Hvor rik må man være for å kalle seg rik?

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA:  Hverdagsøkonomi og rike arvinger

Denne teksten ble først publisert i Nettavisen den 18. September 2026 under tittelen “Rike folks tåketale om penger” 

Da finanskonsernet Pareto arrangerte sin årlige energikonferanse var det samlet uvanlig mange rike folk på Holmenkollen Park hotell. Journalistene i finanspressen badet i intervjuobjekter som følger det globale energimarkedet.  

Nettavisens utsendte skilte seg ut ved å stille dagens mest konkrete spørsmål: Hvor rik må man være, for å kalle seg selv rik?

Morten Astrup, storebroren til Høyre-politikeren Nikolai, var vennlig nok til å prøve seg på et svar. Det gikk ikke så bra. 

Rike arvinger som Astrup aner nemlig ikke hvordan en hverdagsøkonomi ser ut.

Penger betyr noe for lykken, men ikke voldsomt mye om du først har oppnådd et visst nivå. 

Astrup, som er blant Norges 200 rikeste personer og bor i Sveits, svarte at hvis du er rik på livet, så trenger du ingenting.

Så la han til: «Dersom avkastningen på kapitalen er større enn en vanlig årslønn, da er du rik». 

Begge deler er feil. Men spørsmålet er både viktig og vanskelig. Astrup er født rik. Rike arvinger er gjerne fulle av tåketale om at penger ikke betyr noe. 

«Er du rik på livet, da trenger du ingenting, da», sa han altså. Det er jo en helt fjern påstand.  

Rik på livet, men ingen penger

Spør alenemoren som bor i leid bolig, strever i jobbmarkedet og ikke har råd til sportsutstyr til barna.

Hun er «rik på livet», hvis dette betyr livserfaring og meningsinnhold, men hun trenger desperat penger. Penger for å kunne kjøpe bolig i stedet for å være prisgitt et utrygt leiemarked. Penger til at barna får det de andre barna rundt dem får. 

Det er gjort omfattende forskning på forholdet mellom penger og livskvalitet, både i Norge og i verden. «Bottom line» er følgende: Penger betyr noe for lykken, men ikke voldsomt mye dersom du først har oppnådd et visst nivå.

Trygg bolig og råd til alminnelige fritidsaktiviteter er nettopp å ha nådd et slikt nivå. Under dette nivået betyr penger svært mye for (manglende) lykke. 

Det gjelder ganske mange i Norge, ifølge Statistisk sentralbyrå. De opererer med begrepet «vedvarende lavinntekt» og den ligger på om lag ti prosent av befolkningen.

Det er derfor Astrups utsagn om at det er holder å være «rik på livet» blir litt våsete. 

Glemte den største utgiften

Så til Astrups påstand nummer to, at du er rik hvis avkastningen av kapitalen din er mer enn en vanlig årslønn.

Her har nok Astrup automatisk, fordi han er født rik, antatt at man har en gjeldfri og trygg bolig fra før, slik at avkastning på kapitalen kan brukes kun til daglig forbruk. Men en slik kapitalbase i bunnen har jo de færreste. 

La meg ta et eksempel: En middelaldrende mann eier hus og hytte til 20 millioner og har sju millioner i lån. Han har god økonomi i norsk sammenheng, forutsatt at han har god lønnsinntekt. Dersom han selger hus og hytte og betaler ned alle lån, vil han sitte igjen med cirka 13 millioner kroner. Trygt plassert i ulike banker vil dette gi fem prosent rente, altså 650.000 kroner.  

Det er 19.000 mindre enn medianlønna i Norge på 669.000 kroner. Median betyr her lønna i midten, slik at like mange tjener mer og like mange tjener mindre enn dette tallet. Tallet er beregnet for folk som jobber heltid, og er altså brutto lønn før skatt. 

De fleste som leier bolig, hadde ønsket å eie.

Denne mannen med 13 millioner i banken vil altså fylle Astrups definisjon på «rik». Men han må ut på leiemarkedet og har ikke lenger en hytte å dra til i ferien. Han kan ha det fint dersom han er i jobb, da får han både lønnsinntekt og en solid kapitalinntekt. Men han er neppe rik nok til å la være å jobbe.  

Du må ha langt mer total kapital enn 13 millioner kroner for å være rik. Hvis mannen i eksempelet hadde hatt en gjeldfri bolig i tillegg til millionene, da kunne vi snakket rikdom. 

Morten Astrup glemte nok å ta med bolig i regnestykket, selv om det er bolig som er nordmenns største utgift i hverdagen. Trolig er alle han kjenner så rike at de slipper å bekymre seg for det helt grunnleggende, som er å bo.  

Mer enn en av fire nordmenn leier bolig. Det er jo helt greit å leie i perioder av livet. Men hele 12 prosent av befolkningen er permanent på leiemarkedet og de fleste av dem hadde ønsket å eie, hvis de hadde kunnet velge. 

Trenger dem i Norge

Problemet med Sveits-utflyttere som Astrup er ikke bare at vi mister skatteinntekter, men også at de mest kapitalsterke folkene får kjenne Norge på pulsen. 

Jeg ønsker å få Sveits-utflytterne hjem slik de får bakkekontakt med samfunnet som skapte dem. Ikke for deres skyld, men for alle andres skyld, ikke minst for de fattiges skyld. Følg resonnementet mitt videre, for å forstå hva jeg mener:  

Fellesgoder gjør Norge som samfunn ufattelig godt: Vi har nå felles skole og til dels gratis helsetjenester. Også de rike foretrekker Rikshospitalet framfor Volvat når de får alvorlige sykdommer. Alenemoren i eksempelet over har uvurderlig hjelp i disse to fellesgodene. 

At alle samfunnsklasser bruker samme offentlige tjenester bidrar til at disse tjenestene holder nivået. Rike folk klager nemlig mer enn fattige folk. Ofte klager de også på mer konstruktive måter fordi de har ressurser til det.  

Jeg vil at Sveits-utflytterne skal komme seg hjem, storme inn i NRK Debatten og kreve at barna deres lærer å regne. Velferdsstaten er avhengig av at også de rikeste har «skin in the game» og engasjerer seg. Min irritasjon over Astrups tåketale ender derfor i et ønske om at redusert formuesskatt, slik at Astrup vender snuten mot gamlelandet. 

Det var mange flinke folk på Paretos årlige energikonferanse. Vi trenger dem i Norge. Da får de nødvendig påfyll av omgang med vanlige folk.  

Og vanlige folk får drahjelp til å gjøre samfunnet vårt bedre. 

Tekst: Elin Ørjasæter, dosent, Fakultet for ledelse og økonomi.

Vi vil gjerne høre fra deg!

Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.