I grenseland mellom sannhet og diktning

KUNNSKAP KRISTIANIA: Kunstnerisk forskning
Hva slags sannhet søker vi når vi skildrer historiske hendelser og personer? Hvordan kan det ha vært å være i den unge Henrik Ibsens sko? Hvordan så hans indre verden ut?» Dette har professor Siri Senje fått 6 millioner fra Kunnskapsdepartementets Program for kunstnerisk utviklingsarbeid (PKU) til å forske på.

– PKU er gullstandarden for kunstnerisk forskning i Norge. Det er første gang Kristiania har fått tildelt slike midler, så nå har vi brutt glasstaket, sier Senje.

Da nyheten tikket inn om alle millionene i midten av mars, var gleden overveldende. Siden ingen tidligere har fått støtte for skrivekunst, var hun mest av alt forberedt på et avslag.

 Kan ikke leve uten fortellinger

– Dramaserien er vår tids mest utbredte fortellerform. Vi kan ikke leve uten fortellinger, det er den  menneskelige måten å forstå livet på. Både det onde og det gode vi opplever, sier Senje.  Hun er en av tre manusforfattere som skal jobbe med prosjektet Writing the Writer – an exploration of truth vs. fiction in the biographical screenplay genre, i tre år.

– Historier filtrert gjennom en forfatters dikteriske fantasi frembringer en annen type kunnskap om subjektet enn den rent faktabaserte, kunnskap vi kaller affektiv, eller emosjonell, påpeker Senje.

Hun forteller at teamet også skal forske på alternativ manusutvikling og metodikk, dette via et samarbeid med selskapet Maipo A/S.

Hva er egentlig sant?

Det at dramaserien også er blitt en viktig kilde til historisk kunnskap byr på sine utfordringer. Du har sikkert lurt på det selv når du har sett serier som The Crown om Queen Elizabeth II, eller Netflixserien Vikings. Skjedde dette egentlig i virkeligheten, eller? Det er høy temperatur i debattene som kretser rundt det store spørsmålet: Hva er sant og hva er diktning?

Senje og de andre forskerne har derfor en viktig oppgave å gjøre når de skal utforske de etiske aspektene og samspillet mellom fakta og fiksjon som forekommer når en historisk karakter blir gjenskapt.

Et mål for forskerteamet er å løfte den kunstneriske og etiske refleksjonen i dette spenningsfeltet mellom fiksjon og fakta, og bidra til mer kunnskap og bevissthet.

Tråkker i et minefelt

Senje vet at de tråkker i et slags minefelt og det gjør det ikke desto mer spennende. Hun er også fornøyd med at temaet de tar opp engasjerer bredt; for hvem ser ikke på dramaserier i dag.  

Siden dette dreier seg om kunstnerisk forskning, er utviklingen av et nytt seriemanuskript den sentrale metoden i prosjektet. Dramaserien «Født til Kunstner», omhandler ingen ringere enn dramatikeren Henrik Ibsen og hans mest turbulente livsår. Det kunstneriske sluttproduktet består av en iscenesatt lesning av manuskriptet og et eksperimentelt bokverk der manuskriptet utgis.

Senje påpeker at det er uheldig at begrepet «kunstnerisk utviklingsarbeid», fremfor det internasjonale begrepet «kunstnerisk forskning», er valgt som betegnelse av norske utdanningsmyndigheter. Hva betyr egentlig «kunstnerisk utviklingsarbeid»? Er ethvert kunstverk som utvikles i seg selv forskning? Dette er ikke en klar beskrivelse, og gjør at kunstnerisk forskning kan oppfattes som om den tilhører et slags B–lag.

– På engelsk heter det for eksempel artistic research, det er bare i Norge det kalles kunstnerisk utviklingsarbeid. Jeg er redd det bare fører til enda flere uklarheter rundt hva kunstnerisk forskning er. Den representerer jo vitenproduksjon som all annen forskning, bare med en annen metode.

Kan ikke endre historiske fakta

Debattene som oppstår mellom kunstnere og historikere om historiske dramaserier synes Senje lett kan bli overfladiske og vulgære. Men selv kan hun stå for en ting: Det å faktisk endre på historiske hendelser, slik det ble gjort i serien Atlantic Crossing, om Kronprinsesse Märtha og kongefamilien opplevelser under 2. verdenskrig, er å gå for langt.  

– Her framstilles det som om kronprinsessen hadde så stor politisk innflytelse at hun klarte å overbevise Roosevelt om at Amerika måtte gå inn i 2. verdenskrig. Dette er en sensasjonalistisk omskrivning av virkeligheten.

Senje har tidligere skrevet en dramaserie om Henrik Ibsen for NRK, En Udødelig Mann, som dekker årene fram til Ibsen var 21 år.
– Da ga jeg meg selv et regelverk; jeg skal aldri skrive om noe som ikke kunne ha skjedd. En har et slags faktuelt skjelett, og har frihet innenfor det.

– Men i likhet med min hovedperson så er jeg forfatter, dette er ikke dokumentar. Jeg kan ikke skrive om Ibsen på trattoria i Roma uten å anvende dikterisk fantasi.

Ibsen er ingen "Prince Charming"

Han som gjerne betegnes som Norges største internasjonale kjendis, tar en stor del av Senjes tankekraft for tiden. Ikke det at hun ikke engasjerer seg i andre ting, som alt fra undervisning til miljø– og klimakrise. Men under praten i Kristianias lokaler i 6. etasje i Urtegata, der den ene veggen er et vindu med spektakulær utsikt til Grønland og Oslo sentrum, så dukker Ibsen opp igjen og igjen.

Hun snakker så levende om han at det er som om dramaserien allerede utspiller seg mellom oss på kontoret. Samtidig gir Ibsen henne noen kvaler.  

– Han er ikke akkurat Prince Charming, slik som for eksempel Bjørnson var. Egentlig virker han ganske usympatisk.  Han hadde et barn utenfor ekteskap som han ikke tok seg av, han kastet kone og barn ut av leiligheten for å kunne skrive.

Og på Circolo Scandinavo i Roma finnes det en protokoll der en misfornøyd Ibsen har registrert en rekke klager på små bagateller i den skandinaviske foreningens hverdagsliv.

Ble tidlig voksen

Professoren ble tidlig voksen. Hun ble født på Oppsal og vokste opp i et rekkehus tett ved Østmarka.

– Det er nå en gang slik at mange aktører på kunstfeltet har base på Oslo vest. Selv flyttet jeg hjemmefra da jeg var 16 mens jeg gikk på dramalinjen på Hartvig Nissens skole. Foreldrene min var i sjokk, de var sikre på at jeg ville komme tilbake! Men jeg ville ha «a room of my own», og ikke dele ett rom med mine to søstre.

For å få det til å gå rundt og kunne betale den månedlige hybelleien på 300 kroner, måtte hun vaske tre ganger i uka hos eldre på Frogner.

Hun ble egentlig voksen før det, hun forteller at hun ble mobbet på barneskolen. Men det gjorde henne også mer selvstendig, og kanskje vekket det utferdstrangen. Slik som Ibsen måtte hun ut av Norge fordi her var det for små kår.

Dro fra janteloven til  "yes you can"

Senje dro til USA for å studere da hun var 19 år, valget falt på en  Bachelor i Theatre Arts ved University of Minnesota. Det var full klaff, og hun trivdes så godt at hun ble der helt i ni år, fram til 1985. I Norge var det jantelov, knapt én kafe i hele Oslo, og få utdanningsmuligheter innen film og teater.

– Den amerikanske ånden var litt som klisjeen tilsier det. Den var dynamisk og energisk, veldig «yes, you can!»

Hun sier, men litt mumlende for seg selv som om hun er redd for å vekke for mye medlidenhet, at hun skjønner seg på hvordan det måtte være for Ibsen å leve på sultegrensen.

– Det var egentlig helt utrolig at jeg klarte meg. Jeg fikk ikke noe som helst i lån eller studiestøtte, og måtte i tillegg betale skolepenger.

Strikket gensere og solgte blodplasma

Hun leide et rom uten kjøkken, og satte en stor parentes rundt et sunt og næringsrikt kosthold for en stund. Senje ramser opp de tre jobbene hun hadde:

– Jeg jobbet på bar illegalt om natta, solgte blodplasma og strikket gensere.

Men heller ikke en stabeis som Senje kunne holde på med å selge blodplasma resten av livet før det gikk på helsa løs. Heldigvis står lykken den kjekke bi. Det amerikanske systemet premierer de flinke, og etter hvert fikk hun stipender som dekket skolepengene. Da hun begynte på mastergraden fikk hun jobbe som vitenskapelig assistent.

Det Amerika hun ble kjent med på 70– og 80–tallet som ga en følelsen av frihet og at alt er mulig, er hun redd ikke finnes lenger. Oslo på sin side har vokst ut av janteloven og sin tidligere provinsielle form.

Så i dag kan hun ikke tenke seg en bedre by og et bedre land  å bo i. Hun synes at nordmenn generelt klager alt for mye, vi vet ikke hvor bra vi har det.  

Det bor en miljøverner i Senje

– Det jeg liker ved vår tid er mangfoldet, muligheten til å tenke fritt! Men det har blitt innskrenket de siste årene. Debattklimaet er blitt polarisert og hatsk, noe som gjør at mange holder meningene sine for seg selv. Hun legger til, med stort alvor:

– Det er en ekstremt krevende tid vi lever i med krig i Europa, klima og naturkrise.

Det bor en miljøverner i Senje. Den er egentlig ganske radikal, og kritiserer de fleste partier for å snakke for mye om kjøpekraft. Det eneste som kan redde klimaet og naturmangfoldet er nullvekst og at vi alle skjærer kraftig ned på forbruket, argumenterer hun.

Utnevnt som merittert underviser

En av de store oppgavene hun fikk da hun ble ansatt ved Kristiania i 2016 var å utvikle enn Bachelor i manus. Det var en bratt læringskurve. Det var første gang hun gikk inn i en så forpliktende pedagogisk rolle. Doktorgraden som hun gjorde ferdig i 2013 åpnet mange dører, og ga en inngang til kunstnerisk forskning.

Hun landet med begge beina godt plantet på jorda. I februar 2020 ble hun utnevnt som merittert underviser ved Kristiania.

– Studentene lærer håndverket, metoder for hvordan de skal utvikle filmmanus. Men om en ikke også kan besvare hvorfor en gjør det en gjør, hva som er den opprinnelige impulsen og motivasjonen bak, da er det lite verdt.

Hun er svært opptatt av studentene sine.
– Jeg ser en psykologisk tanderhet og en sårbarhet blant unge som jeg mener er av ny dato og til dels skyldes utsattheten som skapes gjennom sosiale medier.

Desto mer viktig blir det å få til god stemning i klasserommet

– I et kreativt yrke er det viktig å ta vare på barnet i seg. Om jeg får folk til å le sammen i klasserommet så er mye gjort. Det er balsam for sjelen.

Historiefortellere har et ansvar

Men hvorfor nettopp Henrik Ibsen? Senjes interesse for dikteren ble vekket allerede på Hartvig Nissens skole, der skuespiller og dramalærer Maja Lise Rønneberg formidlet Ibsens Gjengangere til 16–åringene på dramalinja med glødende engasjement.

Hun beskriver Ibsen som en stor og nådeløs menneskekjenner. Hans karakterer har en dybde og en kompleksitet som overgår det meste. Så kalte han seg også «portrettmaler» og benektet ethvert politisk engasjement, for eksempel i kvinnesaken.

Engasjementet hennes for å forske på det biografiske seriedramaet bunner også i samfunnsansvar.

– I dag er film og serier det mest utbredte mediet vi har for å formidle historie til mennesker. Det er mange fler som ser serier og filmer, enn som leser bøker. Det gir oss som historiefortellere et ansvar, sier Senje.



Vi vil gjerne høre fra deg!   
Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.