Søk

Resultat

• Vennlighet er en egenskap vi har utviklet for å overleve

  kunnskap-kristiania / 2023 / 04 / vennlighet-gjor-at-mennesket-overlever

  KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Vennlighet og psykisk helse Evolusjonsteorien forteller at den som er best tilpasset, vil overleve. For å hjelpe oss å overleve, har evolusjonen ivaretatt og fremmet våre sosiale evner. Vi har rett og slett lært oss å være vennlige. Den mest åpenbare grunnen til at vennlighet gir et positivt utbytte, er at vennlighet mot andre mennesker ofte resulterer i vennlighet tilbake til deg selv. Det kan være i form av tjenester eller nye muligheter. Vennlighet utløser også en dominoeffekt som kan gi sterkere sosiale bånd, psykologisk trygghet, en mer variert fritid og nye impulser. Bare for å nevne noen. Menneskets behov for sosial tilhørighet For å forstå dybden i hvordan og hvorfor vennlighet kan ha slike effekter, må vi forstå menneskets evolusjonsforankrede behov for sosial tilhørighet. Mennesket er langt ifra det sterkeste dyret i næringskjeden. Vi har lite å stille opp med i kampen mot tigre, mammuter, boaslanger og andre ville dyr. Vi er derimot i stand til å tenke på et langt mer avansert nivå enn de andre dyrene. Med denne avanserte hjernen vi besitter skulle man derfor tro at vi kan overmanne enhver tiger på savannen? Ikke helt; ett menneske alene har ikke mye å stille opp med mot en sulten tiger. "Sammen er vi sterke" Mennesker som samarbeider har derimot klart å overvinne ikke bare en, men store flokker av tigre. Ordtaket «sammen er vi sterke» kunne ikke vært mer riktig. Det har seg nemlig slik at ett menneske alene, tross sin hjerne med enormt potensiale, er ganske begrenset. Det er først når vi kommer sammen at potensialet til hjernen får store konsekvenser. Når vi ser tilbake på våre forfedre som levde for 100 000 år siden, synes vi at de virker primitive. Den gang levde vi i flokker på kanskje 50 – 150 mennesker. Etter hvert som ny kunnskap ble ervervet, ble den delt med de yngre i flokken, som igjen kunne lære dette videre til sine barn. Samarbeid skaper samfunn Slik kunnskapsspredning hadde sin begrensing; kunnskap nådde ikke lengre ut enn menneskene i umiddelbar nærhet. En gang iblant traff man kanskje på andre flokker og utvekslet kunnskap. Vi klarte oss, med andre ord, greit på den tiden – men bare greit. Det var først med utforming av større samfunn at vi kan skryte på oss at vi virkelig har klart oss godt. Et samfunn kan sees på som en organisert måte å dra nytte av ulike menneskers kompetanse og egenskaper. I en middelalder-landsby kunne én person ta seg av bakingen, en annen drev med sauegjeting og et par andre tok seg av kyrene. Slik ble vi alle spesialister og vår spesialkompetanse kunne videreformidles til lærlinger og etter hvert gjennom det skrevne ord. Vennlighet – for ditt eget beste Hva har alt dette med vennlighet å gjøre? Det illustrerer den avgjørende betydningen av sosial interaksjon. Det viser at det ikke nødvendigvis var den som var fysisk sterkest som nådde toppen av hierarkiet etter hvert som menneskene utviklet sine sosiale evner. Av samme grunn har vi dypt iboende biologiske og psykologiske mekanismer som fasiliteter sosiale forhold. Vennlighet er antagelig en av de sentrale evnene våre. At vennlighet er bra for ditt sosiale liv trenger du ikke å bli fortalt. Dette opplever du hver uke. Når du er vennlig mot andre får du bedre relasjoner. Kanskje har du også opplevd at fiendtlighet eller likegyldighet kan bidra til å støte mennesker bort.   Vennlighet vekker positive følelser Mennesker har blitt en art som har svært store behov for sosial kontakt. I det moderne samfunn er faktisk sosial isolasjon satt som den strengeste straffen innenfor det juridiske system. Det følger positive følelser med det å være vennlig; medfølelse, kjærlighet, samhørighet og mening er alle emosjoner som ofte kommer som resultat av å være vennlig. Forskerne tror disse følelsene blir vekket for at det skal føles godt å gjøre noe som fremmer dine sosiale forhold. Evolusjon har sørget for at du fortsetter å vise vennlighet for andre – til ditt eget beste. Gode gjerninger er bra for din psykiske helse Setter vi vår evolusjonsforankrede preferanse for det sosiale til side, finnes det også andre grunner til at vennlighet kan være bra for oss. Det viser seg at gode gjerninger for andre vil være med å forme ditt selvbilde. Et selvbilde som da forteller deg at du er en god person som gjør godt for andre. Et slikt positivt selvbilde vil være godt for din psykiske helse. Du endrer ikke bare perspektivet ditt på deg selv til det bedre. En annen effekt er at du også endrer perspektivet ditt på andre mennesker til det bedre. Du får en tendens til å se andre i et mer positivt lys til tross for deres mangler eller utfordringer. Vennlighet skaper med andre ord en positiv spiral som både du og de rundt deg har godt av.  Velg vennlighet som en grunnholdning; du vil merke at livet blir ditt blir litt mer positivt og andre mennesker vil komme til deg litt oftere. Og forholdene dine vil bli litt dypere. Tekst:  Robin Bjorheim, høyskolelektor, Institutt for psykologi, pedagogikk og juss, Kristiania Referanser: Gilbert, P (2015), The Evolution and Social Dynamics of Compassion. Social and Personality Psychology Compass, 9, 239–254. doi: 10.1111/spc3.12176 . Preston, S. D. (2013). The origins of altruism in offspring care. Psychological Bulletin, 139(6), 1305–1341. https://doi.org/10.1037/a0031755 Denne teksten er publisert på forskning.no den 20. april 2023 under tittelen Vennlighet er en egenskap vi har utviklet for å overleve . Vi vil gjerne høre fra deg!    Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til  kunnskap@kristiania.no.

  
• Nine recommendations on risk communication during health crises

  kunnskap-kristiania / 2023 / 06 / nine-recommendations-on-risk-communication-during-health-crises

  KNOWLEDGE FROM KRISTIANIA: Audra Diers-Lawson on risk communication In December 2022 I found myself sitting in a hotel bar in Almaty, Kazakhstan talking with a friend and colleague who works for the World Health Organization. We talked about the importance of building communities of knowledge, practice, and experience to tackle global problems like COVID-19.    I was in Kazakhstan to participate in the WHO’s workshop on risk communication and community engagement for Central Asia, offering a keynote address on lessons learned from the pandemic in Europe, as a way of sharing best practice.   How governments should communicate during a health crisis   To promote self-protective behaviours during a pandemic like covid-19, governments must ensure interactions between all stakeholders – citizens as well as all the managing institutions.   In my research I had chosen 9 countries of focus (Bulgaria, France, Germany, Hungary, Italy, Lithuania, the Netherlands, Portugal, and Sweden) and 2 countries for comparison (UK and US), based an exhaustive search for English-language resources related to the pandemic.    What I found was this:   Trust in the communicating institutions is a central – if not the central – feature of communication success, regardless of relative success in managing the pandemic.   Two-way communication or citizen engagement  was crucial for communication success. Governments must actively listen and respond to their citizens’ needs.   Effective pandemic communication strategies should focus on explaining to citizens what self-protective behaviours should be taken and why , within each country’s national contexts.   During a pandemic, governments should adopt  a positive tone supporting citizen confidence in taking action, communicating engagement and responsiveness  because defensive messages are simply less effective.   Citizens prefer transparency  and a constructive management of fear and anxiety.    Tailoring the messages to meet different demographics’ information needs and attitudes  about government is essential. For example, minority communities within countries often have different information and communication needs.     A contingency approach to responding to health crises    Overall, the literature analysing COVID-19 communication supports the  need for an effective stakeholder relationship management framework . This framework focuses on the  interactions between the institutions managing COVID-19, citizen interests, and COVID-19-related issues   that lead to self-protective behaviours being enacted.    This kind of framework is meant to support agile crisis response to allow governments and public health authorities to diagnose the key communication challenges within a population and then design messages to meet those citizen information needs – reflecting one of the best practices learned from COVID-19.     Strategies must be informed by context Across the EU, UK, and US literature, citizens’ knowledge of the disease, their own perception of risks, and the amount of control they feel they have directly, affect their willingness to take measures to protect themselves. Within the context of the COVID-19 pandemic, people were already afraid. Therefore, it makes more sense to focus on building positive messages about reducing risk rather than fear-based messages. Countries like England and Hungary used fear-based messaging or emphasised punishment for non-compliance and had lower levels of citizen compliance with instructional messages. A key factor to behaviour is citizens’ trust in institutions In my research of 236 scientific publications and institutional reports related to the COVID-19 pandemic between 2020 and 2022, I found that institutional trust emerged as central to citizen behaviour. Building and maintaining a good reputation and trust – especially related to health issues – is an essential tool for governments and public health authorities in order to effectively manage future pandemics. Whether research was analysing the high-trust environments in Sweden or explaining why political polarisation eroded institutional trust and correlated with a low level of adoption of self-protective behaviours in countries like the US, UK, Bulgaria, and Hungary, institutional trust was the key factor. People do what they believe has an effect Our confidence in our ability to enact certain behaviours AND that those behaviours lead to positive outcomes, guides what we actually do. Such citizen-related factors highlight the demographic and attitudinal predispositions for people to enact self-protective behaviours. Demographic factors matter and depend on location, culture, and timing. The evidence from across the countries clearly concludes that governments and public health authorities should: (1) explain what people should be doing, (2) provide clear instructions on  how  to perform the behaviour correctly,  and   (3) provide evidence that there is a benefit for them in performing the behaviours. Information gaps lead to mis- and disinformation Popular media and scientific research widely recognise that the COVID-19 ‘infodemic’ poses a serious threat persuading citizens to adopt self-protective behaviours. When citizens feel they do not have enough quality information from their governments and public health authorities, they will fill perceived information gaps by relying on other sources of information - thus opening the door to mis- and disinformation. Additionally, in such a prolonged crisis, several pieces of research also identified a new challenge related to information fatigue. Information fatigue emerged as a prominent factor in countries like Germany, Italy and Lithuania. Finally, when there are lower levels of information literacy – that is being able to discern good information – citizens are more resistant to adopting self-protective behaviours recommended (or required) by governments and public health institutions. While it is obvious to say that ‘good pandemic communication practice’ is necessary, good pandemic communication practice requires planning, adaptability, and a strong understanding of citizen attitudes. References: Jacob, C., Hausemer, P., Zagoni-Bogsch, A., Dr. Diers-Lawson, A. The effect of communication and disinformation during the COVID-19 pandemic ,  European Parliament 2023.   We love hearing from you: Send your comments and questions regarding this article by e-mail to kunnskap@kristiania.no .

  
• Consumers expect brands to take a stance on key issues

  kunnskap-kristiania / 2021 / 08 / consumers-expect-brands-to-take-a-stance-on-key-issues

  KNOWLEDGE @ KRISTIANIA: Sustainability During the 2017 Super Bowl, Anheuser-Busch (the makers of Budweiser) ran an advertisement about the German immigrant founders of the company. On one reading this was the American Dream written large—and indeed the end caption was ‘When nothing stops your dream.’ On another, it was a pro-immigration message as Adolphus Busch arrives in the US to be confronted with, ‘You’re not wanted here. Go back home’. Read also: Kunnskap Kristiania, the Innovation Issue (E-magazine) A sociopolitical choice of beer In the supercharged immigration rhetoric of the time, the advertisement was attacked and applauded along partisan lines. It made drinking Budweiser beer a sociopolitical choice. This shouldn’t be much of a surprise. As societies have become more politically polarized and trust in political systems has eroded, so consumers have become more aware of the way their choices can influence the world around them. They now have the opportunity, amplified through social media, both to construct their own sense of identity through what they consume and to influence the opinions of others.   To explore this phenomenon, we established a research project to explore the way consumers and brands were adapting to this new reality. Read also: Do the Right Thing: How Business Can Respond to the Challenge of Racial Injustice   Consumers want authenticity Using focus groups and a series of experiments in Germany, UK and USA, our research shows that consumers increasingly expect brands to adopt positions on key issues. They argue that this helps to create a point of difference and makes them feel closer to a brand. However, there is an important caveat here. Taking a stance is only credible when it is seen as authentic. This means that the brand has to match communication and action and to be consistent over time.  Consumers only use brands in their own identity projects when they feel the overall brand experience is positive, in terms of the quality delivered, and the sociopolitical brand associations are aligned with the core of the business.  The existing research diverges on whether authenticity is more credible for principle-driven brands such as Patagonia and Ben & Jerry’s versus more consumers driven brands such as Nike and Pepsi-Cola. However, our findings show that cause and commercialism can comfortably co-exist, as long as the former is not compromised by the latter, as the following quotes demonstrate: ‘I would say it’s fine for a brand to have a point of view … but only if it’s something that they truly believe in and they’re not just trying to jump on something that’s current and that everybody else feels strongly about … something that’s not core to themselves’ (UK). ‘No matter which direction you go, as a brand you should consistently stand behind it’ (Germany). ‘A brand like Ben & Jerry’s has always been outspoken, this is who they are, what they’re all about. The problem is when a brand like Pepsi tries to be woke by trivializing something as important as Black Lives Matter. Not only was this poorly executed, but it wasn’t authentic’ (U.S.). Read also:   How enterprises can create meaningful purpose together with their stakeholders The opportunity and dangers for business In addition to the consumer research, we also had input from 34 senior marketing and brand managers. The literature argues that most businesses opt for comfortable issues and avoid highly politicized issues because they have the potential to alienate customers. However, this caution may be changing, as some brands are willing to support more contentious issues such as pro-choice (Yelp, H&M, Lush), LGBTQ (Burger King, Honey Maid, IKEA) and pro-immigration causes (Starbucks, Levi Strauss, Chobani, Edeka). This both reflects a shift of these causes into the mainstream and the willingness of business to fill a sociopolitical space, led by more activist Chief Executive Officers (CEOs). Our findings show that managers believe that taking a stance can help differentiate a brand, attract new customers, build emotional and self-expressive benefits, boost brand image, and generate customer loyalty.  Managers recognize that their stakeholders want them to have a view and to express it: ‘Brands are much more conscious of their consumers being better educated, more environmentally aware and concerned about moral and political issues that affect life now, and in the future’ (Director of Brand Management, U.K.). ‘Consumers are increasingly demanding from their brands. Not only do they expect brands to meet their functional and emotional needs, but they expect the brands to have a purpose and stand for something’ (Senior Marketing Director, U.S.). ‘Not saying anything says a lot about who you are as a brand. Consumers expect brands to have values and be clear about them. At the same time issues that weren’t political in the past have been politicized, making it more complicated for brands to simply do what’s right without appearing to take political sides’ (Senior Director of Marketing, USA). Read also:   How Business is Accelerating Toward a Fairer Future What should managers do? However, even if managers sense the opportunity, 20 out of 34 organizations had not taken a stance on an issue. The primary reason given to not adopt an explicit sociopolitical orientation was that it did not match the organization’s values and beliefs or did not align with the profile of the organization’s core target audience. Many managers perceive the risks involved are too high – that you can get stuck supporting a cause which is divisive. Our view is that managers cannot not take a stance. Actions are increasingly seen within a political context and consumers and other stakeholders increasingly expect brands to take a lead on sociopolitical issues. Instead of veering away, managers should be aware that associating with such issues is valuable when approached strategically and integrated into the core of the brand. Reference: Schmidt, Holger J, Nicholas Ind, Francisco Guzmán and Eric Kennedy (2021): ‘ Sociopolitical Activist Brands ’. The Journal of Product & Brand Management. This article is first published in Kunnskap Kristiania, The Innovation Issue (link to E-magazine) released on August 19, 2021. Text: Professor Nicholas Ind, School of Economics, Innovation and Technology E-mail: NicholasJonathan.Ind@kristiania.no We love hearing from you: Send your comments and questions regarding this article by E-mail to  kunnskap@kristiania.no .

  
• Artificial intelligence ensures a more defensive cyber security on the Internet of Things

  kunnskap-kristiania / 2022 / 08 / artificial-intelligence-ensures-a-more-defensive-cyber-security-on-the-internet-of-things

  KNOWLEDGE @ KRISTIANIA: Cyber security Nowadays, the standard of the organizations and countries are measured by how secure they are in terms of power and services. From agriculture to aviation, and manufacturing to finance, security is considered as a key for benchmarking the product and services. The term Internet of Things , or IoT, refers to the collective network of connected hardware devices, software and communication technology. As an example, the IoT can be used to create a smart home with WiFi enabled appliances all connect to the internet and share the data that can be control remotely from your cell phone. However, the incremental record of cyberattacks threatens . Attackers hack others’ infrastructure often to warn people or earn money, or sometimes just for hobbies of breaking the embedded systems. Cyber security through artificial intelligence For establishing security and safety, in addition to the normal precautions such as a firewall and antivirus software, artificial intelligence (AI) can be a very useful tool to learn the behaviors of these cyber-attacks and responds to them with appropriate actions. By 2025, cybercrime is expected to cost the global economy $10.5 trillion a year which is more than $3.3 million per second. Smart environments with AI are more secure from planning to development and deployment of software sufficiently reflecting the diverse cyberattack scenarios. We at Kristiania University College, work through the ENViSEC project to build AI-enabled method for cybersecurity towards secure smart environments. Immense costs for the global economy Cyberattacks refer to any form of malicious activities that target IT systems to gain unauthorized access to the information. By 2025, cybercrime is expected to cost the global economy $10.5 trillion a year which is more than $3.3 million per second. Recently in July 2021, even for a single cyberattack, Saudi Aramco faced $50 million ransom in cyber extortion over leaked data . Moreover, the AI market in cybersecurity is expected to significantly grow at a compound annual growth rate of 24.2 per cent from 2020 to 2029 to reach $66.22 billion by 2027. Therefore, the AI can be inspected as a next generation tool to mitigate cybersecurity attacks and reinforce the best practices for improved and secure IT systems. AI enables effective cyber security Cybersecurity crossponds with the set of IT setup and processes configured to protect digital devices, computers, programs and data from attack, unauthorized access, change, or destruction . Inspired by the human brain, Artificial Intelligence (AI) enables the machine to think, learn, act, and react in a similar fashion we human beings do. AI can automate many security tasks of IT systems that a human often does manually. AI-enabled security of technological environment involves multiple levels of intelligent strategies at various stages of the embedded software development process from planning to deployment. Every device connected to the network through any medium should be secured before and while connecting to the network. For that, a significant number of AI-enabled security applications such as automated malware attacks detection, data loss prevention, intrusion detection/prevention, threat intelligence, fraud detection, anomaly detection, source code vulnerability prediction, automatic program repair, patch prediction enables effective cybersecurity. Ensures a more defensive system Every device connected to the network through any medium should therefore be secured configuring with security in mind before and while connecting to the network. Each IoT device can individually perform different behavior in the network and the way handling its anomalous behavior needs specific strategy. For that, a device-oriented lightweight AI model to predict the malfunction of the device, ensures a more defensive system. Figure 1 shows the AI-enabled framework for cybersecurity in smart environments with cloud computing support. Figure 1: ML framework for cybersecurity in smart environments with cloud computing support. Benefits of embedded - AI Some of the notable advantages of embedded AI software models to smart environments are; Security and privacy : The inference processing of the data and construction AI models in cloud computing needs to transfer the data and the predictive model in the cloud. Hence, that can encounter the security and privacy issues being the data available in the cloud. Data and the model relying on systems on chips (SoCs) ensures that security and privacy of the local data and AI software. Reduced dependence on the cloud : The inference processing of the data and AI models are heavily dependent on cloud or high-performance computing. If IoT devices and chips can construct the AI models, then the dependence on cloud can be significantly reduced by low power devices and chips . Improved products and services: Embedding the AI models on SoCs and IoTs optimizes the chip’s architecture thereby reducing instruction counts, energy consumption, and computation time. The embed-AI models can result in improved the overall products and services, increased operational efficiency, and enhanced security and risk management with predictive maintenance for equipment. Challenges on developing AI software models for embedded devices On-device-AI ensures security and privacy concerns on sensitive data that remains unexposed to the public internet. It also reduces the dependency on cloud computing for inference processing. However, enabling AI models on these tiny embedded devices does not remain without challenges. Some of the major challenges are as follows: Resource-constraints environments: The tiny IoT devices often consist of limited processing power, memory, and energy capacity. Due to its resource limitations, middleware developers must either compromise with CIA (confidentiality, integrity, and availability) or put complex low prioritized computations to off-chip and keep only necessary ones on-chip. Data variances: AI-enabled model for cyberattacks prediction needs significant data gathered from diverged scenarios of the environments to train the machine learning model. So that the trained model in the future can be utilized to detect malware attacks occurred in the systems. However, the major problem in the field of AI-enabled cyberattacks prediction is lacking ground truth data of attacks sample. To deal with the shortcomings, a considerable number of researchers and practitioners have manually curated the data in their specific environment artificially injecting the attacks to represent the malware attacks patterns and behaviors. Data imbalance : The existing available data may also suffer from the data imbalance problem not having the proportion of the data that distinguish one attack from other attack group which introduces problem with generalization. Off course originally diversed and generalized data or by tuning it, promotes more robust and reliable AI model with more accurate and precise data. Inference Processing : The training process of the AI models may require intensive resources which may need powerful computers than these IoT devices. However, once the model is constructed, deploying it onto a device to process the incoming data in terms of signals, images, audio and video to look for and recognize it based on the trained model can be done. References: CNBC (2021). https://www.cnbc.com/2021/07/22/saudi-aramco-facing-50m-cyber-extortion-over-leaked-data.html. Buczak, A. L., & Guven, E. (2015). A survey of data mining and machine learning methods for cyber security intrusion detection. IEEE Communications surveys & tutorials, 18(2), 1153-1176. Shalaginov, A., & Grønli, T. M. (2021). Securing Smart Future: Cyber Threats and Intelligent Means to Respond. In 2021 IEEE International Conference on Big Data (Big Data) (pp. 2560-2564). IEEE. Meticulous Research (2020). https://www.meticulousresearch.com/product/artificial-intelligence-in-cybersecurity-market-5101. Peterson, Z. (2020). The Future of Embedded AI and Custom SoCs, https://www.nwengineeringllc.com/article/the-future-of-embedded-ai-and-custom-socs.php. ENViSEC, (2021). ENViSEC: Artificial Intelligence-enabled Cybersecurity for Future Smart Environments. https://smartseclab.com/envisec/. Ahmed, E., Yaqoob, I., Gani, A., Imran, M. and Guizani, M., (2016). Internet-of-things-based smart environments: state of the art, taxonomy, and open research challenges. IEEE Wireless Communications, 23(5), pp.10-16. The ENViSEC project towards cybersecurity The ENVISEC project is for establishing AI-enabled cybersecurity to make secure and reliable smart systems. We focus on building malware and attacks detection models to different layers of the multi-agent systems. Our new method contributes to the prediction of security issues in the initial stages of the system lifecycle that contributes towards a resource-efficient environment. Text: Guru Prasad Bhandari, Software Engineer at the School of Economics, Innovation and Technology, Kristiania University College We love hearing from you:  Send your comments and questions regarding this article by E-mail to  kunnskap@kristiania.no .    

  
• Age-shaming er en trussel for arbeidslivet

  kunnskap-kristiania / 2023 / 04 / age-shaming-er-en-trussel-for-arbeidsmiljoet

  KUNNSKAP KRISTIANIA: Aldersdiskriminering  Når du hører om aldersdiskriminering, tenker du kanskje på urettferdig eller dårlig behandling av eldre i arbeidslivet. Det er ikke så rart, fordi det har vært mye oppmerksomhet rettet mot aldersdiskriminering av eldre og hvilke negative konsekvenser dette har. Samtidig viser forskning at også unge voksne, definert som mennesker i slutten av 20- og starten av 30-årene, opplever fordommer og negative holdninger knyttet til alder. Vi mener det er mye å hente dersom en ser på hvilke styrker og kompetanser som trengs i dagens arbeidsmarked – fremfor hvilken alder de ansatte bør ha. Age-shaming – å bli sett på som for ung Age-shaming innebærer at unge voksne opplever diskriminering og negative holdninger knyttet til alder. For eksempel at unge arbeidstakere betegnes som «for unge», med mindre erfaring og dermed også med mindre kompetanse til å løse arbeidsoppgavene sine. Disse holdningene og fordommene er ikke bare skadelige for individet som rammes, men for hele organisasjonen. Hva går vi glipp av i arbeidslivet hvis disse holdningene fortsetter å regjere uten at vi er bevisst på dem? Er det en fare for at det blir en selvoppfyllende profeti? Alder sier lite om kompetanse Vårt utgangspunkt er at alder sier svært lite om hvilke styrker og hvilken type kompetanse et menneske besitter. For hva er egentlig kompetanse, hva er styrker – henger dette sammen med alder? Kompetanse defineres som « evner og ferdigheter som er nødvendige for å nå et bestemt mål»  og kan opparbeides gjennom blant annet erfaring og utdanning. Fagspesifikk kompetanse, sosial kompetanse og teknologisk kompetanse er ulike former for kompetanse. Hvilke kvaliteter trengs for å nå målet? For å kunne si om noen har høy eller lav kompetanse, må man starte med å se nærmere på oppgaven eller målet med oppgaven man skal løse. Lang erfaring kan i mange tilfeller føre til god kompetanse på et område, men tilsier ikke nødvendigvis riktig kompetanse for måloppnåelse. Når vi snakker om riktig kompetanse for måloppnåelse, spiller også et begrep som styrker inn. Styrker er underliggende kvaliteter som gir oss energi, bidrar til personlig utvikling og gir grunnlag for mestring. Eksempler på styrker er kreativitet, empati, samarbeid og effektivitet. Når vi bruker styrkene våre bidrar det til gode resultater og engasjement på arbeidsplassen. Det er gjort undersøkelser av sammenhengen mellom alder og styrker, eksempelvis alder og kreativitet. Det er ingen klar korrelasjon mellom alder og kreativitet. Selv om det for eksempel finnes studier som indikerer at eldre kan ha lavere digital kompetanse, er ikke dette nok til at en kan skjære alle over en kam, og si at alle eldre har lav digital kompetanse. Som vi argumenterte for innledningsvis, er det heller aktuelt å se på hvilke styrker og kompetanser som trengs i dagens arbeidsmarked – fremfor hvilken alder de ansatte bør ha. Går glipp av verdifull kompetanse Dagens arbeidsliv preges av endringspress og komplekse problemstillinger. Kreativitet, samarbeid, innovasjonsevne og problemløsningsevne anses som svært ettertraktete styrker og kompetanser for organisasjoner som skal løse de problemstillingene vi står overfor. Forskning viser også at innsats, utholdenhet og lidenskap er like viktig som IQ i mange sammenhenger. Det er lite som tyder på at disse evnene kan knyttes til alder. Derimot kan age shaming føre til at vi går glipp av verdifulle styrker og kompetanser vi gjerne skulle dratt nytte av i arbeidslivet. Selvoppfyllende profeti Vi vet at holdningene våre ofte påvirker adferden vår. Pygmalioneffekten, som også er kjent som «selvoppfyllende profeti», gir en forklaring på hvordan forventingene våre styrer hvordan vi opptrer og påvirker utfallet av hendelser. Dersom du har negative forventinger, påvirker det hva du legger merke til rundt deg, og bevisst eller ubevisst handler du deretter. La oss si at en senior i en organisasjon ser på en junior som mindre kompetent eller som lite kreativ. Da vil muligheten for at senioren lærer noe av junioren være dårligere, samtidig som junioren kan få negativ selvoppfattelse av egne evner. Det kan gjøre at junioren eksempelvis ikke tør å stille spørsmål, eller uttrykke egne meninger og ideer i frykt for å bli oppfattet som uvitende. Age-shaming er negativt for arbeidsmiljøet Lite hemmer organisasjoners og individers læringsprosess så mye som frykt. Og motsatt; hvis kulturen og arbeidsmiljøet er preget av psykologisk trygghet, noe som innebærer at individer opplever det som trygt å ta risiko for eksempel ved å stille spørsmål, være uenig og uttrykke egne meninger, vil det kunne fremme læring, innovasjon og et mangfold av perspektiver. Age shaming kan true arbeidsmiljøet og den psykologiske tryggheten fordi individer blir usikre på egen kompetanse, og derfor unngår å stille spørsmål og uttrykke sine meninger. For å lykkes med å møte de komplekse problemstillingene og endringspresset i organisasjoner, må vi få bukt med negative holdninger og fordommer knyttet til alder. Så hva kan vi gjøre for å håndtere, og forhåpentlig redusere, age shaming på arbeidsplassen?   Tre tiltak mot age-shaming Vil vil løfte fram tre tiltak som kan bidra til å minske age shaming på arbeidsplassen: Vær bevisst egne holdninger Har du kanskje en kollega du opplever som «for ung»? Holdninger våre er tillært gjennom våre erfaringer og de påvirker hvordan vi opptrer i ulike situasjoner og hvordan vi møter andre mennesker. Hvis du er bevisst din holdning og i tillegg vet at alder og kompetanse ikke nødvendigvis hører sammen, har du mulighet til å lære noe og samarbeide godt med den «for unge» kollegaen din. Møt hverandre som deltakere gjennom dialog Den norske filosofen Hans Skjervheim bruker begrepene deltaker og tilskuer når han snakker om hvordan vi kan møte andre mennesker gjennom dialog. Ser du på den «for unge» kollegaen din som en deltaker, da er du åpen og nysgjerrig på vedkommedes meninger og retter oppmerksomheten mot dem. Du kan likevel ha egne meninger, som du inviterer kollegaen din til å være enig eller uenig i. Gjennom dialogen møter vi hverandre som likeverdige deltakere der alle har noe å lære av hverandre. Frem god læringsholdning Læringsholdning defineres som en prosess der man stiller spørsmål, reflekterer og stiller seg åpen for feedback. Dersom de ansatte i organisasjonen føler seg trygge til å gjøre dette, vil sannsynligheten for at de lærer mer av hverandre være til stede. Man kan fremme læringsholdning i et team eller i en organisasjon ved å stille spørsmål til hverandre og se hverandre som kompetente mennesker med ulike styrker og perspektiver. Du bør derfor være nysgjerrig på den unge kollegaen din sitt perspektiv. Alle har noe å lære av hverandre I et bærekraftig arbeidsliv bør vi etterstrebe å møte hverandre som likeverdige deltakere, med ulike styrker, kompetanse og erfaringer og kompetanser.  Vi har alle noe å lære av andre som er ulike oss selv.  Denne teksten er også publisert på forskning.no den 26. april 2023 under tittelen   Age shaming er en trussel for arbeidsmiljøet , på Nettavisen den 29. april 2023 under   samme tittel og i HR-magasinet den 23. mai 2023 under samme tittel . Vi vil gjerne høre fra deg!    Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til  kunnskap@kristiania.no.  Referanser Binnewies, C., Ohly, S., & Niessen, C. (2008). Age and creativity at work: The interplay between job resources, age and idea creativity.   Journal of Managerial Psychology ,   23 (4), 438-457. Brook, J., & Brewerton, P. (2016).   Optimize Your Strengths: Use your leadership strengths to get the best out of you and your team . John Wiley & Sons. Collins, M. H., Hair, Jr, J. F., & Rocco, T. S. (2009). The older‐worker‐younger‐supervisor dyad: A test of the Reverse Pygmalion effect.   Human resource development quarterly ,   20 (1), 21-41. Duckworth, A. (2017). GRIT Lidenskapen og standhaftighetens kraft. Cappelen Damm. Littman-Ovadia, H., Lavy, S., & Boiman-Meshita, M. (2017). When theory and research collide: Examining correlates of signature strengths use at work. Journal of Happiness Studies , 18 , 527-548. Edmondson, A. (1999). Psychological safety and learning behavior in work teams.   Administrative science quarterly ,   44 (2), 350-383. OECD. (2005). The definition and selection of key competencies - Executive Summary, fra http://www.oecd.org/pisa/35070367.pdf. Raymer, M. , Reed, M. , Spiegel, M. & Purvanova, R. K. (2017). An Examination of Generational Stereotypes as a Path Towards Reverse Ageism. The Psychologist-Manager Journal, 20 (3), 148-175. doi: 10.1037/mgr0000057. Skjervheim, H. (1976) Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Johan Grundt Tanum Forlag. Weinert, F. E. (2001). Concept of competence: A conceptual clarification. In D. S. Rychen & L. H. Salganik (Eds.), Defining and selecting key competencies (pp. 45–65). Kirkland, WA: Hogrefe & Huber. World Economic Forum, V. (2020). The future of jobs report 2020.   Retrieved from Geneva . Denne teksten er også publisert på forskning.no den 26. april 2023 under tittelen Age shaming er en trussel for arbeidsmiljøet og på Nettavisen den 29. april 2023 under samme tittel .  

  
• Dette er årets prisvinnere av Gullspiren 2021

  aktuelt / 2021 / 06 / dette-er-arets-prisvinnere-av-gullspiren-2021

  Hvert år avsluttes skoleåret ved Fagskolen Kristiania med en storslått prisutdeling, hvor de beste studentarbeidene kåres. Utdelingen av Fagskoleprisen er et av høydepunktene under Gullspiren. Se listen over alle vinnerne lengre ned i saken!  Fagskoleprisen er den høyeste utmerkelsen en student ved Fagskolen Kristiania kan motta, og tildeles én student som har utmerket seg ekstra mye gjennom studietiden. Dette er en kåring på tvers av alle fagskolens studier i Oslo og Bergen, basert på nominasjoner fra de fagansvarlige og vurdering av en ekstern bransjejury. Kriteriene for Fagskoleprisen er at studenten viser arbeid som fremstår som kreativt og nyskapende, at arbeidet kjennetegnes av god gjennomføring og teknisk utførelse. Studenten må vise arbeid av høyt nivå innenfor sitt fag, og må i tillegg ha vist frem Fagskolen Kristiania på en god måte gjennom samfunnsengasjement, praksis eller oppdrag. – Fikk gåsehud Årets bransjejury bestod av Stian Klepp, leder salg og forretningsutvikling i teknologiselskapet Forse, Christine Akerø, Area Sales Manager i Vitra og Bjørn Ivar Thomassen, seniordesigner i designbyrået Kind. Juryleder var Randi Hobøl, leder design og kommunikasjon ved Fagskolen Kristiania. En enstemmig jury har i år besluttet at vinneren av Fagskoleprisen 2021 er Martin Østby Haugen fra Musikkdesign ved Fagskolen Kristiania i Oslo. Cecilie Myrland, Jennipher Johansen, Camilla Haugland, Stine Holen ved Grafisk design vant sølv for visuell identitet til «Musikaliteten» . Linn Savert ved Illustrasjon tok bronse for «selvvalgt fordypningsprosjekt»  Produksjonen fremstår som en ekstremvariant av en showreel for Martins nedslagsfelt som musikkdesigner Martin ble nominert for sin audiovisuelle fortelling «Den som våger». I sin begrunnelse sa juryen at Martin holder et svært høyt faglig nivå. – Produksjonen og det tverrfaglige samarbeidet har vært i fagskolens ånd. Martin har en meget god formidlingsevne og man kan virkelig føle engasjementet hans, og at dette er noe han virkelig brenner for. Juryen beskriver Martins audiovisuelle fortelling som engasjerende, nervepirrende og intens. – Vi fikk gåsehud og måtte se enkelte partier flere ganger fordi det var så bra. Produksjonen er svært omfangsrik og dekker store deler av pensum, og fremstår helstøpt med høy kvalitet i alle ledd. Martin beveger seg bort fra det tradisjonelle, og går grundig til verks for å lage en intens audiovisuell opplevelse for oss. Gratulerer så mye! – En viktig ressurs Fagansvarlig for Musikkdesign ved Fagskolen Kristiania, Jørgen Orheim, forteller at Martin har jobbet aktivt hele semesteret for å vise frem sitt kompetanseområde på best mulig måte, og at «Den som våger» er en svært kreativ og kompleks måte å vise frem ferdighetene sine på. – Produksjonen fremstår som en ekstremvariant av en showreel for Martins nedslagsfelt som musikkdesigner. Han har ferdigheter som vil kunne bringe ham inn i store produksjoner fremover, og med denne filmen får han vist dem frem, sier Orheim stolt. Ifølge Orheim har Martin vært en viktig ressurs i Musikkdesign-klassen fra dag én, og trekker frem hans engasjement i tverrfaglige produksjoner. – Martin har gjennom slike samarbeider knyttet bånd og kontakter som han aktivt har tatt i bruk i senere produksjoner. I «Den som våger» har Martin engasjert studenter han tidligere har samarbeidet med fra Film i produksjonen, for å få inn høy faglig kompetanse i alle ledd.    Kreative spirer verdt å merke seg I tillegg til Fagskoleprisen, deles det ut en gullspire-pris til en student eller gruppe per studieretning i Oslo og Bergen, som har vist svært god faglig utvikling gjennom studietiden. Her er det de fagansvarlige som bestemmer hvem som går av med seieren. Kriteriene for å vinne er som følger: faglig dyktighet og utvikling, samt innsats kombinert med faglig leveranse. I tillegg må man ha inspirert andre studenter gjennom sitt arbeid. Dette er vinnerne av Gullspiren 2021 Oslo: Interaksjonsdesign: Øyvind Fjørtoft  Frontend-utvikling: Stefanie Dziadkowiec  Design Thinking i praksis: Saeedeh Jaberian  Digital innholdsproduksjon: Celine Finnøy  Interiør: Celine Paolucci  Illustrasjon: Mathilde Rørmark  Reklame og merkekommunikasjon: Thea Brodesen  Grafisk design: Anneli Kvalø  Produksjonsledelse for film og TV: Anine Blomdal  Film: Jørgen Torkildsen  3D og animasjon: Denise Da Silva    Spillutvikling: Brage Kasa Hansen   Music Business: Kristiane Lunde  Musikkdesign: Alva Grytting Sunde   Prosjektledelse: Sara Barata  Bergen: Grafisk design: Lene Heggøy 3D og animasjon: Khyzia Therese Chua Interiør: Natalia Elize Munoz Borsholm Film: Victoria Turøy

  
• Trumps retoriske triumf

  kunnskap-kristiania / 2020 / 11 / trumps-retoriske-triumf

  ESSAY: Ketil Raknes om retorikk Hva er egentlig Donald Trump? Hvor kommer han egentlig fra og vil det komme flere som ham? Den 16. juni 2015 virker som en evighet siden nå, men det var dagen Trump steg opp på scenen inne i Trump Tower på Manhattan og lovet å redde Amerika fra griske kinesere og voldtektshungrige mexicanere. Siden den dagen har det ikke gått en dag uten at Trumps navn har vært i nyhetene.  Time Magazine s utsendte skrev den gangen at det hele virket som et velregissert reality-show som først og fremst handlet om at Trump skulle tjene penger, og la til at «there are about eight billion reasons Trump won’t be president».  Les også:   Lyst til å forstå mer av presidentvalget i USA? Kåret til årets person Ett år senere kåret  Time Magazine  Trump til «Person of the Year». Begrunnelsen var nesten like interessant som prisen selv, og den viste at Person of the Year er en effektpris og ikke en etikkpris: «For reminding America that demagoguery feeds on despair and that truth is only as powerful as the trust in those who speak it, for empowering a hidden electorate by mainstreaming its furies and live-streaming its fears, and for framing tomorrow’s political culture by demolishing yesterday’s, Donald Trump is TIME’s 2016 Person of the Year.» For folk som forsker på politisk kommunikasjon, har Trumps fenomenale suksess vært en kilde til frustrasjon, men den har også tvunget frem en ny og nødvendig forskningsagenda. Både statsvitere, medievitere og retorikere har pusset støvet av gamle teorier om demagogi, konspirasjonsteorier og propaganda, teorier som var populære i perioden rett etter andre verdenskrig. Disse teoriene mistet sin tiltrekningskraft etter hvert som demokratiet virket å være på fremmarsj over hele verden, og spesielt i den vestlige verden så man på demokratiet som en stabil styreform.   Les også:   Ut med New York, inn med mannen fra Scranton Forstod ikke hva som traff dem Noe av sjokket i USA skyldtes at amerikanske forskningsmiljøer i liten grad forsto hva som traff dem. Før valget i 2016 skrev den europeiske nestoren innen populismeforskning, Cas Mudde, en bitende artikkel med tittelen « Why Is American Political Science Blind on the Right Eye? », der han påpekte at amerikanske samfunnsforskere aldri har forstått høyresiden i sitt eget land, og hvor han spurte: «[W]hy do scholars of American politics ignore the radical right, while those of European politics obsess over it?» Mens europeerne fort kunne se tydelige likheter mellom Trump og europeiske populistledere som Silvio Berlusconi og Marine Le Pen, hadde amerikanske samfunnsforskere surret seg vekk i  rational choice -teori og store datasett som gjorde dem blinde for den populistiske bølgen som kom.  Siden den gang har amerikanske statsvitere forsøkt å ta igjen det tapte. I fjor publiserte tre amerikanske statsvitere boken  Identity Crisis :  The 2016 Presidential Campaign and the Battle for the Meaning of America  som er den grundigste analysen av presidentvalget i 2016. For de som er glad i kvantitative analyser basert på American National Election Studies, er denne boken en sann gullgruve. Les mer:   Donald Trumps politiske kompass Trump-velgernes største bekymring Forfatterne konkluderer med at «white grievances; views of immigration, Muslims, and blacks» var drivkraften bak Trumps valgseier. Økonomi er en del av bildet, men på en annen måte enn man ofte tror. Forfatterne lanserer begrepet «rasebasert økonomiforståelse»: Det er ikke nødvendigvis ens egen økonomiske situasjon som er viktig, men at en mister arbeid og andre privilegier til grupper en ikke liker, det vil si innvandrere og afroamerikanere. Trump-velgernes største utfordring i livet er ikke økonomisk, men kulturell, nemlig marginalisering. De er ikke så bekymret for det de selv har, men det de mister til andre grupper, dem som de ikke liker.   En av bokens mest interessante deler handler om det republikanske primærvalget, som jo overrasket mange. Der viser forfatterne av  Identity Crisis  at Trump vant først og fremst fordi han var den kandidaten som republikanske velgere var mest enig med. Da Trump lanserte sitt kandidatur, fikk han mye kritikk for utsagnet om at mexicanerne sendte voldtektsmenn og kriminelle til USA, men det er lett å glemme at «68 percent of Republican primary voters believed that Trump’s statement about Mexican immigrants being rapists who bring drugs and crime into the country was ‘basically right’». Det samme gjelder forslaget om å forby muslimer innreise i USA, som fikk støtte av rundt 60 prosent av republikanske primærvelgere. En opplagt konklusjon blir da at «Trump tapped into beliefs, ideas, and anxieties that were already present and even well established within the party. His support was hiding in plain sight». Trump var med andre ord den republikanske politikeren i USA som best representerte hva republikanske velgere mente.  Den hvite nasjonalismen er dermed det nokså synlige limet som holder den brokete republikanske koalisjonen sammen. Støtten til Trump trenger ikke gjøres mer komplisert enn den er. Når tilhengerne til Trump veiver med amerikanske flagg og roper «USA, USA», så ser de for seg et USA der den hvite majoriteten dominerer landets politikk og institusjoner.  Les mer:   USA drukner i konspirasjonsteorier En politisk entreprenør Identity Crisis  er på alle måter et imponerende arbeid, der forfatterne kombinerer flere datasett med anekdoter og mediedekning fra valgkampen i 2016. Bøker som forklarer Trumps støtte med tørre statistiske fakta er nødvendige, men det blir likevel noe som mangler. Trump var ikke bare en vanlig republikansk kandidat, han var en politisk entreprenør. Han sa ting ingen har sagt før, og brøt regler ingen trodde det var mulig å bryte. Det var ikke bare hva Trump sa, men hvordan han sa det som fikk mange hvite velgere til å reise seg fra godstolen i USA og tenke «denne mannen har faen meg skjønt det, dette er kandidaten vi har ventet på!».  Retorikken som våpen I boken  Faking the News: What Rhetoric Can Teach Us about Donald J. Trump  påpeker Ryan Skinnell paradokset i Trumps suksess på følgende måte: «Despite the soundness of political science fundamentals, Trump’s election feels so disruptive because he weaponized rhetoric to pervert the liberal norms of American politics and American political discourse.» Spørsmålet er jo om retorisk teori kan hjelpe oss med å begripe det ubegripelige? Hvordan var det Trump gjorde retorikken om til et våpen, og hvorfor var det så effektivt?  I  Faking the News  har forfatterne rotet rundt i den retoriske verktøykassen og kommet opp med en rekke kandidater som skal hjelpe oss å forstå Donald Trump. Boken lider generelt under de fleste retorikkantologiers hjelpeløshet, nemlig at hver enkelt forfatter slenger ut et retorisk begrep og filosoferer litt rundt det uten at dette på noe tidspunkt knyttes sammen i en helhet. Retorikkens litt slentrende form, der forholdet mellom teori, metode og empiri alltid er litt uklart, gjør også at enkelte av bidragene får et preg av magasinartikler mer enn vitenskapelige bidrag. Retorisk univers Når det er sagt, lanserer boken en del spennende hypoteser om hvordan Trump kan forstås. I bokens beste kapittel, «Demagoguery and the Donald’s Duplicitous Victimhood», av Michael J. Steudemann, argumenteres det for at Trump må forstås som en demagogisk taler, og ikke en klassisk politisk taler. Demagogiske argumenter har helt andre krav enn klassiske politiske argumenter, fordi «reasoning is all about who belongs in the tribe». Helt sentralt i dette retoriske universet er forestillingen om at en selv er et offer for onde krefter som truer stammens fremtid. Dermed blir politikk ikke et spørsmål om politiske saker og substans, men et spørsmål om gruppeidentitet. Videre er hva en føler og hvor sterkt en føler det avgjørende for om noe er sant og troverdig. Grunnlaget for identifikasjon mellom Trump og hans retoriske publikum hviler på en felles offerforståelse: «Trump asks his audience to share his feelings that the world is unfair and set up to harm them, even if those feelings have no basis in material reality. This, in turn, motivates them to put their faith in the speaker and withdraw from the risks of democratic pluralism.»  I offerretorikken er Trump helt på linje med sin europeiske parallell, rikmannspopulisten Silvio Berlusconi. Berlusconi mente seg forfulgt av «kommunistiske» dommere og misunnelige politiske motstandere. Han omtalte seg selv på et punkt som «without doubt the person who’s been the most persecuted in the entire history of the world and the history of man». En demagogisk president Der  Faking the News  er tynn på både teori og metode, er Jennifer Merciecas  Demagogue for President: The Rhetorical Genius of Donald Trump  langt mer overbevisende. Mercieca har gått grundig til verks, og har «watched and rewatched every Trump rally. I’ve transcribed most of them. I’ve read Trump’s books. I’ve watched all of his interviews and read his tweets». Basert på dette materialet har hun forsøkt å lage et helhetlig retorisk analyse som kan hjelpe oss med å forstå Donald Trumps retorikk og hans appell til sitt publikum.  I motsetning til bidragsyterne i  Faking the News  skyr ikke Mercieca unna etikkdebatten og hevder at «the tools of rhetoric and argument should help us solve problems and not be used for manipulation». Hun mener at det Trump driver med, er «weaponized rhetoric» som underminerer amerikansk demokrati. I likhet med Steudemann i  Faking the News  mener Mercieca at Donald Trump best kan forstås som en demagogisk taler, og hun drar linjene tilbake til Kenneth Burkes kjente essay der han analyserte retorikken i Hitlers  Mein Kampf . Burkes hovedpoeng var at retorikken var låst i et evig drama mellom identifikasjon og splittelse, og at det ene ikke kunne eksistere uten det andre. Samtidig var han klar over at retorikkens makt til å binde grupper sammen og skille dem fra hverandre, kunne misbrukes. I analysen av  Mein Kampf  omtaler Burke konspirasjonsteorien om jødene som «a snakeoil that made such a sinister unifying possible within his own nation», og han konkluderte med at «this unity, if attained on a deceptive basis, by emotional trickeries that shift our criticism from the accurate locus of our trouble, is no unity at all».  Trumps retorikk under lupen I analysen av Trumps retorikk skiller Mercieca mellom de retoriske teknikkene som brukes for å skape en felles gruppeidentitet, og de teknikkene som skal skape splittelse og avstand til andre grupper. Trumps viktigste teknikker for å appellere til sin egen gruppe er appell til folket ( argumentum   ad populum ), appell til amerikansk eksepsjonalisme og dobbeltkommunikasjon ( paralipsis ). Det beste eksempelet på Trumps ad populum-argument er den langvarige kampen mot «politisk korrekthet» og overbevisningen om at hans egne supportere satt med innsikter og livsvisdom som en korrupt politisk elite nektet å anerkjenne. Appellen til amerikansk eksepsjonalisme er en klassiker i amerikansk politikk, men Trump har laget en spesiell vri på det. For presidenter som Ronald Reagan og Barack Obama handlet den amerikanske eksepsjonalismen om at det amerikanske demokratiet var et sted der alle hadde en mulighet, og et sted der drømmer kunne bli til virkelighet. I sin avskjedstale snakket Ronald Reagan om USA som «a shining city on a hill», mens Obama ofte vendte tilbake til temaet at USA alltid var på vei «towards a more perfect union». Trumps appell til amerikansk eksepsjonalisme er både smalere og mer negativ. Trumps historie i valgkampen i 2016 handlet om et USA som hadde mistet seg selv, et taperland som ikke hadde noen fremtid, fordi politisk korrekte eliter hadde ødelagt det. De politiske korrekte taperne kunne derfor ikke være med på Trumps nye vinnerlag der han skulle «make America great again».  Paralipse betyr egentlig å utelate eller sette til side, og i amerikansk politikk går denne teknikken ofte under betegnelsen «the non-denial denial», en later som en ikke sier noe samtidig som en faktisk sier det. Trump er ikke den første amerikanske politikeren som har benyttet seg av dette. Da Hillary Clinton i 2008 ble spurt om hun trodde at Obama var hemmelig muslim svarte hun: «Nei, nei. Så vidt jeg vet er det ikke noe i de ryktene». På samme måte later Trump som han hele tiden bringer ting han har hørt eller noe «man bør se nærmere på», videre til offentligheten. Samtidig gir paralipsen alltid en retrettmulighet. Hvis noen anklager Trump for å spre rykter og konspirasjonsteorier, kan han bare svare at det ikke var hans ide. Han var bare budbringer.  Et godt eksempel er den vanvittige påstanden under primærvalgkampen om at faren til Ted Cruz var involvert i drapet på John F. Kennedy. Da Trump ble presset av journalist, svarte han bare: «But there was a picture on the front page of the National Inquirer, which does have credibility, and they’re not going to do pictures like that because they get sued for a lot of money if things are wrong.» En annen teknikk han ofte bruker, er at han ikke har lest eller satt seg inn i de tingene han sprer videre, og dermed ikke kan holdes ansvarlig for. På denne måten kunne Trump hevde at han ikke visste at Proud Boys var en nazigruppe eller at det han akkurat retweetet, var høyreekstrem propaganda.  Splittelsens retorikk Mercieca deler Trumps splittende retoriske teknikker inn i personangrep ( ad   hominem ), trusler ( ad baucalum ) og objektifisering ( reification ). Det er disse Donald Trump bruker for å angripe sine fiender og holde dem nede.  Personangrep kan noen ganger tilhøre politikkens mer lystige og uformelle sider. Winston Churchill beskrev en gang Labour-lederen Clemet Attlee som «a modest man with much to be modest about». Da Jørgen Kosmo ikke ble med i Gro Harlem Brundtlands regjering i 1990, humret Einar Førde: «det er ikke rart han ikke er blitt justisminister, han ser ut som en italiensk lommetyv».  For Trump er personangrepet et retorisk våpen han bruker med stor presisjon. Trump har spesialisert seg på en type personangrep,  epiteten , der alle personnavn gis et adjektiv som kan være rosende eller nedverdigende. I muntlige kulturer ble dette ofte brukt slik at en lettere skulle kunne huske karakterer og forbinde dem med noen egenskaper. De fleste av oss kan ingenting om norske konger i middelalderen, men vi klarer likevel hoste opp Harald Hardråde, Magnus Berføtt og Sigurd Jorsalfar. De virkelig skarpe får også med seg Inge Krokrygg.  Fanget i sine kallenavn På samme måte husker de fleste lite fra den republikanske primærvalgkampen i 2016 bortsett fra «Lyin’ Ted», «Low-Energy Jeb» og «Little Marco». Personangrepene i den republikanske primærvalgkampen var ekstremt effektive fordi motstanderne ikke visste hvordan de skulle håndtere dem, og mange ble fanget i kallenavnet Trump hadde tildelt dem. Et angrep virker sjelden hvis det ikke har et snev av sannhet i seg, og da journalister fant en sovende dame på et valgkamparrangement til Jeb Bush tenkte de at kanskje Trump var inne på noe med «Low-Energy Jeb». Mange journalister brukte også Trumps kallenavn på kandidatene og forsterket dermed Trumps narrativ. Kallenavn har det ved seg at de svarer på sentrale nyhetskriterier om forenkling og kontrovers. Den ultimate seieren for Trump var da Ted Cruz innrømte at han gjemte seg på do for å gråte etter at han hadde trukket seg fra primærvalgkampen. Han ville ikke gi Trump gleden av å beskrive klynkingen som en forvandling fra «Lyin’ Ted’ into ‘Cryin’ Ted».  Historien om «Crooked Hillary» fungerte også forbausende bra i selve valgkampen, siden det tilsynelatende ble bekreftet av en jevn strøm av negative nyheter der Clinton til stadighet ble fremstilt som en karakter som drev med lyssky virksomhet.  Trumps utfordring i den pågående valgkampen er at personangrepene ikke treffer og går i alle retninger samtidig. «Sleepy Joe» var visst ikke senil likevel, og «Phony Kamala» er ikke så veldig rar. Strategien med å knytte moderate Joe Biden og Kamala Harris til «Crazy Bernie» og partiets radikale fløy fungerer heller ikke.  Mikser personangrep og trusler Trumps personangrep er ofte blandet med trusler, enten mot personene han selv angriper eller mot andre institusjoner. Hillary var ikke bare korrupt, hun burde vært i fengsel. Den samme kombinasjonen bruker han for å holde hele det republikanske partiet i et jerngrep. Alle som utfordrer Trump, kan forvente seg en blanding av personangrep og trusler og blir presset ut av partiet. Senatorer som Jeff Flake og tidligere justisminister og senator Jeff Sessions, som talte Trump imot, fikk skyllebøtter og verbale trusler, og har i dag ingen posisjoner i det republikanske partiet. Denne strategien har også den paradoksale effekten at folk Trump tidligere har ydmyket på det groveste, tvinges til å vise ham respekt. Bare spør Ted Cruz hvordan det føles å kysse hånden til noen som har kalt konen din stygg og anklaget faren din for å være med å drepe John F. Kennedy.  Mens personangrepene og truslene brukes spesielt for å holde både interne og eksterne politiske fiender i sjakk, er objektiviseringen viktig for å skille Trumps velgere fra dem som ikke er ekte amerikanere. I primærvalgkampen beskrev Trump den amerikanske nasjonen som ren, men nå er renheten ødelagt av ulovlige innvandrere, muslimer og terrorister. En stor mur skulle bygges for å holde «bad hombres» ute av landet og muslimene skulle nektes innreise til USA.  Trumps effektive retorikk Styrken ved Merciecas analyse er at alle de retoriske teknikkene belegges med en mengde eksempler fra både primærvalgkampen og selve valgkampen i 2016. I stedet for å se på disse strategiene isolert setter hun dem sammen i et retorisk byggverk. Det er kombinasjonen av disse retoriske teknikkene som gjør Trumps retorikk effektiv.  På et typisk massemøte med Trump er alle de seks teknikkene i bruk samtidig og forsterker hverandre gjensidig.  Ad populum  brukes for å angripe den politiske eliten og rose egne supportere. Samtidig brukes dobbeltkommunikasjon til å spre de villeste konspirasjonsteorier uten å ta ansvar for dem, mens appellen til den amerikanske eksepsjonalismen løfter frem hvite mennesker som det egentlige og ekte USA. Fiendebildet settes enkelt på plass ved hjelp av trusler og personangrep mot alle kritikere, mens objektiviseringen av innvandrere og minoriteter dehumaniserer grupper som ikke tilhører Trumps retoriske fellesskap.  Alle angrep møtes effektivt med  tu quoque  (latin for «og du også»). Anklager man for eksempel Trump for å være rasist eller nedverdigende mot kvinner viser han bare til en gang noen andre, som han ikke liker, gjorde det samme. Høydepunktet i denne «alle er hyklere»-strategien var Trumps pressekonferanse under valgkampen i 2016 sammen med kvinner som mente at Bill Clinton tidligere hadde trakassert dem seksuelt.  At noe er retorisk effektivt betyr ikke at det er rasjonelt eller etisk ønskelig. Hvis man slår opp  ad populum, ad baucalum  eller  ad hominem  i  Sourcebook of Rhetoric  står alle tre oppført som logiske feilslutninger. De er logisk ugyldige og usaklige måter å argumentere på. Ifølge Mercieca ligger tragedien i Trumps retorikk i dens evne til å ødelegge opplyst debatt: «Trump’s rhetorical strategies of manipulation, distraction, and obfuscation denied his followers their right to consent to the government under which they live, which made his rhetoric dangerous for democracy itself.» Den amerikanske tomheten Merciacas grep med å dra inn den klassiske forskningen på demagoger og trekke paralleller til mellomkrigstiden har mye for seg. Boken bruker også mye tid på å forklare hvilken retorisk situasjon Trump befinner seg i, og hun referer hyppig til  How Democracies Die  av Steven Levitsky og Daniel Ziblatt. Trumps retorikk kan bare lykkes i et samfunn som allerede er i ferd med å revne i to, og hvor tilliten til politikere og sentrale institusjoner er i fritt fall.  Samtidig blir det litt plumpt å fremstille Trump som en moderne variant av Hitler, selv om mange av de retoriske grepene ligner. Trump har åpenbart demagogiske ferdigheter, men hans største ferdighet er som showmann og PR-entreprenør, ikke som ideolog. Det smerter meg å skrive dette, men Donald Trump er stor underholdning. Hvis man noen gang skal lage en TV-serie om et demokratis død, vil ingenting kunne overgå det ville dramaet Trump har satt opp på livets scene i det amerikanske demokratiet.  At tomheten skal seire over substansen er det nærmeste vi kommer et slags  Leitmotif , et ledemotiv, i de mange hyllemeterne som finnes med forskning på politisk kommunikasjon. I 1962 publiserte den amerikanske historikeren Daniel Boorstin boken  The Image: A Guide to Pseudo-Events in America . Boken var et sviende oppgjør med den innholdsløse populærkulturen der vanlige mennesker ble gjort til guder, uten at de hadde noen annen kompetanse enn å være kjent.  I boken lanserte Boorstin klassiske begreper som «famous for being famous» and «well-known for well-knownness». Lenge før noen hadde tenkt tanken om at man kunne lage reality-TV, skjønte Boorstin potensialet som lå i å simulere virkelighet som underholdning, og han forutså med nærmest profetisk presisjon den amerikanske offentlighetens epistemiske kollaps. Eller som han tørt bemerket: «We have become so accustomed to our illusions that we mistake them for reality.» Boorstin så med gru frem til den dagen amerikanerne forventet at deres eget politiske liv skulle være «the Greatest Show on Earth».  Et lignende poeng ble fremmet av teknologikritikeren Neil Postman i 1986, i en liten bok med den fengende tittelen  Amusing Ourselves to Death . Postman tok utgangspunkt i fremtidsscenarioene som skisseres i George Orwells  1984  og i Aldous Huxleys  Brave New World . Orwell så for seg en fremtid med ubegrenset overvåking og undertrykkelse, mens Huxley så for seg det motsatte. Huxleys idé var at folk kom til å elske og omfavne teknologien som sluttet å få dem til å tenke. Det kom aldri til å bli noe behov for å forby bøker, for i det moderne mediesamfunnet var det ingen som orket å lese dem.  Postman hadde mest tro på at Huxley fikk rett. Allerede i 1986 mente han at amerikansk offentlighet var blitt et innholdsløst teater: «Amerikanere snakker ikke med hverandre lenger, de underholder hverandre. De utveksler ikke ideer, de utveksler bilder. De argumenterer ikke med forslag, de argumenterer med utseende, kjendiser og reklamer.» Trumps største og eneste talent Trump kan betraktes som Postman og Boorstins ultimate mareritt – det endelige beviset for at tomheten har seiret over substansen. Trump har ingen politiske evner i klassisk forstand. Han leser ikke dokumenter, er totalt uinteressert i vanskelige detaljer og synes folks hverdagsproblemer er kjedelige. Etter det første halve året som president fortalte Trump at «this is more work than in my previous life. I thought it would be easier». Trump kjedet både seg og tilhengerne sine, og i Trumpworld finnes det ingen større synd enn kjedsomhet og mangel på underholdning. Derfor bestemte han seg for å gjøre det han likte best, nemlig å lage show, fyre opp kjernevelgerne og gå til krig mot alle sine fiender. Trumps største og eneste talent er evnen til å iscenesette seg selv på en måte som får oss alle til å slippe det vi holder i hendene, og tenke «dette er så vilt at det må vi få med oss». I  Identity Crisis  påpeker forfatterene hvordan «the daily Donald show sucked up the media oxygen and the rest of the Republican presidential candidates were left desperately gasping for air».  New York Times  beskrev på et tidspunkt Donald Trump en «breaking news event», og la til at han hadde bygget hele kampanjen sin rundt «nothing so much as his singular ability to fill cable news’s endless demand for engaging content».  Suger oksygenet ut av den offentlige samtalen I kampen mot kjedsomheten har Trump alltid hatt en alliert i amerikanske medier. Presidenten i CNN, Jeff Zucker, jublet av glede da Trump entret valgkampen i 2016 og sa til medarbeiderne sine at «these numbers are crazy, crazy». Administrerende direktør i CBS Television, Leslie Moonves, oppsummerte Trumps vekst med at «it may not be good for America, but it’s damn good for CBS».  En viktig grunn til at Trump vant både den amerikanske primærvalgkampen og presidentvalget i 2016 var rett og slett at alt handlet om Trump hele tiden. For Trump var all PR lik god PR i en slik grad at det knapt ble plass til andre kandidater enn ham selv. Nyhetsanalyser av primærvalgkampen viser at Trump fikk seks ganger mer dekning i amerikanske medier enn de andre kandidatene. Analyser av dekningen av selve valgkampen mot Hillary Clinton viste også at nyhetsdekningen stort sett var negativ, men Clinton fikk like mye negative omtale som Trump. Dermed klarte Trump å utnytte det forslitte journalistiske idealet om balanse til egen fordel.  Mercieca er inne på det samme i  Demagogue for President  når hun skriver at: «Part of Trump’s success was that he dominated the public sphere by saying things so outrageous that we could not look away. Another part of Trump’s success was that he dominated the public sphere by saying things so outrageous that we had to respond to him. Trump trolled the nation to win the presidency in 2016.» Trumps evne til å dominere dagsorden og suge oksygenet ut av den offentlige samtalen, er grunnen til at autoritære politikere over hele verden nå ser til USA for inspirasjon. Selv om Trump taper valget i 2020 vil vi se flere politikere som kopierer Donald Trumps retoriske strategier, rett og slett fordi de er så effektive.  Historikeren Federico Finchelstein har pekt på  hvordan Trumps suksess ikke bare har inspirert høyrepopulister mens også konservative og sosialdemokratiske partier i Europa og Latin-Amerika. Det er derfor svært sannsynlig at Trumps retorikk snart kommer til en valgkamp nær der du bor.  Referanser: Jennifer Mercieca,  Demagogue for President: The Rhetorical Genius of Donald Trump  (College Station: Texas A&M University Press, 2020). John Sides, Michael Tesler & Lynn Vavreck,  Identity Crisis :  The 2016 Presidential Campaign and the Battle for the Meaning of America  (Princeton: Princeton University Press, 2018). Ryan Skinnell, red.  Faking the News: What Rhetoric Can Teach Us about Donald J. Trump  (Exeter: Imprint Academic, 2018).  Denne artikkelen er publisert på nettsidene til   Magasinet Kairos 29. oktober 2020 . Tekst:  Doktorgradsstipendiat Ketil Raknes, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.

  
• Avgang25 I Musikkteater I CABARET (mars 2025)

  om-kristiania / kalender / avgang25-i-musikkteater-i-cabaret

  Damer og herrer - ladies and gentlemen, Mesdames et Messieurs! Er livet forjævlig? Glem det! Her er livet  beautiful!