Retorikk: Fra "barskyting" til "terrorangrep"

Mann holder pistol i magehøyde
Ord betyr noe. Særlig journalister som dekker terror og konflikt må passe på at de ikke løper terroristenes ærend ved å underspille det som faktisk skjer, skriver artikkelforfatteren.Foto: istock / Manuel-F-O
  • Skrevet av

  • Sist oppdatert

    4. april 2024

  • Kategori

  • Tema

    • Journalistikk
    • Retorikk
  • Skrevet av

  • Sist oppdatert

    4. april 2024

  • Kategori

  • Tema

    • Journalistikk
    • Retorikk

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Jon Martin Larsen om journalisters ordvalg 

Det er 9. mars 2024, og jeg åpner Aftenposten. På side 38 i avisen er stikktittelen på hovedsaken «Barskytingen i Oslo».

Fire dager senere, når rettsaken mot den terrortiltalte Zaniar Matapour har startet, er stikktittelen endret til «Terrorangrepet 25. juni».

Det er de samme erfarne journalistene som har skrevet sakene. Men ordene fra 9. mars, «barskytingen» og «masseskytingen», er 13. mars endret til «angrep» og «terror».

Begrepet "terror" innebærer plassering av ansvar

Når Aftenposten endelig, den 13. mars, kaller det som skjedde 25. juni 2022 for «terrorangrepet», er det en beskrivelse som inneholder en anerkjennelse av det som skjedde og en plassering av ansvar. Det er god journalistikk.

God journalistikk bør avdekke hva som har skjedd og plassere ansvar. Det neste steget er å avkreve svar og løsninger.

Til det kreves det kunnskap om hvordan terrorisme og ekstremisme oppstår og får utfolde seg, kunnskap om konsekvensene av terror og ekstremisme, og kunnskap om hvordan det er mulig å bekjempe terrorisme.

Journalistutdanningen tar opp terror og konflikt

Det er blant annet det Per Christian Magnus og Eiliv Frich Flydal etterlyser i sin kronikk her i Medier24: «Slik undervisning finnes ikke, etter hva vi vet, ved noen journalistutdanninger i Norge eller andre land», skriver de. De tar feil.

Samme uken diskuterte jeg blant annet Aftenpostens dekning med mine journalistikkstudenter. I et eget fag om internasjonal journalistikk som dekker terrorisme, væpnede konflikter, krig, radikale og ekstremistiske grupper og miljøer, og sikkerhet i kildearbeidet og i felt.

Dette faget har vi hatt som en del av journalistutdanningen i over ti år, som en sentral del av både opplæringen i praktisk journalistikk og som en del av samfunnsfagene. Dette har jeg skrevet om for Medier24 tidligere.

Studentene blir forberedt på å dekke terror

Mange av Kristianias journalistikkstudenter arbeider allerede i riksmedia mens de studerer. Minst to av mine studenter, som nå har dette emnet, har dekket terror allerede – på en eller annen måte.

Da jeg startet undervisningen, var det en håndfull studenter som mente de kunne klare å dekke terrorisme og ekstremisme på norsk jord eller et annet sted. Etter seks timer med undervisning svarte et stort flertall at de føler seg bedre forberedt til å dekke terror og ekstremisme.

«Jeg har fått kjenne på den uviten om hva eller hvem jeg møter i felt», skriver en i tilbakemeldingslappene jeg av og til deler ut etter slike økter. Jeg har fått tillatelse til å gjengi kommentarene.

«Verden er mye farligere enn antatt», skriver en annen.

«Jeg har fått mer respekt for journalistyrket. Jeg vil jobbe med dette», mener en annen student. Flere skriver rett ut at de ønsker å jobbe med terror og ekstremisme og vil vite mer.

«Spennende økter, som ikke ligner noen annen økt vi har hatt før», skriver en.

Research er viktig

De fleste studentene understreker også viktigheten av å forberede seg og å gjøre god research underveis.

At de får tid til god research, tid til forberedelser og mulighet for å bearbeide og  forstå mer underveis i arbeidet. Tid til å stoppe opp og få støtte og mer kunnskap.

«Hvordan zoome ut fra alt som skjer og fokusere på den virkelige historien?», spør en student.

Man må ta vare på seg selv og andre

Overraskende mange hadde også sterke refleksjoner om å ta vare på seg selv:

«Jeg forstår at feltarbeid ender oftere med løse tråder og traumatiske minner enn løsninger», skriver en. «Finn kollegaer å stole på, og snakke med», skriver en annen.

En understreker også at det er viktig å «få leserne til å forstå hvordan det er for hen å jobbe i felt».

Overraskende mange hadde også sterke refleksjoner rundt deres egen rolle som journalister, og om å ivareta mennesker som er utsatt for terror og ekstremisme.

«Jeg kan gå trygt hjem etterpå, men jeg har akkurat beskrevet noen folks hverdag», skriver en. «Det blir viktig å skille jobb og privatliv», skriver en annen.

«Tankevekkende. Betydningsfullt. Utfordrende. Insisterende. Nødvendig», oppsummerer en student.

Når de aller fleste studentene understreker behovet for kunnskap og innsikt i terror og ekstremisme, innebærer det også kunnskap og innsikt i hvordan de skal formulere seg riktig om hendelsene de kan komme til å stå overfor.

Konsekvensene av journalistenes dekning

Jeg bidrar gjerne i arbeidet videre sammen med Per Christian Magnus og Eiliv Frich Flydal, og vil understreke at dette også handler om studentene våre. Det handler også om ofrene. Om de utsatte. Om de overlevende og hva de møter hver dag i mediene.

Mine studenter har såvidt startet på veien, og med spørsmålene om hvorvidt de skal bruke ordene «barskytinger» eller «terrorangrep». Hvordan de som journalister skal stille noen til ansvar og beskrive løsninger.  Hvordan de skal forstå konsekvensene av sin egen dekning av terrorisme og ekstremisme, som også hører med i undervisningen og opplæringen verden krever av oss nå.

Aftenpostens artikler den 9. mars og 13. mars er bare to ørsmå eksempler på utfordringene vi må ta tak i, i norske medier og i norske journalistikkstudier fremover.

Det kan være at mediene og journalistene våre løper terroristenes ærend ved å underspille det som faktisk skjer og å underspille konsekvensene for de som er utsatt.

Ordene betyr noe. Fordi ordene 9. mars ikke anerkjenner skeives opplevelse av det som skjedde natt til 25. juni 2022, og heller ikke gir en riktig beskrivelse av tiltalen, rettsaken og motivet som er lagt til grunn.

En barskyting vekker ikke et storsamfunn, men kan likevel såre en hel minoritet. Terror inneholder ansvar og oppfølging.

Tekst: Jon Martin Larsen, phd-kandidat, Institutt for kommunikasjon, Kristiania.

Denne teksten ble publisert på Medier24 den 2. april 2024 under tittelen "Aftenpostens artikler 9. og 13. mars er ørsmå eksempler på det vi må ta tak i". 

Vi vil gjerne høre fra deg!      

Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.  

Siste nytt fra Kunnskap Kristiania

  • Retorikk: Bank uten nåde
    Kunnskap Kristiania

    Retorikk: Bank uten nåde

    Det er en politisk beslutning å la bankene bli store og grådige. Det kan også være en politisk beslutning å gi folk banker av den typen de vil ha.
    Les mer
  • Scandinavian responses to a crisis
    Kunnskap Kristiania

    Scandinavian responses to a crisis

    A unified, well-communicated approach rooted in a country's socio-political context is paramount in steering through crises.
    Les mer
  • Hva kan kunstig intelligens bety for deg og din karriere?
    Kunnskap Kristiania

    Hva kan kunstig intelligens bety for deg og din karriere?

    Alle må kunne bruke noen KI-verktøy. Men visse oppgaver i arbeidslivet vil aldri kunne utføres av maskiner.
    Les mer
  • Fallende IQ og flere psykiske plager: Er gen Z den fortapte generasjonen?
    Kunnskap Kristiania

    Fallende IQ og flere psykiske plager: Er gen Z den fortapte generasjonen?

    Vi ser en skremmende økning i selvmordstanker, angst og depresjon blant unge mellom 18 og 25 år. I tillegg faller IQ-en.
    Les mer