Fremskrittspartiets problematiske innvandrere

Slike tiltak står i sterk relasjon til det grunnleggende synet i FrP, om det problematiske mangfoldet som partiet ønsker å beskytte Norge imot. I valgets siste partilederdebatt ga Listhaug sitt eget parti æren for å ha ryddet opp «i den største migrasjonskrisa som dette landet noen gang har hatt». Hun advarte nok en gang Norge mot svenske tilstander, kjennetegnet av «bomber, granater, drap på åpne gater fordi man [svensker] har tatt inn alt for mange enn det man greier å integrere». Samtidig takket hun gud for at det var FrP og ikke Sosialistisk Venstreparti (SV) som hadde rydda opp, ellers hadde vi «blitt Sverige». I samme debatt, beskyldte SV-leder Kirsti Bergstø nettopp FrP for å bidra til uro og polarisering i den norske innvandringsdebatten. Denne innvandringsdebatten rett før valget illustrerer på mange måter det historiske mønsteret vi kjenner til i den norske innvandringsdebatten, kjennetegnet av FrPs tydelig negative blikk på norsk innvandring. 

Siden tidlig på 1970-tallet har nemlig immigrasjon, eller innvandring i norsk sammenheng, vokst seg fram til å bli et uhyre viktig tema i den norske offentligheten generelt, og i det norske politiske landskapet spesielt. Dette kan vi observere i alle politiske valg i Norge siden kommunevalget i 1987. Som et viktig samfunnsmessig og politisk tema, har innvandring aktualisert viktige spørsmål knyttet til håndteringen av det fremvoksende etniske, religiøse og kulturelle mangfoldet i det norske samfunnet. 

Historien til innvandringens inntreden i norsk offentlighet er komplekst, fascinerende og lærerik: På 1970-tallet var ikke innvandring et viktig politisk spørsmål. Tross offisiell innvandringsstopp fra 1975, og den da nye FrP formannens iherdige forsøk i 1977 å advare mot svenske tilstander i Norge, var det ikke mye oppmerksomhet rundt temaet i det norske politiske landskapet. Det var flere grunner til det; a) det var få flyktninger og innvandrere fra fjerne land som kom til Norge, b) innvandring, slik vi kjenner til begrepet i dag, var ikke et sentralt globalt spørsmål, c) det var lite debatt om innvandring i den norske offentligheten, i det da mindre sensasjonspregede norske medielandskapet, og d) heller ikke Fremskrittspartiet (FrP), som eneste politisk parti som ønsket innvandring på dagsorden, hadde hverken noe sentral posisjon i norsk politikk, eller nevneverdig definisjonsmakt med hensyn til innvandringsspørsmålet. Men nettopp disse forholdene har ligget til grunn for den økende oppmerksomheten og den norske politikkens møte med innvandring og beslektede temaer: antall innvandrere (og flyktninger), fra hvilke land innvandrerne kommer fra, medienes rolle og FrPs posisjon i forhold til innvandring.

I en fascinerende prosess har innvandring blitt til et komplekst samfunnsmessige og politisk spørsmål med ulike sider. 1980-tallet markerer en politiseringsprosess av innvandring som en sentral politisk sak. Den store vinneren i prosessen var FrP i kommunevalget i 1987 da partiet gjorde sitt beste politiske valg noensinne. I FrPs retorikk stilte nordmenn bakerst i køen for å ha tilgang til velferdsgoder. Denne populistiske posisjonen var slagkraftig i kampen om velgerne. 1990-tallet markerer videre en kulturalisering av innvandringsdebatten. Nye begreper som ble lansert i denne perioden støtter påstanden og ble en del av den offentlige diskursen; Fremmedarbeider (fra 1970-tallet), innvandreren (fra 1980-tallet), etniske minoriteter, innvandrere med fjern/fremmed kulturell bakgrunn. 2000-tallet og tiden etter 11. september 2001 bidro sterkt til en religionifisering av innvandrere; det var da muslimske innvandrere ble gjenstand for politisk og kulturelle tautrekking i det politiske landskapet.  

Denne prosessen har ført til fremveksten av en spesifikk diskurs og mektig retorikk om muslimsk innvandring som politisk, kulturell og religiøs skadelig og kostbar for Norge og såkalt norskhet. På veien har FrP stått fram som en mektig premissleverandør, med markant definisjonsmakt i den norske politiske debatten om innvandring og innvandrere. Vi så dette før stortingsvalget i 2009, da partiet fikk 22,9 prosent av stemmene, og ble til landets nest-største parti. På veien var FrPs tydelige posisjon mot muslimsk innvandring og bruken av begrepet snikislamisering av Norge virkningsfullt. Lars Sponheim, tidligere leder i Venstre, betegnet den politiske tilstanden under stortingsvalget i 2009 som et kappløp mellom Norges politiske partier for å fremstå strengere enn FrP i innvandringsspørsmålet. 

FrP har siden 1987-valget opparbeidet seg godt med symbolsk kapital, for å låne termen fra den franske sosiologen Pierre Bourdieu. Dette innebærer at FrP har innvandring som en kjernesak, og er anerkjent som aktør med markant definisjonsmakt i enhver politisk debatt om innvandring i Norge. Slik har FrP lenge spilt en avgjørende rolle i den norske politiske dynamikken om innvandring, som også ble bekreftet under valgkampen i 2023.