Bedre tilgang til helsetjenester – hva betyr det, egentlig?

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Helsepolitikk

Denne teksten ble først publisert på Dagens Medisin den 14. August 2026 under tittelen “Slik definerer politikerne tilgang til helsetjenester”.

Når politikere lover bedre tilgang til helsetjenester, høres det ut som om de snakker om det samme. Likevel kan tilgang bety kortere ventetid, mindre reisevei, et lokalt tilbud som ikke forsvinner, en fastlege å gå til eller bedre sammenheng mellom tjenestene. 

Det er mer enn en språklig forskjell. Den som definerer problemet, legger også føringer for hvilke løsninger som fremstår som nødvendige. 

At tilgangen er sammensatt, er godt etablert i helsetjenesteforskningen. Klassiske og nyere rammeverk beskriver tilgang som et spørsmål om blant annet fysisk tilgjengelighet, tjenestetilbud, økonomi og om pasienter faktisk får hensiktsmessig hjelp.

For å undersøke dette har jeg sett nærmere på hvordan tilgang omtales i taler på Stortinget. Datainnsamlingen ommfatter 15.012 taler publisert gjennom ett år. I selve analysen avgrenset jeg materialet til perioden fra 6. januar til 19.juni 2026.

Deretter brukte jeg forhåndsdefinerte søkeord for å identifisere seks sider ved tilgang:

• Geografi og lokale tjenester
• Primærhelsetjeneste og kontinuitet
• Ventetider og kapasitet
• Personellmangel og rekruttering
• Rettigheter og valgfrihet
• Økonomiske barrierer

Etter tidsavgrensningen og søket etter disse ordene satt jeg igjen med 562 taler som inneholdt minst ett av søkeordene. Det er disse talene som inngår i analysen. En tale kunne inngå i flere kategorier. Det er viktig, fordi politikere ofte omtaler flere barrierer samtidig. Lang reisevei kan for eksempel være kombinert med svak kontinuitet eller lange ventetider.

Køen er bare én del av problemet

Geografi og lokale tjenester var den vanligste kategorien og forekom i 251 taler - det tilsvarer 45 prosent av talene hvor politikerne snakket om tilgang. Primærhelsetjeneste og kontinuitet forekom i 213 taler, mens ventetider og kapasitet forekom i 173. 

Dette utfordrer en debatt der tilgang ofte blir redusert til køer og ventelister. Ventetid er viktig, men beskriver bare én del av pasientens møte med helsetjenesten. 

En pasient kan få behandling innen fristen og likevel ha lang reisevei, miste et lokalt tilbud eller oppleve at ingen tar ansvar for overgangen mellom tjenestene. 

Politikere bør spørre hvilken tilgang som er forbedret, for hvem og i hvilken del av tjenesten. 

Samme ord, ulike problemer

Tilgang ble omtalt i 5,9 prosent av talene fra venstresiden, 5,2 prosent fra høyresiden og 4,3 prosent hos politikere fra sentrum.

Venstresiden omfatter Ap, SV og Rødt, sentrum omfatter Sp, V, KrF og MDG, mens høyresiden består av Høyre og Frp. Regjeringsmedlemmer er ikke med i sammenligningen. 

Det mest interessante skillet er derfor ikke hvem som snakker mest om tilgang. Det er hva de legger i begrepet. 

Høyresiden la større vekt på ventetider og kapasitet. Denne kategorien var 7,5 prosentpoeng mer fremtredende enn i materialet som helhet. Geografi og lokale tjenester var derimot 8,3 prosentpoeng mindre fremtredende. 

Venstresiden og sentrum viste et annet mønster. Geografi og lokale tjenester lå 5,1 prosentpoeng over den samlede fordelingen på venstresiden og 10,9 prosentpoeng over i sentrum. Venstresiden la også noe større vekt på primærhelsetjeneste og kontinuitet. 

Figuren viser dermed ikke hvem som bryr seg mest. Den viser hvilke sider av tilgangsproblemet hver blokk gir mest plass. 

Uenigheten begynner før løsningene

Det er her analysen blir mest interessant. Partiene tilbyr ikke bare ulike løsninger på det samme problemet.

De beskriver også problemet på forskjellige måter. 

Når tilgang først og fremst forstås som et spørsmål om ventetid, blir kapasitet, effektivitet og organisering naturlige svar.

Når det forstås som et geografisk problem, flyttes oppmerksomheten mot avstand, lokalsykehus og desentraliserte tjenester.

Når kontinuitet står i sentrum, handler debatten mer om fastleger, koordinering og overganger mellom tjenestene. 

Det betyr ikke at én forståelse er riktig og de andre feil. En pasient kan møte flere barrierer samtidig. Lang reisevei kan komme i tillegg til svak kontinuitet eller lang ventetid. En forbedring på ett område kan derfor skjule at tilgangen fortsatt svikter et annet sted i pasientforløpet. 

Derfor trenger vi et mer presist språk i helsepolitikken. Politikere, helseledere og medier bør ikke bare spørre om tilgangen er blitt bedre. De bør spørre hvilken tilgang som er forbedret, for hvem og i hvilken del av tjenesten. 

Analysen viser hvordan politikerne snakker om tilgang. Den måler ikke om helsetjenestene faktisk er gode eller tilgjengelige. Likevel peker den på noe grunnleggende: God helsepolitikk begynner ikke bare med riktige svar, men med en presis beskrivelse av problemet. 

Tekst: Roy Aulie Jacobsen, PhD candidate, Fakultet for ledelse og økonomi.

Referanser:

Penchansky, R., & Thomas, J. W. (1981). The concept of access: Definition and relationship to consumer satisfaction. Medical Care, 19(2), 127–140. https://doi.org/10.1097/00005650-198102000-00001  

Gulliford, M., Figueroa-Munoz, J., Morgan, M., Hughes, D., Gibson, B., Beech, R., & Hudson, M. (2002). What does ‘access to health care’ mean? Journal of Health Services Research & Policy, 7(3), 186–188. https://doi.org/10.1258/135581902760082517  

Levesque, J.-F., Harris, M. F., & Russell, G. (2013). Patient-centred access to health care: Conceptualising access at the interface of health systems and populations. International Journal for Equity in Health, 12, 18. https://doi.org/10.1186/1475-9276-12-18  

Vi vil gjerne høre fra deg!

Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.