Demokratiet er truet av MAGAs fiendebilde

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Mellomvalget i USA 

Denne teksten ble publisert i Aftenposten den 1. november 2026 under tittelen «Jeg møtte dem som vil revolusjonere USA. Demokratiet står i veien.»

«Jeg vet at vi sier hver gang at dette valget er det viktigste noensinne, men denne gangen tror jeg det stemmer. Mellomvalget handler om hvorvidt vi fortsatt skal være et demokrati eller ikke.»

Journalisten jeg snakker med, har dekket amerikansk politikk i 25 år, og han klarer ikke å skjule at han nå er mer bekymret enn noensinne.

«Du hører jo fra scenen her at mange her har gitt opp amerikansk demokrati som prosjekt. Hvis de vinner neste valg, tror jeg det kan bli det siste valget i USA på en stund.»

Ordene falt på et Maga-seminar i Texas i mars i år. Jeg var på den årlige konferansen til Conservative Political Action Conference (CPAC), som samler konservative aktivister fra USA og resten av verden.

På samlingen var det tydelig at Maga har globale ambisjoner. Det var høyreradikale politikere der fra mer enn 20 land, sammen med tidligere statsministre og presidenter fra Polen, Australia, Storbritannia og Sør-Korea. Flavio Bolsonaro, som nettopp tapte presidentvalget i Brasil, var der sammen med en entusiastisk tilhengerskare. Allierte av Sør-Koreas tidligere president Yoon Suk-yeol, som i februar ble dømt til livsvarig fengsel i første instans for å ha ledet et opprør, var der også.

I et øyeblikk av misforstått høflighet endte jeg opp med å ta et bilde sammen med noen koreanere bak et banner som sier at jeg støtter kampen mot valgjuks i Sør-Korea. Mottoet for samlingen virket nesten å være «valgfornektere og autoritære i alle land, foren eder»!

For CPAC er forskjellen på Biden, EU, Verdens helseorganisasjon og prestestyret i Iran helt marginal.

Støtte for autoritære over hele verden

CPAC er en nyttig påminnelse om den enorme signaleffekten den autoritære vendingen i USA har på resten av verden.

Når verdens mektigste land går i autoritær retning, øker selvtilliten til høyreradikale krefter over hele verden.

Det er nesten rart å tenke på at USA en gang brukte veldig mye tid og krefter på å støtte demokratibevegelser i andre land. Det jeg ser på CPAC, er hvordan det jobbes entusiastisk for å spre Trumps illiberale evangelium til resten av verden.

Trump-administrasjonen mener at holocaustfornekterne i AfD kan redde Europa, og støttet entusiastisk Victor Orbans semidiktatur i Ungarn. AfD, som nå er Tysklands største parti på meningsmålingene, har brukt et tiår på å bygge tette bånd med Maga-bevegelsen og ser på seg selv som MAGAS forlengede arm i Europa.

Slik Maga-bevegelsen ser det, er EU og de liberale demokratiene i Europa de virkelige undertrykkerne. Fra scenen på CPAC bruker man uttrykk som «diktatur fra Brussel», og de som undertrykker mest, er «the globalist left elite». Slik Maga og deres europeiske allierte ser det, er det å bo i et liberalt demokrati der de selv ikke har all makt, omtrent det samme som å bo i et diktatur.

På den internasjonale delen av konferansen vedtar man en uttalelse som slår fast at CPAC er mot «tyranniske regimer i Kina, Russland og Iran, og det samordnede forsøket fra Biden-administrasjonen, Verdens helseorganisasjon og velstående eliter på å påtvinge globalismens tyranni».

Med andre ord er forskjellen på Biden, EU, Verdens helseorganisasjon og prestestyret i Iran helt marginal.

Det er denne autoritære offensiven som gjør at mellomvalget betyr noe langt utover USAs grenser. Et stort tap i mellomvalget vil være et tilbakeslag ikke bare for Maga, men for autoritære bevegelser over hele verden som ser opp til og ønsker å etterligne Trump.

Flere ekstreme republikanere

I sin gode bok om Maga-bevegelsen skriver Torbjørn Røe Isaksen at «veien fra den delen av høyresiden som sier at de setter frihet over alt annet, og over til de illiberale og (noen ganger) rasistiske ideene, er mye kortere enn jeg trodde.»

Utviklingen til CPAC speiler godt dette poenget. Da CPAC ble startet i 1974, var Ronald Reagan hovedtaler, og konferansen ble sett på som en møteplass for republikanske aktivister. Gallamiddagen under konferansen heter fortsatt «Ronald Reagan Dinner», men siden 2016 har Maga-fløyen gradvis overtatt både konferansen og det republikanske partiet.

At ekstremismen brer om seg i det republikanske partiet, får jeg bekreftet da jeg stiller meg opp i køen for å hente adgangskortet mitt til konferansen. Jeg kommer i prat med Dan, som både har jobbet i etterretningen og i den amerikanske hæren. Mens vi står og prater, ser han plutselig en fyr som kommer med militærcaps og mørke solbriller og løper bort for å hilse. Da han kommer tilbake, må jeg nesten spørre: «Hvem var det?». Dan har nærmest ærefrykt i blikket og ser ut som om han akkurat har møtt et stort forbilde i livet. Han svarer litt oppgitt: «Vet du ikke hvem det er? Det er Enrique Tarrio!».

Enrique Tarrio er tidligere leder av den høyreekstreme organisasjonen Proud Boys. I 2023 ble han dømt til 22 år i fengsel for sin rolle i angrepet på Kongressen 6. januar. I januar 2025 ble han benådet av Trump, og nå drar han rundt på konservative konferanser og blir mottatt som en helt.

MAGA er en revolusjonær bevegelse

Det er denne sammensmeltingen av klassiske høyreradikale og høyreekstreme ideer som gjør at jeg tror Maga-bevegelsen best kan forstås som en revolusjonær bevegelse.

I likhet med kommunistene har ikke Maga politiske motstandere. De har eksistensielle politiske fiender som enten må fjernes eller holdes unna makten med alle midler.

Siden endetiden står for døren, og dagens politiske eliter er korrupte og mislykkede, holder det ikke med gradvise endringer. Den gamle eliten må byttes ut og erstattes med en ny. 

Denne revolusjonære gløden er bevegelsens største styrke og svakhet. Den mobiliserer og engasjerer voldsomt, men ender i tragedie og skuffelse når den skal omsettes i praktisk politikk.

Paxtons største politiske talent er at han er best i Texas i å være mot Demokratene

Hvem er egentlig Ken Paxton?

Maga-bevegelsens seier i det republikanske partiet kan også ende i tragedie i Texas. På CPAC-seminaret var republikanernes senatskandidat i Texas, Ken Paxton, overalt. Han holdt tale under middagen, holdt et innlegg på scenen og håndhilste på omtrent alle som var der. Siden Paxton var på tilbudssiden, bestemte jeg meg for å hilse på ham selv.

Det viste seg at Paxton har vært i Norge og hadde mer fint å si om landet enn Trump.

Det jeg slet med å forstå, var hva som er Ken Paxtons politiske appell. På tomannshånd virket han keitete. Hans egen politiske karriere er full av skandaler, med alt fra verdipapirsvindel og utroskap til riksrettssak. Som taler er Paxton fullstendig middelmådig. Under Ronald Reagan-middagen holder han en takk for maten-tale der ingen helt forstår hverken vitsene eller historiene hans.

Siden jeg sitter ved siden av en velstående forretningsmann fra Texas som støtter Paxton, velger jeg å spørre ham om han kan forklare meg hva som er Paxtons hemmelighet. Han sier at Paxton ikke er noen stor taler, men legger til at «han er en fighter, og han hater virkelig Demokratene. Du vet, han har saksøkt dem i senk».

Og han har rett. I løpet av de fire årene Joe Biden var president, var Paxton justisminister i Texas. Da saksøkte han Biden-administrasjonen over 100 ganger, som er fire ganger mer enn noen annen delstat. Paxton vant ganske ofte også. Paxtons største politiske talent er at han er best i Texas i å være mot Demokratene.

Det er dette forskerne kaller affektiv polarisering.

Heller russisk enn demokrat

Affektiv polarisering handler om at hat og mistro mot dem du ikke liker, er viktigere enn konkrete politiske saker. For en del republikanske velgere er hatet mot Demokratene til enhver tid større enn angsten for at deres egne kandidater skal finne på noe dumt.

Dette standpunktet ble perfekt oppsummert av Trump-velgere som i valget i 2018 gikk med T-skjorter der det sto «I’d rather be a Russian than a Democrat».

Når du frykter dine egne landsmenn mer enn å leve i et mislykket russisk diktatur, sier det seg selv at det liberale demokratiet har dårlige fremtidsutsikter.

Paxtons valgkamp består derfor utelukkende av advarsler om hvordan Demokratene kommer til å ødelegge delstaten dersom de vinner. Og mye tyder på at det er effektivt.

De siste ukene har Paxton tatt innpå demokratenes kandidat, James Talarico. Hvis republikanerne vinner Texas med en historisk upopulær president, en svak senatskandidat, en upopulær krig i Iran og skyhøye bensinpriser, vil Maga fremstå som en svært levedyktig bevegelse.

Hvis de taper Texas, vil det være første gang på 38 år at delstaten får en demokratisk senator. Det vil være selve beviset på at selv den mest urokkelige republikanske borgen kan falle, og at det liberale demokratiet har en lysere fremtid i USA.

Tekst: Ketil Raknes, førsteamanuensis og instituttleder ved Fakultet for ledelse og økonomi.

Vi vil gjerne høre fra deg!

Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.