Å være eller ikke være – på nett

Det er sent på kvelden torsdag 12. mars, og Elisabeth Dahl jobber i studio med en gruppe studenter på bachelor i musikkteater. Når hun våkner morgenen etter, er Norge snudd på hodet. Hun bruker de påfølgende dagene på å sette seg inn i det digitale video-verktøyet Zoom, og til å legge om hele undervisningsopplegget.

– Det var en hektisk helg, men allerede mandag morgen var jeg oppe å gå digitalt, og fortsatte undervisningsopplegget via Zoom, forteller teaterpedagogen entusiastisk.

Det handler om å være eller ikke være, og akkurat nå er det bare ett eneste sted studenter og undervisere kan være for å møtes; på nett.

Prosjektet de jobber med, er et årlig Shakespeare-prosjekt, med andreårsstudentene på bachelor i musikkteater. Halve klassen jobber med Macbeth, mens gruppen til Elisabeth jobber med Othello. Et stykke om kjærlighet, rasisme og sjalusi.

– Othello skal spilles for scenen, men skal også fungere for kamera. Shakespeares karakterer har en dyp psykologisk forankring, samtidig som de befinner seg i ekstreme omstendigheter og skal snakke i blankvers. Uttrykket er "larger than life", men må være forankret i det virkelige liv. En krevende form med andre ord, sier Dahl.

Jeg opplever også at studentene får mye ut av veiledningstimene via Zoom, og at de får utbytte av å filme seg selv mens de øver på scener.

Enetalene som vanligvis spilles til publikum, blir i dette tilfellet spilt mot kameraet. Dette er en fin øvelse for studentene, som de får mye ut av, mener hun.

– Kameraet plukker opp veldig mye, så du får en helt nådeløs tilbakemelding fra kameraet, ler Dahl.

Hun mener det å ha blitt tvunget til å bruke Zoom har gitt et annerledes og uventet læringsutbytte for studentene.

– Jeg opplever også at studentene får mye ut av veiledningstimene via Zoom, og at de får utbytte av å filme seg selv mens de øver på scener.

Digitale gruppetimer i stemmebruk

Elisabeth underviser også på bachelorstudiet i skuespill, i stemme- og talefag. Der har det digitale skiftet overrasket positivt.

– Selv om den individuelle sangundervisningen er noe vanskelig å få til digital, har eksempelvis gruppetimer innen stemme- og taleundervisning vist seg å fungere bedre enn forventet, sier hun.

Studentene har også hatt det litt gøy med Zoom-verktøyet.

– De har lagt på morsomme bakgrunner og utforsket ulike formater med en humoristisk tilnærming, og det er jo bare gøy, ler hun.

Jeg må si at jeg synes pedagogene ved høyskolen har funnet fine løsninger i denne litt spesielle tiden. Det er jeg ikke alene om å mene!

Hun forteller at tilbakemeldingene fra studentene har vært veldig positive. Kristine Arntsen er andreårsstudent på bachelorstudiet i musikkteater. Hun berømmer pedagogene for å ha løst situasjonen godt.

– Jeg må si at jeg synes pedagogene ved høyskolen har funnet fine løsninger i denne litt spesielle tiden. Det er jeg ikke alene om å mene! Jeg synes de har snudd på undervisningen meget fort og gjør en god jobb, sier hun, og legger til:

– Det at de holder motet oppe, smitter over på oss studenter og gjør at vi i større grad blir motivert til å jobbe videre, selv over kamera. Vi må helt klart tenke på en ny måte i skuespill og diverse sangfag, men mye av det er likevel lærdom som er relevant i andre sammenhenger.

Får nyttig digital kompetanse

Det at studentene nå bruker film som en viktig del av arbeidet, kan være verdifullt for dem senere, mener Dahl.

– På scenekunstskolene i Sverige for eksempel, er første opptaksprøve en «self-tape». Første runde er ikke med en jury, slik som det inntil nå har vært i Norge. Det er denne retningen det går, og digitaliseringen har nok kommet for å bli.

Ikke minst når studentene er ferdig utdannet, og skal kapre roller, er denne kompetansen gull verdt.

– Mer og mer av castingprosessene benytter såkalt «self-tape». Når de skal ut i verden etterpå, kommer de til å måtte sitte hjemme i stua å filme seg selv til første audition-runde. Sånn har det blitt, forteller Dahl.

Danser i garasjen eller på stranda

Også på bachelorstudiet i dansekunst har teknologien blitt redningen.

Walk Dance Company er for tiden inne som gjestepedagoger for studentene på fordypning i jazzdans. De ga studentene i oppgave å lage en karantene-solo, som de skulle spille inn hjemme i stua.

På fordypning i samtidsdans er også den digitale undervisningen et faktum.

– Denne uken startet vi opp med teknikkundervisning via Zoom, noe som har fungert bra, forteller førsteamanuensis Kari Hoaas.

I tillegg gjør studentene en del egentrening, både inne og utendørs.

– Jeg har også laget et utendørs opplegg de kan gjøre selv for å få beveget seg mer, og få jobbet med forflytninger, sier Hoaas.

Avgangsstudentene jobber også hjemmefra med å studere videomateriale, blant annet i forbindelse med koreografiene de skal gjøre til avgangsforestillingen.

– Etter å ha studert og tolket filmene har de selv lært seg materialet, tilpasset plassen de har til rådighet, og sendt meg video for tilbakemelding. Studentene har arbeidet meget godt og seriøst med dette, og jeg fikk noen veldig fine videoer, forteller Hoaas.

– Vi er vant til å jobbe i samhandling og fysisk direkte kontakt. Vi er vant til å få energi av hverandre når vi er i samme rom, sier hun.

Dette forsøker de derfor å gjenskape digitalt, gjennom Zoom.

– Studentene ble veldig glad for å trene «sammen» via sanntidsundervisning i Zoom. Det gir litt mer følelse av samhold og tilhørighet enn når de jobber alene hjemme.

Hver gang vi møtes på nett

Selv om mye fungerer godt digitalt, er det flere av kunstfagene som fortsatt jobber med å finne gode løsninger. I musikkfag er det for eksempel umulig for studentene å utøve samspill, og de har ikke tilgang på musikkstudioer. Her jobbes det med å finne gode løsninger.

Førstelektor ved Institutt for scenekunst, musikk og studio, Audun Molde, forteller at samspill er den største utfordringen, men at alt annet kan løses digitalt.

–⁠ Både én-til-én-undervisning og veiledning over telefon, chat og Zoom er i gang, slik at studentene blir fulgt opp på en god måte. Vi benytter også Canvas til å legge ut øvingsvideoer blant annet, sier Molde.

Onsdag hadde studentene på bachelor i populærmusikk masterclass med Chris Holsten, live via Zoom, det fungerte godt. Holsten tok studentene virtuelt med inn i sitt eget studio og viste sin egen Logic-skjerm, mens han forklarte hvordan han hadde omarrangert låter til sine egne versjoner i TV-programmet «Hver gang vi møtes». Underveis svarte han på spørsmålene som studentene sendte inn via chaten.

Broadway-stjerne på direkten

Den digitale undervisningen er i full gang, og fungerer overraskende bra, mener Erik Schøyen som leder Instituttet Musikkteaterhøyskolen.

Forrige uke satt nærmere hundre studenter og pedagoger fra bachelorstudiet i musikkteater foran skjermen mens Broadway-stjernen Andrew Lippa formidlet sin kunnskap via et webkamera.

– Senere denne uken skal Arlene Wilkes filme en koreografi i sitt studio på Trinidad som blir tilgjengeliggjort for våre studenter, forteller Schøyen.

Står alene, sammen 

Det er viktig å støtte hverandre i disse vanskelige tider, og huske at selv om vi er alene og ikke kan møtes, så er vi sammen om dette. Her er en digital korhilsen fra musikkteaterstudentene om nettopp det: