Vi har alt, men føler oss som tapere

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Samfunn og politikk 

Denne teksten ble først publisert av Aftenposten den 18. august 2026 under tittelen “Tapernes tidsalder”.

For 14 år siden ga jeg ut en bok om veksten til de høyrepopulistiske partiene i Europa. Jeg lurte på hvorfor disse partiene vokste og stadig fikk gjennombrudd i nye land. Jeg leste tusenvis av sider med forskning og dro på studieturer til Danmark, Sverige og Nederland. Jeg snakket med eksperter og journalister, men også med høyrepopulistiske velgere og politikere. 

Svaret jeg fant, var at høyrepopulismens fremste hemmelighet er at det bor en mulig høyrepopulist i svært mange av oss.

Mange europeiske velgere vil ha strengere straffer, en strammere innvandringspolitikk og de stoler ikke på de politiske elitene. Spørsmålet var ikke hvorfor noen stemte høyrepopulistisk, men hvorfor ikke flere gjorde det. 

De siste 15 årene har akkurat det skjedd. I 2010 var den gjennomsnittlige oppslutningen om høyrepopulistiske partier i Europa rundt 12 prosent, i 2025 var den økt til over 20 prosent.

Samtidig var det noe ved forklaringen min som jeg følte skurret. Når så mange land opplever den samme politiske utviklingen samtidig, tyder det på en fundamental forandring av hele den vestlige verdens politiske kultur. 

Stadig flere føler seg som tapere

Et bedre svar fant jeg da jeg i sommer leste boken «Tab - et grundproblem i moderniteten» (dansk utgave, ikke oversatt til norsk) av den tyske sosiologen Andreas Reckwitz. Reckwitz’ enkle tese er at høyrepopulistene vinner fordi stadig flere av oss føler oss som tapere. Reckwitz mener høyrepopulismen er et symptom på en storstilt modernitetskrise i hele den vestlige verden. 

Noe forenklet er Reckwitz’ sentrale tese at det i perioden fra 1750 til 1850 oppsto en ideologi som vi kan kalle den vestlige moderniteten. Inspirert av opplysningstiden ble fremtiden for første gang noe menneskene selv skulle forme og ta ansvar for. Fremskritt og utvikling ble honnørordene i den vestlige moderniteten.

Moderniteten var grunnleggende fremtidsoptimistisk og innebar et løfte om kontinuerlig fremskritt og forbedring. Denne forestillingen overlevde både kriser og kriger i over 200 år. Selv om prosesser som industrialisering og urbanisering ofte påførte grupper og enkeltmennesker betydelige tapsopplevelser, ble disse usynliggjort eller bagatellisert. Hovedfortellingen var at verden var på vei fremover og fremtiden så uendelig lys ut. 

I motsetning til liberalister og sosialister tror ikke høyrepopulistene på en bedre fremtid, men drømmer om å gjenopprette en tapt fortid. 

Fremskritt har også skyggesider

Fra 1970-tallet og fremover, begynte denne fortellingen å slå sprekker, og det moderne prosjektet klarte ikke å skjule at fremskrittet også har skyggesider.

Reckwitz snakker om økende tapspress eller tapseskalasjon drevet frem av nye klasseskiller, økende miljøproblemer, innvandring og aldrende befolkninger. I det Reckwitz kaller «det senmoderne samfunnet» blir vi som individer også mer sårbare for tap fordi vi har utviklet en selvrealiseringskultur der forventningene til egen lykke bare øker. 

Reckwitz skriver at «i den senmoderne kultur har det enkelte mennesket gjennom sitt liv åpenbart utviklet en særlig sensibilitet for negative begivenheter som krever en særlig håndtering». Vi bekymrer oss for karriere, sykdom, alderdom og barneoppdragelse. I Aftenpostens spalter vokser andelen coacher og psykologer som skal hjelpe oss å håndtere den stadig økende strømmen av tapserfaringer. 

Høyrepopulisme er tapsindustri 

I en senmoderne verden der tapsfølelsen brer om seg og folk mister troen på fremskrittet, har populismen gode vekstvilkår. Slik Reckwitz ser det, kan høyrepopulistiske bevegelser best forstås som tapsindustrielle komplekser.

Han skriver at høyrepopulistiske partier er motivert av «grunnleggende tapserfaringer og tapsangst i de sosiale gruppene som støtter dem». I de høyrepopulistiske bevegelsene blir tapet av fremtidstro, status og mening omgjort til politikk. 

I motsetning til liberalister og sosialister tror ikke høyrepopulistene på en bedre fremtid, men drømmer om å gjenopprette en tapt fortid. Et av Dansk Folkepartis tidlige slagord var «Giv os Danmark tilbake». Sverigedemokraterna drømmer om «Da Sverige var Sverige». Brexit, britenes utmelding av EU, lovet britiske velgere at de skulle «Take back control», og den amerikanske presidenten Donald Trump skulle «Make America great again».

Det går et spøkelse gjennom Vesten, nostalgiens spøkelse. 

Trumps fremste løfte til amerikanske velgere handlet ikke om politiske reformer, men at han skulle stoppe ydmykelsene, sivilisasjonsforfallet og den endeløse rekken med tap. Eller som han selv så treffende sa det: «We’re going to win so much, you’re going to be so sick and tired of winning ... we’re going to keep winning, winning, winning, we’re going to make America great again.» 

Er Norge i forfall?

Debatter om tap og manglende fremtidstro spiser seg også inn i norsk samfunnsdebatt. Forskeren Asle Toje fikk mye kritikk da han i Aftenposten stilte spørsmålet «Vil Norge overleve det som kommer?».

Toje lurte på om Make America Great Again (Maga)-bevegelsen hadde rett i sine påstander om at Europa beveger seg mot sivilisasjonskollaps. Han beskrev et Norge som er i ferd med å miste seg selv, der enhetskulturen er tapt, og «norsk språk er på vikende front, erstattet av engelsk. Økonomien er i dyp ubalanse. Mange er klientinfisert». 

Toje er en del av en europeisk trend der intellektuelle på høyresiden marinerer seg selv i historier om undergang og forfall. I Frankrike ble Eric Zemmour en politisk superstjerne etter at han ga ut «The Suicide of France: The Quiet Revolution That Destroyed a Nation» og i Storbritannia topper Reform-politikeren Matt Goodwin bestselgerlistene med den oppløftende tittelen «Suicide of a Nation: Immigration, Islam, Identity». 

Forfall er populært innenfor de fleste sjangere. Selv om samfunnsøkonomen Martin Bech Holte bommer på statistikken, så treffer han perfekt på tidsånden i «Landet som ble for rikt».

Her beskrives et land som en gang hadde budsjettdisiplin og entreprenørånd, men som oljepengene har gjort ambisjonsløst og lat. Gullalderen i Norge var visstnok perioden mellom 1990 og 2013. Etter det har vi blitt et taperland med en svulmende offentlig sektor og udugelige politikere som ikke tør å ta tøffe beslutninger. 

Toje og Holte har rett i enkeltobservasjoner, men forfallsretorikken deres er helt ute av proporsjoner. Mitt poeng er at debatter om forfall og tap tar stadig mer plass også i norsk politikk og samfunnsdebatt. 

Norske politikere snakker stadig oftere om tapte steder, tapte muligheter og tapte fellesskap. Under partilederdebatten i Arendal 2026 var det få lysglimt å spore i landet som kom til kvartfinalen i VM og ligger som nummer 2 på FNs levekårsindeks.

Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm beskrev det nylig som «NM i svartmaling». Skylden for at Norge var blitt en tapernasjon ble også fordelt. 

I debattens del om innvandring kunne Fremskrittspartiets leder Sylvi Listhaug opplyse om at «Jeg sier det rett ut. Det er alle deres skyld at Norge kom dit vi er nå!». I tapernes tidsalder er skyldfordelingen for tapene det viktigste politiske spørsmålet. 

En kollektiv sutrekultur i Europa

Reckwitz’ poeng er at den høyrepopulistiske bølgen ikke vil forsvinne fordi den speiler en grunnleggende endring i hele vår politiske kultur. I Nord-Amerika og Europa har vi mistet troen på fremskrittet. Vi tror ikke lenger at vi gjennom rasjonalitet, teknologi og vitenskap kan skape en bedre verden for oss selv og våre barn.

Vi dras mot høyrepopulismen og nostalgien fordi vi er blitt mer følsomme for tapsopplevelser og lever i en kultur der vi bearbeider og snakker om personlige og samfunnsmessige tap hele tiden. 

Resultatet er at det har oppstått en kollektiv sutrekultur i Vesten som mangler sidestykke i verdenshistorien. Mange av våre debatter om tap og tapsfølelse er fullstendig frakoblet den objektive virkeligheten.

Syv av de ti lykkeligste landene i verden ligger i Europa, og 20 av de 30 landene i verden med høyest livskvalitet er europeiske. Til tross for dette har befolkningene mistet troen på fremtiden, og fremtredende intellektuelle skriver bøker om kontinentets død og undergang.

I land som Syria, Pakistan, Kenya, Sør-Afrika og Saudi-Arabia ser de langt lysere på fremtiden enn i Norge og andre europeiske land. 

Frankrike som ga verden opplysningsfilosofien og ideen om at mennesket kunne forbedre seg gjennom fornuft og vitenskap, har nå den laveste fremskrittstroen i Europa. Frankrikes største litterære eksport, Michel Houellebecq, skriver dystopiske romaner om at fremskrittets epoke er over, og at det eneste som gjenstår, er å dyrke tomheten. Det er derfor ikke merkelig at Nasjonal samling ligger an til å vinne presidentvalget i 2027. Om det gjør Frankrike til en vinnernasjon igjen, er heller tvilsomt. 

Vi må lære å takle tapene 

Det er et paradoks at den vestlige verden synker ned i pessimisme og fremtidsangst, mens optimismen blomstrer i andre verdensdeler.

Reckwitz mener vi i den vestlige verden må bli mer hardføre og lære oss å leve bedre med våre tapsopplevelser. Mens den klassiske moderniteten var naiv og tidvis fornektet folks tapserfaringer, er den senmoderne perioden blitt for opptatt av tapene. Reckwitz ser for seg en slags «reparasjon av moderniteten» der vi kan anerkjenne og bearbeide tap samtidig som vi gjenvinner troen på fremtiden.  

Joda, vi har klimaproblemer, fallende fødselsrater, integreringsutfordringer og økende ulikheter. Men på et kontinent som har overlevd to verdenskriger og utallige økonomiske kriser, har vi også skapt de beste og mest vellykkede demokratiene verden har sett. 

Vi kom dit fordi det liberale demokratiet er et fremtidsoptimistisk prosjekt som tror at mennesker i frie samfunn er best egnet til å løse sine kollektive problemer. Derfor varer tapernes tidsalder så lenge vi velger å tro på den. 

Tekst: Ketil Raknes, førsteamanuensis/Institutt leder, Institutt for kommunikasjon

Vi vil gjerne høre fra deg!

Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.