Søk

Resultat

• Call for contributions: AI as Environment - Infrastructure, Knowledge, Operation

  om-kristiania / kalender / call-for-contributions-ark27-ai-as-environment---infrastructure-knowledge-operation

  The 9th Annual Artistic Research at Kristiania Symposium (AR@K27) & the 2nd MishMash Conference. Co-organised with AI Ecologies Research Group, Kristiania AI Centre (KAI), and Atelier Nord.

  
• Innovasjon og bærekraft

  studier / nettstudier / enkeltemne / innovasjon-og-barekraft

  Med utgangspunkt i bærekraftsmålene vil emnet se på hvordan bærekraft kan benyttes som en viktig driver for innovasjon og hvordan innovasjon vil være nødvendig for å oppnå bærekraft.

  Nettstudium

  Enkeltemne

  Heltid \ Deltid
• Bridging the gap between art and science

  kunnskap-kristiania / 2021 / 09 / bridging-the-gap-between-art-and-science

  KNOWLEDGE @ KRISTIANIA: Artistic Research When Johannes Kepler drew musical notes in his books reflecting on the universe as a harmony in music and when Albrecht Dürer developed the linear system in painting based on scientific calculations, science, humanities, art, knowledge production, epistemology had not yet been exposed to systematic institutionalisation and claustrophobic categorisation. Kepler, the scientist, and Dürer, the artist, shared basic ways of producing knowledge and approaching their material, e.g., by observing, by finding patterns and by conceptualizing. To them mixing the fields of art and science did not represent a schism, it offered possibilities and solutions they could not have accessed by treating either field separately. Read also: Kunnskap Kristiania, the Innovation Issue  (E-magazine) What qualifies as Artistic Development Work? Today Artistic Development Work presents us with an opportunity to enhance our perception of art, science and academia in general. Art is intrinsically reflective, researching and investigative, so what kind of artistic activity qualifies as Artistic Development Work and not simply as art? Whereas making art contains different forms of reflection and knowledge production the primarily objective is production of art within a given artistic community, i.e., a given art product being the main goal. Artistic Development Work, on the other hand, attempts in and through the art production (the process and the practice) not only to participate in and contribute to the artistic community, but also to gain an epistemological outcome of art making and art practice, i.e., to what we comprehend and cognize. Thus, Artistic Development Work includes a wide range of explorative and reflective methods, concepts, and ideas rooted in the making of art. Read also: Project Management at the Theatre   Useful beyond the sphere of art Since the focal point of Artistic Development Work is to create new knowledge within a given area there is generally a strong emphasis on developing new methods and practices. This exploratory – and not explanatory – approach to research is often seen as contrary to traditional scholarly research. However, Artistic Development Work-methods have turned out to be useful also beyond the sphere of art. Artistic Development Work-projects are documented to intertwine with non-artistic projects on a variety of fields such as gender issues, environment, political matters, globalization etc. Perhaps the most tangible example of the benefits of Artistic Development Work-methodology in science is the concept of art-science. Typically, art-science projects are conducted as artist-in-residence programs. The artists may function as advisors, collaborators, interlocutors or give workshops or work on an artwork. Fusion of science, technology and arts The STARTS (Science + Technology + Arts)-project, initiated and funded by the European Commission, is an emblematic example of how art-science can contribute to technological innovation safeguarding human needs and values. The fusion of science, technology and arts has shown how transdisciplinary approaches can handle complex challenges not only within the realm of science and technology, but also with regards to organizations and organizational structures. Read also:  Skapte nye forbindelser mellom sang, dans og skuespill  (in Norwegian) Platform for transdisciplinary collaboration Kristiania University College is an adequate platform for transdisciplinary collaboration. Health sciences, innovation and technology are obvious areas where Artistic Development Work can be involved in developing new knowledge and new methods and simultaneously gain experience with and insight into theories and methods beyond art and Artistic Development Work. As the largest centre of arts education in Norway, the School of Arts, Design and Media at Kristiania is a crucible of creativity and learning. Students meet music, dance, film, music theatre, creative writing, acting, and more under the same roof while Artistic Development Work is grounded in a diverse academic environment. Read also:   Bak musikkbransjens glamorøse fasade (in Norwegian) Tool for reaching out Together a variety of disciplines from seemingly adversarial professional zones can bridge the academic gap between art and science. Transdisciplinary collaborations within Kristiania could even be used as a tool for reaching out, initiating research alliances and partnerships with both public institutions and private companies, nationally as well as internationally. So, the paradigmatical gaze of the scientist can indeed be combined with the mystifying gaze of the artist researcher. Or maybe that is the wrong way to put it. Perhaps there is a closer affinity between the scholar’s approach to finding out and the artist’s way of exploring than institutional borders suggest. Furthermore, the typical meeting the extraordinary, the typical linked with the idiosyncratic, the general facing the individual etc. is not only enriching both science and Artistic Development Work in itself, but also forcing us to continuously revaluate what science and research is all about, and eventually spur us on to find what we are not looking for. Reference: This article is first published in  Kunnskap Kristiania, The Innovation Issue  (link to E-magazine) released on August 19, 2021. Text: Associate professor Ole Egeberg, School of Arts, Design and Media, Kristiania University College. We love hearing from you: Send your comments and questions regarding this article by E-mail to  kunnskap@kristiania.no .        

  
• Poor communication puts lives at risk

  kunnskap-kristiania / 2023 / 04 / poor-communication-puts-lives-at-risk-at-

  KNOWLEDGE AT KRISTIANIA: Communication during a pandemic Covid-19 and Public health practitioners have long known that poor communication during health crises put lives at risk. This is why the WHO and most national public health agencies invest in risk and crisis communication. However, that does not mean it is always effective. In fact, COVID-19 has provided the opportunity to better understand what can go right and wrong in strategic communication efforts to prevent avoidable deaths and illnesses. Very similar – yet very different outcomes   Throughout the COVID-19 pandemic, both English and Scottish COVID-19 death rates were higher compared to other countries in Europe. However, the death rates in England were significantly worse than Scotland’s despite sharing the island and a similar set of COVID-19 policies. Why?     In most cases, one of the challenges in comparing different national health campaigns can be dissimilarity in culture, language, social, and political systems. Additionally, within the context of the COVID-19 pandemic, there are challenges in comparing radically different material responses to the pandemic (e.g., health policy implemented).   However, given that England and Scotland share a three-century national history, language, an overarching political structure in the British government, and had similar policy approaches to the pandemic, they provide the opportunity to directly and meaningfully compare divergent communication strategies.   Communication through text and visuals   In terms of communication strategy, both English and Scottish politicians and health experts communicated on a daily basis. Both campaigns relied the visual messages available in the media, during press briefings, and online making the campaigns visual arguments for self-protective behaviors.   We use this comparison between English and Scottish government response to COVID on social media to directly evaluate the impact and importance of political and health communication during pandemics focusing on the combined use of visual and textual information to communicate.   Poor messaging is fatal   So, what can we say about this? There are a lot of possible factors contributing to Scotland’s relative success compared to England. However, when we look at the role of communication and visual communication – previous research very clearly indicates that effective communication saves lives and ineffective communication can cost them.    In England poor communcation contributed to its death toll and by comparison we see a different story emerge in Scotland. There are four insights we can take from this comparison.   Four lessons learned   1. Consistent, simple and frequent = success  First, governments need to think about visual branding to create familiarity, consistency, and trust in the messaging. Scotland’s messaging may not have always been as visually dynamic as some of the messages from England, but the consistency and simplicity in the visuals made it easier to focus on the content. Part of the branding is also using and re-using messages. Scotland tweeted about 600 more health-related messages across the pandemic, but England had a meaningfully larger number of individual images. Branding isn’t just about the consistency of look and feel but ensuring each message used has optimal effectiveness, which in social media means that one-shot at being seen isn’t enough.   2. Information must explain and be understandable  Second, both good visuals and good text are needed. One of the core weaknesses in England’s self-protective messaging was the utter lack of contextualization or explanation of the visual message recommendations and lack of follow up information with a link. Moreover, the comparative use of images rather than short video clips means that less information was being communicated by England in almost every message.   3. Support is more effective than fear   Third, the negativity in England’s messaging was astounding during the second wave. The focus on fear-based messaging when we were months into a pandemic which had claimed 100,000 lives in the UK would have suggested that people were already aware of risk and fear. But it wasn’t just the fear – it was the negativity from the compliance messaging that seemed to create the conditions for psychological reactance. Even though not all of the messages were negative, the positive ones were drowned out by volume. Scotland’s messaging remained positive, supportive, and like the government was having a conversation with its people and not admonishing them or trying to make them more afraid.   4. Negative messaging costs lives  And we come back to the final insight which is to remind that there is significant documentation to suggest that negative messaging costs lives. This study doesn’t provide direct evidence but it provides a pretty good clue.   References:   Audra Diers-Lawson, Grace Omondi, Sophie Louise Hillier (2021), « Shooting from the hip or taking careful aim? Developing the VISTA analytic framework comparing English and Scottish visual campaigns for self-protective behaviour throughout the COVID-19 pandemic », Journal of Visual Political Communication , Volume 9, Issue COVID-19 Health Campaigns , Jun 2021, p. 59 - 97   We would love hearing from you: Send your comments and questions regarding this article by e-mail to   kunnskap@kristiania.no .    

  
• Vennlighet er en egenskap vi har utviklet for å overleve

  kunnskap-kristiania / 2023 / 04 / vennlighet-gjor-at-mennesket-overlever

  KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Samfunn og psykisk helse Evolusjonsteorien forteller at den som er best tilpasset, vil overleve. For å hjelpe oss å overleve, har evolusjonen ivaretatt og fremmet våre sosiale evner. Vi har rett og slett lært oss å være vennlige. Den mest åpenbare grunnen til at vennlighet gir et positivt utbytte, er at vennlighet mot andre mennesker ofte resulterer i vennlighet tilbake til deg selv. Det kan være i form av tjenester eller nye muligheter. Vennlighet utløser også en dominoeffekt som kan gi sterkere sosiale bånd, psykologisk trygghet, en mer variert fritid og nye impulser. Bare for å nevne noen. Menneskets behov for sosial tilhørighet For å forstå dybden i hvordan og hvorfor vennlighet kan ha slike effekter, må vi forstå menneskets evolusjonsforankrede behov for sosial tilhørighet. Mennesket er langt ifra det sterkeste dyret i næringskjeden. Vi har lite å stille opp med i kampen mot tigre, mammuter, boaslanger og andre ville dyr. Vi er derimot i stand til å tenke på et langt mer avansert nivå enn de andre dyrene. Med denne avanserte hjernen vi besitter skulle man derfor tro at vi kan overmanne enhver tiger på savannen? Ikke helt; ett menneske alene har ikke mye å stille opp med mot en sulten tiger. "Sammen er vi sterke" Mennesker som samarbeider har derimot klart å overvinne ikke bare en, men store flokker av tigre. Ordtaket «sammen er vi sterke» kunne ikke vært mer riktig. Det har seg nemlig slik at ett menneske alene, tross sin hjerne med enormt potensiale, er ganske begrenset. Det er først når vi kommer sammen at potensialet til hjernen får store konsekvenser. Når vi ser tilbake på våre forfedre som levde for 100 000 år siden, synes vi at de virker primitive. Den gang levde vi i flokker på kanskje 50 – 150 mennesker. Etter hvert som ny kunnskap ble ervervet, ble den delt med de yngre i flokken, som igjen kunne lære dette videre til sine barn. Samarbeid skaper samfunn Slik kunnskapsspredning hadde sin begrensing; kunnskap nådde ikke lengre ut enn menneskene i umiddelbar nærhet. En gang iblant traff man kanskje på andre flokker og utvekslet kunnskap. Vi klarte oss, med andre ord, greit på den tiden – men bare greit. Det var først med utforming av større samfunn at vi kan skryte på oss at vi virkelig har klart oss godt. Et samfunn kan sees på som en organisert måte å dra nytte av ulike menneskers kompetanse og egenskaper. I en middelalder-landsby kunne én person ta seg av bakingen, en annen drev med sauegjeting og et par andre tok seg av kyrene. Slik ble vi alle spesialister og vår spesialkompetanse kunne videreformidles til lærlinger og etter hvert gjennom det skrevne ord. Vennlighet – for ditt eget beste Hva har alt dette med vennlighet å gjøre? Det illustrerer den avgjørende betydningen av sosial interaksjon. Det viser at det ikke nødvendigvis var den som var fysisk sterkest som nådde toppen av hierarkiet etter hvert som menneskene utviklet sine sosiale evner. Av samme grunn har vi dypt iboende biologiske og psykologiske mekanismer som fasiliteter sosiale forhold. Vennlighet er antagelig en av de sentrale evnene våre. At vennlighet er bra for ditt sosiale liv trenger du ikke å bli fortalt. Dette opplever du hver uke. Når du er vennlig mot andre får du bedre relasjoner. Kanskje har du også opplevd at fiendtlighet eller likegyldighet kan bidra til å støte mennesker bort.   Vennlighet vekker positive følelser Mennesker har blitt en art som har svært store behov for sosial kontakt. I det moderne samfunn er faktisk sosial isolasjon satt som den strengeste straffen innenfor det juridiske system. Det følger positive følelser med det å være vennlig; medfølelse, kjærlighet, samhørighet og mening er alle emosjoner som ofte kommer som resultat av å være vennlig. Forskerne tror disse følelsene blir vekket for at det skal føles godt å gjøre noe som fremmer dine sosiale forhold. Evolusjon har sørget for at du fortsetter å vise vennlighet for andre – til ditt eget beste. Gode gjerninger er bra for din psykiske helse Setter vi vår evolusjonsforankrede preferanse for det sosiale til side, finnes det også andre grunner til at vennlighet kan være bra for oss. Det viser seg at gode gjerninger for andre vil være med å forme ditt selvbilde. Et selvbilde som da forteller deg at du er en god person som gjør godt for andre. Et slikt positivt selvbilde vil være godt for din psykiske helse. Du endrer ikke bare perspektivet ditt på deg selv til det bedre. En annen effekt er at du også endrer perspektivet ditt på andre mennesker til det bedre. Du får en tendens til å se andre i et mer positivt lys til tross for deres mangler eller utfordringer. Vennlighet skaper med andre ord en positiv spiral som både du og de rundt deg har godt av.  Velg vennlighet som en grunnholdning; du vil merke at livet blir ditt blir litt mer positivt og andre mennesker vil komme til deg litt oftere. Og forholdene dine vil bli litt dypere. Tekst:  Robin Bjorheim, høyskolelektor, Institutt for psykologi, pedagogikk og juss, Kristiania Referanser: Gilbert, P (2015), The Evolution and Social Dynamics of Compassion. Social and Personality Psychology Compass, 9, 239–254. doi: 10.1111/spc3.12176 . Preston, S. D. (2013). The origins of altruism in offspring care. Psychological Bulletin, 139(6), 1305–1341. https://doi.org/10.1037/a0031755 Denne teksten er publisert på forskning.no den 20. april 2023 under tittelen Vennlighet er en egenskap vi har utviklet for å overleve . Vi vil gjerne høre fra deg!    Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til  kunnskap@kristiania.no.

  
• Interiørstudenter fikk designe for internasjonal merkevare

  aktuelt / 2024 / 04 / interiorstudenter-fikk-designe-for-internasjonal-merkevare

  – &Tradition er veldig store i Skandinavia! Alle vet hvem de er, forteller Helene Humlekjær, Victoria Damgaard Knoph og Elise Schander Halvorsen.  Interiørstudentene fikk tre uker på seg til å designe et showroom, som skulle være et forslag til &Traditions stand til Designer Saturday 2025 . Helene, Victoria og Elise forteller at de la ned hardt arbeid. Da presentasjonsdagen kom, og de ble utnevnt som vinnere, ble de likevel overrasket.  – Det er så mange flinke på studiet, så jeg hadde ikke trodd at vi kom til å vinne, forteller Helene.  Les mer om fagskoleutdanningen Interiørdesign og romarkitektur her! Memories by &Tradition  &Tradition er et anerkjent, dansk designfirma som har patent på ulike design helt tilbake til 1930-tallet og frem til i dag. Victoria forklarer at &Tradition fokuserer på håndverk, historiefortelling og møbler av høy kvalitet. – De vil skape produkter som varer, noe man kan ha fra generasjon til generasjon, forklarer Elise.  Dette studiet er både gøy og lærerikt – jeg kunne lett studert her i tre år til. Som navnet tilsier er &Tradition opptatt av å ivareta designtradisjoner. De har mange gamle klassikere, for eksempel Verner Pantons Flowerpot-lampe og Viggo Boesens Petra-stol. Det var i hovedsak dette som inspirerte Helene, Victoria og Elise.  – Vi begynte å snakke om minner og det å gå tilbake i tid. Plutselig foreslo Victoria konseptet «Memories», og da begynte vi å jobbe ut fra det, forteller Helene.  Grundig forarbeid  For å kunne skape et konsept som er i tråd med &Traditions «ånd», brukte studentene mye tid på å gjøre research og lære seg å kjenne kunden.  – Utrykket deres er veldig nedpå og vi har holdt oss til det. Vi har blant annet tegnet figurer for hånd, for å unngå et for «digitalt» preg, forklarer studentene. I sin begrunnelse trekker &Traditions frem at vinnergruppen har vist en god forståelse for hvem de er. – «Memories by &Tradition» var det som umiddelbart føltes mest gjennomført. Alt fra det grafiske, konseptet og gode beskrivelser, til utforming, material- og fargebruk, skriver de.  Designer Saturday 2025  Designer Saturday er den største og viktigste møteplassen for designere og interiørarkitekter i Norge, og arrangeres annen hvert år i Oslo. I utviklingen av showroomet kan &Tradition velge å bruke deler av studentenes konsept, eller hente inspirasjon fra det.   – Det blir spennende å se hvor mye de tar med seg fra vårt konsept, sier Victoria. Studentene forteller at det er gøy å samarbeide med en så stor møbelleverandør og understreker hvor motiverende det er å få jobbe med en ekte kunde.   – Det å kunne møte og bli kjent med kunden, er veldig fint, forteller Elise.  – En bratt læringskurve  Både Helene, Victoria og Elise har alltid vært interessert i interiør. De forteller at det er gøy å kunne hjelpe andre med innredning, selv om det kan være utfordrende til tider.   – Det er ikke bare å legge på noen farger her og der, eller innrede det som man selv synes er fint, forklarer Elise.   – Man må lære seg å bli kjent med kunden, for å så finne ut hva som er «riktig» innredning for dem, legger Victoria til.   I det første året av fagskoleutdanningen Interiørdesign og romarkitektur , har studentene fokus på private hjem. Der lærer de mye av de grunnleggende prinsippene innen interiørdesign, blant annet fargeteori, planløsninger, romforståelse og tegning. Alle studentene får opplæring i programmene Photoshop, InDesign, Archicad og Twin Motion.  – Det var en veldig bratt læringskurve. I starten skjønte jeg ingenting av Archicad, men plutselig satt jeg der og tegnet et tre-etasjes hus med kjeller og hage, ler Helene.   De tre jentene er nå på det andre året av utdanningen, der de lærer mer om offentlige bygg. De har blant annet hatt i oppgave å innrede en frisørsalong, og nå utvikler de et konsept til et hotell.  – Dette studiet er både gøy og lærerikt – jeg kunne lett studert her i tre år til, avslutter Helene.  

  
• Becoming the Kristiania Guide to Shopping

  kunnskap-kristiania / 2021 / 09 / becoming-the-kristiania-guide-to-shopping

  TRENDS: Fashion retail Fashion retail is essentially the business of buying clothes from manufacturers and brands and selling them to consumers. Fashion shows are essential when brands are selling their latest collections to wholesale and retail. However, fashion shows are more than fashion business, claims Alexandre de Bettak , a successful producer of fashion shows for the past 25 years.  "The fashion show is a creative form of expression […] a place to champion causes and concerns." (de Bettak & Singer, 2017) The renowned Dutch architect, Rem Koolhaas , was instrumental in formulating the idea of fashion shopping as a cultural entertainment with his book on retail, The Harvard Guide to Shopping. The architect students of Harvard focused on shopping as a defining factor of urban life and the main reason for the city's existence. " Shopping is arguably the last remaining form of public activity ."(Koolhaas, 2001) Read Also:   The Innovation Issue: Kunnskap Kristiania (Link to E-magazine) New typology of fashion retail With the emergence of the internet and later on the new digital infrastructures, such as streaming and social media platforms, fashion retail has become a multi-channeled business that merges ideas from different disciplines. In our book, Fashion Spaces/ A Theoretical View we draw on architectural thinking, marketing, and branding theory to conceptualize contemporary fashion shows directed at both retailers and fashion consumers. We base our conceptualization on two essential components; The physical presence , which becomes transformed via ephemeral architecture, and The imagined spaces , which is enabled by digitalization and enhanced via interactions on social media. These new fashion retail typologies were emerging before the SARS-CoV-2 pandemic but have further intensified during periods of social lockdown. The pandemic also brought changes to the fashion retail landscape. While fashion retailers are struggling to define the right amount of inventory, many fashion manufacturers and brands now choose direct-to-consumer sales models to bypass any fashion retailer. Read also: How an Academic Lecturer became a Talk Show Host on Zoom   Going digital with nofilter.space As we were finalizing the manuscript for our book on Fashion Spaces last spring, we watched in awe how fashion manufacturers and retailers were struggling to convert their businesses to digital. We decided that to understand the fast-paced current developments in fashion retail properly; we needed to develop a digital site, a webzine (web + magazine) named nofilter.space (link to webzine: https://www.nofilter.space/ ). To accommodate and facilitate our students' strong competencies in the digital realm, we decided to use a practice-oriented approach to teaching and research by collaborating with students and local fashion retailers. Read also: Nofilter.Space (webzine) Studying retail design in new ways With the help of our friends at Oslo-based design agency, Bleed, we created a graphical template with three different contribution formats, Projects, Words, and Reportage, which could facilitate input from researchers, students, and the fashion retail community. Projects publish architectural, interior, and design projects within retail design,  Words  focus on reports and essays about the state of fashion retail.  Reportage is a free format, which favors visual contributions on current trends. The contribution of both researchers, students, and fashion retailers has helped us understand fashion retail diversity and opened up new innovation avenues of innovation. To consolidate this new way of studying retail design, we decided to include both students and researchers on the editorial team. Furthermore, we ensured the differentiated representation of students, for example, based on their level of experience, so the more experienced students can pass their knowledge to the younger students while working as a team. Read also: The Power of a Story Rethinking fashion retail Exploring fashion retail with nofilter.space have brought more benefits than we anticipated. Building on our previous work, we defined nofilter.space as where architecture, design, and social media meet fashion retail. However, our weekly publications are continually pushing us to rethink the interdisciplinarity and limits of fashion retail. We are already contemplating expanding our focus with new marketing, branding, and service design ideas. Both our students and our researchers seem reinvigorated by the prospects of publishing with nofilter.space. Furthermore, they can use their published material as an online portfolio. As researchers, we can use their published work as a reference system for their interests and local and international tendencies and developments. "To me, NoFilter.Space is a webzine that explores architecture in an incredibly exciting way. Before I started studying at Kristiania, architecture was just buildings. Working on nofilter.space has changed my outlook. I can talk about it all day. But what I find most interesting is the opportunity it gives me to understand, learn and grow." Christine Kalvik, Senior Editor, 3rd year student at retail design. Finally, we find that nofilter.space is becoming an up-and-coming tool, a guide for shopping referring to Koolhaas, or engaging with our local fashion retailers and international fashion retail connoisseur. With the webzine, we have opened the door to a new network of people interested in discussing and developing new fashion retail typologies. References: Betak, Alexandre de; Sally Singer.  Betak: Fashion Revolution. London: Phaidon Press, 2017 Chung, Chuihua Judy; Inaba, Jeffrey; Koolhaas, Rem; Leong, Sze Tsung.  Harvard Design School Guide for Shopping . Kolh: Taschen, 2, 2001 McQuillan, Vésma.  Fashion Spaces/ A Theoretical View.  Amsterdam: Frame, 2020. Nofilter.space , Oslo: Webzine published by Kristiania University College.  This article is first published in the  Innovation Issue of Kunnskap Kristiania  (link to E-Magazine), released on 19th of August 2021. Text: Professor Vésma K. McQuillan, School of Arts, Design and Media and assistant professor Kjeld Hansen, School of Economics, Innovation and Technology, Kristiania University College. Feedback: We would love to hear your opinion. Send your comments and questions regarding this article by E-mail to  kunnskap@kristiania.no .

  
• Age-shaming er en trussel for arbeidslivet

  kunnskap-kristiania / 2023 / 04 / age-shaming-er-en-trussel-for-arbeidsmiljoet

  KUNNSKAP KRISTIANIA: Aldersdiskriminering  Når du hører om aldersdiskriminering, tenker du kanskje på urettferdig eller dårlig behandling av eldre i arbeidslivet. Det er ikke så rart, fordi det har vært mye oppmerksomhet rettet mot aldersdiskriminering av eldre og hvilke negative konsekvenser dette har. Samtidig viser forskning at også unge voksne, definert som mennesker i slutten av 20- og starten av 30-årene, opplever fordommer og negative holdninger knyttet til alder. Vi mener det er mye å hente dersom en ser på hvilke styrker og kompetanser som trengs i dagens arbeidsmarked – fremfor hvilken alder de ansatte bør ha. Age-shaming – å bli sett på som for ung Age-shaming innebærer at unge voksne opplever diskriminering og negative holdninger knyttet til alder. For eksempel at unge arbeidstakere betegnes som «for unge», med mindre erfaring og dermed også med mindre kompetanse til å løse arbeidsoppgavene sine. Disse holdningene og fordommene er ikke bare skadelige for individet som rammes, men for hele organisasjonen. Hva går vi glipp av i arbeidslivet hvis disse holdningene fortsetter å regjere uten at vi er bevisst på dem? Er det en fare for at det blir en selvoppfyllende profeti? Alder sier lite om kompetanse Vårt utgangspunkt er at alder sier svært lite om hvilke styrker og hvilken type kompetanse et menneske besitter. For hva er egentlig kompetanse, hva er styrker – henger dette sammen med alder? Kompetanse defineres som « evner og ferdigheter som er nødvendige for å nå et bestemt mål»  og kan opparbeides gjennom blant annet erfaring og utdanning. Fagspesifikk kompetanse, sosial kompetanse og teknologisk kompetanse er ulike former for kompetanse. Hvilke kvaliteter trengs for å nå målet? For å kunne si om noen har høy eller lav kompetanse, må man starte med å se nærmere på oppgaven eller målet med oppgaven man skal løse. Lang erfaring kan i mange tilfeller føre til god kompetanse på et område, men tilsier ikke nødvendigvis riktig kompetanse for måloppnåelse. Når vi snakker om riktig kompetanse for måloppnåelse, spiller også et begrep som styrker inn. Styrker er underliggende kvaliteter som gir oss energi, bidrar til personlig utvikling og gir grunnlag for mestring. Eksempler på styrker er kreativitet, empati, samarbeid og effektivitet. Når vi bruker styrkene våre bidrar det til gode resultater og engasjement på arbeidsplassen. Det er gjort undersøkelser av sammenhengen mellom alder og styrker, eksempelvis alder og kreativitet. Det er ingen klar korrelasjon mellom alder og kreativitet. Selv om det for eksempel finnes studier som indikerer at eldre kan ha lavere digital kompetanse, er ikke dette nok til at en kan skjære alle over en kam, og si at alle eldre har lav digital kompetanse. Som vi argumenterte for innledningsvis, er det heller aktuelt å se på hvilke styrker og kompetanser som trengs i dagens arbeidsmarked – fremfor hvilken alder de ansatte bør ha. Går glipp av verdifull kompetanse Dagens arbeidsliv preges av endringspress og komplekse problemstillinger. Kreativitet, samarbeid, innovasjonsevne og problemløsningsevne anses som svært ettertraktete styrker og kompetanser for organisasjoner som skal løse de problemstillingene vi står overfor. Forskning viser også at innsats, utholdenhet og lidenskap er like viktig som IQ i mange sammenhenger. Det er lite som tyder på at disse evnene kan knyttes til alder. Derimot kan age shaming føre til at vi går glipp av verdifulle styrker og kompetanser vi gjerne skulle dratt nytte av i arbeidslivet. Selvoppfyllende profeti Vi vet at holdningene våre ofte påvirker adferden vår. Pygmalioneffekten, som også er kjent som «selvoppfyllende profeti», gir en forklaring på hvordan forventingene våre styrer hvordan vi opptrer og påvirker utfallet av hendelser. Dersom du har negative forventinger, påvirker det hva du legger merke til rundt deg, og bevisst eller ubevisst handler du deretter. La oss si at en senior i en organisasjon ser på en junior som mindre kompetent eller som lite kreativ. Da vil muligheten for at senioren lærer noe av junioren være dårligere, samtidig som junioren kan få negativ selvoppfattelse av egne evner. Det kan gjøre at junioren eksempelvis ikke tør å stille spørsmål, eller uttrykke egne meninger og ideer i frykt for å bli oppfattet som uvitende. Age-shaming er negativt for arbeidsmiljøet Lite hemmer organisasjoners og individers læringsprosess så mye som frykt. Og motsatt; hvis kulturen og arbeidsmiljøet er preget av psykologisk trygghet, noe som innebærer at individer opplever det som trygt å ta risiko for eksempel ved å stille spørsmål, være uenig og uttrykke egne meninger, vil det kunne fremme læring, innovasjon og et mangfold av perspektiver. Age shaming kan true arbeidsmiljøet og den psykologiske tryggheten fordi individer blir usikre på egen kompetanse, og derfor unngår å stille spørsmål og uttrykke sine meninger. For å lykkes med å møte de komplekse problemstillingene og endringspresset i organisasjoner, må vi få bukt med negative holdninger og fordommer knyttet til alder. Så hva kan vi gjøre for å håndtere, og forhåpentlig redusere, age shaming på arbeidsplassen?   Tre tiltak mot age-shaming Vil vil løfte fram tre tiltak som kan bidra til å minske age shaming på arbeidsplassen: Vær bevisst egne holdninger Har du kanskje en kollega du opplever som «for ung»? Holdninger våre er tillært gjennom våre erfaringer og de påvirker hvordan vi opptrer i ulike situasjoner og hvordan vi møter andre mennesker. Hvis du er bevisst din holdning og i tillegg vet at alder og kompetanse ikke nødvendigvis hører sammen, har du mulighet til å lære noe og samarbeide godt med den «for unge» kollegaen din. Møt hverandre som deltakere gjennom dialog Den norske filosofen Hans Skjervheim bruker begrepene deltaker og tilskuer når han snakker om hvordan vi kan møte andre mennesker gjennom dialog. Ser du på den «for unge» kollegaen din som en deltaker, da er du åpen og nysgjerrig på vedkommedes meninger og retter oppmerksomheten mot dem. Du kan likevel ha egne meninger, som du inviterer kollegaen din til å være enig eller uenig i. Gjennom dialogen møter vi hverandre som likeverdige deltakere der alle har noe å lære av hverandre. Frem god læringsholdning Læringsholdning defineres som en prosess der man stiller spørsmål, reflekterer og stiller seg åpen for feedback. Dersom de ansatte i organisasjonen føler seg trygge til å gjøre dette, vil sannsynligheten for at de lærer mer av hverandre være til stede. Man kan fremme læringsholdning i et team eller i en organisasjon ved å stille spørsmål til hverandre og se hverandre som kompetente mennesker med ulike styrker og perspektiver. Du bør derfor være nysgjerrig på den unge kollegaen din sitt perspektiv. Alle har noe å lære av hverandre I et bærekraftig arbeidsliv bør vi etterstrebe å møte hverandre som likeverdige deltakere, med ulike styrker, kompetanse og erfaringer og kompetanser.  Vi har alle noe å lære av andre som er ulike oss selv.  Denne teksten er også publisert på forskning.no den 26. april 2023 under tittelen   Age shaming er en trussel for arbeidsmiljøet , på Nettavisen den 29. april 2023 under   samme tittel og i HR-magasinet den 23. mai 2023 under samme tittel . Vi vil gjerne høre fra deg!    Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til  kunnskap@kristiania.no.  Referanser Binnewies, C., Ohly, S., & Niessen, C. (2008). Age and creativity at work: The interplay between job resources, age and idea creativity.   Journal of Managerial Psychology ,   23 (4), 438-457. Brook, J., & Brewerton, P. (2016).   Optimize Your Strengths: Use your leadership strengths to get the best out of you and your team . John Wiley & Sons. Collins, M. H., Hair, Jr, J. F., & Rocco, T. S. (2009). The older‐worker‐younger‐supervisor dyad: A test of the Reverse Pygmalion effect.   Human resource development quarterly ,   20 (1), 21-41. Duckworth, A. (2017). GRIT Lidenskapen og standhaftighetens kraft. Cappelen Damm. Littman-Ovadia, H., Lavy, S., & Boiman-Meshita, M. (2017). When theory and research collide: Examining correlates of signature strengths use at work. Journal of Happiness Studies , 18 , 527-548. Edmondson, A. (1999). Psychological safety and learning behavior in work teams.   Administrative science quarterly ,   44 (2), 350-383. OECD. (2005). The definition and selection of key competencies - Executive Summary, fra http://www.oecd.org/pisa/35070367.pdf. Raymer, M. , Reed, M. , Spiegel, M. & Purvanova, R. K. (2017). An Examination of Generational Stereotypes as a Path Towards Reverse Ageism. The Psychologist-Manager Journal, 20 (3), 148-175. doi: 10.1037/mgr0000057. Skjervheim, H. (1976) Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Johan Grundt Tanum Forlag. Weinert, F. E. (2001). Concept of competence: A conceptual clarification. In D. S. Rychen & L. H. Salganik (Eds.), Defining and selecting key competencies (pp. 45–65). Kirkland, WA: Hogrefe & Huber. World Economic Forum, V. (2020). The future of jobs report 2020.   Retrieved from Geneva . Denne teksten er også publisert på forskning.no den 26. april 2023 under tittelen Age shaming er en trussel for arbeidsmiljøet og på Nettavisen den 29. april 2023 under samme tittel .  

  
• Fra interiørinteressert til egen bedrift

  aktuelt / 2026 / 09 / fra-interiorinteressert-til-egen-bedrift

  I dag driver Marita sin egen bedrift, Farge & Design , og jobber med fargerådgivning, interiørdesign og styling. I tillegg tar hun konsulentoppdrag for en entreprenør og et selskap som jobber med 3D-visualisering. For å styrke kompetansen sin valgte Marita å ta det fleksible nettemnet Interiørdesign og boliginnredning  ved Fagskolen Kristiania. – Selv om jeg allerede har utdanning og lang erfaring innen interiør, utvikler faget seg hele tiden. Du kan aldri få nok kunnskap og erfaring, forteller hun. Veien til interiørbransjen startet med en interesse som har vært der helt siden barndommen. Normal 0 false 21 false false false NO-BOK X-NONE AR-SA /* Style Definitions */ table.MsoNormalTable {mso-style-name:"Vanlig tabell"; mso-tstyle-rowband-size:0; mso-tstyle-colband-size:0; mso-style-noshow:yes; mso-style-priority:99; mso-style-parent:""; mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt; mso-para-margin-top:0cm; mso-para-margin-right:0cm; mso-para-margin-bottom:8.0pt; mso-para-margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Aptos",sans-serif; mso-ascii-font-family:Aptos; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Aptos; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-font-kerning:1.0pt; mso-ligatures:standardcontextual; mso-fareast-language:EN-US;} Interiørgleden startet på barnerommet Interessen for interiør startet tidlig for Marita. Som barn brukte hun mye tid på å ommøblere rommet sitt og finne kreative måter å forandre omgivelsene på. Farger, former og det å skape noe eget har fulgt henne gjennom hele livet. – Jeg malte kunstneriske figurer og mønster på vegger og dører, til mine foreldres store fortvilelse. Jeg husker også at jeg fargela ark, klipte rysjer og limte det på bokhyllen min. Senere ble den kreative interessen til en karriere. Gjennom arbeidslivet har Marita jobbet med blant annet møbler, retail design, interiørdesign og boligbransjen. Hun har nå lang erfaring med å hjelpe kunder med farge- og materialvalg, utvikle interiørkonsepter og finne gode løsninger for ulike typer hjem og boliger. Marita bruker både erfaring og ny fagkunnskap når hun veileder kunder i valg av farger og materialer. Ville styrke kompetansen innen interiør Da Marita skulle velge et studium, var det viktig for henne at det var fleksibelt og at det kunne bygge videre på kompetansen hun allerede hadde. – Jeg ønsket mer faglig tyngde og å kunne vise til studiepoeng og karakterer. Selv med mange års erfaring er det viktig å fortsette å utvikle seg og holde seg oppdatert. Valget falt på det fleksible nettemnet Interiørdesign og boliginnredning ved Kristiania, som har oppstart hver dag. – Det er flere aktører på markedet, men jeg opplever Kristiania som en seriøs aktør. Emnet ga meg akkurat den oppfriskningen og oppdateringen jeg ønsket. Samtidig fikk jeg en faglig trygghet som jeg har tatt med meg videre inn i arbeidslivet. Normal 0 false 21 false false false NO-BOK X-NONE AR-SA /* Style Definitions */ table.MsoNormalTable {mso-style-name:"Vanlig tabell"; mso-tstyle-rowband-size:0; mso-tstyle-colband-size:0; mso-style-noshow:yes; mso-style-priority:99; mso-style-parent:""; mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt; mso-para-margin-top:0cm; mso-para-margin-right:0cm; mso-para-margin-bottom:8.0pt; mso-para-margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Aptos",sans-serif; mso-ascii-font-family:Aptos; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Aptos; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-font-kerning:1.0pt; mso-ligatures:standardcontextual; mso-fareast-language:EN-US;} Studerte ved siden av jobb og familieliv Som trebarnsmor med fulltidsjobb var fleksibilitet i studiet avgjørende. – Det beste med nettstudier er at du kan planlegge studietiden selv. Det gjorde det mulig å kombinere studier med både jobb og familieliv. For å få studiene til å passe inn i hverdagen, laget hun en plan for hver uke. I Canvas fikk hun oversikt over fagstoffet og oppgavene som skulle gjøres, og kunne planlegge studietiden ut fra resten av uka. Et utvalg bilder fra prosjekter og arbeidshverdagen Normal 0 false 21 false false false NO-BOK X-NONE AR-SA /* Style Definitions */ table.MsoNormalTable {mso-style-name:"Vanlig tabell"; mso-tstyle-rowband-size:0; mso-tstyle-colband-size:0; mso-style-noshow:yes; mso-style-priority:99; mso-style-parent:""; mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt; mso-para-margin-top:0cm; mso-para-margin-right:0cm; mso-para-margin-bottom:8.0pt; mso-para-margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Aptos",sans-serif; mso-ascii-font-family:Aptos; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Aptos; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-font-kerning:1.0pt; mso-ligatures:standardcontextual; mso-fareast-language:EN-US;} Praktisk læring, også på nett Undervisningen i Canvas bestod av en kombinasjon av teori, videoer, faglige gjennomganger og praktiske oppgaver. – Det var en fin blanding av skriftlig og muntlig undervisning. Noe av undervisningen ble filmet ute hos leverandører og butikker, hvor fagpersoner presenterte materialer, møbler og produkter. Det føltes litt som å være der selv, og gjorde læringen mer levende. Det kunne nesten oppleves som at man var der fysisk. Det var en fin variasjon i studiet. De praktiske oppgavene tok ofte utgangspunkt i realistiske problemstillinger. – Vi jobbet blant annet med fiktive kundeprosjekter der vi skulle gjennomføre behovsanalyser, lage tegninger og begrunne material- og fargevalg. Det opplevdes som veldig relevant for arbeidslivet. Normal 0 false 21 false false false NO-BOK X-NONE AR-SA /* Style Definitions */ table.MsoNormalTable {mso-style-name:"Vanlig tabell"; mso-tstyle-rowband-size:0; mso-tstyle-colband-size:0; mso-style-noshow:yes; mso-style-priority:99; mso-style-parent:""; mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt; mso-para-margin-top:0cm; mso-para-margin-right:0cm; mso-para-margin-bottom:8.0pt; mso-para-margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Aptos",sans-serif; mso-ascii-font-family:Aptos; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Aptos; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-font-kerning:1.0pt; mso-ligatures:standardcontextual; mso-fareast-language:EN-US;} Kunnskap som brukes hver dag – Jeg bruker både teori og praktiske metoder i arbeidet mitt. Alt fra kundedialog og behovsanalyser til tegninger, presentasjoner og materialvalg. Hun trekker også frem økt bevissthet rundt bærekraftige løsninger. – Jeg har blitt mer opptatt av miljø, varige materialvalg og multifunksjonelle løsninger som fungerer både i dag og i fremtiden. Det er veldig aktuelt i en tid hvor mange ønsker å redusere bruk-og-kast-mentaliteten. Nå som Marita driver for seg selv, har studiet gitt henne enda mer trygghet i oppdragene hun tar på seg. Du kan følge hennes prosjekter og interiør-hverdag på Instagram her: @fargeogdesign Normal 0 false 21 false false false NO-BOK X-NONE AR-SA /* Style Definitions */ table.MsoNormalTable {mso-style-name:"Vanlig tabell"; mso-tstyle-rowband-size:0; mso-tstyle-colband-size:0; mso-style-noshow:yes; mso-style-priority:99; mso-style-parent:""; mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt; mso-para-margin-top:0cm; mso-para-margin-right:0cm; mso-para-margin-bottom:8.0pt; mso-para-margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Aptos",sans-serif; mso-ascii-font-family:Aptos; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Aptos; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-font-kerning:1.0pt; mso-ligatures:standardcontextual; mso-fareast-language:EN-US;} Stolt av det hun har fått til Når Marita ser tilbake på studieperioden, er hun stolt av at hun fikk studiene til å gå opp med resten av livet. – Jeg er stolt over at jeg klarte å kombinere fulltidsjobb, familieliv og studier, samtidig som jeg oppnådde et godt resultat. Og ikke minst: – Det at jeg har startet min egen bedrift, Farge & Design, er jeg veldig stolt av. Maritas tips til deg som vurderer å studere på nett Å kombinere studier med jobb og familieliv kan være krevende, men Marita mener det er fullt mulig. Her er hennes beste tips: Ikke vent på det perfekte tidspunktet. Det passer sjelden hundre prosent inn i en travel hverdag. Er motivasjonen og viljen der, er det bare å hoppe i det. Planlegg tiden din. Se på hva som skal gjennomføres den kommende uken, slik at du får en oversikt over hvor mye tid du trenger å sette av. Sett av nok tid til praktiske oppgaver. Noen oppgaver krever mer forberedelse og gjennomføring enn du kanskje tror. Planlegg derfor gjerne med litt ekstra tid. Finn en studierutine som passer deg. En av fordelene med nettstudier er fleksibiliteten. Bruk den til å tilpasse studiene til din egen hverdag. Vil du utforske interiørfaget? Enten du vil bygge videre på erfaringen du allerede har, eller er nysgjerrig på interiørfaget, kan et fleksibelt nettemne være en fin start.   Her kan du lese mer om våre fire fleksible interiøremner på nett: Interiørdesign og boliginnredning 3D-modellering og interiørprosjekter Styling og interiørkonsepter Interiørtrender gjennom tidene Normal 0 false 21 false false false NO-BOK X-NONE AR-SA /* Style Definitions */ table.MsoNormalTable {mso-style-name:"Vanlig tabell"; mso-tstyle-rowband-size:0; mso-tstyle-colband-size:0; mso-style-noshow:yes; mso-style-priority:99; mso-style-parent:""; mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt; mso-para-margin-top:0cm; mso-para-margin-right:0cm; mso-para-margin-bottom:8.0pt; mso-para-margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Aptos",sans-serif; mso-ascii-font-family:Aptos; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Aptos; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-font-kerning:1.0pt; mso-ligatures:standardcontextual; mso-fareast-language:EN-US;}

  
• How Business is Accelerating Toward a Fairer Future

  kunnskap-kristiania / 2020 / 12 / how-business-is-accelerating-toward-a-fairer-future

  KNOWLEDGE @ KRISTIANIA: Sustainability COVID-19 has created a health and economic crisis that has put pressure on companies to embrace their broader responsibilities and to become fairer and more conscientious. The interesting question here is whether companies will adapt to meet these new expectations, or will they tend to stick to old ways of working? Read also:   Kunnskap Kristiania 2020/2021  (E-magazine). By looking at how pre-COVID trends have accelerated in the crisis and the responses of people and business to constraint and opportunity, we foresee that companies will have to take on three inter-connected imperatives in the future: Develop a balanced stakeholder perspective. Define and deliver a clear purpose that enables agility. Encourage the participation of employees, partners and citizens in co-creating the future. Read   also:   Treating consumers as citizens Death of shareholder primacy Since the publication of Milton Friedman’s polemic article,  The social responsibility of business is to increase its profits , in 1970, in which Friedman railed against the ‘fundamentally subversive doctrine’ that organizations should be diverted from their primary responsibility to shareholders as ‘pure and unadulterated socialism’,  shareholder primacy has been the dominant corporate governance model . However, over the years, the limitations of shareholder primacy have been questioned and challenged both in terms of ethics and effectiveness. In its stead, the stakeholder perspective has been put forward as an alternative. This view has countered the pure focus on shareholders and argued that companies have a responsibility to meet the interconnected needs of all stakeholders. Read also:   The Rise of Generation Co The purpose is to engage all stakeholders Just before the pandemic, support for stakeholder theory had been gaining momentum. In August 2019, the Business Roundtable, which brings together the CEOs of some of the largest US companies, having long supported shareholder primacy,  changed its mind and re-defined the purpose of the corporation to an explicit stakeholder perspective . Then in December 2019, the  World Economic Forum  published its stakeholder based 2020 Manifesto, in which it argued that ‘the purpose of a company is to engage all its stakeholders in shared and sustained value creation.’ With the onset of COVID, some of those companies that signed up to a stakeholder view,  quickly reverted back to thinking about shareholders first and foremost . However, the stakeholder perspective was given an extra fillip as  many companies recognized the need to ensure the safety and well-being of employees and customers, and to contribute to society . For example, in May 2020, dairy producer, Danone announced its commitment to become the first listed Enterprise à Mission company in France. This new structure creates a legal, and externally validated, obligation for Danone to align its business purpose with long-term objectives and to meet the needs of customers, employees, partners and communities. Similarly, wireless carrier, Verizon Communications has understood its responsibility to its stakeholders. The company has avoided furloughing its 135,000 employees and has enhanced compensation for engineers and other staff performing essential services. Verizon has pledged not to end contracts for customers who can’t pay. Notably , Forbes,  rates Verizon number 1 in its list of the 100 largest employers among U.S. public companies in terms of response to the public health crisis. Read also:   What are the long-term economic consequences of pandemics? The need for a clear purpose and agility The idea that companies should have a clearly defined purpose is hardly new. Yet, it is one thing to have a purpose and something else, to integrate it into actions. What COVID has brought to the fore is the value of purpose as an enabler of agility. A well-defined and shared purpose, which aims to meet stakeholders’ needs in a conscientious way, provides a powerful lens for agile strategic decision-making. Take the software company SAP and its purpose to ‘help the world run better and to improve people’s lives.’ SAP’s purpose grew organically from the more business-centric, ‘help the world run better,’ to a broader recognition of the company’s role and the imperatives of the UN’s Sustainable Development Goals (SDG), which have helped the company to focus hundreds of programs and initiatives down to seven SDG aligned themes that can contribute to ‘and to improve people’s lives’. SAP’s purpose comes to life through the way its strategy is structured around its core capabilities, activity programs, partnerships with commercial organizations and NGOs, and products that deliver results. At the onset of the crisis, SAP leveraged on its core cloud computing capabilities to help tackle some of the key challenges. For instance, it produced an App in just two days for the German Federal Foreign Office to co-ordinate the repatriation of 120,000 people stranded overseas during the emergence of the crisis. Another initiative was the development of a cloud-based application for the City of Hamburg and its development bank, to enable the rapid and secure disbursal of funds to small businesses and the self-employed. These initiatives came naturally to SAP, as they aligned with its corporate purpose and leveraged on its core capabilities, which  allowed managers and developers to be agile as circumstances changed . Read also:   Heroes on the edge of burnout The rise of co-creation The pandemic has emphasized the value of wide networks where knowledge and expertise can be shared. To solve the problem of shortages of personal protection equipment, hygiene products and medical equipment, companies and individuals have come together to build innovative solutions together. For example, engineering company, Bosch and Randox Laboratories, built on an existing relationship and used the knowledge and skills of a diagnostics company and distribution partners to  launch a fully automated, fast and user-friendly COVID test within 6 weeks . By contrast a more organic, co-creative approach emerged in Spain where Coronavirus Makers – a network of companies and individuals came together to jointly design, produce and distribute the required material for health institutions to fight COVID. Since March 2020,  the network of 20,000 partners has produced and distributed more than half a million items of individual protection equipment (PPE), including masks and artificial respirators . Read also:   Government Coercion Backfires in Fighting COVID-19 Conscientious organizations It’s easy to be seduced by the rhetoric around stakeholders, purpose and co-creation. Yet, go beyond the groundswell of claims and you can find companies that have embedded a purposeful and participative approach to creating value for all stakeholders. These resilient businesses are in a good position to tackle the challenges of COVID, because they recognize their broader responsibilities to humanity and have the partnerships in place to act with agility. The same attributes will be essential in a post COVID world where there will be heightened expectations of business to act in a conscientious way. References: This article is previously published as an Insigt article in   California management Review on August 20, 2020 . This article is also published in  Kunnskap Kristiania 2020/2021 . Kunnskap Kristiania is a science Communication Magazine published by Kristiania University College. Text:   Professor Nicholas Ind, Department of Economics and Innovation at Kristiania University College, Professor Oriol Iglesias at Universitat Ramon Llull, ESADE and Associate Professor Stefan Markovic at Copenhagen Business School.

  
• Adidas’ Back to the Future Strategy

  kunnskap-kristiania / 2020 / 04 / adidas-back-to-the-future-strategy

  KNOWLEDGE @ KRISTIANIA: Brand Strategy The orientation when formulating strategy is to look forwards – to think where we need to be 3 years or 5 years ahead. Yet, it is only possible to implement strategies when they are seen to be authentic by employees and other stakeholders and when they build on the distinctive capabilities of the organization. To explore this need to understand the past when planning for the future, we conducted an in-depth study of the sports brands, adidas.  Adidas is an interesting case because of its long history and because it also consciously rejected its past with quite disastrous consequences. Read also:   Co-creation of Brands The Adidas Story Adidas, dates back to 1924 when it was known as the Gebrüder Dassler Schuhfabrik.  It was started by shoe-maker and keen sports enthusiast Adi Dassler and his brother Rudolf. From the early days, it reflected Adi Dassler’s interests in sports and his approach to innovation which involved him in observing athletes, talking to them about their needs, and then experimenting with innovative ways of solving problems with new forms and materials. While it was a very successful business – with an athlete wearing Dassler spikes winning a gold in the 1928 Olympics and four times gold medal winner, Jesse Owens triumphing in the company’s shoes in the 1936 games in Munich – the second World War required that the company make army boots instead. Read also:   Svetter ut kunnskap om kundene dine   (in Norwegian) On its knees After the war, Adi and Rudolf fell out and went their separate ways, with Adi creating adidas and his brother, Puma.  Adidas continued Adi’s philosophy of industrialised craftsmanship and focus on athletes, even as the company scaled up in size.  By 1978, when Adi died, it was a billion dollar company with 4000 employees and dominated the world of sports shoes and clothing. Here though the company’s success unravelled. In a deliberate rejection of the past, the company set out on a new path, taking it into leisurewear and camping equipment. Adi’s extensive collection of sports shoes and his copious notebooks were put into storage and forgotten. Design and product quality deteriorated and employees were unclear as to the company’s direction. By 1990 the company was on its knees and the family sold the business. Read also:   How crisis Zoomed us away from Skype Discovering a gold mine As the company spiraled downwards, its managers sought salvation in two former Nike employees called Rob Strasser and Peter Moore. On their first visit to adidas they were taken on a tour of a small museum. Peter Moore remembers, “It only took about 5 minutes in the museum before I realized that these people had nothing but a gold mine in their hands and that they really had no idea what they had.” Moore and Strasser could see what adidas managers could not – that the company had a rich history that could be drawn upon to create a new strategy to revitalize the company. Read also:   Why consumers co-create Recovering from near bankruptcy They went back to Adi Dassler’s philosophy and developed a new range of performance products, called Equipment, that built on the brand’s history. Then they selected a few classic shoes from the adidas archive, updated them and sold them under the name Originals.  In a 250 word memo to the board, Strasser and Moore noted, ‘Adidas Equipment will be complemented by Adidas Originals. These were the leading sports shoes of their time. They were the Adidas Equipment of the 60s and 70s, just as Adidas Equipment today will generate the originals of the year 2000.’   The move was remarkably prescient. Originals saved the company and such shoes as the Stan Smith and the Superstar are still on sale today.  Recovering from near bankruptcy in 1989, by 1999 sales had recovered to €5.3 billion with profits of €398 million. Lyst til å forandre verden?:   Ta en Master i Innovasjonsledelse History has come to play a central role However this is not just a story of a 30 year old turnaround.  History has come to play a central role in adidas’s strategy. While it is one thing to uncover history, it is another to remember, curate and embed it. Adidas have realized this by rebuilding the company’s archive, building memory tools, producing a history book, creating a history management department and integrating the philosophy of Adi Dassler into its design of products and services. When it came to developing a new strategy in 2015, called Creating the New, that connection to the past was very evident.  As Peter Moore told us,‘What Liedtke [Chief Marketing Officer] and Gaudio [global creative director] have done with the brand, which is more or less an extension and expansion of the strategy Rob and I presented way back, really shows the power and durability of the Adidas brand.’ Three lessons on the use of History Reflecting on all the interviews we conducted with long serving employees, the meetings we attended and the archival material we looked at, we concluded there were three important elements. First, you have to institutionalise the use of history.   Particularly notable in the adidas case was the establishment of an active history management department that engaged itself in new product development.  Second, outsiders can play an important role.   While the value of the past wasn’t seen by insiders, it was very quickly realized by the former Nike managers, who saw things with new eyes. Third, strategies are only effective if they are implemented.   And for that they need legitimacy.  It was interesting when we interviewed those adidas employees who were there in 1990 and the emotional engagement that they had with a strategy that felt to them authentic.  One of them told us, As funny as it sounds, I remember the goosebumps I had when they [Moore and Strasser] for the first time made me and many others really, really proud of where we work, and understand what a great brand it is.’ References: Iglesias, O., Ind, N., & Schultz, M. (2020).   History matters: The role of history in corporate brand strategy.  Business Horizons, 63(1), 51-60. Ind, N (2017):   adidas: rediscovering the source of its success.   Case Study. Oxford University Centre for Corporate Reputation. Photo: Adidas was established in 1924 by shoe-maker and keen sports enthusiast Adi Dassler (picture) and his brother Rudolf (Photo – Adidas). Text:   Professor Nicholas Ind, Department of Economics and Innovation, Kristiania University College.
• The Rise of Generation Co

  kunnskap-kristiania / 2020 / 09 / the-rise-of-generation-co

  KNOWLEDGE @ KRISTIANIA: Nicholas Ind on Geberation Co We know different societies vary in terms of their orientation towards individualism (me) and collectivism (we), rooted in their histories, political systems and cultural values.  We also know that the orientation—from Asian Confucianism to northern European social democracy to American individualism—has consequences in terms of social trust and cohesion. What we have seen, in the context of the COVID-19 crisis, is that wherever societies start from on the “me-we” continuum, there has been a movement towards the “we”. This is not universal: we can observe steps in the other direction, particularly by those who feel threatened by others who are seen to be somehow culpable for spreading the virus or for restraining individual freedom. Read also:   Why consumers co-create Yet, what can be observed in the innumerable acts of kindness towards others, the willingness to raise funds for social causes, the commitment of health care professionals and service workers, and the ongoing concern for the well-being of friends and family, is a resurgence of “we”—the sense of a common humanity underpinning society. The question is, will this endure? Read also:   Co-creating Brands with a Purpose Generation Co Our judgement is that Generation Co—a multi-generational cohort—will maintain its commitment to others. This will be expressed locally, face-to-face, as people work together to solve problems and seize opportunities in their community, and globally, primarily through online networks that can bring together people with shared interests and common passions—whether it be conscious fashion, sustainable food sourcing or climate change. Whereas, local versus global, has often been described in terms of oppositions (citizens of Somewhere against citizens of Nowhere), we view the global  and  local as co-existing in Generation Co. People are simultaneously embedded in local activities and part of global networks. Identity will increasingly be determined both by our Somewhere and Nowhere roles. There are three interconnected factors that support this. Read also:   Making your knowledge more impactful The means to connect Philosophers, sociologists, psychologists and anthropologists give strong emphasis to the importance of being-with; being connected to others is essential for us. This is concerned both with frequency of contact and the depth of relationship, which in turn determines how emotionally connected we are and how altruistic we are to each other.  The more open we are, the better we are able to empathize and to understand other people’s motivations and intentions. Ironically, while the COVID-19 crisis has created social distancing, it has also stimulated an awareness of the need for social connection. This has led to a realization of the importance of being with others, both physically in small groups, but also online through social media and the power of platforms such as Zoom and Teams. Whereas the former is very specifically local, online platforms allow for global connectivity. It is likely that this will continue. The effervescence of social life, which describes the buzz of being with others and the lingering sensation of joy afterwards, is a powerful incentive for people to connect and share. Taking responsibility If the dopamine generated by social connectedness provides people with the motivation to connect, collectivity enables them to effect change. As the philosopher Karl Popper observed, institutions cannot improve themselves—that is the responsibility of people. A powerful example of this, prior to the COVID-19 crisis, was the campaigning on climate change by Greta Thunberg. She is an apt example of Popper’s point, in that she took on the responsibility to improve the failings of institutions in terms of climate change. She did not start out on a global quest, but her organic, localized protest, amplified by media (social and otherwise) became global and highly influential. The crisis also generated local heroes, such as Capt Tom Moore, who at age 99, set out to complete 100 laps of his garden before his 100th birthday as a way to raise £1,000 for the National Health Service and ended up raising £32 million; and individuals who have contributed to collectives such as Coronavirus Makers, where some 20,000 people have designed, produced and distributed material for health institutions to fight COVID-19. As these examples demonstrate, spurred by perceived injustices, unfair practices or causes that need addressing, people will take responsibility for the world around them, independent of institutions. However, we might add that governments also play a role in sponsoring change. It was noteworthy, that the Dutch prime minister Mark Rutte also asked the young people of the Netherlands to help think about how the country should tackle the coronavirus crisis. Co-creating solutions that are participative and fair Rutte’s request was interesting, not least because it demonstrated a willingness to listen to citizens. For the greater good, governments have mandated behavioural change on a significant scale and overridden many of the concerns of citizens. As some of the constraints of COVID-19 begin to loosen, albeit falteringly, we would argue that Rutte’s response is the right one. Governments, institutions and businesses need to recognize that citizens want to play an active role in deliberating about their futures. Voters are adults, who expect to be part of a “grown-up” debate, not just individuals to be influenced to vote this way or that in computer-assisted, targeted communication. This doesn’t negate the role of government as an arbiter and influencer, but it does recognize the important role people can play in co-creating post-pandemic solutions that are participative and fair—and not dictated by narrow self-interest. In conclusion, overall our view is essentially optimistic. The Generation Co that has emerged in the crisis is cognizant of not only their connectedness to others, but their responsibility to shape their local and global environments for the common good. The power of a strong idea and the prevalence of social media also enables a cause to transcend the local and realize broader benefits. We foresee that wise governments will encourage this initiative and promote genuine democracy. We expect to see a new generation of more “conscientious” leaders arising from Generation Co, driven less by self-interest (or self-obsession) and more by a social compass. References: C. Hampden-Turner and F. Trompenaars:  Building Cross-Cultural Competence: How to Create Wealth from Conflicting Values.  Yale, Conn.: Yale University Press 2000. F. Fukuyama:  Trust: the Social Virtues and the Creation of Prosperity . New York: the Free Press 1995.    D. Goodhart:  The Road to Somewhere: the Populist Revolt and the Future of Politics . London: C. Hurst & Co. 2017. Theresa May, the Prime Minister of the UK also used this theme at the 2016 Conservative party conference when she said, ‘… if you believe you are a citizen of the world, you are a citizen of nowhere. You don’t understand what citizenship means.’ C. Gamble. J. Gowlett and R. Dunbar:  Thinking Big: How the Evolution of Social Life Shaped the Human Mind.  London: Thames and Hudson 2018. D. C. Dennett:  Darwin’s Dangerous Idea: Evolution and the Meanings of Life.  New York: Simon and Schuster 1995.  K. Popper:  The Open Society and Its Enemies.  Milton Park: Routledge 2002. This article is previously published as a blogpost on the web pages of Medinge Group on September 17, 2020 under the headline « Generation Co on Society: From me to we ». Text:  Professor Nicholas Ind, Department of Economics and Innovation, Kristiania University College and Holger Schmidt. Photo:   Generation Co influencing society. Illustration Photo by Priscilla Du Preez on Unsplash.

  
• Six common characteristics of a crisis

  kunnskap-kristiania / 2025 / 3 / six-common-characteristics-of-a-crisis

  SCIENCE NEWS FROM KRISTIANIA: Crisis communication We all know what a crisis is, right? Something that happens quite suddenly and often without much warning. This thinking is in line with most academic research that defines crises as events.  They might be untimely and range in their severity from low to high, but they are typically assumed to be punctuated events that can be described in a well-structured crisis lifecycle. The conceptualisation of crises as reflecting isolated periods of time has been problematised for more than a decade This lifecycle includes pre-crisis opportunities for risk management, a trigger that causes the event, the short-term crisis event itself, and then the longer road to recovery and renewal. Certainly, this is exactly what a crisis is…except when it is not. Similarities and distinctiveness There are many crises that do not fit neatly into this lifecycle, like the climate crisis, Covid-19, or ongoing conflicts. In fact, these ‘other’ crises have been called more names than Kanye West: disasters, wicked problems, super wicked problems, societal-level crises, novel crises, or ongoing crises. When we think beyond the single event, we begin to realise that complex, longer-term crises are not new occurrences. In fact, the typical conceptualisation of crises as reflecting ‘isolated periods of time’ has been problematised for more than a decade. While these prolonged crises may have many of the properties commonly associated with crises, we assert that they are distinctive, meaning that we cannot think, act, or respond in the same way. Therefore, it is important to: 1. Define prolonged crises as a novel type of crisis or hazard 2. Compare events to prolonged crises Ripples, waves, and riptides as crisis metaphors So, how should we describe these bigger, more challenging, and certainly more complex crises? What are their core characteristics? Let us start with a shameless metaphor. When a bird swims across what looks to be a calm sea, it is unclear what lies beneath – whether the ripples in the water are caused by a bit of wind, a strong current, or a shark about to attack from below – because water can be deceptive to look at.  More effective organisations prepare for these ripples, assuming that it might be more than the wind. There is uncertainty with the ripple – or the risks that practitioners have to manage. But generally, many practitioners are used to managing the day-to-day reputational crises connected to social media rumors, complaints, and the like. Durable or persistent crises create risk or harm at the societal level The wave, however, is clearly understood – the bigger the wave, the bigger and more powerful the break. Thinking of a wave as an event-driven crisis, there is a clear starting point.  Practitioners and academics in the field of risk and crisis communication are used to looking for the signs of major crises or tsunami-sized ones caused by major transgressions or organisational events by using risk management or issues management approaches to manage the risks. Although the fields of risk and crisis communication/management clearly conceptualise the ‘wave’ of crisis, one thing made clear by the Covid-19 pandemic is the lack of conceptual development surrounding prolonged crises. There is an insufficient understanding of the riptide – where the water may look calm, but when people venture into it, the strength of the tide can threaten their lives. One of the features distinguishing ripples, waves, and riptides is their durable nature. Ripples and waves are temporary, no matter the size of their effects. Riptides tend to be persistent. While beach development often steers people towards the risk, more effective beach management can reduce the risk. The riptide is a strong metaphor for the prolonged crisis because prolonged crises are not temporary abnormalities, they are not episodic, and they cannot be defined as a passing moment of chaos. But the risk they pose can be managed. Comparing event crises to prolonged crises Most crises can be described based on six characteristics: Time Impact Geography Information management Change likelihood Blame attribution While all crises will have similar central concerns and questions, the nature of those questions will change depending on crisis type. In focusing on these six crisis characteristics, we can see some of the clear differences between event crises and prolonged crises (see figure below). Fact-based versus fear-based messages Effective information management is important during all crises. During prolonged crises, it is essential that governments and other organisations successfully disseminate fact-based and relevant information. That way they can mitigate the risks as much as possible and ensure support or compliance with recommendations and rules. Infodemics are caused by both a public misunderstanding of science as well as a contested space of information. During prolonged crises, bad-will actors also use highly emotional messaging – especially fear-based messaging – to mislead citizens about issues and policies. An event can mobilise action because fear is still manageable. In a prolonged crisis, the fear can become debilitating. Institutions that use fear-based messaging to respond to a prolonged crisis are likely to demotivate people from enacting self-protective behaviours. What organisations are blamed for in prolonged crises The question of blame in the context of a prolonged crisis is different from most event-based crises because the question of ‘who is to blame’ for the crisis is simply less relevant. This makes questions of blame potential more like disaster events.  Blame considerations in prolonged crises center on the (in)effectiveness and (in)action of organisational response rather than on the cause of the event crisis. More importantly, organisations – especially governments – are more likely to be viewed harshly for failing to take action to mitigate the impact either through poor preparation or poor response. The new normal with prolonged crises Shifting our thinking about the role of fear is only the tip of the iceberg. It is well recognised that in the wake of event crises, organisations must often change to reduce risk, to avoid making the same mistake again, or even to build its crisis capacity.  During and after prolonged crises, this may still be true, but the nature of prolonged crises means that there is likely a new status quo – a new normal. For example, post-Covid, the ways that many can and do prefer to work have changed. As workplaces tried to return to ‘normal,’ many found it difficult to get people back to pre-pandemic expectations.  Why?  Because prolonged crises are often associated with fundamental changes to work and consumer behaviour routines across individual, organisational, and societal levels. Steering with the wheel instead of reinventing it In the last of the shameless nautical puns, our argument is not that risk and crisis communication needs to start over when it comes to prolonged crises. In its brief history, research in risk and crisis communication has resulted in scores of different types of frameworks being developed and applied.  We suggest there is no point in beginning from scratch with theory development and application in the field. We should be thinking of more innovative ways of applying theory to practice and experience. A contingency approach that focuses on a diagnostic approach to identify the factors most affecting a situation and design response strategy around those factors, might be a more agile and practitioner-friendly approach than relying on new and different frameworks. The most important guidance suggests that prolonged crises are daunting because of the increasing global interconnectedness of people via travel, media, economic systems, food/agriculture infrastructure, and access to information. This all means that the communication and engagement realities surrounding prolonged crises, like the Covid-19 pandemic, were unprecedented.  Many mistakes were made. However, because of the pandemic, we are better equipped to understand that communication must be prioritised alongside the material crisis response (e.g., medical, emergency response, and/or policy making).  Having the best policy or medical interventions simply do not matter if people do not know about them or are unwilling to follow that guidance.  The real question is whether there is sufficient social, cultural, economic, and political will to better prepare for and respond to prolonged crises. That remains the biggest challenge. Reference: Diers-Lawson, A., & Omondi, G. (2024 – in press). Ripples, waves, and riptides: Reconceptualizing wicked, novel, and ongoing crises as prolonged crises. In B. Liu and A. Mehta (Eds.), Handbook of Risk, Crisis, and Disaster Communication. Routledge. Text: Audra Diers-Lawson, professor at School of Communication, Leadership and Organization, Kristiania University of Applied Sciences, and Grace Omondo, research fellow at School of Communication, Leadership and Organization, Kristiania University of Applied Sciences. This text was first published on forskning.no on the 13th of March 2025 with the title " Most crises can be described based on these six characteristics ". We love hearing from you! Send your comments regarding this article by e-mail to kunnskap@kristiania.no .

  
• Are we sure we really know what a crisis is?

  kunnskap-kristiania / 2024 / 11 / are-we-sure-we-really-know-what-a-crisis-is

  SCIENCE NEWS FROM KRISTIANIA: Risk communication We all know what a crisis is, right? Something that happens quite suddenly and often without much warning. This thinking is in line with most academic research that defines crises as  events . They might be untimely and range in their severity from low to high, but they are typically assumed to be punctuated events that can be described in a well-structured crisis lifecycle.    This lifecycle includes pre-crisis opportunities for risk management, a trigger that causes the event, the short-term crisis event itself, and then the longer road to recovery and renewa l .    Certainly, this is exactly what a crisis is…except when it is not.    There are many crises that do not fit neatly into this lifecycle , like the climate crisis, COVID-19, or ongoing conflicts. In fact, these other crises have been called more names than Kanye West ; disasters, wicked problems, super wicked problems, societal level crises, novel crises, or ongoing crises.    When we think beyond the sin ​ ​ gle event, we begin to realize that complex longer-term crises are not new occurrences; in fact, the typical conceptualization of crises as reflecting isolated periods of time ha s been problematized for more than a decade.    While these prolonged crises may have many of the properties commonly associated with crises, we assert they are distinctive , meaning that we cannot think, act, or respond in the same way . Therefore, it is important to:   1. Define prolonged crises as a novel type of crisis or hazard   2. Compar e e vents to prolonged c rises ​      ​   Ripples, w aves, and r iptides as c risis m etaphor   So, how should we describe these bigger, more challenging, and certainly more complex crises? What are their core characteristics?    Let us start with a shameless metaphor ​ . ​ When a bird swims across what looks to be a calm sea, it is not clear what is underneath,  what the ripples in the water are – a bit of wind, a strong current, or whether there is a shark about to attack from below – because water can be deceptive to look at. More effective organizations prepare for these ripples, assuming that it might be more than the wind.   There is uncertainty with the ripple – or the risks that practitioners have to manage . B ut generally , more practitioners are used to managing the day-to-day reputational crises connected to social media rumors, complaints, and the like.    The wave , however , is clearly understood – the bigger the wave the bigger and more powerful the break. Thinking about a wave as an event-driven crisis, there is a starting point . P ractitioners and academics in the field of risk and crisis communication are used to looking for the signs of the big crises or tsunami-sized ones caused by major transgressions or organizational events by using risk management or issues management approaches to manage the risks.    Although the field s of risk and crisis communication/management clearly conceptualize the wave of crisis, one thing made clear from the COVID-19 pandemic , is the lack of conceptual development surrounding prolonged crises .    T here is an insufficient understanding of the riptide;  where the water may look calm, but when people venture into it , the strength of the tide can threaten their lives. One of the features distinguishing ripples, waves, and riptides is their durable nature. Ripples and waves are temporary no matter the size of their effects . R iptides tend to be persistent .   W hile beach development often steers people towards the risk , more effective beach management can reduce the risk. The riptide is a strong metaphor for the prolonged crisis because prolonged crises are not temporary abnormalities, they are not episodic, and they cannot be defined as a passing moment of chaos . B ut the risk they pose can be managed .    Comparing e vent c rises to p rolonged c rises   M ost crises can be described based on six characteristics:    T ime   I mpact G eography   I nformation management   C hange likelihood   Bl ame attribution W hile all crises will have similar central concerns and questions, the nature of those questions will change depending on crisis type. In focusing on these six crisis characteristics, we can see some of the clear differences between event crises and prolonged crises (see Figure 1).    By focusing on six characteristics, we can see some clear differences between event crises and prolonged crises.  Fact-based versus fear-based messages   E ffective information management is important during all crises . D uring prolonged crises it is essential that governments and other organizations successfully disseminate fact-based and relevant information . That way they can mitigate the risks as much as possible and ensure support or compliance with recommendations and rules.    I nfodemics are caused by both a public misunderstanding of science as well as a contested space of information . During prolonged crises, b ad-will ac ​ ​ tors also use highly emotional messaging – especially fear-based messaging – to mislead citizens about issues and policies.    A n event can mobilize action because fear is still manageable . I n the prolonged crisis, the fear can become debilitating . I nstitutions that us e fear-based messaging to respond to a prolonged crisis are likely to demotivate people from enacting self-protective behaviors.   What organizations are blamed for in prolonged crises   The question of blame in the context of a prolonged crisis is different from most event-based crises because the question of ‘who is to blame’ for the crisis is simply less relevant. This makes questions of blame potential more like disaster events. Blame considerations in prolonged crises center on the (in)effectiveness and (in)action of organizational response rather than on the cause of the event crisis. More importantly, organizations – especially governments – are more likely to be viewed harshly for failing to take action to mitigate the impact either through poor preparation or poor response.    The new normal with prolonged crises    Shifting our thinking about the role of fear is only the tip of the iceberg . It is well-recognized that in the wake of event crises organizations must often change to reduce risk, to avoid making the same mistake again, or to even build its crisis capacity . During and after prolonged crises, this may still be true, but the nature of prolonged crises means that there is likely a new status quo – a new normal.    For example, post-COVID, the ways that many can and do prefer to work have changed . A s workplaces tried to return to normal , many found it difficult to get people working to pre-pandemic expectations. Why? Because prolonged crises are often associated with fundamental changes to work and consumer behavior routines across individual, organizational, and societal levels .      Steering with the w heel i nstead of r einventing it    In the last of the shameless nautical puns, our argument is not that risk and crisis communication needs to start over when it comes to prolonged crises. In its brief history, research in risk and crisis communication has resulted in scores of different types of frameworks being developed and applied. W e suggest t here is no point in beginning from scratch with theory development and application in the field . W e should be thinking of more innovative ways of applying theory to practice and experience.    A contingency approach that focuses on a diagnostic approach to identify the factors most affecting a situation and design response strategy around those factors , might be a more agile and practitioner-friendly approach than relying on new and different frameworks.    The most important guidance suggests that prolonged crises are daunting because of the increasing global interconnectedness of people via travel, media, economic systems, food/agriculture infrastructure, and access to information . This  all mean s that the communication and engagement realities surrounding prolonged crises , like the COVID-19 pandemic , were unprecedented . M any mistakes were made . However, because of the pandemic , we are better equipped to understand that communication must be prioritized alongside the material crisis response (e.g., medical, emergency response, and/or policy making) . H aving the best policy or medical interventions simply do not matter if people do not know about them or are unwilling to follow that guidance . The question really is whether there is the social, cultural, economic, and political will to better prepare for and respond to prolonged crises. That remains the biggest ​ ​ challenge. ​ ​   Reference: Diers-Lawson, A., & Omondi, G. (2024 – in press). Ripples, waves, and riptides: Reconceptualizing wicked, novel, and ongoing crises as prolonged crises. In B. Liu and A. Mehta (Eds.), Handbook of Risk, Crisis, and Disaster Communication . Routledge.    Text: Audra Diers-Lawson , Professor , and Grace Omondi, Research Fellow, School of Communication, Leadership and Organization, Kristiania     We love hearing from you!   Send  your   comments  and questions  regarding   this   article  by  e-mail  to  kunnskap@kristiania.no .  

  
• Trumps retoriske triumf

  kunnskap-kristiania / 2020 / 11 / trumps-retoriske-triumf

  ESSAY: Ketil Raknes om retorikk Hva er egentlig Donald Trump? Hvor kommer han egentlig fra og vil det komme flere som ham? Den 16. juni 2015 virker som en evighet siden nå, men det var dagen Trump steg opp på scenen inne i Trump Tower på Manhattan og lovet å redde Amerika fra griske kinesere og voldtektshungrige mexicanere. Siden den dagen har det ikke gått en dag uten at Trumps navn har vært i nyhetene.  Time Magazine s utsendte skrev den gangen at det hele virket som et velregissert reality-show som først og fremst handlet om at Trump skulle tjene penger, og la til at «there are about eight billion reasons Trump won’t be president».  Les også:   Lyst til å forstå mer av presidentvalget i USA? Kåret til årets person Ett år senere kåret  Time Magazine  Trump til «Person of the Year». Begrunnelsen var nesten like interessant som prisen selv, og den viste at Person of the Year er en effektpris og ikke en etikkpris: «For reminding America that demagoguery feeds on despair and that truth is only as powerful as the trust in those who speak it, for empowering a hidden electorate by mainstreaming its furies and live-streaming its fears, and for framing tomorrow’s political culture by demolishing yesterday’s, Donald Trump is TIME’s 2016 Person of the Year.» For folk som forsker på politisk kommunikasjon, har Trumps fenomenale suksess vært en kilde til frustrasjon, men den har også tvunget frem en ny og nødvendig forskningsagenda. Både statsvitere, medievitere og retorikere har pusset støvet av gamle teorier om demagogi, konspirasjonsteorier og propaganda, teorier som var populære i perioden rett etter andre verdenskrig. Disse teoriene mistet sin tiltrekningskraft etter hvert som demokratiet virket å være på fremmarsj over hele verden, og spesielt i den vestlige verden så man på demokratiet som en stabil styreform.   Les også:   Ut med New York, inn med mannen fra Scranton Forstod ikke hva som traff dem Noe av sjokket i USA skyldtes at amerikanske forskningsmiljøer i liten grad forsto hva som traff dem. Før valget i 2016 skrev den europeiske nestoren innen populismeforskning, Cas Mudde, en bitende artikkel med tittelen « Why Is American Political Science Blind on the Right Eye? », der han påpekte at amerikanske samfunnsforskere aldri har forstått høyresiden i sitt eget land, og hvor han spurte: «[W]hy do scholars of American politics ignore the radical right, while those of European politics obsess over it?» Mens europeerne fort kunne se tydelige likheter mellom Trump og europeiske populistledere som Silvio Berlusconi og Marine Le Pen, hadde amerikanske samfunnsforskere surret seg vekk i  rational choice -teori og store datasett som gjorde dem blinde for den populistiske bølgen som kom.  Siden den gang har amerikanske statsvitere forsøkt å ta igjen det tapte. I fjor publiserte tre amerikanske statsvitere boken  Identity Crisis :  The 2016 Presidential Campaign and the Battle for the Meaning of America  som er den grundigste analysen av presidentvalget i 2016. For de som er glad i kvantitative analyser basert på American National Election Studies, er denne boken en sann gullgruve. Les mer:   Donald Trumps politiske kompass Trump-velgernes største bekymring Forfatterne konkluderer med at «white grievances; views of immigration, Muslims, and blacks» var drivkraften bak Trumps valgseier. Økonomi er en del av bildet, men på en annen måte enn man ofte tror. Forfatterne lanserer begrepet «rasebasert økonomiforståelse»: Det er ikke nødvendigvis ens egen økonomiske situasjon som er viktig, men at en mister arbeid og andre privilegier til grupper en ikke liker, det vil si innvandrere og afroamerikanere. Trump-velgernes største utfordring i livet er ikke økonomisk, men kulturell, nemlig marginalisering. De er ikke så bekymret for det de selv har, men det de mister til andre grupper, dem som de ikke liker.   En av bokens mest interessante deler handler om det republikanske primærvalget, som jo overrasket mange. Der viser forfatterne av  Identity Crisis  at Trump vant først og fremst fordi han var den kandidaten som republikanske velgere var mest enig med. Da Trump lanserte sitt kandidatur, fikk han mye kritikk for utsagnet om at mexicanerne sendte voldtektsmenn og kriminelle til USA, men det er lett å glemme at «68 percent of Republican primary voters believed that Trump’s statement about Mexican immigrants being rapists who bring drugs and crime into the country was ‘basically right’». Det samme gjelder forslaget om å forby muslimer innreise i USA, som fikk støtte av rundt 60 prosent av republikanske primærvelgere. En opplagt konklusjon blir da at «Trump tapped into beliefs, ideas, and anxieties that were already present and even well established within the party. His support was hiding in plain sight». Trump var med andre ord den republikanske politikeren i USA som best representerte hva republikanske velgere mente.  Den hvite nasjonalismen er dermed det nokså synlige limet som holder den brokete republikanske koalisjonen sammen. Støtten til Trump trenger ikke gjøres mer komplisert enn den er. Når tilhengerne til Trump veiver med amerikanske flagg og roper «USA, USA», så ser de for seg et USA der den hvite majoriteten dominerer landets politikk og institusjoner.  Les mer:   USA drukner i konspirasjonsteorier En politisk entreprenør Identity Crisis  er på alle måter et imponerende arbeid, der forfatterne kombinerer flere datasett med anekdoter og mediedekning fra valgkampen i 2016. Bøker som forklarer Trumps støtte med tørre statistiske fakta er nødvendige, men det blir likevel noe som mangler. Trump var ikke bare en vanlig republikansk kandidat, han var en politisk entreprenør. Han sa ting ingen har sagt før, og brøt regler ingen trodde det var mulig å bryte. Det var ikke bare hva Trump sa, men hvordan han sa det som fikk mange hvite velgere til å reise seg fra godstolen i USA og tenke «denne mannen har faen meg skjønt det, dette er kandidaten vi har ventet på!».  Retorikken som våpen I boken  Faking the News: What Rhetoric Can Teach Us about Donald J. Trump  påpeker Ryan Skinnell paradokset i Trumps suksess på følgende måte: «Despite the soundness of political science fundamentals, Trump’s election feels so disruptive because he weaponized rhetoric to pervert the liberal norms of American politics and American political discourse.» Spørsmålet er jo om retorisk teori kan hjelpe oss med å begripe det ubegripelige? Hvordan var det Trump gjorde retorikken om til et våpen, og hvorfor var det så effektivt?  I  Faking the News  har forfatterne rotet rundt i den retoriske verktøykassen og kommet opp med en rekke kandidater som skal hjelpe oss å forstå Donald Trump. Boken lider generelt under de fleste retorikkantologiers hjelpeløshet, nemlig at hver enkelt forfatter slenger ut et retorisk begrep og filosoferer litt rundt det uten at dette på noe tidspunkt knyttes sammen i en helhet. Retorikkens litt slentrende form, der forholdet mellom teori, metode og empiri alltid er litt uklart, gjør også at enkelte av bidragene får et preg av magasinartikler mer enn vitenskapelige bidrag. Retorisk univers Når det er sagt, lanserer boken en del spennende hypoteser om hvordan Trump kan forstås. I bokens beste kapittel, «Demagoguery and the Donald’s Duplicitous Victimhood», av Michael J. Steudemann, argumenteres det for at Trump må forstås som en demagogisk taler, og ikke en klassisk politisk taler. Demagogiske argumenter har helt andre krav enn klassiske politiske argumenter, fordi «reasoning is all about who belongs in the tribe». Helt sentralt i dette retoriske universet er forestillingen om at en selv er et offer for onde krefter som truer stammens fremtid. Dermed blir politikk ikke et spørsmål om politiske saker og substans, men et spørsmål om gruppeidentitet. Videre er hva en føler og hvor sterkt en føler det avgjørende for om noe er sant og troverdig. Grunnlaget for identifikasjon mellom Trump og hans retoriske publikum hviler på en felles offerforståelse: «Trump asks his audience to share his feelings that the world is unfair and set up to harm them, even if those feelings have no basis in material reality. This, in turn, motivates them to put their faith in the speaker and withdraw from the risks of democratic pluralism.»  I offerretorikken er Trump helt på linje med sin europeiske parallell, rikmannspopulisten Silvio Berlusconi. Berlusconi mente seg forfulgt av «kommunistiske» dommere og misunnelige politiske motstandere. Han omtalte seg selv på et punkt som «without doubt the person who’s been the most persecuted in the entire history of the world and the history of man». En demagogisk president Der  Faking the News  er tynn på både teori og metode, er Jennifer Merciecas  Demagogue for President: The Rhetorical Genius of Donald Trump  langt mer overbevisende. Mercieca har gått grundig til verks, og har «watched and rewatched every Trump rally. I’ve transcribed most of them. I’ve read Trump’s books. I’ve watched all of his interviews and read his tweets». Basert på dette materialet har hun forsøkt å lage et helhetlig retorisk analyse som kan hjelpe oss med å forstå Donald Trumps retorikk og hans appell til sitt publikum.  I motsetning til bidragsyterne i  Faking the News  skyr ikke Mercieca unna etikkdebatten og hevder at «the tools of rhetoric and argument should help us solve problems and not be used for manipulation». Hun mener at det Trump driver med, er «weaponized rhetoric» som underminerer amerikansk demokrati. I likhet med Steudemann i  Faking the News  mener Mercieca at Donald Trump best kan forstås som en demagogisk taler, og hun drar linjene tilbake til Kenneth Burkes kjente essay der han analyserte retorikken i Hitlers  Mein Kampf . Burkes hovedpoeng var at retorikken var låst i et evig drama mellom identifikasjon og splittelse, og at det ene ikke kunne eksistere uten det andre. Samtidig var han klar over at retorikkens makt til å binde grupper sammen og skille dem fra hverandre, kunne misbrukes. I analysen av  Mein Kampf  omtaler Burke konspirasjonsteorien om jødene som «a snakeoil that made such a sinister unifying possible within his own nation», og han konkluderte med at «this unity, if attained on a deceptive basis, by emotional trickeries that shift our criticism from the accurate locus of our trouble, is no unity at all».  Trumps retorikk under lupen I analysen av Trumps retorikk skiller Mercieca mellom de retoriske teknikkene som brukes for å skape en felles gruppeidentitet, og de teknikkene som skal skape splittelse og avstand til andre grupper. Trumps viktigste teknikker for å appellere til sin egen gruppe er appell til folket ( argumentum   ad populum ), appell til amerikansk eksepsjonalisme og dobbeltkommunikasjon ( paralipsis ). Det beste eksempelet på Trumps ad populum-argument er den langvarige kampen mot «politisk korrekthet» og overbevisningen om at hans egne supportere satt med innsikter og livsvisdom som en korrupt politisk elite nektet å anerkjenne. Appellen til amerikansk eksepsjonalisme er en klassiker i amerikansk politikk, men Trump har laget en spesiell vri på det. For presidenter som Ronald Reagan og Barack Obama handlet den amerikanske eksepsjonalismen om at det amerikanske demokratiet var et sted der alle hadde en mulighet, og et sted der drømmer kunne bli til virkelighet. I sin avskjedstale snakket Ronald Reagan om USA som «a shining city on a hill», mens Obama ofte vendte tilbake til temaet at USA alltid var på vei «towards a more perfect union». Trumps appell til amerikansk eksepsjonalisme er både smalere og mer negativ. Trumps historie i valgkampen i 2016 handlet om et USA som hadde mistet seg selv, et taperland som ikke hadde noen fremtid, fordi politisk korrekte eliter hadde ødelagt det. De politiske korrekte taperne kunne derfor ikke være med på Trumps nye vinnerlag der han skulle «make America great again».  Paralipse betyr egentlig å utelate eller sette til side, og i amerikansk politikk går denne teknikken ofte under betegnelsen «the non-denial denial», en later som en ikke sier noe samtidig som en faktisk sier det. Trump er ikke den første amerikanske politikeren som har benyttet seg av dette. Da Hillary Clinton i 2008 ble spurt om hun trodde at Obama var hemmelig muslim svarte hun: «Nei, nei. Så vidt jeg vet er det ikke noe i de ryktene». På samme måte later Trump som han hele tiden bringer ting han har hørt eller noe «man bør se nærmere på», videre til offentligheten. Samtidig gir paralipsen alltid en retrettmulighet. Hvis noen anklager Trump for å spre rykter og konspirasjonsteorier, kan han bare svare at det ikke var hans ide. Han var bare budbringer.  Et godt eksempel er den vanvittige påstanden under primærvalgkampen om at faren til Ted Cruz var involvert i drapet på John F. Kennedy. Da Trump ble presset av journalist, svarte han bare: «But there was a picture on the front page of the National Inquirer, which does have credibility, and they’re not going to do pictures like that because they get sued for a lot of money if things are wrong.» En annen teknikk han ofte bruker, er at han ikke har lest eller satt seg inn i de tingene han sprer videre, og dermed ikke kan holdes ansvarlig for. På denne måten kunne Trump hevde at han ikke visste at Proud Boys var en nazigruppe eller at det han akkurat retweetet, var høyreekstrem propaganda.  Splittelsens retorikk Mercieca deler Trumps splittende retoriske teknikker inn i personangrep ( ad   hominem ), trusler ( ad baucalum ) og objektifisering ( reification ). Det er disse Donald Trump bruker for å angripe sine fiender og holde dem nede.  Personangrep kan noen ganger tilhøre politikkens mer lystige og uformelle sider. Winston Churchill beskrev en gang Labour-lederen Clemet Attlee som «a modest man with much to be modest about». Da Jørgen Kosmo ikke ble med i Gro Harlem Brundtlands regjering i 1990, humret Einar Førde: «det er ikke rart han ikke er blitt justisminister, han ser ut som en italiensk lommetyv».  For Trump er personangrepet et retorisk våpen han bruker med stor presisjon. Trump har spesialisert seg på en type personangrep,  epiteten , der alle personnavn gis et adjektiv som kan være rosende eller nedverdigende. I muntlige kulturer ble dette ofte brukt slik at en lettere skulle kunne huske karakterer og forbinde dem med noen egenskaper. De fleste av oss kan ingenting om norske konger i middelalderen, men vi klarer likevel hoste opp Harald Hardråde, Magnus Berføtt og Sigurd Jorsalfar. De virkelig skarpe får også med seg Inge Krokrygg.  Fanget i sine kallenavn På samme måte husker de fleste lite fra den republikanske primærvalgkampen i 2016 bortsett fra «Lyin’ Ted», «Low-Energy Jeb» og «Little Marco». Personangrepene i den republikanske primærvalgkampen var ekstremt effektive fordi motstanderne ikke visste hvordan de skulle håndtere dem, og mange ble fanget i kallenavnet Trump hadde tildelt dem. Et angrep virker sjelden hvis det ikke har et snev av sannhet i seg, og da journalister fant en sovende dame på et valgkamparrangement til Jeb Bush tenkte de at kanskje Trump var inne på noe med «Low-Energy Jeb». Mange journalister brukte også Trumps kallenavn på kandidatene og forsterket dermed Trumps narrativ. Kallenavn har det ved seg at de svarer på sentrale nyhetskriterier om forenkling og kontrovers. Den ultimate seieren for Trump var da Ted Cruz innrømte at han gjemte seg på do for å gråte etter at han hadde trukket seg fra primærvalgkampen. Han ville ikke gi Trump gleden av å beskrive klynkingen som en forvandling fra «Lyin’ Ted’ into ‘Cryin’ Ted».  Historien om «Crooked Hillary» fungerte også forbausende bra i selve valgkampen, siden det tilsynelatende ble bekreftet av en jevn strøm av negative nyheter der Clinton til stadighet ble fremstilt som en karakter som drev med lyssky virksomhet.  Trumps utfordring i den pågående valgkampen er at personangrepene ikke treffer og går i alle retninger samtidig. «Sleepy Joe» var visst ikke senil likevel, og «Phony Kamala» er ikke så veldig rar. Strategien med å knytte moderate Joe Biden og Kamala Harris til «Crazy Bernie» og partiets radikale fløy fungerer heller ikke.  Mikser personangrep og trusler Trumps personangrep er ofte blandet med trusler, enten mot personene han selv angriper eller mot andre institusjoner. Hillary var ikke bare korrupt, hun burde vært i fengsel. Den samme kombinasjonen bruker han for å holde hele det republikanske partiet i et jerngrep. Alle som utfordrer Trump, kan forvente seg en blanding av personangrep og trusler og blir presset ut av partiet. Senatorer som Jeff Flake og tidligere justisminister og senator Jeff Sessions, som talte Trump imot, fikk skyllebøtter og verbale trusler, og har i dag ingen posisjoner i det republikanske partiet. Denne strategien har også den paradoksale effekten at folk Trump tidligere har ydmyket på det groveste, tvinges til å vise ham respekt. Bare spør Ted Cruz hvordan det føles å kysse hånden til noen som har kalt konen din stygg og anklaget faren din for å være med å drepe John F. Kennedy.  Mens personangrepene og truslene brukes spesielt for å holde både interne og eksterne politiske fiender i sjakk, er objektiviseringen viktig for å skille Trumps velgere fra dem som ikke er ekte amerikanere. I primærvalgkampen beskrev Trump den amerikanske nasjonen som ren, men nå er renheten ødelagt av ulovlige innvandrere, muslimer og terrorister. En stor mur skulle bygges for å holde «bad hombres» ute av landet og muslimene skulle nektes innreise til USA.  Trumps effektive retorikk Styrken ved Merciecas analyse er at alle de retoriske teknikkene belegges med en mengde eksempler fra både primærvalgkampen og selve valgkampen i 2016. I stedet for å se på disse strategiene isolert setter hun dem sammen i et retorisk byggverk. Det er kombinasjonen av disse retoriske teknikkene som gjør Trumps retorikk effektiv.  På et typisk massemøte med Trump er alle de seks teknikkene i bruk samtidig og forsterker hverandre gjensidig.  Ad populum  brukes for å angripe den politiske eliten og rose egne supportere. Samtidig brukes dobbeltkommunikasjon til å spre de villeste konspirasjonsteorier uten å ta ansvar for dem, mens appellen til den amerikanske eksepsjonalismen løfter frem hvite mennesker som det egentlige og ekte USA. Fiendebildet settes enkelt på plass ved hjelp av trusler og personangrep mot alle kritikere, mens objektiviseringen av innvandrere og minoriteter dehumaniserer grupper som ikke tilhører Trumps retoriske fellesskap.  Alle angrep møtes effektivt med  tu quoque  (latin for «og du også»). Anklager man for eksempel Trump for å være rasist eller nedverdigende mot kvinner viser han bare til en gang noen andre, som han ikke liker, gjorde det samme. Høydepunktet i denne «alle er hyklere»-strategien var Trumps pressekonferanse under valgkampen i 2016 sammen med kvinner som mente at Bill Clinton tidligere hadde trakassert dem seksuelt.  At noe er retorisk effektivt betyr ikke at det er rasjonelt eller etisk ønskelig. Hvis man slår opp  ad populum, ad baucalum  eller  ad hominem  i  Sourcebook of Rhetoric  står alle tre oppført som logiske feilslutninger. De er logisk ugyldige og usaklige måter å argumentere på. Ifølge Mercieca ligger tragedien i Trumps retorikk i dens evne til å ødelegge opplyst debatt: «Trump’s rhetorical strategies of manipulation, distraction, and obfuscation denied his followers their right to consent to the government under which they live, which made his rhetoric dangerous for democracy itself.» Den amerikanske tomheten Merciacas grep med å dra inn den klassiske forskningen på demagoger og trekke paralleller til mellomkrigstiden har mye for seg. Boken bruker også mye tid på å forklare hvilken retorisk situasjon Trump befinner seg i, og hun referer hyppig til  How Democracies Die  av Steven Levitsky og Daniel Ziblatt. Trumps retorikk kan bare lykkes i et samfunn som allerede er i ferd med å revne i to, og hvor tilliten til politikere og sentrale institusjoner er i fritt fall.  Samtidig blir det litt plumpt å fremstille Trump som en moderne variant av Hitler, selv om mange av de retoriske grepene ligner. Trump har åpenbart demagogiske ferdigheter, men hans største ferdighet er som showmann og PR-entreprenør, ikke som ideolog. Det smerter meg å skrive dette, men Donald Trump er stor underholdning. Hvis man noen gang skal lage en TV-serie om et demokratis død, vil ingenting kunne overgå det ville dramaet Trump har satt opp på livets scene i det amerikanske demokratiet.  At tomheten skal seire over substansen er det nærmeste vi kommer et slags  Leitmotif , et ledemotiv, i de mange hyllemeterne som finnes med forskning på politisk kommunikasjon. I 1962 publiserte den amerikanske historikeren Daniel Boorstin boken  The Image: A Guide to Pseudo-Events in America . Boken var et sviende oppgjør med den innholdsløse populærkulturen der vanlige mennesker ble gjort til guder, uten at de hadde noen annen kompetanse enn å være kjent.  I boken lanserte Boorstin klassiske begreper som «famous for being famous» and «well-known for well-knownness». Lenge før noen hadde tenkt tanken om at man kunne lage reality-TV, skjønte Boorstin potensialet som lå i å simulere virkelighet som underholdning, og han forutså med nærmest profetisk presisjon den amerikanske offentlighetens epistemiske kollaps. Eller som han tørt bemerket: «We have become so accustomed to our illusions that we mistake them for reality.» Boorstin så med gru frem til den dagen amerikanerne forventet at deres eget politiske liv skulle være «the Greatest Show on Earth».  Et lignende poeng ble fremmet av teknologikritikeren Neil Postman i 1986, i en liten bok med den fengende tittelen  Amusing Ourselves to Death . Postman tok utgangspunkt i fremtidsscenarioene som skisseres i George Orwells  1984  og i Aldous Huxleys  Brave New World . Orwell så for seg en fremtid med ubegrenset overvåking og undertrykkelse, mens Huxley så for seg det motsatte. Huxleys idé var at folk kom til å elske og omfavne teknologien som sluttet å få dem til å tenke. Det kom aldri til å bli noe behov for å forby bøker, for i det moderne mediesamfunnet var det ingen som orket å lese dem.  Postman hadde mest tro på at Huxley fikk rett. Allerede i 1986 mente han at amerikansk offentlighet var blitt et innholdsløst teater: «Amerikanere snakker ikke med hverandre lenger, de underholder hverandre. De utveksler ikke ideer, de utveksler bilder. De argumenterer ikke med forslag, de argumenterer med utseende, kjendiser og reklamer.» Trumps største og eneste talent Trump kan betraktes som Postman og Boorstins ultimate mareritt – det endelige beviset for at tomheten har seiret over substansen. Trump har ingen politiske evner i klassisk forstand. Han leser ikke dokumenter, er totalt uinteressert i vanskelige detaljer og synes folks hverdagsproblemer er kjedelige. Etter det første halve året som president fortalte Trump at «this is more work than in my previous life. I thought it would be easier». Trump kjedet både seg og tilhengerne sine, og i Trumpworld finnes det ingen større synd enn kjedsomhet og mangel på underholdning. Derfor bestemte han seg for å gjøre det han likte best, nemlig å lage show, fyre opp kjernevelgerne og gå til krig mot alle sine fiender. Trumps største og eneste talent er evnen til å iscenesette seg selv på en måte som får oss alle til å slippe det vi holder i hendene, og tenke «dette er så vilt at det må vi få med oss». I  Identity Crisis  påpeker forfatterene hvordan «the daily Donald show sucked up the media oxygen and the rest of the Republican presidential candidates were left desperately gasping for air».  New York Times  beskrev på et tidspunkt Donald Trump en «breaking news event», og la til at han hadde bygget hele kampanjen sin rundt «nothing so much as his singular ability to fill cable news’s endless demand for engaging content».  Suger oksygenet ut av den offentlige samtalen I kampen mot kjedsomheten har Trump alltid hatt en alliert i amerikanske medier. Presidenten i CNN, Jeff Zucker, jublet av glede da Trump entret valgkampen i 2016 og sa til medarbeiderne sine at «these numbers are crazy, crazy». Administrerende direktør i CBS Television, Leslie Moonves, oppsummerte Trumps vekst med at «it may not be good for America, but it’s damn good for CBS».  En viktig grunn til at Trump vant både den amerikanske primærvalgkampen og presidentvalget i 2016 var rett og slett at alt handlet om Trump hele tiden. For Trump var all PR lik god PR i en slik grad at det knapt ble plass til andre kandidater enn ham selv. Nyhetsanalyser av primærvalgkampen viser at Trump fikk seks ganger mer dekning i amerikanske medier enn de andre kandidatene. Analyser av dekningen av selve valgkampen mot Hillary Clinton viste også at nyhetsdekningen stort sett var negativ, men Clinton fikk like mye negative omtale som Trump. Dermed klarte Trump å utnytte det forslitte journalistiske idealet om balanse til egen fordel.  Mercieca er inne på det samme i  Demagogue for President  når hun skriver at: «Part of Trump’s success was that he dominated the public sphere by saying things so outrageous that we could not look away. Another part of Trump’s success was that he dominated the public sphere by saying things so outrageous that we had to respond to him. Trump trolled the nation to win the presidency in 2016.» Trumps evne til å dominere dagsorden og suge oksygenet ut av den offentlige samtalen, er grunnen til at autoritære politikere over hele verden nå ser til USA for inspirasjon. Selv om Trump taper valget i 2020 vil vi se flere politikere som kopierer Donald Trumps retoriske strategier, rett og slett fordi de er så effektive.  Historikeren Federico Finchelstein har pekt på  hvordan Trumps suksess ikke bare har inspirert høyrepopulister mens også konservative og sosialdemokratiske partier i Europa og Latin-Amerika. Det er derfor svært sannsynlig at Trumps retorikk snart kommer til en valgkamp nær der du bor.  Referanser: Jennifer Mercieca,  Demagogue for President: The Rhetorical Genius of Donald Trump  (College Station: Texas A&M University Press, 2020). John Sides, Michael Tesler & Lynn Vavreck,  Identity Crisis :  The 2016 Presidential Campaign and the Battle for the Meaning of America  (Princeton: Princeton University Press, 2018). Ryan Skinnell, red.  Faking the News: What Rhetoric Can Teach Us about Donald J. Trump  (Exeter: Imprint Academic, 2018).  Denne artikkelen er publisert på nettsidene til   Magasinet Kairos 29. oktober 2020 . Tekst:  Doktorgradsstipendiat Ketil Raknes, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.