Fra TikTok til militærfengsel: Slik jobber krigsjournalister

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Journalistikk 

Hvert år står journalistikkstudenter ved Høyskolen Kristiania overfor en av studiets vanskeligste utfordringer: å dekke krig og konflikt på en måte som informerer uten å avhumanisere, som engasjerer uten å manipulere, og som gir rom for kompleksitet i en medievirkelighet som stadig trekker mot enkle fronter. 

Det er ikke en øvelse i teori. Det er journalistikk på ordentlig, med ekte kilder i reelle konfliktsoner, og med de etiske dilemmaene det innebærer. 

Fra Russlands anneksjon av Krym i 2014, gjennom fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022, og nå inn i det som mange beskriver som en av de mest komplekse og polariserte konfliktene i vår tid: krigen i Gaza og de okkuperte palestinske områdene.  

For studentene ved Kristiania er dette ikke fjerne hendelser. Det er eksamensoppgaven.  

I år har de fulgt hva som skjer i Russland, Ukrainia, Sudan, de okkuperte palestinske områdene og Israel, for å nevne noen kriger og konflikter i et år med det høyeste antallet på lenge. 

En veileder som verktøy 

Bak årets eksamensoppgave i emnet ligger en veileder i konstruktiv journalistikk i krig og konflikt, som jeg har utviklet som et metodisk rammeverk for nettopp denne typen arbeid. 

Veilederen bygger på blant annet mine egne erfaringer som utenriksjournalist og medieleder for Røde Kors i Norge og i Midtøsten. Den tar opp noen av de viktigste lærdommene om konstruktiv og løsningsorientert journalistikk fra blant annet USA og europeiske land som Danmark og Norge. Disse landene har lenge hatt dedikerte miljøer og metodisk utvikling av denne journalistiske metoden – den brukes i mange ulike journalistiske fagområder. 

Veilederen utfordrer den klassiske krigsrapporteringen på flere grunnleggende punkter. Den ber journalisten ikke bare spørre «hva skjedde?», men «hva nå, og hvem prøver å gjøre noe bedre?»  

Den minner om at militære og politiske eliter har dominert krigsdekningen i tiår, og at kvinner, sivile, fordrevne og lokale organisasjoner sjelden slipper til med egne stemmer.

Den advarer mot dehumaniserende språk og mot den falske tryggheten som ligger i å redusere alt til «to sider» i en konflikt. 

Kanskje viktigst av alt: den ber studenten stille seg selv spørsmålet «hvem tjener på hvilke historiefortellinger?», også når de selv er i ferd med å skrive dem. 

Årets vinnertekst blant eksamensbesvarelsene viser med stor tydelighet hva det kan bety i praksis å internalisere punktene i veilederen. 

Slik jobbet journaliststudenten 

Ragnhild Nyhammer har skrevet årets vinnertekst. Vinklingen er umiddelbart sterk: to unge mennesker, begge med dype bånd til Israel, begge fanget i den samme konflikten, men på radikalt ulike måter. Ruby Amouyal (20) reiste frivillig fra Australia for å verve seg til IDF (Israel Defence Forces). Yuval Pellego (19) satt 130 dager i militærfengsel for å nekte å delta. 

Det er en klassisk «motpoler»-konstruksjon, men det som løfter teksten over det skjematiske, er to ting: kildearbeidet og blikket.  

Ruby og Yuval representerer ikke to sider i en propagandafortelling

Begge kildene er nådd direkte av studenten – Ruby via TikTok, Yuval via e-post. Det høres enkelt ut, men er det ikke.

Arbeidet krevde den utholdenheten og tålmodigheten som veilederen etterspør. Studenten forsøkte først å nå unge iranere, men fikk ikke kontakt på grunn av internettrestriksjoner.

Hun hadde en potensiell kilde på plass i Israel, men tok en etisk beslutning om å droppe henne da hun viste seg å være under 18 og foreldres samtykke uteble.

Først kvelden før innlevering kom svaret fra Yuval – den motvekten som ga artikkelen den kompleksiteten den trengte. 

At dette beskrives åpent i refleksjonsnotatet, er i seg selv et konstruktivt journalistisk grep. Veilederen er tydelig på at transparens om metode og kildearbeid er en del av integriteten, ikke bare et vedlegg til den, og noe vi bør bruke mer av i journalistikken for å bygge tillit til våre metoder og journalistiske valg. 

Menneskene bak frontlinjen 

Studenten Ragnhild gjør noe i selve teksten som fortjener særlig oppmerksomhet: Hun lar Ruby og Yuval være komplette mennesker, ikke symboler.

Ruby er ikke en naiv idealist som blindt støtter en okkupasjonsmakt. Hun er en ung australsk kvinne som kjenner vekten av støvlene, sover i køyeseng med soldater hun ikke kjente for seks måneder siden, og beskriver kampen om å mestre hebraisk. Hun er, som hun selv sier, «IDF sin eiendom» – men hun har valgt det. 

Yuval er heller ikke en heroisk samvittighetsnekter uten nyanser. Han setter sin egen lidelse i perspektiv, peker på palestinske medfanger som har det langt verre, og erkjenner at hans protest er liten i det store bildet. Han drømmer om et Israel der jøder og palestinere kan leve side om side, men han vet at han er en minoritet i sitt eget land. 

Veilederen ber om at vi unngår enkle dikotomier, at vi viser dilemmaer og avveininger, at vi ikke rammer inn mennesker som «gode mot onde». Den teksten Ragnhild har levert, gjør nettopp det.  

Ruby og Yuval representerer ikke to sider i en propagandafortelling. De representerer det som skjer med enkeltmennesker når historiens tyngde legger seg over dem. 

Kjønn som bevisst valg 

Et annet grep studenten selv reflekterer over, er valget om å ha en kvinnelig hovedkilde. I krigsrapportering dominerer menn som intervjuobjekter, som stemmer, som handlingens subjekter.  

Ved å la Ruby stå i sentrum av en IDF-sak, utfordrer journalisten dette mønsteret. Rubys erfaringer, tapet av privatliv, den emosjonelle og mentale belastningen og bruddet med venner ved plutselige omstasjoneringer, gir et innblikk i militærtjeneste som sjelden synes i de store krigsbildene. 

Det er konstruktiv journalistikk i praksis: ikke som feelgood-reportasje eller løsningsjournalistikk i overflatisk forstand, men som et bevisst valg om hvem som får komme til orde, og hva slags kunnskap det skaper. 

Hva studentene bringer med seg 

Det Kristiania gjør med dette emnet, er å trene kommende journalister i å forstå sin egen posisjon, sine egne fordommer og sin egen makt til å forme hvordan andre mennesker blir sett.  

Veilederen er ikke en oppskrift, eller en sjekkliste. Den er en samvittighet. Og et journalistisk verktøy og veikart som kan utvikles hele tiden. 

Ragnhilds tekst er et godt eksempel på hva som skjer når studenter tar den konstruktive journalistikken med seg inn i arbeidet, vurderer hvert eneste kildevalg, hvert bilde, hvert ord de velger å la stå. 

Det er det journalistikk i ytterste konsekvens handler om. 

Tekst: Jon Martin Larsen, høyskolelektor og doktorgradsstipendiat, Fakultet for ledelse og økonomi, Kristiania.

Vi vil gjerne høre fra deg!

Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.