Trumps retoriske triumf

ESSAY: Ketil Raknes om retorikk

Hva er egentlig Donald Trump? Hvor kommer han egentlig fra og vil det komme flere som ham? Den 16. juni 2015 virker som en evighet siden nå, men det var dagen Trump steg opp på scenen inne i Trump Tower på Manhattan og lovet å redde Amerika fra griske kinesere og voldtektshungrige mexicanere.

Siden den dagen har det ikke gått en dag uten at Trumps navn har vært i nyhetene. Time Magazines utsendte skrev den gangen at det hele virket som et velregissert reality-show som først og fremst handlet om at Trump skulle tjene penger, og la til at «there are about eight billion reasons Trump won’t be president». 

• Les også: Lyst til å forstå mer av presidentvalget i USA?

Kåret til årets person

Ett år senere kåret Time Magazine Trump til «Person of the Year». Begrunnelsen var nesten like interessant som prisen selv, og den viste at Person of the Year er en effektpris og ikke en etikkpris:

«For reminding America that demagoguery feeds on despair and that truth is only as powerful as the trust in those who speak it, for empowering a hidden electorate by mainstreaming its furies and live-streaming its fears, and for framing tomorrow’s political culture by demolishing yesterday’s, Donald Trump is TIME’s 2016 Person of the Year.»

For folk som forsker på politisk kommunikasjon, har Trumps fenomenale suksess vært en kilde til frustrasjon, men den har også tvunget frem en ny og nødvendig forskningsagenda.

Både statsvitere, medievitere og retorikere har pusset støvet av gamle teorier om demagogi, konspirasjonsteorier og propaganda, teorier som var populære i perioden rett etter andre verdenskrig. Disse teoriene mistet sin tiltrekningskraft etter hvert som demokratiet virket å være på fremmarsj over hele verden, og spesielt i den vestlige verden så man på demokratiet som en stabil styreform.  

• Les også: Ut med New York, inn med mannen fra Scranton

Forstod ikke hva som traff dem

Noe av sjokket i USA skyldtes at amerikanske forskningsmiljøer i liten grad forsto hva som traff dem.

Før valget i 2016 skrev den europeiske nestoren innen populismeforskning, Cas Mudde, en bitende artikkel med tittelen «Why Is American Political Science Blind on the Right Eye?», der han påpekte at amerikanske samfunnsforskere aldri har forstått høyresiden i sitt eget land, og hvor han spurte: «[W]hy do scholars of American politics ignore the radical right, while those of European politics obsess over it?»

Mens europeerne fort kunne se tydelige likheter mellom Trump og europeiske populistledere som Silvio Berlusconi og Marine Le Pen, hadde amerikanske samfunnsforskere surret seg vekk i rational choice-teori og store datasett som gjorde dem blinde for den populistiske bølgen som kom. 

Siden den gang har amerikanske statsvitere forsøkt å ta igjen det tapte. I fjor publiserte tre amerikanske statsvitere boken Identity Crisis: The 2016 Presidential Campaign and the Battle for the Meaning of America som er den grundigste analysen av presidentvalget i 2016.

For de som er glad i kvantitative analyser basert på American National Election Studies, er denne boken en sann gullgruve.

• Les mer: Donald Trumps politiske kompass

Trump-velgernes største bekymring

Forfatterne konkluderer med at «white grievances; views of immigration, Muslims, and blacks» var drivkraften bak Trumps valgseier. Økonomi er en del av bildet, men på en annen måte enn man ofte tror.

Forfatterne lanserer begrepet «rasebasert økonomiforståelse»: Det er ikke nødvendigvis ens egen økonomiske situasjon som er viktig, men at en mister arbeid og andre privilegier til grupper en ikke liker, det vil si innvandrere og afroamerikanere.

Trump-velgernes største utfordring i livet er ikke økonomisk, men kulturell, nemlig marginalisering. De er ikke så bekymret for det de selv har, men det de mister til andre grupper, dem som de ikke liker.   En av bokens mest interessante deler handler om det republikanske primærvalget, som jo overrasket mange. Der viser forfatterne av Identity Crisis at Trump vant først og fremst fordi han var den kandidaten som republikanske velgere var mest enig med.

Da Trump lanserte sitt kandidatur, fikk han mye kritikk for utsagnet om at mexicanerne sendte voldtektsmenn og kriminelle til USA, men det er lett å glemme at «68 percent of Republican primary voters believed that Trump’s statement about Mexican immigrants being rapists who bring drugs and crime into the country was ‘basically right’».

Det samme gjelder forslaget om å forby muslimer innreise i USA, som fikk støtte av rundt 60 prosent av republikanske primærvelgere. En opplagt konklusjon blir da at «Trump tapped into beliefs, ideas, and anxieties that were already present and even well established within the party. His support was hiding in plain sight». Trump var med andre ord den republikanske politikeren i USA som best representerte hva republikanske velgere mente. 

Den hvite nasjonalismen er dermed det nokså synlige limet som holder den brokete republikanske koalisjonen sammen. Støtten til Trump trenger ikke gjøres mer komplisert enn den er. Når tilhengerne til Trump veiver med amerikanske flagg og roper «USA, USA», så ser de for seg et USA der den hvite majoriteten dominerer landets politikk og institusjoner. 

• Les mer: USA drukner i konspirasjonsteorier

En politisk entreprenør

Identity Crisis er på alle måter et imponerende arbeid, der forfatterne kombinerer flere datasett med anekdoter og mediedekning fra valgkampen i 2016. Bøker som forklarer Trumps støtte med tørre statistiske fakta er nødvendige, men det blir likevel noe som mangler.

Trump var ikke bare en vanlig republikansk kandidat, han var en politisk entreprenør. Han sa ting ingen har sagt før, og brøt regler ingen trodde det var mulig å bryte. Det var ikke bare hva Trump sa, men hvordan han sa det som fikk mange hvite velgere til å reise seg fra godstolen i USA og tenke «denne mannen har faen meg skjønt det, dette er kandidaten vi har ventet på!». 

Retorikken som våpen

I boken Faking the News: What Rhetoric Can Teach Us about Donald J. Trump påpeker Ryan Skinnell paradokset i Trumps suksess på følgende måte: «Despite the soundness of political science fundamentals, Trump’s election feels so disruptive because he weaponized rhetoric to pervert the liberal norms of American politics and American political discourse.» Spørsmålet er jo om retorisk teori kan hjelpe oss med å begripe det ubegripelige? Hvordan var det Trump gjorde retorikken om til et våpen, og hvorfor var det så effektivt? 

I Faking the News har forfatterne rotet rundt i den retoriske verktøykassen og kommet opp med en rekke kandidater som skal hjelpe oss å forstå Donald Trump. Boken lider generelt under de fleste retorikkantologiers hjelpeløshet, nemlig at hver enkelt forfatter slenger ut et retorisk begrep og filosoferer litt rundt det uten at dette på noe tidspunkt knyttes sammen i en helhet. Retorikkens litt slentrende form, der forholdet mellom teori, metode og empiri alltid er litt uklart, gjør også at enkelte av bidragene får et preg av magasinartikler mer enn vitenskapelige bidrag.

Retorisk univers

Når det er sagt, lanserer boken en del spennende hypoteser om hvordan Trump kan forstås. I bokens beste kapittel, «Demagoguery and the Donald’s Duplicitous Victimhood», av Michael J. Steudemann, argumenteres det for at Trump må forstås som en demagogisk taler, og ikke en klassisk politisk taler.

Demagogiske argumenter har helt andre krav enn klassiske politiske argumenter, fordi «reasoning is all about who belongs in the tribe». Helt sentralt i dette retoriske universet er forestillingen om at en selv er et offer for onde krefter som truer stammens fremtid. Dermed blir politikk ikke et spørsmål om politiske saker og substans, men et spørsmål om gruppeidentitet. Videre er hva en føler og hvor sterkt en føler det avgjørende for om noe er sant og troverdig.

Grunnlaget for identifikasjon mellom Trump og hans retoriske publikum hviler på en felles offerforståelse: «Trump asks his audience to share his feelings that the world is unfair and set up to harm them, even if those feelings have no basis in material reality. This, in turn, motivates them to put their faith in the speaker and withdraw from the risks of democratic pluralism.» 

I offerretorikken er Trump helt på linje med sin europeiske parallell, rikmannspopulisten Silvio Berlusconi. Berlusconi mente seg forfulgt av «kommunistiske» dommere og misunnelige politiske motstandere. Han omtalte seg selv på et punkt som «without doubt the person who’s been the most persecuted in the entire history of the world and the history of man».

En demagogisk president

Der Faking the News er tynn på både teori og metode, er Jennifer Merciecas Demagogue for President: The Rhetorical Genius of Donald Trump langt mer overbevisende. Mercieca har gått grundig til verks, og har «watched and rewatched every Trump rally. I’ve transcribed most of them. I’ve read Trump’s books. I’ve watched all of his interviews and read his tweets».

Basert på dette materialet har hun forsøkt å lage et helhetlig retorisk analyse som kan hjelpe oss med å forstå Donald Trumps retorikk og hans appell til sitt publikum. 

I motsetning til bidragsyterne i Faking the News skyr ikke Mercieca unna etikkdebatten og hevder at «the tools of rhetoric and argument should help us solve problems and not be used for manipulation». Hun mener at det Trump driver med, er «weaponized rhetoric» som underminerer amerikansk demokrati. I likhet med Steudemann i Faking the News mener Mercieca at Donald Trump best kan forstås som en demagogisk taler, og hun drar linjene tilbake til Kenneth Burkes kjente essay der han analyserte retorikken i Hitlers Mein Kampf.

Burkes hovedpoeng var at retorikken var låst i et evig drama mellom identifikasjon og splittelse, og at det ene ikke kunne eksistere uten det andre. Samtidig var han klar over at retorikkens makt til å binde grupper sammen og skille dem fra hverandre, kunne misbrukes. I analysen av Mein Kampf omtaler Burke konspirasjonsteorien om jødene som «a snakeoil that made such a sinister unifying possible within his own nation», og han konkluderte med at «this unity, if attained on a deceptive basis, by emotional trickeries that shift our criticism from the accurate locus of our trouble, is no unity at all». 

Trumps retorikk under lupen

I analysen av Trumps retorikk skiller Mercieca mellom de retoriske teknikkene som brukes for å skape en felles gruppeidentitet, og de teknikkene som skal skape splittelse og avstand til andre grupper. Trumps viktigste teknikker for å appellere til sin egen gruppe er appell til folket (argumentum ad populum), appell til amerikansk eksepsjonalisme og dobbeltkommunikasjon (paralipsis).

Det beste eksempelet på Trumps ad populum-argument er den langvarige kampen mot «politisk korrekthet» og overbevisningen om at hans egne supportere satt med innsikter og livsvisdom som en korrupt politisk elite nektet å anerkjenne.

Appellen til amerikansk eksepsjonalisme er en klassiker i amerikansk politikk, men Trump har laget en spesiell vri på det. For presidenter som Ronald Reagan og Barack Obama handlet den amerikanske eksepsjonalismen om at det amerikanske demokratiet var et sted der alle hadde en mulighet, og et sted der drømmer kunne bli til virkelighet.

I sin avskjedstale snakket Ronald Reagan om USA som «a shining city on a hill», mens Obama ofte vendte tilbake til temaet at USA alltid var på vei «towards a more perfect union». Trumps appell til amerikansk eksepsjonalisme er både smalere og mer negativ.

Trumps historie i valgkampen i 2016 handlet om et USA som hadde mistet seg selv, et taperland som ikke hadde noen fremtid, fordi politisk korrekte eliter hadde ødelagt det. De politiske korrekte taperne kunne derfor ikke være med på Trumps nye vinnerlag der han skulle «make America great again». 

Paralipse betyr egentlig å utelate eller sette til side, og i amerikansk politikk går denne teknikken ofte under betegnelsen «the non-denial denial», en later som en ikke sier noe samtidig som en faktisk sier det. Trump er ikke den første amerikanske politikeren som har benyttet seg av dette. Da Hillary Clinton i 2008 ble spurt om hun trodde at Obama var hemmelig muslim svarte hun: «Nei, nei. Så vidt jeg vet er det ikke noe i de ryktene».

På samme måte later Trump som han hele tiden bringer ting han har hørt eller noe «man bør se nærmere på», videre til offentligheten. Samtidig gir paralipsen alltid en retrettmulighet. Hvis noen anklager Trump for å spre rykter og konspirasjonsteorier, kan han bare svare at det ikke var hans ide. Han var bare budbringer. 

Et godt eksempel er den vanvittige påstanden under primærvalgkampen om at faren til Ted Cruz var involvert i drapet på John F. Kennedy. Da Trump ble presset av journalist, svarte han bare: «But there was a picture on the front page of the National Inquirer, which does have credibility, and they’re not going to do pictures like that because they get sued for a lot of money if things are wrong.»

En annen teknikk han ofte bruker, er at han ikke har lest eller satt seg inn i de tingene han sprer videre, og dermed ikke kan holdes ansvarlig for. På denne måten kunne Trump hevde at han ikke visste at Proud Boys var en nazigruppe eller at det han akkurat retweetet, var høyreekstrem propaganda. 

Splittelsens retorikk

Mercieca deler Trumps splittende retoriske teknikker inn i personangrep (ad hominem), trusler (ad baucalum) og objektifisering (reification). Det er disse Donald Trump bruker for å angripe sine fiender og holde dem nede. 

Personangrep kan noen ganger tilhøre politikkens mer lystige og uformelle sider. Winston Churchill beskrev en gang Labour-lederen Clemet Attlee som «a modest man with much to be modest about». Da Jørgen Kosmo ikke ble med i Gro Harlem Brundtlands regjering i 1990, humret Einar Førde: «det er ikke rart han ikke er blitt justisminister, han ser ut som en italiensk lommetyv». 

For Trump er personangrepet et retorisk våpen han bruker med stor presisjon. Trump har spesialisert seg på en type personangrep, epiteten, der alle personnavn gis et adjektiv som kan være rosende eller nedverdigende. I muntlige kulturer ble dette ofte brukt slik at en lettere skulle kunne huske karakterer og forbinde dem med noen egenskaper. De fleste av oss kan ingenting om norske konger i middelalderen, men vi klarer likevel hoste opp Harald Hardråde, Magnus Berføtt og Sigurd Jorsalfar. De virkelig skarpe får også med seg Inge Krokrygg. 

Fanget i sine kallenavn

På samme måte husker de fleste lite fra den republikanske primærvalgkampen i 2016 bortsett fra «Lyin’ Ted», «Low-Energy Jeb» og «Little Marco». Personangrepene i den republikanske primærvalgkampen var ekstremt effektive fordi motstanderne ikke visste hvordan de skulle håndtere dem, og mange ble fanget i kallenavnet Trump hadde tildelt dem.

Et angrep virker sjelden hvis det ikke har et snev av sannhet i seg, og da journalister fant en sovende dame på et valgkamparrangement til Jeb Bush tenkte de at kanskje Trump var inne på noe med «Low-Energy Jeb». Mange journalister brukte også Trumps kallenavn på kandidatene og forsterket dermed Trumps narrativ. Kallenavn har det ved seg at de svarer på sentrale nyhetskriterier om forenkling og kontrovers. Den ultimate seieren for Trump var da Ted Cruz innrømte at han gjemte seg på do for å gråte etter at han hadde trukket seg fra primærvalgkampen. Han ville ikke gi Trump gleden av å beskrive klynkingen som en forvandling fra «Lyin’ Ted’ into ‘Cryin’ Ted». 

Historien om «Crooked Hillary» fungerte også forbausende bra i selve valgkampen, siden det tilsynelatende ble bekreftet av en jevn strøm av negative nyheter der Clinton til stadighet ble fremstilt som en karakter som drev med lyssky virksomhet. 

Trumps utfordring i den pågående valgkampen er at personangrepene ikke treffer og går i alle retninger samtidig. «Sleepy Joe» var visst ikke senil likevel, og «Phony Kamala» er ikke så veldig rar. Strategien med å knytte moderate Joe Biden og Kamala Harris til «Crazy Bernie» og partiets radikale fløy fungerer heller ikke. 

Mikser personangrep og trusler

Trumps personangrep er ofte blandet med trusler, enten mot personene han selv angriper eller mot andre institusjoner. Hillary var ikke bare korrupt, hun burde vært i fengsel. Den samme kombinasjonen bruker han for å holde hele det republikanske partiet i et jerngrep. Alle som utfordrer Trump, kan forvente seg en blanding av personangrep og trusler og blir presset ut av partiet.

Senatorer som Jeff Flake og tidligere justisminister og senator Jeff Sessions, som talte Trump imot, fikk skyllebøtter og verbale trusler, og har i dag ingen posisjoner i det republikanske partiet. Denne strategien har også den paradoksale effekten at folk Trump tidligere har ydmyket på det groveste, tvinges til å vise ham respekt. Bare spør Ted Cruz hvordan det føles å kysse hånden til noen som har kalt konen din stygg og anklaget faren din for å være med å drepe John F. Kennedy. 

Mens personangrepene og truslene brukes spesielt for å holde både interne og eksterne politiske fiender i sjakk, er objektiviseringen viktig for å skille Trumps velgere fra dem som ikke er ekte amerikanere. I primærvalgkampen beskrev Trump den amerikanske nasjonen som ren, men nå er renheten ødelagt av ulovlige innvandrere, muslimer og terrorister. En stor mur skulle bygges for å holde «bad hombres» ute av landet og muslimene skulle nektes innreise til USA. 

Trumps effektive retorikk

Styrken ved Merciecas analyse er at alle de retoriske teknikkene belegges med en mengde eksempler fra både primærvalgkampen og selve valgkampen i 2016. I stedet for å se på disse strategiene isolert setter hun dem sammen i et retorisk byggverk. Det er kombinasjonen av disse retoriske teknikkene som gjør Trumps retorikk effektiv. 

På et typisk massemøte med Trump er alle de seks teknikkene i bruk samtidig og forsterker hverandre gjensidig. Ad populum brukes for å angripe den politiske eliten og rose egne supportere. Samtidig brukes dobbeltkommunikasjon til å spre de villeste konspirasjonsteorier uten å ta ansvar for dem, mens appellen til den amerikanske eksepsjonalismen løfter frem hvite mennesker som det egentlige og ekte USA. Fiendebildet settes enkelt på plass ved hjelp av trusler og personangrep mot alle kritikere, mens objektiviseringen av innvandrere og minoriteter dehumaniserer grupper som ikke tilhører Trumps retoriske fellesskap. 

Alle angrep møtes effektivt med tu quoque (latin for «og du også»). Anklager man for eksempel Trump for å være rasist eller nedverdigende mot kvinner viser han bare til en gang noen andre, som han ikke liker, gjorde det samme. Høydepunktet i denne «alle er hyklere»-strategien var Trumps pressekonferanse under valgkampen i 2016 sammen med kvinner som mente at Bill Clinton tidligere hadde trakassert dem seksuelt. 

At noe er retorisk effektivt betyr ikke at det er rasjonelt eller etisk ønskelig. Hvis man slår opp ad populum, ad baucalum eller ad hominem i Sourcebook of Rhetoric står alle tre oppført som logiske feilslutninger. De er logisk ugyldige og usaklige måter å argumentere på. Ifølge Mercieca ligger tragedien i Trumps retorikk i dens evne til å ødelegge opplyst debatt: «Trump’s rhetorical strategies of manipulation, distraction, and obfuscation denied his followers their right to consent to the government under which they live, which made his rhetoric dangerous for democracy itself.»

Den amerikanske tomheten

Merciacas grep med å dra inn den klassiske forskningen på demagoger og trekke paralleller til mellomkrigstiden har mye for seg. Boken bruker også mye tid på å forklare hvilken retorisk situasjon Trump befinner seg i, og hun referer hyppig til How Democracies Die av Steven Levitsky og Daniel Ziblatt.

Trumps retorikk kan bare lykkes i et samfunn som allerede er i ferd med å revne i to, og hvor tilliten til politikere og sentrale institusjoner er i fritt fall. 

Samtidig blir det litt plumpt å fremstille Trump som en moderne variant av Hitler, selv om mange av de retoriske grepene ligner. Trump har åpenbart demagogiske ferdigheter, men hans største ferdighet er som showmann og PR-entreprenør, ikke som ideolog. Det smerter meg å skrive dette, men Donald Trump er stor underholdning. Hvis man noen gang skal lage en TV-serie om et demokratis død, vil ingenting kunne overgå det ville dramaet Trump har satt opp på livets scene i det amerikanske demokratiet. 

At tomheten skal seire over substansen er det nærmeste vi kommer et slags Leitmotif, et ledemotiv, i de mange hyllemeterne som finnes med forskning på politisk kommunikasjon. I 1962 publiserte den amerikanske historikeren Daniel Boorstin boken The Image: A Guide to Pseudo-Events in America. Boken var et sviende oppgjør med den innholdsløse populærkulturen der vanlige mennesker ble gjort til guder, uten at de hadde noen annen kompetanse enn å være kjent.

 I boken lanserte Boorstin klassiske begreper som «famous for being famous» and «well-known for well-knownness». Lenge før noen hadde tenkt tanken om at man kunne lage reality-TV, skjønte Boorstin potensialet som lå i å simulere virkelighet som underholdning, og han forutså med nærmest profetisk presisjon den amerikanske offentlighetens epistemiske kollaps. Eller som han tørt bemerket: «We have become so accustomed to our illusions that we mistake them for reality.» Boorstin så med gru frem til den dagen amerikanerne forventet at deres eget politiske liv skulle være «the Greatest Show on Earth». 

Et lignende poeng ble fremmet av teknologikritikeren Neil Postman i 1986, i en liten bok med den fengende tittelen Amusing Ourselves to Death. Postman tok utgangspunkt i fremtidsscenarioene som skisseres i George Orwells 1984 og i Aldous Huxleys Brave New World. Orwell så for seg en fremtid med ubegrenset overvåking og undertrykkelse, mens Huxley så for seg det motsatte. Huxleys idé var at folk kom til å elske og omfavne teknologien som sluttet å få dem til å tenke. Det kom aldri til å bli noe behov for å forby bøker, for i det moderne mediesamfunnet var det ingen som orket å lese dem. 

Postman hadde mest tro på at Huxley fikk rett. Allerede i 1986 mente han at amerikansk offentlighet var blitt et innholdsløst teater: «Amerikanere snakker ikke med hverandre lenger, de underholder hverandre. De utveksler ikke ideer, de utveksler bilder. De argumenterer ikke med forslag, de argumenterer med utseende, kjendiser og reklamer.»

Trumps største og eneste talent

Trump kan betraktes som Postman og Boorstins ultimate mareritt – det endelige beviset for at tomheten har seiret over substansen. Trump har ingen politiske evner i klassisk forstand. Han leser ikke dokumenter, er totalt uinteressert i vanskelige detaljer og synes folks hverdagsproblemer er kjedelige. Etter det første halve året som president fortalte Trump at «this is more work than in my previous life. I thought it would be easier».

Trump kjedet både seg og tilhengerne sine, og i Trumpworld finnes det ingen større synd enn kjedsomhet og mangel på underholdning. Derfor bestemte han seg for å gjøre det han likte best, nemlig å lage show, fyre opp kjernevelgerne og gå til krig mot alle sine fiender. Trumps største og eneste talent er evnen til å iscenesette seg selv på en måte som får oss alle til å slippe det vi holder i hendene, og tenke «dette er så vilt at det må vi få med oss».

I Identity Crisis påpeker forfatterene hvordan «the daily Donald show sucked up the media oxygen and the rest of the Republican presidential candidates were left desperately gasping for air». New York Times beskrev på et tidspunkt Donald Trump en «breaking news event», og la til at han hadde bygget hele kampanjen sin rundt «nothing so much as his singular ability to fill cable news’s endless demand for engaging content». 

Suger oksygenet ut av den offentlige samtalen

I kampen mot kjedsomheten har Trump alltid hatt en alliert i amerikanske medier. Presidenten i CNN, Jeff Zucker, jublet av glede da Trump entret valgkampen i 2016 og sa til medarbeiderne sine at «these numbers are crazy, crazy». Administrerende direktør i CBS Television, Leslie Moonves, oppsummerte Trumps vekst med at «it may not be good for America, but it’s damn good for CBS». 

En viktig grunn til at Trump vant både den amerikanske primærvalgkampen og presidentvalget i 2016 var rett og slett at alt handlet om Trump hele tiden. For Trump var all PR lik god PR i en slik grad at det knapt ble plass til andre kandidater enn ham selv. Nyhetsanalyser av primærvalgkampen viser at Trump fikk seks ganger mer dekning i amerikanske medier enn de andre kandidatene. Analyser av dekningen av selve valgkampen mot Hillary Clinton viste også at nyhetsdekningen stort sett var negativ, men Clinton fikk like mye negative omtale som Trump. Dermed klarte Trump å utnytte det forslitte journalistiske idealet om balanse til egen fordel. 

Mercieca er inne på det samme i Demagogue for President når hun skriver at: «Part of Trump’s success was that he dominated the public sphere by saying things so outrageous that we could not look away. Another part of Trump’s success was that he dominated the public sphere by saying things so outrageous that we had to respond to him. Trump trolled the nation to win the presidency in 2016.»

Trumps evne til å dominere dagsorden og suge oksygenet ut av den offentlige samtalen, er grunnen til at autoritære politikere over hele verden nå ser til USA for inspirasjon. Selv om Trump taper valget i 2020 vil vi se flere politikere som kopierer Donald Trumps retoriske strategier, rett og slett fordi de er så effektive. Historikeren Federico Finchelstein har pekt på hvordan Trumps suksess ikke bare har inspirert høyrepopulister mens også konservative og sosialdemokratiske partier i Europa og Latin-Amerika.

Det er derfor svært sannsynlig at Trumps retorikk snart kommer til en valgkamp nær der du bor. 

Referanser:

• Jennifer Mercieca, Demagogue for President: The Rhetorical Genius of Donald Trump (College Station: Texas A&M University Press, 2020).
• John Sides, Michael Tesler & Lynn Vavreck, Identity Crisis: The 2016 Presidential Campaign and the Battle for the Meaning of America (Princeton: Princeton University Press, 2018).
• Ryan Skinnell, red. Faking the News: What Rhetoric Can Teach Us about Donald J. Trump (Exeter: Imprint Academic, 2018). 

Denne artikkelen er publisert på nettsidene til Magasinet Kairos 29. oktober 2020.

Tekst: Doktorgradsstipendiat Ketil Raknes, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.