Fire grep kan hindre frafall i norsk idrett

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Treningsvitenskap

Norges hylles som verdens beste idrettsnasjon med en unik evne til å kombinere toppidrett og breddeidrett. Mantraet er flest mulig, lengst mulig. Dette glansbildet stemmer dårlig med virkeligheten. Mens mer enn ni av ti norske barn driver med barneidrett, er det bare én av tre 18- åringer som driver med organisert idrett. Færre enn én av ti voksne er aktive medlemmer i et idrettslag. Det gjør Norge til en av verdens verste frafallsnasjoner. Kan vi snu den negative trenden?

Gode barneidrettsmiljøer skaper idrettsgleden de fleste har kjent på. Selv om mange har hatt glede av ungdomsidretten, er det dessverre minst like mange som har dårlige minner fra ungdomsidretten. Press, mangel på mestring, dårlige trenere, liten trivsel og ugunstige treningsforhold er ting ungdommen nevner i frafallsundersøkelser. Med bakgrunn i et langt liv i idretten vil vi foreslå fire grep for å sikre at den norske idrettsmodellen gir plass til alle.

1. Ungdoms- og voksenidretten må ha en tydelig bredde- og mosjonsvei

Idrettsklubber for ungdom legger nesten utelukkende forholdene til rette for utøvere som bedriver konkurranseaktivitet. De får det meste av tilgjengelig treningstid, de best kvalifiserte trenerne og mest økonomisk støtte. Ungdom og voksne som trener for gøy, blir ikke prioritert. De får lite eller ingen treningstid, og har sjelden noen trenere som kan bistå. Dersom frafallet skal reduseres, må denne målgruppen bli høyere prioritert av idrettsforbundet og klubbene.

2. Utbygging av fasiliteter for breddeidretten

Idrettslag bør få mulighet til å søke om tilskudd til flerbruksanlegg og treningssentre som kan tilby varierte salaktiviteter, styrke- og utholdenhetstrening. Denne typen flerbruksanlegg kan i dag ikke motta finansiering fra tippemidlene. Tippemidlene går til særidrettsanlegg som fotballbaner, håndballhaller, friidrettsbaner og skianlegg. Konsekvensen blir et for dårlig tilbud til ungdom som ikke ønsker å trene og konkurrere i en bestemt idrett, men heller gjennomføre variert fysisk aktivitet.

4. Det må utdannes og satses mer på breddeidrettstrenere

I dag finnes det ingen skreddersydd utdanning for breddetrenere. Det satses ikke på dem som ønsker å trene ungdom og voksne i et helseperspektiv. Skal vi lykkes med en idrettsmodell for alle, må det etableres en skreddersydd utdanning for breddetreneren. Disse bør lønnes på samme linje som dagens trenere i talentutviklingsmiljøer.

5. Staten må bevilge mer penger til den organiserte idretten, og målrettet mot bredden

Rundt 5 prosent av helse- og sosialbudsjettet brukes på forebyggende tiltak. Dermed går 95 prosent med til «brannslukking» i form av kostbar medisinsk behandling. Skal idretten ha den samfunnsøkonomiske effekten på folkehelsen som staten ønsker, må staten tildele breddeidretten mer øremerkede og friske midler over statsbudsjettet. Dagens idrettsmodell er skreddersydd for barneidretten og konkurranseidretten. Skal idretten spille en mer sentral rolle i folkehelsearbeidet, må Norges idrettsforbund og staten vise større vilje og evne til å tilrettelegge for en «breddevei» for ungdom, voksne og eldre.

Artikkelen ble først publisert i Aftenposten 9. juni 2022 under tittelen Norge verstingland på frafall i idretten.

Tekst: Førsteamanuensis Thomas Haugen, høyskolelektor Sigmund B. Apold-Aasen, dosent John Magne Kalhovde, professor Espen Tønnessen. Alle er tilknyttet avdeling for helsevitenskap ved Høyskolen Kristiania.

Vi vil gjerne høre fra deg!   

Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no.