Det er ikke nok å gratulere med dagen. Lær samisk! 

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Samenes nasjonaldag

Det var en gang to samer som skulle kjøre båt over en fjord. De sto på dekk og snakket samisk sammen. En tredje person kommer gående forbi og de to kameratene slår øyeblikkelig over til norsk.

Som om de skammet seg over å være samer.

Omtrent slik skriver Harald Eidheim om samene i 1960-årene.  

Noen tiår senere ble det i Stortinget besluttet et “lovlig fattet vedtak”. Altaelva skulle demmes opp for kraftproduksjon. Det var i prinsippet menneskene i nasjonalstaten Norge som bestemte utbyggingen, ved at borgerne velger sine representanter til å foreta slike beslutninger. Stortinget ble dermed gitt myndighet til å ta beslutninger på vegne av folket.  

Som Sylvi Listhaug sa det i 2025 om Fosensaken: «Vi kan ikke la én del av befolkningen overkjøre resten.» Les: «Vi kan ikke la et annet folk enn det norske bestemme.»

Slik er det å leve som urfolk, som undertrykt. Overgriperne har sjelden selvinnsikt.  

Teltet og Tinget 

I begynnelsen av 1980-årene satte noen aktivister opp et sametelt – en lavvo – foran Stortinget som en protest mot utbyggingen av Alta-vassdraget.

Det lille teltet foran det Store Tinget hadde stor symbolsk betydning for de hendelser som skulle komme i kjølvannet av utbyggingen. Sameteltet symboliserte de undertrykte samenes kamp mot det store flertallet som på sin side ble klar over at de var nordmenn.  

Størrelsene på teltet og Stortinget viste også klart hvilken maktforskjell det er mellom de to gruppene. Historien om nordmenns behandling av samene ble brakt fram i dagen.  

Da en gjeng med samer satte seg til å sultestreike for å få endret «det lovlig fattede vedtaket», ble nordmenn splittet. Noen mente at samenes rettigheter ble overkjørt. Andre holdt fast ved at vedtaket var demokratisk fattet, og at kraften kom hele samfunnet (Norge) til gode.  

Kampen flyttes nordover  

Senere, da kampen ble flyttet til Alta, og de som protesterte lenket seg sammen for å hindre anleggsarbeidet, endret saken karakter. Da var de ikke lenger undertrykte samer i hovedstaden, men «yrkesdemonstranter» langt borte som drev med ulovligheter, og kunne betraktes som kriminelle. Begynnelsen på slutten av historien var at motstanderne tapte kampen, og elven ble demmet opp.  

Selv om samene tapte kampen i første omgang, skulle konsekvensene bli ganske omfattende.

Noen år senere ble Sametinget bygget. Ingen skulle trenge å sette opp telt foran Stortinget igjen. På valgdagen har vi nå sendinger fra «samevalget» med hvit skrift på blå bakgrunn som viser hvor mange i hvert distrikt som har stemt på «same AP» eller «same SP». Alt på plass. 

En flaggstang må brukes  

Men å være same skulle fortsatt vise seg å være vanskelig. Fornorskningen hadde gjort sitt. Mange hadde tonet ned samiskheten. De var flaue over foreldrene sine. Giftet seg med nordmenn. Visste ikke riktig om de var samer.  

Som nordmenn, som enkeltindivider, har vi plikt til å bøte på overgrepene

Men nå hadde de et flagg, da skulle vel alle være fornøyde.

Så lett er det ikke. Da samene fikk sitt flagg, fikk de samtidig en flaggstang. Denne stangen er en helt bestemt måte å vise tilhørighet på. Stangen krever bruk hvis det skal være noe vits i den. Den skal heises opp og passes på. Det skal velges personer som skal representere flagget på forskjellige arenaer der representanter samles.  

Resultatet er en representasjonell identitet, tilpasset arbeidstid, ferie, marked og skoleplikt. Institusjoner som nasjonalstaten har felles og som gjør dem langt likere enn forskjellene på fargen flaggene måtte ha.  

Kultur er ikke noe man har 

Kultur er noe man gjør. Samenes kulturelle praksis var engang knyttet til forskjellige handlinger eller ritualer. Som trommen sjamanene brukte for å skape transe.  

Gjennom likestillingen, og de rettigheter som samene fikk, skjedde det samtidig en assimilasjon med storsamfunnet som ingen satte ord på. Samekulturen befant seg plutselig på en scene. Relasjonen ble dermed endret. Formen gir andre måter å samhandle på.

Sametrommen er nå på en scene, som hvilket som helst annen teatralsk uttrykk.  Det er forbruk av kultur, basert på markedsprinsipper og forholdet mellom arbeidstid og fritid.

Samenes kunstform blir kategorisert i forhold til den overlegne kulturs perspektiver. Den samiske kultur som nå reiser rundt på festivaler er «etnisk». Og kan følgelig selges og markedsføres med den merkelappen, sammen med andre sjablonger av fargerike kulturelle uttrykk.  

Følgelig kommer det en mengde turister for å se på samisk kultur. Samene, som for lengst kjører snøscooter og bor i hus, kler seg opp i kofte, setter opp en lavvo for turistene og selger suvenirer.   

Hva gjør vi nå?

Som nordmenn, som enkeltindivider, har vi plikt til å bøte på overgrepene. Det første er å lese Sannhet- og forsoningskommisjonens sluttrapport. Det er et særs godt grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner.

Hvis du ikke er i stand til å lese rapporter kan du lese Sameproblemet, en glitrende roman av Kathrine Nedrejord. Den ga meg en skam jeg fortjener.  

Og det er nettopp derfor vi burde gjøre mer. Som samfunn bør vi gjøre mer enn å kun anerkjenne og feire den 6. februar. For vi kan reversere fornorskningen ved å spre det samiske språket. Samisk bør være obligatorisk i hele landet, og førstespråk i Finnmark og Nord-Troms.  

(Og hvis man ikke vil lære samisk, får man reise tilbake der man kom fra!) 

Denne teksten ble publisert hos Klassekampen den 6. februar 2026 under tittelen "Gjør samisk obligatorisk."

Referanser:

Eidheim, H. (1969) When Ethnic identity is a social stigma, I Ethnic groups and boundaries. Universitetsforlaget, Oslo. . s. 39-57. 

Sannhets- og forsoningskommisjonen (2023) Sannhet og forsning - grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett mot samer, jvener/norskfinner og skogfinner. 

Tekst: Runar Døving, professor, School of Communication, Marketing and Leadership, Kristiania.

Vi vil gjerne høre fra deg!

Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.