Retorikk: Hva kan vi lære av Donald Trump?

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Kjell Terje Ringdal om Donald Trumps retorikk

Hva er det med mannen vi elsker å hate? Hva er årsaken til at en fyr det er vanskelig å like, får oppslutning av millioner av amerikanere? Det kommer til å gjøre vondt å skrive denne teksten.

Først den enkle delen: Donald J. Trump er klodens største løgnhals – og man kan undres over hvordan han får oppslutning. Det skal det svares på. Så det som gjør vondt: Han har funnet det vonde punktet hos enhver politiker i vår tid, noe er grunnleggende galt, og stadig flere velgere over hele verden opplever avmakt.

Tidligere president i Europakommisjonen Jean-Claude Juncker har sagt: «We all know what to do, but we don’t know how to get re-elected once we have done it.» Vi vet alle hva som må gjøres med den sosiale ubalansen, handel, forbruk, klimakatastrofen, de enorme forskjellene, men vi vet ikke hvordan vi kan bli gjenvalgt om vi gjør noe med det.

Betyr det at Trump tross alt er løsningen? Nei, han hverken vil eller kan løse de store problemene, men han har fornemmet den frustrasjonen som bobler i den amerikanske samfunnsgryta. Med andre ord, vi har å gjøre med en bløffmaker som vinner frem uansett hva han sier og hvordan han oppfører seg.

I første del skal vi svare på hvorfor. I siste del skal vi gi mannen rett i hans analyse av den fremvoksende frustrasjonen – og hva man da bør gjøre språklig og kommunikativt.

Jeg hørte vrøvl. De hørte en som forsto dem.

Begeistringsfenomenet fikk jeg oppleve da jeg var på et Trump-rally i en låve i Virginia foran forrige presidentvalg.

Jeg var omringet av tatoverte folk som så ut som om de skulle på et Harley Davidson-treff, og vanlige folk som kunne ha jobbet i kommunen her hjemme. Felles for dem alle var et samstemt raseri og en vilje til å bue og rope når Trump ba dem om det.

De buet på mediene, de klappet og lo når The Donald ropte «lock her up» (sett Hillary i fengsel!), og de knegget og lo av Trumps objektivt sett dårlige og sammenraskede tale.

Hvordan kan vi forstå denne hengivenheten til en mann som ikke vil folk vel? Han er en dystopisk figur som dypest sett kun er opptatt av seg selv og ikke søker demokrati, klimakamp eller rettferdighet. Tenkte jeg, der jeg sto omringet av den begeistrede flokk.

Hvorfor klappet ikke jeg, mens tusenvis av andre gjorde det?

Jeg hørte løgn. De hørte håp. Jeg hørte vrøvl. De hørte en som forsto dem. Jeg ristet på hodet, de så lyset. Og slik kan vi fortsette inn i den effektive løgnens karismatiske menighet.

Og her må vi hente frem ubehaget: Han er ikke løsningen, han er ikke det gjengen på låven trenger, men han har identifisert uroen og retter aggresjonen mot de som ikke har løst problemene.

Trenger ikke ha rett, han får rett

Det er nemlig slik at Donald J (J for Jesus?) Trump ikke bedriver politikk, han holder på med en massesuggerering av folk som ikke er på jakt etter forklaringer, argumenter og logiske sammenhenger.

De har funnet en leder, en som kan føre dem ut av egenopplevd elendighet og mistro. Lys i enden av tunnelen.

Denne lederen trenger ikke ha rett, han får rett. Denne skikkelsen trenger kun å konstruere bilder og historier som treffer tilhengerne i mellomgulvet. Et mellomgulv som er frustrert, rasende og oppgitt over en ond stat, et miserabelt liv og en grunnleggende tro på at verden trenger en opprydning.

Ut med mexicanere, bort med den konspiratoriske «deep state» som vil deg uvel, la oss bli kvitt transer, homser og annet kjønnsrot. La oss bli kvitt politikerne i DC, de fra sumpen som skattlegger deg i hjel – og kaller deg avskum. Han presenterer det enhver effektiv populist gjør: Han finner utgrupper det er lett å legge for hat.

De, tross alt, redelige politikere og medier, og du og jeg, kan argumentere for at Trump ikke er skikket, at han er dømt for voldtekt, manipulering av valgresultatet i Georgia og er siktet for opprør mot staten. De kan gjenta refrenget om en politisk drittsekk, men i den andre enden står hjorden med salige smil og tenker «han er min redning».

Trumpistene er troende uansett. Akkurat som medlemmer av kristne menigheter eller fotballsupportere. Rasjonelle argumenter eksisterer ikke i denne verdenen.

La oss se på hvordan vi kan forklare dette:

Følelser er viktigere enn rasjonelle argumenter

For det første: Løgn er effektivt. Filosofen Harry G. Frankfurt skriver i sin bok «Om bullshit» at denne formen for løgn er virkningsfull fordi bullshitteren har et iskaldt forhold til løgn og sannhet. Han bryr seg ikke, han er kun på jakt etter det som virker.

Trump er en bullshitter som bruker nøyaktig de argumentene han trenger der og da for å vinne eller komme seg videre. Og skulle han bli konfrontert med bullshittingen, bruker han enda et.

For det andre: Språkfilosofen Ludwig Wittgenstein forklarer språk med språkspill, der det å fremkalle følelser, angst, redsel – og håp – er viktigere enn rasjonelle argumenter.

Hvem bryr seg om statistikk og realiteter når man kan presentere bilder og frykt i folks hode? Uten å vite det er Trump en av Wittgensteins flinkeste elever: Han sørger for at vi ikke deler spillet. Han lager et annet spill: De (staten) er ikke på jakt etter meg, de er på jakt etter dere – og jeg er her for å beskytte dere. Glitrende ondt og smart.

For det tredje: Sosiologen Max Weber skriver om den karismatiske leder at hen må kontrollere narrativet, historien om lederen, og at vedkommende må kontrollere kanalene. Trump gjør begge deler. Grunnhistorien er klar: Alt de sier om meg, er jug. Og han sprer dette budskapet i alle de moderne kanaler (også sin egen Truth Social-plattform), på folkemøter, i intervjuer, i rettssalene han stadig frekventerer, på TV og så videre.

Over dette retoriske koldtbordet kan man drysse en dash aggresjon, en håndfull etnisk raseri, kvinnehat og en klype nostalgisk drøm om gamle dager da det var litt orden i sysakene.

«Make The World Great Again»?

Disse fenomenene sprer seg til resten av verden.

Her i Europa ser vi at autoritære ideer får fotfeste, at det bygger seg opp en dyp skepsis til de som styrer, i Tyskland stormer et nazistisk orientert parti frem (AfD), i Sverige har et iskaldt Sverigedemokraterna mer enn 20 prosent av stemmene, i Polen, Frankrike, England, Belgia, Østerrike og Finland ser vi at høyrepopulisme og autoritære ideer vokser frem. Europaparlamentet ser ut til å dreies i blåbrun retning.

Felles for dem alle? Effektive historiefortellinger, sterke, men ikke helt sanne historier om makt, avmakt og opplevd fortvilelse.

Og da burde man spørre seg hvorfor det er den ekstreme høyresiden som skal ha monopol på de mest effektive kommunikasjonsformene. Når velgere blir forledet til å tro at det er jøder, sigøynere, homser og innvandrere som er problemet, vet vi at det har virkning. Det viser historien.

Det finurlige her er at Sverigedemokraterna, Sannfinnene, AfD – og Donald Trump – har funnet en vinneroppskrift i påstandene om minoritetene og innvandringen som årsak til elendigheten.

Dermed går de etablerte partiene amok, noen vil til og med forby disse partiene, nekter å samarbeide, harselerer med dem og så videre. I stedet for å si at folks frustrasjon er riktig observert, mens løsningene er feil – og selv presentere løsninger.

For verden har alvorlige problemer med globalisering, utenforskap, fiendskap, klima, kriger og fordelingspolitikk. Det er et problem at jobber blir borte, at naturen forvitrer, og at polariseringen øker. Men disse problemene må løses ved hjelp av anstendig politikk – og effektiv kommunikasjon som kan fremkalle like mye følelser som den populistiske.

For Trump har ingen planer om å gjøre noe med dette. Men han har sett at folk er frustrerte.

Kunne vi i stedet ønske oss en ny caps med «Make The World Great Again»?

Tekst: Kjell Terje Ringdal, førstelektor, Institutt for kommunikasjon, Kristiania

Denne teksten ble først publisert i Aftenposten den 31. januar 2024 under tittelen "Hva kan vi lære av Donald "Jesus" Trump?"