• Tekst: Stefan Geiß og Melanie Magin

    Stefan Geiß er professor i politisk kommunikasjon ved institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU. Forskningen hans handler blant annet om mediedekning av politikk. Melanie Magin er professor i mediesosiologi ved samme institutt på NTNU. Hennes forskning fokuserer blant annet på samfunnsrolle og innflytelse av tradisjonelle og nye medier.

Kommunevalget i Trondheim ble åpnere enn det har vært på lenge. Høyre ble det sterkeste partiet i bystyret, og en Høyre-ordfører er fortsatt et realistisk alternativ. Samtidig kan vi også ende opp med at AP blir sittende igjen med ordføreren til slutt. 

Denne situasjonen kan hovedsakelig tilskrives to årsaker:

(1) Mangeårig ordfører Rita Ottervik stilte, etter 20 år som ordfører, ikke til gjenvalg. En ny Ap-ordførerkandidat – Emil Raaen – måtte konkurrere uten fordelen av å være et kjent navn og å ha hatt en sentral posisjon. Ap slet med å finne en ny ordførerkandidat, noe som har blitt tolket som et resultat av en svak talentutvikling – og som ikke er uvanlig i partier som har vært dominert av én sterk kandidat over en svært lang periode. 

(2) Med en nasjonal regjering bestående av Ap og Sp i en periode med høy inflasjon og høye strømpriser, er mange misfornøyde og tar lokalvalget som en mulighet til å straffe Ap og Sp. Det gir den borgerlige blokken medvind også på lokalt nivå. Muligheten til å velte det vaklende Ap-grepet på en dyprød by var uvanlig god (men mindre god på fylkesnivå).

Meningsmålingene for Trondheim har vært ganske turbulente i løpet av 2023, med dårlige målinger for Ap i første halvdel av 2023. Men med starten av valgkampen etter sommeren har APs målinger bedret seg noe. De var imidlertid fortsatt betydelig under 2019-resultatet, som allerede hadde vært et svakt resultat til å begynne med.

Et tilbakeblikk på Ottervik-epoken

Antagelsen om at Ottervik tidligere var en nøkkelfaktor for Ap sin suksess i Trondheim kan til en viss grad stilles spørsmål ved. Trondheim kan betraktes som en dyprød by, som den tredje største byen i Norge og en “studentby”. Byen har blitt kalt et utstillingsvindu og en viktig Ap-bastion.

Den blå blokken har hatt motvind i Trondheim i lang tid. Otterviks første valgresultat i 2003 stod frem som noe gunstigere enn det faktisk var fordi det stod i kontrast til de usedvanlig svake valgene i perioden 1991–1999, en rekke av seire for Høyre som muliggjorde ordførervervet deres i 1990-2003 (den eneste andre perioden etter andre verdenskrig var 1976–1979). Resultatene 2007–2015 var usedvanlig gode (på høyden med Ap sin dominans før 1990-tallet). Dette var eksepsjonelt siden økt konkurranse i den røde blokken gjør resultater på 30 eller 40% usannsynlige for Ap. Resultatet i 2019 ble imidlertid vesentlig dårligere, der Ap tapte rundt 16 prosentpoeng, men presterte fortsatt bedre enn Høyre. Dette kan være en indikasjon på en “slitasjeeffekt” etter 20 år med Ottervik som ordfører. Slik sett er det langt fra garantert at Ottervik ville sikret seg en enkel seier om hun hadde stilt til gjenvalg i 2023. Allerede i 2019 trengte Ottervik noe ekstra betenkningstid før hun valgte å ta gjenvalg fordi hun hadde vært i politikken i mange år. Da hun bestemte seg for ikke å stille i 2023, var det mest sannsynlig i første omgang av samme grunn, men kanskje også den sterke konkurransen hun ville møte gjorde avgjørelsen enklere.

… og et blikk inn i fremtiden

Til slutt kom Ap på andreplass med 24,1%, og tapte for Høyre (29,2%; +8,6 prosentpoeng) for første gang siden valget i 1999 (og tredje gang totalt). Men – og noe overraskende – Ap tapte bare 1 prosentpoeng. Valgresultatet er dermed bedre enn meningsmålingene hadde spådd for Ap i et helt år. Så sent som våren 2023  var partiet under 17 %. De største taperne på valgnatten var imidlertid Sp (2,0%; -5,0 prosentpoeng) og MDG (6,2%; -4,2 prosentpoeng). Dette, i tillegg til styrken til flere andre partier i den røde blokken (og svakheten til andre partier i den blå blokken), vil mest sannsynlig løfte Raaen inn som ordfører likevel. Men Ap vil miste innflytelse til de andre partiene i den røde blokken. Selv etter Ottervik-epoken viste Trondheim seg fortsatt å være en dyprød by, men maktdeling blant “the many shades of red (and green)” vil mest sannsynlig bli normen snarere enn unntaket selv i Trondheim. Enkeltpartienes dominans ser ut til å være ute av syne gitt utviklingstrekkene vi ser i Trondheim, Trøndelag og andre steder.