert tusenvis av sprinttester, undersøkt spilleres forflyttinger under kamper, gjennomført treningsintervensjoner og sammenfattet relevant forskningslitteratur.    Sprinter kan avgjøre kamputfall   En fotballspiller forflytter seg ca. 10-12 km i løpet av en kamp. Selv om bare 1-2% av denne distansen er sprintløping med tilnærmet maksimal innsats, er disse forflytningene svært viktige. En vunnet eller tapt sprintduell kan utgjøre forskjellen på en stor målsjanse for angripende spiller, eller om forsvarsspilleren klarer å avverge en farlig situasjon.    Fotballspillere løper raskere i dag enn de gjorde for 20-25 år siden. Sprintløping er den fysiske aksjonen som inntreffer hyppigst forut for scoringer, både for målscorer og den som er nest sist på ballen. Kampanalyser fra Premier League viser at total sprintdistanse og antall sprintløp i kamp har økt signifikant de siste 15 årene.    Selv om mangel på hurtighet til en viss grad kan kompenseres med bedre spilleforståelse (lese spillet raskere enn motstanderen) og diverse tjuvtriks (f.eks. holde i trøya til motspiller), er kravene til hurtighet i fotball stadig økende.  Løper stadig mer   Fotballspillere løper raskere i dag enn de gjorde for 20-25 år siden. Det viser resultater fra sprinttester som er gjort av nærmere 1200 fotballspillere siden 1995 på Olympiatoppen. Den gjennomsnittlige hurtigheten blir bedre jo høyere opp i divisjonssystemet man spiller.    Det er signifikante forskjeller mellom ulike posisjoner på banen. Spisser utgjør den raskeste gruppen, etterfulgt av kantspillere og midtstoppere, mens sentrale midtbanespillere er tregest. Sistnevnte posisjon er til gjengjeld de som løper mest og har best kondisjon/oksygenopptak.    Toppfart på 36 km/t   De raskeste mannlige spillerne i de beste europeiske ligaene har en toppfart på litt over 10 meter per sekund, tilsvarende ca. 36 km/t, viser GPS-målinger under kamper. Dette inkluderer kjente spillere som Kylian Mbappe og vår egen Erling Braut Håland.    For fotballspillere som er eldre enn 30 år, er det svært utfordrende å forbedre sin hurtighet.  Mer pålitelige laser/radar-målinger fra treningsfeltet bekrefter dette nivået, hvor spillere som Diogo Dalot, Romelu Lukaku og Pierre Emerick Aubameyang har oppnådd 36,0-36,4 km/t. De raskeste kvinnelige spillerne oppnår en toppfart på 31-32 km/t.   Effektiv trening av hurtighet Hurtighet er en egenskap som er sensitiv overfor andre treningsformer, og de fleste spillere løper raskest i perioder av året hvor det er liten kamp- og treningsaktivitet. Studier på norske spillere viser god effekt av en ukentlig økt med repetert sprinttrening i 6-8 uker utenfor spillesesongen (november og desember).    Dersom man prøver å løpe raskere, orker man bare færre løp. Slike økter består gjerne av 2-3 serier med 4-5 løp over 40-60 meter, ca. 2 min pause mellom hvert løp og 10-15 min pause mellom hver serie. Her er det viktig med gradvis progresjon og opptrapping av ukentlig treningsbelastning for å unngå skader. Hastigheten bør ligge på 90-95% av det maksimale. Dersom man prøver å løpe raskere, orker man bare færre løp.    Det er mulig å oppnå en prestasjonsfremgang på ca. to tiendeler på 40-meter sprint ved slik trening. Dette forutsetter at spillerne er motiverte, at fotballtreninga ved siden av ikke er for omfattende, og at spillerne ikke er for gamle. For fotballspillere som er eldre enn 30 år, er det svært utfordrende å forbedre sin hurtighet.   Utsatt for skader   De økende kravene til hurtighet medfører at hurtighetsrelaterte skader fortsatt forekommer hyppig. Strekkskader i hamstringsmusklene bak på låret utgjør nærmere 20% av alle skader i fotball og er den enkeltskaden som forekommer hyppigst. Et lag med 20-22 spillere må regne med at 4-6 spillere vil få hamstringsskader i løpet av en sesong.    Det stadig tettere kampprogrammet gjør at de beste lagene periodevis roterer på spillerne og sørger for at de beste er mest mulig uthvilt til de viktigste kampene.       Referanser:   Haugen T, Tønnessen E, Hisdal J, Seiler S. The role and development of sprinting speed in soccer. Brief review. Int J Sports Physiol Perform. 2014;9:432-441.   Haugen T, Tønnessen E, Seiler S. Anaerobic performance testing of professional soccer players 1995-2010. Int J Sport Physiol Perform. 2013;8:148-156.   Haugen T. Sprint conditioning of elite soccer players: Worth the effort or lets just buy faster players? Sportperfsci.com 2017; Nov 4:v1.   Denne formidlingsartikkelen er publisert som kronikk i VG 14. januar 2022.    Tekst:   Førsteamanuensis Thomas Haugen og professor Espen Tønnessen, Avdeling for helsevitenskap ved Høyskolen Kristiania.   Vi vil gjerne høre fra deg!     Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til  kunnskap@kristiania.no .

  
• Gå deg sunn og frisk

  kunnskap-kristiania / 2021 / 04 / ga-deg-sunn-og-frisk

  KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Bedre helse Løping eller jogging er god trening, men passer ikke alle. For mange vil gå-turer være et bedre alternativ. Det er ikke bevegelsesformen, men aktiviteten i seg selv, som bidrar til å gi oss et langt og godt liv med færrest mulig helseplager. Drar du på litt ekstra i motbakkene og får opp pulsen, vil du få best effekt. Men det viktigste er at du kommer deg ut og beveger deg. Alle turer vil gi en fin helseeffekt. For mye stillesitting og manglende fysisk aktivitet er en av de viktigste risikofaktorene for tidlig død. Litt fysisk aktivitet er mye bedre enn ingen fysisk aktivitet, uavhengig av hvilken intensitet aktiviteten gjennomføres med. Skal hjertet få god trening, bør du imidlertid ta i så mye at man svetter litt. Les også:   Tren deg sprek på hjemmekontoret Helsemessige effekter Forskning viser at fysisk aktivitet, som gåturer i skog og mark, har svært positive effekter på helsen din. Regelmessige gåturer og fysisk aktivitet gir deg bedre forutsetninger for å leve lengre, holde vekten stabil og samtidig øke din livskvalitet og psykiske velvære. Samtidig reduserer du risikoen for livsstilssykdommer og risikoen for å bli pleietrengende. Helsedirektoratet og verdens helseorganisasjon anbefaler minst 30 minutter fysisk aktivitet daglig, eller 150-300 minutter per uke. Et alternativt minimumsmål på daglig fysisk aktivitet er minst 10 000 skritt i løpet av dagen.  Du vil oppnå enda bedre helsegevinster dersom du dobler varigheten (lengden) på din fysiske aktivitet. Turer i skog og mark er en fantastisk måte å gjennomføre fysisk aktivitet på. Spesielt i disse korona-tider, hvor mange av oss har hjemmekontor, har vi gode muligheter å legge inn en gå-tur i løpet av dagen. Tiden du før brukte på transport til og fra jobb, kan du heller bruke til fysisk aktivitet. Les mer:   Trening med dekk gir økt styrke og utholdenhet Høyere puls øker effekten Like viktig som varigheten, er intensiteten den fysiske aktiviteten gjennomføres med. Skal hjertet få best trening, bør noen av turene dine gjennomføres med moderat eller høy intensitet. Hvilken intensitet bør treningen utføres på? Turer med lavintensitetvil gi en fin effekt på hjerte- og sirkulasjonssystemet. Du oppnår enda bedre effekt på gåturen om du presser litt hardere og arbeider på moderat til høy intensitet. Slik beregner du din maksimale hjertefrekvens: Maksimal hjertefrekvens faller med alder, og er vanligvis 211 – (0,64 x alder). Hvis du f.eks. er 50 år, vil din estimerte maksimale hjertefrekvens være 179 slag per minutt. Lav intensitet: Du puster lett og uanstrengt og kan føre en samtale. Du går på 60-80 prosent av maksimal hjertefrekvens. Pulsen banker mellom 105 og 144 ganger i minuttet. Moderat intensitet: Du puster og svetter en del, men kan delvis føre en samtale. Du går på 80-90 prosent av maksimal hjertefrekvensen. Pulsen banker mellom 145 og 160 ganger i minuttet. Høy intensitet: Du puster rimelig heftig, ønsker ikke å prate, men kan si korte setninger. Du svetter mye. Du går på mer enn 90 prosent av maksimal hjertefrekvensen. Pulsen banker minst 160 slag per minutt. 3-5 ekstra leveår Forskning viser at daglig fysisk aktivitet, inkludert 2-3 økter per uke på 15-20 minutter med moderat (80-90% av maksimal hjertefrekvens) eller høy intensitet (over 90%), kan gi oss 3-5 ekstra leveår. Selv om det kanskje høres tøft ut, vil de fleste av oss oppleve at 80-85% av maksimal hjertefrekvens ikke er så tøft som det høres. Hvis du bruker pulsklokke, vil du erfare at du kommer opp i denne intensiteten bare ved å gå litt ekstra fort i motbakkene. Gjennomfører du en gåtur som inkluderer 7-8 motbakker på 1-3 minutters varighet, er du fort oppe i den dosen du trenger med moderat intensitet. Ønsker du å øke intensiteten ytterligere, kan du gå med staver eller prøve å løpe opp bakken. Da kan du med god samvittighet gå rolig i nedoverbakkene og på flatene og heller bruke tiden til å filosofere eller sosialisere med dem du går på tur med. Les også: Hva får oss til å spise mer når vi egentlig er stappmette? Veien til økt livskvalitet Hvis du gjennomfører slik trening kontinuerlig, har du gode forutsetninger for et langt liv med høy livskvalitet. Den intensive delen av gåturen gir den beste effekten på både hjertet, blodtrykk, kolesterolnivå og ikke minst psyken. Den beste effekten oppnår du om du kombinerer gåturene med to ukentlige styrketreninger. Alternativt kan du legge inn enkle styrketreningsøvelser underveis i turen eller gjennomføre 15-30 minutter med slike øvelser når du kommer hjem fra tur. Les også: Slik trener verdens beste 100 meter-løpere Gåturer kan gjøres av de fleste av oss og gjennomføres hvor som helst. Vi anbefaler å legge turene til skog, mark og gjerne på stier med ulendt terreng for å utfordre balansen. Etter hvert kan du variere med andre aktiviteter som sykling, ski og padling. Langrenn er en fantastisk aktivitetsform, da det aktiviserer det meste av kroppens muskulatur og utfordrer balansen, noe som er spesielt viktig for eldre for å redusere fall-risiko. Det handler rett og slett om å finne et turkonsept som du liker, og som du har lyst til å gjenta flere ganger per uke. Kontinuiteten er mye viktigere enn intensiteten. Ikke gjennomfør turene hardere enn at du fortsatt har lyst til å trene neste dag eller neste uke. Les også:   Slik kom Marit Bjørgen tilbake på vinnersporet Syv råd for å gå deg sunnere Her får du syv råd om hva du kan gjøre for å gjøre gåturene dine både sunne og lystbetonte: Gå turer som du liker. Sett deg mål om antall turer per uke. Sett deg langsiktige mål om hva du ønsker å gjennomføre i løpet av en tre måneders periode. Det kan være fjelltopper du vil bestige eller severdigheter du vil oppleve. Bruk turene til å utforske din egen by, grend eller nærmiljø. Varier gjerne mellom å gå (med eller uten staver), sykle, padle eller gå på ski. Lag ukentlig avtaler med venn(er) som du liker å gå på tur med. Avtaler forplikter og gjør at du lettere får kontinuitet i turgåingen. Gå raskt i bakkene, slik at hjertet får best mulig effekt. Referanser: Helsedirektoratet (2019): Nasjonale råd for fysisk aktivitet for voksne og eldre . Helsedirektoratet (2017): Fysisk aktivitet blant voksne og eldre i Norge . Resultater fra en kartlegging i 2008 og 2009. World Health Organization (WHO). WHO GUIDELINES ON PHYSICAL ACTIVITY AND SEDENTARY BEHAVIOUR . WHO; 2020:93. Bahr R, Karlsson J. Aktivitetshåndboken: fysisk aktivitet i forebygging og behandling . (Bahr R, Karlsson J, red.). Helsedirektoratet; 2008:624 s. Asbjørn Gjerset (1942-) (redaktør/forfatter (forord)/forfatter). Idrettens treningslære. 2. utg.; 2. utg. (Beyer N, Helge EW, Kjær M, mfl., red.). Gyldendal undervisning; 2015. Denne formidlingsartikkelen er publisert i nettavisen forskning.no 1. april 2021 med overskriften « 7 råd for å gå deg sunnere ». Tekst: Professor Espen Tønnessen, førstelektor John Magne Kalhovde og førsteamanuensis Thomas Haugen, alle tilknyttet seksjon for trening, ernæring og biomedisin, Avdeling for helsevitenskap ved Høyskolen Kristiania. Foto: Gå deg sunnere. Illustrasjonsbilde. Photo by Arek Adeoye on Unsplash.

  
• Løping mest belastende, svømming og sykling mest skånsomt

  kunnskap-kristiania / 2021 / 04 / loping-mest-belastende-svomming-og-sykling-mest-skansomt

  KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Bedre helse Regelmessig utholdenhetstrening kan øke levealderen din med 3-5 år og redusere risikoen for å pådra deg typiske livsstilssykdommer som hjerte- og karsykdommer, overvekt, diabetes og ulike kreftformer. Folkehelsedirektoratet anbefaler at voksne og eldre bør være fysisk aktive i minimum 150 minutter med moderat intensitet eller 75 minutter med høy intensitet per uke, eller en kombinasjon av disse. Men det er ikke det samme hvordan du gjennomfører den helsebringende fysiske aktiviteten. Valg av treningsform har mye å si for hvilken belastning du utsetter kroppen for. Les også: Gå deg sunn og frisk Mest og minst belastende Jeg har sammen med professorene Øyvind Sandbakk og Gertjan Ettema ved NTNU analysert treningen til eliteutøvere i typiske utholdenhetsidretter. Vi har de blant annet sett på varigheten og hyppigheten av lav-intensive økter (60-80% av maksimal hjertefrekvens). Resultatene indikerer at løping er mest belastende for kroppen, mens sykling og svømming er de mest skånsomme bevegelsesformene. Roing og langrenn havner et sted midt imellom. For å bli like raskt restituert til neste treningsøkt, kan vi si at 30 minutter løping tilsvarer omtrent 45 minutter med roing, 60 minutter langrenn eller svømming og mellom 90 og 120 minutter sykling. Hvorfor er det slik? Les også:   Tren deg sprek på hjemmekontoret Hvorfor er løping så belastende? Løping er mest belastende fordi det er en aktivitet der du bærer vekten din mens du beveger deg. Hver gang du lander på bakken med føttene dine, må beinmuskulaturen utvikle relativt stor kraft på kort tid. Det betyr mye rykk og napp i muskulaturen. Dette gjør at belastningen på muskel- og skjelettsystemet er større sammenliknet med andre bevegelsesformer hvor du ikke trenger å bære egen kroppsvekt. Løping krever derfor lengre restitusjonstid sammenliknet med ikke-vektværende bevegelsesformer som f.eks. sykling og svømming selv om varigheten og intensiteten er den samme. Langrenn er også en vektbærende aktivitet. Men de glidende bevegelsene gjør muskelarbeidet noe mer skånsomt sammenlignet med løping. Under svømming og sykling utsettes musklene for mindre krefter per tidsenhet, det er lite rykk og napp i muskulaturen sammenlignet med løping. Slike ikke-vektbærende aktiviteter er dermed mindre belastende på muskler, sener og ledd.   Les mer:   Trening med dekk gir økt styrke og utholdenhet Hjertet arbeider like godt Hjerte- og sirkulasjonssystemet belastes svært godt uavhengig av bevegelsesform. Både løping, sykling, roing, langrenn og svømming aktiviserer kroppens store muskelgrupper og sørger for at hjertet kan arbeide med fullt slagvolum. Dette er en viktig forutsetning for at utholdenhetstreningen skal virke effektivt. Ledende idrettsutøvere innenfor slike aktiviteter oppnår høyest maksimalt oksygenopptak. Les også:   Slik trener verdens beste 100 meter-løpere Hvilken bevegelsesform bør du velge? Det finnes ingen klar fasit på hvilken bevegelsesform mosjonister bør velge. Det viktigste er at du sikrer kontinuitet i treningsarbeidet. Du bør derfor velge en treningsform som gjør at du får lyst til å fortsette med det, altså noe du liker og som du mestrer. I tillegg bør du velge en bevegelsesform som passer til dine kroppslige forutsetninger, og dermed gir liten skaderisiko. En person med overvekt/fedme vil for eksempel øke skaderisikoen om hun/han løper mye. Godt fottøy, mykt underlag (f.eks. skogsstier eller gress) eller gange i motbakke (f.eks. på tredemølle) kan imidlertid redusere belastningen drastisk. I små doser kan løping være mulig å gjennomføre også for personer med overvekt/fedme. For denne befolkningsgruppen vil vi i de fleste tilfeller heller anbefale sykling, rask gange eller svømming.   Les også:   Slik kom Marit Bjørgen tilbake på vinnersporet Gjør det enkelt å trene Når du velger bevegelsesform, bør du velge en aktivitet som du enkelt kan trene i nærmiljøet. Vær, vind og tid på året er andre praktiske momenter som du må ta hensyn til. I tillegg kan det være smart å veksle mellom flere bevegelsesformer slik at du får belastet ulike muskelgrupper og ikke går lei utholdenhetstreningen. Uansett hvilken aktivitet du velger, så bør du anvende de grunnleggende treningsprinsippene på riktig måte. Dette innebærer blant annet fornuftig progresjon, riktig forhold mellom trening og restitusjon, samt at treningen tilpasses dine fysiske forutsetninger. Referanser: Sandbakk Ø, Haugen T, Ettema G. (2021): The influence of exercise modality on training load management . International Journal of Sports Physiology and Performance. Feb 27:1-4, 2021. doi: 10.1123/ijspp.2021-0022. Denne formidlingsartikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 24. April 2021 (og i dn.no dagen før) . Tekst: Førsteamanuensis Thomas Haugen, Avdeling for helsevitenskap ved Høyskolen Kristiania. Foto: Løping er populært, men er belastende for kroppen. Illustrasjonsbilde. Image by Free-Photos from Pixabay.

  
• Ekstremtrening for hvermansen

  kunnskap-kristiania / 2024 / 08 / Ekstremtrening-for-hvermansen

  KUNNSKAP FRA KRISTIANIA:  Trening La oss ta dette helt ned først som sist: har noen av oss vanlig dødelige nytte av å vite hva som skal til for at verdens beste idrettsutøvere skal bli enda bedre til å komme først i mål? Nei, er det lett å tenke. Er du som meg, trener du én, maks to dager i uka, er fornøyd hvis du orker å gjennomføre en 45 minutters økt på sykkel i passelig kupert terreng, og ler høyt når du kommer over artikler som på alvor diskuterer hva slags intervalltrening som er best: 4x4, 2:1 intervall, 20x10 eller hva de nå heter alle sammen. Likevel: Finnes det overføringsverdier fra Haugens forskning til fotfolket, som ikke har fantasier om å vinne tennisturneringen Roland Garros i Paris eller 400 meter hekk under OL? – Ja, konstaterer Haugen, det er definitivt ting å lære for resten av oss. Topptrenernes hemmeligheter Men før vi ser på hva mosjonistene kan lære, la oss ta for oss hva Haugens forskning faktisk har avdekket om topptrenernes metoder. I sitt nylige forskningsprosjekt intervjuet Haugen og hans team 12 nåværende eller tidligere landslagstrenere fra åtte forskjellige utholdenhetsidretter. – Disse trenerne har til sammen fått fram utøvere som har tatt nærmere 380-390 medaljer i internasjonale mesterskap, forklarer Haugen. – Vi snakker om tungvektere innenfor langrenn, skiskyting, langdistanseløping, triatlon, svømming og flere andre idretter. Så hva gjør disse trenerne for å skape slike resultater? Haugen trekker fram flere nøkkelpunkter: Enormt treningsvolum : – Alle står for en treningsfilosofi som består av veldig mye trening. Vi snakker om et sted mellom 600 og 1400 treningstimer per år, avhengig av idretten. Fokus på treningskvalitet : – De er veldig nøye i planleggingen og forberedelser, og bruker utrolig mye tid på å involvere utøverne i dette. Under øktene er de ekstremt opptatt av at den planlagte økten skal bli gjort skikkelig. Nøye kontroll på intensitet : – De planlegger hvilken intensitetssone hver økt skal ligge i, og bruker målinger og kommunikasjon med utøveren for å kontrollere dette. Hard-easy-prinsippet : – De lever etter prinsippet om at en hard treningsdag må etterfølges av en roligere treningsdag. Dette er for å sikre at utøverne er tilstrekkelig uthvilt til nøkkeløktene. Tilpasset intervalltrening : – I motsetning til hva mye forskningslitteratur anbefaler, gjennomfører topptrenerne ofte intervalløkter på litt lavere intensitet, rundt 85% av maksimal hjertefrekvens. Dette gjør at øktene kan vare lenger, noe som gir bedre totaleffekt over tid. Tett oppfølging : – Trenerne er som regel med på alle nøkkeløktene, spesielt intervalløktene. De overvåker, måler laktat, sjekker puls, kommuniserer og tar tider. Interessant nok er ikke hard-easy -prinsippet en ny oppfinnelse, ifølge Haugen. – Dette prinsippet ble faktisk introdusert allerede tidlig på 70-tallet av en trener som het Bill Bowerman. Han var med på å grunnlegge Nike og var trener for Frank Shorter, som vant OL-gull i maraton i München i 1972. Bowerman's filosofi var enkel: Gjennomfør to til tre intervalldager i uka, en ekstra lang langtur, og fyll ellers på med så mange langturer du orker. – Det fascinerende er at dette prinsippet holder seg den dag i dag, så på mange måter kan man si at lite har endret seg fra 70-tallet og fram til i dag. Samtidig har mye endret seg når det gjelder nøyaktighet: hvor fort skal disse intervalløktene gå? Hvor styrte skal disse øktene være? Men hva med oss som aldri kommer til å stå på en olympisk seierspall? Har vi noe å lære av toppidrettsforskningen? Haugen trekker en interessant parallell: – Jeg tror det er litt som i bilindustrien. Det gjøres jo veldig mye forskning på Formel 1, og det kommer jo allmennheten til gode ved at det påvirker hva som gjøres i fabrikkene når de lager vanlige personbiler. På samme måte kan prinsippene fra toppidrett tilpasses de som er på lavere nivå. Kjemien som skaper vinnere Det er ikke bare treningsmetodene som avgjør suksess i toppidrett. Haugen understreker at relasjonen mellom trener og utøver spiller en avgjørende rolle. – Mellommenneskelige egenskaper er svært viktig, forklarer Haugen. – Det finnes mange eksempler på trenere som har faglig peiling, men som kanskje ikke har den mellommenneskelige forståelsen. Interessant nok kan viktigheten av denne kjemien variere mellom ulike idretter. – Det er kanskje enda viktigere i mer tekniske idretter enn i utholdenhetsidretter, for da er kommunikasjonen gjerne enda tettere. Det stilles helt andre krav til å være en fotballtrener, en håndballtrener eller en sprinttrener. I slike idretter handler det mye mer om teknisk veiledning og samtaler, og der er kanskje den sosiale og pedagogiske forståelsen enda viktigere, sier han. Fra lovende sprinter til professor Nå-versjonen av Thomas Haugen har nylig kunnet ta i bruk professor-tittelen ved Høyskolen Kristiania. Det har ikke alltid vært slik. Som 16-åring var Haugen en relativt talentfull løper som gjorde seg bemerket på friidrettsbanen. Men selv om han hele tiden forbedret seg, ble han aldri blant de aller beste i de øvelsene han satset på. Vanlige mosjonister kan fange opp noe av forskningen slik at treningen blir både mer lystbetont og bærekraftig. – For min egen del var det gøy å se hvor langt jeg kunne drive kroppen min med de forutsetningene jeg hadde fått utdelt, forklarer Haugen. Det er jo nærliggende å spørre: Hvorfor orker folk å bruke ekstremt mye tid på en idrett, når de aldri blir best? Ta NM på ski, 30 km for menn. Over 100 løpere på startstreken. Kanskje blir deltakerne nevnt én gang av kommentatoren på NRK TV, når de går ut fra start, "five seconds of fame". Hvorfor stiller man når man alltid ender opp mellom 30. og 70. plass? Hvorfor bruke time etter time i en mørk novemberskog når dette er gevinsten? – Det er jo ikke penger å tjene eller status å hente for de som ligger midt på treet. Det må være en sterk indre driv og motivasjon, enten i form av egen tilfredsstillelse eller det sosiale aspektet ved å være i et godt miljø, sier Haugen. Hans egen vei fra lovende sprinter til professor i idrettsvitenskap startet med et tilfeldig, men skjebnesvangert møte. Som 16-åring ble han introdusert for Leif Olav Alnes, mannen som senere skulle bli trener for verdensrekordholder Karsten Warholm. – Det var Leif Olav som inspirerte meg til å havne i akademia, minnes Haugen. – Jeg merket med en gang engasjementet, kunnskapen og lidenskapen han hadde for idretten. Det var mye av grunnen til at jeg bestemte meg for å søke på Norges idrettshøgskole. Etter endt utdanning der, jobbet Haugen som trener og fagkonsulent på Olympiatoppen i nærmere 25 år. Men gradvis kjente han behovet for å utvikle seg videre. – Jeg ble mer og mer akademisk i tankegangen. Jeg begynte å bli lei av å se folk kjøre sit-ups, push-ups og knebøy, og kjente at jeg hadde behov for å utvikle meg. Inspirert av en kollega bestemte jeg meg for å ta en doktorgrad. Glede som drivkraft Doktorgraden handlet om hurtighet i fotball, og etter det har Haugen fordypet seg i ulike aspekter ved idrettsforskning. Men hans hovedfokus har alltid vært å bygge bro mellom forskning og "beste praksis". – Mitt mantra har alltid vært å prøve å få forskningen til å ta igjen avstanden mellom trenerne og forskningen, forklarer Haugen og utdyper: – De beste praktikerne, altså trenerne, har prøvd og feilet. Det er de som har gått opp løypa, og så kommer forskningen i etterkant og prøver å verifisere om dette er riktig eller galt. Og så kan kanskje vi vanlige mosjonister fange opp noe av denne forskningen slik at treningen blir både mer lystbetont og bærekraftig. Haugen understreker at det viktigste for mosjonister er å gjøre treningen bærekraftig over tid. – En mosjonist må i hvert fall tenke at den økta de gjør, den skal ikke være så grusom at man ikke har lyst å trene igjen. Da har man jo bommet totalt. Man må finne de aktivitetsformene der man har det gøy. Det som er gøy for deg er kanskje kjedelig for andre, man må finne sine egne triggere som vekker engasjement. Denne gleden ved aktiviteten er noe Haugen mener er like viktig for toppidrettsutøvere som for mosjonister. – Det er flere jeg har snakket med som sier at den indre gleden du føler kan være like stor når du scorer ditt første fotballmål som 6-7-8-åring, som når du tar OL-gull. Den berusende følelsen i kroppen er kanskje enda større som barn. Jeg tror ikke en toppidrettsutøver nødvendigvis er mer lykkelig enn en som er nummer 30 eller 40, eller en som er mosjonist. Det handler om hvordan du trives med prosessen, avslutter Thomas Haugen. Tekst:  Per Olav Solberg, seniorrådgiver kommunikasjon og myndighetskontakt, Kristiania. Denne teksten ble publisert på forskning.no den 22. august 2024 under tittelen " Kan vi lære noe av ekstremtreningen til toppidrettsutøvere? "   Vi vil gjerne høre fra deg!       Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på  e -post til  kunnskap@kristiania.no .    

  
• Illustrasjonsstunt under Trondheim Maker Faire

  aktuelt / 2016 / 08 / illustrasjonsstunt-under-trondheim-maker-faire

  Disse dagene kan man boltre seg i workshops, foredrag og arrangementer fra morgen til kveld, der høydepunktet er skapermessa Trondheim Maker Faire. Studentene skal sammen fylle et 25 meter langt lerret med illustrasjoner knyttet det som skjer under messa I år som i fjor skal Høyskolen Kristiania Trondheim ha stand under denne messa, som i år er flyttet til Solsiden. I tillegg har høyskolen blitt invitert av arrangørene til å gjøre et giga illustrasjonsstunt på området. 2. klasse på illustrasjonsstudiet og noen uteksaminerte studenter skal sammen fylle et 25 meter langt lerret med illustrasjoner knyttet det som skjer under messa. Du som kommer på messa fredag 26. august kan rett og slett risikere å bli en del av dette myldremaleriet. Vi håper å se deg der! Mer om Trondheim Playground Mer om Trondheim Maker Faire

  
• Hvordan gjøre det beste ut av åpent kontorlandskap?

  kunnskap-kristiania / 2019 / 12 / hvordan-gjore-det-beste-ut-av-apent-kontorlandskap

  KRISTIANIA VERKTØYKASSE: HR og ledelse I et rom der det oppholder seg mange mennesker blir rommet straks full av støy. Det finnes mange typer støy som kan utfordre konsentrasjonen vår i et åpent kontorlandskap: uønsket lyd (er definisjonen på støy), visuell støy (andres bevegelser, gjenskinn og lys), vårt behov for å ha kontroll på omgivelsene (Ubehag dersom noen konstant eller ofte går eller står bak ryggen din) og konsentrasjonsforstyrrelser (Konsentrasjon krever frihet fra alle typer (opplevd) støy. Uønsket lyd – høy eller lav, brå eller jevn – trigger hjernen til kjapt å avgjøre om vi er i en «flykt» eller «kjemp» – situasjon. Å konstant bli utsatt for støy, utløser stresshormoner i kroppen vår. Selv om hjernen gang etter gang konkluderer med at lydene du hører er helt harmløse, får du likefullt stresshormoner i kroppen når kroppen stadig eksponeres for ulike typer av støy kontinuerlig. Kroppen går i modus for forsvar for sikkerhets skyld. Hjernen jobber med alt som skjer rundt deg For hjernen fanger opp og prosesserer all lyd og alle bevegelser. Tenk deg at du er i et selskap. Alle står og prater dempet og det er en jevn summing i lokalet. Summingen i lokalet blir som et jevnt bakteppe til din egen småprat. Men plutselig fanger du opp at navnet ditt blir nevnt ett eller annet sted. Hjernen din har gjennom all summingen likevel aktivt prosessert og behandlet all lyd i lokalet, og forteller deg nå at noen snakker om deg. Lyd er ikke et bakteppe for hjernen din. For hjernen hviler ikke. Den tar stilling. Den slår seg ikke av. Den passer på deg og omgivelsene dine hele tiden. Slik vil hjernen også jobbe med å fange opp det som foregår i omgivelsene dine i et åpent landskap når du konsentrerer deg om arbeidet ditt. Selv om du bevisst registrerer bare noe av informasjonen i rommet, for eksempel arbeidsoppgavene dine, så bruker hjernen din mye energi på å registrere og behandle absolutt alt som skjer i rommet og avgjøre om informasjonen er relevant for deg og din sikkerhet eller ikke. I løpet av en lang arbeidsdag kan den jobben hjernen din gjør i tillegg til jobben din, få deg til å bli ganske sliten. Fuglesang i jobblandskapet Dette er kjent blant arkitekter og psykologer som bistår bedrifter med å tilrettelegge for åpne landskap. Derfor er trenden nå å lage «lydtapet» i åpne landskap. Gjerne med lyder vi biologisk er vant med fra naturens side og som skal signalisere trygghet og ro. Vi vet at fuglesang er beroligende. Derfor kan man legge inn fuglesang i kontorlandskapet. Rennende vann er også beroligende. Men naturen har også lært biologien i oss også at også stillhet kan være veldig farlig. Stillhet er naturens måte å fortelle oss at det er fare på ferde. 10 mennesker i et landskap som er musestille, sender oss tilsvarende et nedarvet biologisk signal om fare til oss. Vi kan dermed oppfatte et «stille» kontorlandskap som et faresignal, og det kan være minst like stressende som støyen vi beskrev tidligere. Samspill, følelser eller resultater? Teorien bak åpne landskap har vært at samspillet skal bli bedre når kontorveggene rives. Denne tenkemåten har vært i tråd med en utvikling i arbeidslivet generelt mot mindre autoritær ledelse og mer egalitære kulturer på jobben. Bort med sjefens hjørnekontor, autoritet og symbolmakt. Inn med likhet og samspill, større selvstendighet, autonomi, samarbeid og medvirkning, uten hemmende dører, vegger og «glasstak». Vi sitter alle på «gølvet». Den mulige gevinsten for den ansatte i landskapet, blir dermed et mer mangfoldig miljø og ubegrenset samarbeidsmuligheter. Dette kan potensielt gi oss: Større valgfrihet i lokalet. Vi kan jobbe sammen med dem som vi fungerer best sammen med. Vi liker andre og blir likt av andre. Dermed trives vi bedre i landskap. Større grad av uformelle møter i et åpent landskap gir den enkelte større grad av synlighet og opplevelse av å være betydningsfull. Effektiviteten øker fordi antall valgmuligheter for den enkelte øker. Ulike arbeidsmønstre kan oppstå ut fra hva som fungerer best for den enkelte, og ikke ut fra hva sjefen «bestemmer». Økt fleksibilitet for den enkelte og for organisasjonen. Ved endringer og omstillinger er det ingen som «mister» hjørnekontoret sitt, plassen sin eller kolleger. Kommer det ny teknologi, så endrer vi oss med bare å flytte oss i landskapet. De ansatte kan dele kunnskap seg imellom, spørre om hjelp og få støtte, uten å måtte «banke på» eller trenge seg på. Informasjon glir sømløst. Den praktiske gevinsten med å hente ut gevinster av disse fordelene som er nevnt her har imidlertid vist seg vanskeligere å realisere. Noen steder går faktisk samhandlingen i landskap drastisk ned fordi folk ikke tør snakke sammen når de er redde for å forstyrre andre. Eller de rømmer til hjemmekontoret for å få ro fra taletrengte kolleger til å kunne konsentrere seg. Landskap eller kontor uten vegger? Mange arbeidsgivere tror de bygger landskap, men bygger egentlig «kontor uten vegger». Og mange ansatte misbruker forskning i sin motstand og kritikk av kontorlandskap. De viser til forskning på kontorer uten vegger, og ikke på landskapsløsninger. Mange tror de jobber i kontorlandskap, som jo innebærer ulike soner og tilstrekkelig med stillerom til ulike arbeidsoppgaver. Men de jobber i «kontorer uten vegger» der alt arbeid – både konsentrasjonsarbeid, telefonsamtaler og sosialt skvalder – foregår hulter til bulter i lokalet. Mange forskningsrapporter om «ulemper med å jobbe i landskap» handler ikke om kontorlandskap i det hele tatt, men om slike «kontorer uten vegger», der det knapt finnes verken regler eller soner. Sjekk forskning på den type kontorløsninger og med de typer samspillsregler i landskapet som dere ønsker å jobbe i. «Kontorer uten vegger» har ingenting med kontorlandskap å gjøre. Landskap «oppstår» ikke helt av seg selv. Samhandling i seg selv er fint, men for en organisasjon som skal levere resultater, er det å regne med at landskap gir samhandling som å ha bensin og motor, men mangle propell: «Veggløse kontorer» frigjør mye energi og skapes mye lyd, men det gir ingen fremdrift i arbeidet. Må ta hensyn til ansattes behov og jobben som skal gjøres Samhandling krever forberedelser (alene), organisering (av noen) og resultater (som skal iverksettes). Det skjer ikke bare fordi vi sitter i landskap. Ledere som ikke er i stand til å vite hvordan resultatene blir skapt i kompliserte organisasjoner med høykompetente medarbeidere i et åpent landskap skal heller ikke bygge landskap. Arbeidsprosessene som skal til for å skape resultater må gjenspeiles i landskapet. Det er bare ledere og stab frakoblet ansvaret for resultatene som synes det er lett å ta beslutninger om at arbeidstakere skal sitte i omgivelser som ikke er tilpasset den enkeltes maksimale produksjonsevne. Det er ofte interiørarkitekter, eiendomsavdelinger og HR-folk som vedtar «veggløse kontorer» og kaller dette for landskap. Gjerne på vegne av andre enn seg selv. I DNB har de «nulltoleranse for kontor», uttalte HR-ledelsen nylig til NRK. Det minner meg om et sitat fra Fredrick W. Taylor i «Prinsippene for vitenskapelig bedriftsledelse» fra 1911: “In the past the man has been first; In the future the system must be first.” Når kontorutformingen i seg selv blir viktigere enn jobben som skal gjøres- og lederne ikke tar hensyn til behovene til dem som skal prestere godt hver eneste dag – da står systemet over virksomhetens behov og da kommer i praksis produktiviteten i andre rekke. Åpne landskap er kommet for å bli Åpne landskap er kommet for å bli. Det er en del faktorer som forteller oss dette: 1) Nær 30% av oss tar nå høyere utdannelse. Veldig mange flere enn før sitter på kontor. 2) Det foregår en stor tilflytting til byene. Denne urbaniseringen presser opp prisene på kontorlokaler i byene. Åpne landskap effektiviserer et kontorbygg med nær 50%. Free seating ytterligere litt til. Vi kan ikke bygge dobbelt så mange kontorbygg i byene våre som vi allerede gjør i dag. Det er simpelthen ikke plass. 3) Mange kontorer står tomme deler av uken. Vi arbeider ikke bare ved kontorpulten lenger. Ipad, smarttelefon med e-post, trådløse nett og laptopper som veier mindre enn et kilo gjør at vi reiser mer, jobber hjemmefra, er ute hos kunder eller i møter. Eller er på konferanse på et sted der flybilletten bare kostet 300 kroner og vi hører på foredrag mens vi svarer på e-posten samtidig. Summen av alt dette gjør at vi ikke kan ønske oss tilbake til de gamle kontorene våre. Det er ikke mulig å få til fremover. Det som er mulig er å ta hensyn til våre menneskelige behov for konsentrasjon, ro, samarbeid som gir resultater og individuell tilpasning ut fra hva som gir best resultater for den enkelte. Et velfungerende kontorlandskap bør blant annet regne: Minst 17–23 kvadratmeter areal per ansatt inkludert fellesarealer. Ett stillerom per seks ansatte i åpent landskap. To stoler per ansatt, i tillegg til kontorstolen (møterom, kantine, kaffebar etc.) Mindre enn syv meter avstand mellom arbeidsplass og vindu. Husk at et kontorlandskap har ulike soner for ulikt arbeid, samarbeid, støynivåer og konsentrasjonsnivå. «Veggløse kontorer» har ikke dette. Referanse: Denne artikkelen er publisert som blogginnlegg på Kjetil A. Vedøys fagblogg om HR og ledelse 12. desember 2019 med overskriften « Er det bra med kontorlandskap? ». Foto: By VeronicaTherese – Own work, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=6036705 Tekst:   Høyskolelektor Kjetil A. Vedøy, Institutt for ledelse og organisasjon ved Høyskolen Kristiania.

  
• SUBSTANCE - Konferanse om forskning innen interiørarkitektur/-design

  om-kristiania / kalender / substance---konferanse-om-forskning-i-interiorarkitektur-design

  European Council of Interior Architects, Bachelorprogrammet i interiørarkitektur ved Kristiania og Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening (NIL) inviterer til denne hybridkonferansen som går over to dager.

  
• Åpning av julegata

  om-kristiania / kalender / julegateaapning-i-den-nye-passasjen-pa-gronland

  Bli med på en stemningsfull ettermiddag når vi markerer starten på julen i Urtekvartalet på Grønland – mellom Sweco og Kristiania.

  
• Applying empathy as a tool for innovative thinking

  kunnskap-kristiania / 2021 / 5 / applying-empathy-as-a-tool-for-innovative-thinking

  KNOWLEDGE @ KRISTIANIA: Innovation Thanks to modern medicine and improvements in lifestyle people are living longer. Figures suggest that by 2060 there will be more than double the number of older adults over the age of 70, triple the number over 80 and there is a good chance that almost 1 out of 5 will celebrate their 100th birthday. But fewer still will “age in place”; that is, in their own homes. Most of us hope to age in place. But the reality is that only 13% of Norwegians die in their own homes. Read also : Slik kommer du i gang med designtenkning (in Norwegian) Understanding “Age in Place” In order to be able to understand how older adults can “age in place” we need to understand the everyday challenges they face. An empathetic understanding of daily life can give researchers and practitioners the insight to re-frame potential problems and current limitations. At Kristiania University College, students are encouraged to try our “GERT” – an ageing suit to gain insight into an older adult’s world through the completion of simple tasks most adults consider normal, almost automatic activities of daily life. Read also: Designer en bedre verden (in Norwegian) When activities of daily life become a struggle The activities of daily life that most of us consider to be routine and easily completed can become a struggle in our older adult lives. This often leads to changes in behaviour, increased pressure from our environments, and the need for help which affects our personal independence and further, our dignity. Walking, getting up from a seated position, ascending and descending stairs, opening doors, and all the tasks we need to complete in a day to remain independent are attempted in an effort for designers to gain insight into a world they will inhabit in their future. Not to mention navigating retail and public spaces, reading product packaging labels and wayfinding information, paying for their purchases, and getting everything back home. Read also: Eye-shadowing Customers’ Reviews Feeling the restrictions of aging With the GERT suit we can, in effect, enter a world of sensory impairment (and to some degree deprivation) and literally feel the weight and kinaesthetic restrictions of ageing as well as haptic, audio and visual degradations. The activities of daily life become more challenging and what was once a semi-automatic easy task becomes something new as we struggle to cope with our body’s limitations and with new challenges within our familiar surroundings. According to the Lawton and Nahemow’s ecological theory of aging the performance of and comfort with daily activities is possible when an appropriate match between a person and his/her environment is achieved. This match is known as person-environment fit (P-E fit). The P-E fit is important in understanding the dynamic relationship between people and their environments in all fasits of life but especially as we age. Read also: Five principles in defining a powerful purpose Empathy-driven design To gain better personal insights into the subject matter students in interior architecture use this GERT suit as a pedagogical tool to sense the challenges via empathy-driven design. It allows them to feel, on their person, the challenges encountered by growing numbers in society. In order to make independent living and ageing in place possible for as many as possible, with as much dignity as possible, we require more research into the challenges being faced and the “jobs to be done” and to educate future generations to think differently about environments, products and services. Read also:   How Business is Accelerating Toward a Fairer Future Sensing solutions My own research involves how our haptic senses “read” spaces and how we move around using kinesthetic and tactile modalities (senses) as our bodies slow down and our visual and auditory modalities decay. Within the domains of architecture and design, vision is the predominant sense. The dominance of the eye (ocularcentrism) and the suppression of the other senses tends to push us into detachment, isolation and exteriority. It is hoped that this research will help to aid architects, product and service designers by giving them more insight into the possibilities, beyond aesthetics, to engage haptics in design solutions to better meet the housing and service needs of a growing, and often misunderstood, user group. Read also: Why consumers co-create Finding innovative ways of reframing problems Empathy, by definition, is an action. It needs to be experienced, as the GERT suit enables, to be understood. Empathy is the first phase of design thinking and plays a critical role in finding innovative ways of redefining and reframing problems. As we age, our bodies go through gradual and progressive changes that can only be truly understood as we grow old. But if we can project this decline forward to the present, we can expose young (and not so young) designers, innovators and researchers to the problems the current and coming generations are facing. References: This article is based on lectures in the Interior Architecture bachelor’s «Ageing in Place» course at School of Arts, Design, and Media , Kristiania University College. The article also presents insights from an ongoing PhD research project on the use of haptics in interior architecture as a tool to extend the independence and dignity of the older adults in society. Text: Lecturer David Coates, Department of Economics and Innovation, Kristiania University College.

  
• Søk Kristiania toppidrett

  nettstudier / kristiania-toppidrett / soknadsskjema-kristiania-toppidrett

  Søk om plass i Kristiania toppidrett fra høsten 2023  
• Veien videre: Hvorfor er ikke forelesningen død og begravet for lengst?

  om-kristiania / kalender / tiltredelsesforelesningperlauvaas

  Rektor Trine J. Meza inviterer til tiltredelsesforelesning for dosent Per Lauås. Lauvås er dosent på Kristiania og er en del av School of Economics, Innovation and Technology. 

  
• Medlemskontrakt treningslokaler

  for-studenter / Lovverk-frister-forsikring / medlemskontrakt-treningslokaler

  Kontrakt for studenter ved Fakultet for helse og teknologi ved Høyskolen Kristiania.