Søster ler sammen med lillebror.
– Han har latt meg forstå at det å kunne klare livet på egen hånd er en gave, sier Helene Sætersdal, dekan ved School of Communication, Leadership, and Marketing. Oppveksten med Christian gjorde henne svært interessert i menneskelige relasjoner. Foto: Privat

Fire år gammel ble Helene storesøster. Lite visste hun om det helt spesielle båndet hun gjennom oppveksten skulle forme til lysluggen med mandelformede øyne og runde kinn. At hun som voksen skulle bli Christian sin verge.

Min bror har åpnet øynene mine for annerledeshet og fått meg til å se de svake og kanskje være tøffere mot de tøffe.

I en tid da barn med Downs syndrom ble sendt bort på institusjon trosset foreldrene alle råd og fulgte sine hjerter. Christian ble boende hjemme og hang etter de tre søstrene, særlig Helene som var nærmeste lekekamerat i alder. Foreldrene var yrkesaktive med gode karrierer, og lillebror ble hele familiens felles prosjekt. De tok ham med over alt – på båtturer og bilturer, i det hverdagslige og det festlige.

Familie på seks på båttur  langs sjøen.
Det var ikke selvsagt på den tiden, men familien ønsket at lillebror skulle bo hjemme. Sammen med far, mor og tre storesøstre ble Christian med over alt – sommer som vinter, til lands som til vanns. Foto: Privat

– Min bror har åpnet øynene mine for annerledeshet og fått meg til å se de svake og kanskje være tøffere mot de tøffe. Jeg vil nesten påstå at selv om mine to eldre, snakkesalige søstre er fantastiske mennesker, så har min ordløse bror gitt meg flere gaver i livet.

Selvsagt likestilling

I storfamilien hennes fantes både sterke kvinner og menn med ulike typer karrierer, så det har alltid vært en selvfølgelighet for Helene at kvinner og menn har likt utgangspunkt.

– Det var aldri noe jeg måtte argumentere for, eller tenke gjennom spesielt, da jeg vokste opp. Og på studiene ble alle vurdert anonymt. Kvinner og menn var sidestilt. Jeg tenkte ikke noe spesielt på det. Likhetsprinsippet har alltid ligget der.

Det var først da hun kom ut i arbeidslivet som ung kvinne at hun la merke til at menn oftere ble lyttet til enn kvinner og hun følte at kvinner oftere hørte på menn enn motsatt. Da hun senere i 20-årene gikk tilbake for å ta hovedfag i arbeids- og organisasjonssosiologi ved Universitetet i Oslo (UiO) forsket hun på arbeidsmiljø i en stor kommune i Nord-Norge.

Av og til lurer jeg på om det er kjønn som er variabelen eller om det er det å ha makt som er hovedårsak til diskriminering.

Avdelingene i kommunen var veldig kjønnsdelte, og ifølge Helene fant de at der det var kvinnedominert var miljøet dårligere enn der det var mannsdominert. Men hun husker ikke at hun kom fram til de helt banebrytende resultatene – om det var noe som var typisk fordi de var kvinner, eller om det var tilfeldigheter. Og var det virkelig slik at menn hadde det bedre på jobben og var greiere mot hverandre enn kvinner er?

– Av og til lurer jeg på om det er kjønn som er variabelen eller om det er det å ha makt som er hovedårsak til diskriminering. Gjennom historien har menn vært mer fremtredende i arbeidslivet og samfunnet, hatt høyere maktposisjoner. Derfor har det også kanskje blitt ujevnheter og ulikheter selv om det ikke behøver å være i egenskap av kjønnene.

Helene mener at makt alltid kan misbrukes. Og når det er en overvekt av ett kjønn så mener hun at likevekt bør etterstrebes.

– Det å ha for mye makt, og at den ikke blir balansert, det kan være farlig.

Selv var Helene var en ekte tomboy med mørkt, kort hår. Hun glemmer aldri da hun var ti-tolv år og dro på parfymeriet alene. «Hva skal den lille herren ha?» spurte damen bak disken. Det var da hun bestemte seg for at hun skulle la håret gro og at det aldri skulle bli kort igjen. Den store manken beveger på seg når hun er engasjert. Og det er hun ofte. Helene har alltid vært en fighter.

– Fra jeg var liten ble jeg lært opp til å kjempe for saker. Det begynte sikkert med forhold rundt broren min – vi måtte stå på for noe og tro på noe. Som barn ble jeg veldig oppdratt til å se de svake. Av og til har jeg sagt: Gi meg en sak og jeg skal kjempe for den.

Hjerteskjærende syn

Christian smiler og ler, elsker musikk. Som barn likte han å danse. Da Helene var liten var hun veldig interessert i hester. Noen ganger fikk Christian bli med på hesteryggen. Hun pleide å ri på en stall på Emma Hjorths hjem for psykisk utviklingshemmede i Asker.

– Det gjorde sånt inntrykk på meg å se beboerne der, hvordan de bodde på disse store, sentrale institusjonene. Det var hjerteskjærende å se hvilket menneskeverd de hadde. Jeg opplevde det som helt grusomt å komme inn på de ulike avdelingene og se hvordan beboere lå apatiske, neddopet i store fellessoverom. Da var jeg samtidig sjeleglad for at Christian kunne bo hjemme sammen med familien som elsket ham.

Før opplevde vi ofte at folk stirret forskrekket på ham og på oss, og det kunne oppleves ubehagelig.

I dag bor lillebror på et hjem i Bærum og har det utrolig fint. Han trenger hjelp til alt, men livet er tilrettelagt for ham på beste vis.

– Han har veldig flinke folk som jobber med ham, og jeg må bare si at jeg er ekstremt takknemlig for hvordan samfunnet har endret seg der. Så for å si det banalt: Jeg betaler min skatt med glede!

Søster med lillebror på karusell.
Helene var nærmest Christian i alder. De to var gode lekekamerater. Hun lærte tidlig å være stolt av ham som var annerledes.Foto: Privat

– Var det flaut som liten å ha en bror med Down syndrom?

– Nei, vi lærte hjemme at vi skulle være stolte av ham. Men det er veldig, veldig sårbart å komme med en som er så annerledes og ser ut sånn som han gjør. Så man blir veldig takknemlig når de vi møter er snille mot ham, kanskje hilser blidt og viser vennlighet. Før opplevde vi ofte at folk stirret forskrekket på ham og på oss, og det kunne oppleves ubehagelig. Jeg kjenner på den sårbarheten folk som er annerledes kan ha, og jeg er jo bare en søster.

På privaten har Helene lært sine to sønner i 20-årene og datteren på 15 å være stolt av onkel. Hun opplever at det har gitt dem en ekstra ballast i livet. Det å forstå andre mennesker – både med eller uten språk.

– Hvem er Christian?

– Det er vanskelig å beskrive ham, for folk tror han er et tomt menneske og det er han jo selvsagt ikke. Han kan jo også ha samme gleder og sorger som oss. Og føle kjærlighet, men han har ikke vår måte å uttrykke det på. Kanskje han er en som lever i nuet, en som virkelig gleder seg over små ting i livet som vind i håret eller bløtkake til kaffen?

Tre ungdommer rundt et hagebord sammen med sin psykisk utviklingshemmede onkel.
Fra de var helt små lærte Edvard (fra venstre), Herman og Malena at ikke alle har språk, så de fant andre måter å kommunisere med onkel Christian på. Foto: Privat

Likevel er Helene ærlig på at hun ikke ville at Christian skulle bli som han er, hun unner ham ikke det, men at hun ser at hvert liv er verdt å leve og at det er vanskelig å stå til doms over hva som er et verdig og godt liv eller ikke.

Menneskelige ressurser

Helene har jobbet ved Høyskolen Kristiania siden 2001. I løpet av to tiår har hun skrevet en rekke fagbøker innen sitt felt. I 2012 fikk hun ansvaret for å bygge opp og lede Institutt for ledelse og organisasjon (ILO), men hun sier at det var litt tilfeldig at hun selv ble leder.

–  Hva er det med HR og ledelse du liker så godt?

– Det er mennesker. Min drivkraft i interessen for faget ligger i det mellommenneskelige. Etterhvert som jeg har jobbet med ledelse så ser jeg viktigheten av hva mennesker samlet kan skape av resultater. Jeg tenker ofte at én klarer ingenting, men sammen klarer vi så veldig mye mer. Og det er veldig fascinerende. Det har jeg sett under oppbyggingen av institutt for ledelse og organisasjon. Vi har bygget opp dette instituttet sammen. Dette tar tid, og forutsetter delaktighet og eierskap fra alle medarbeiderne. Jeg hadde ikke klart jobben alene. Prosjektet var et teamarbeid.

I «Likestillingspolitisk redegjørelse 2020» skriver kultur- og likestillingsminister Abid Q. Raja: «Vi ser at de utfordringene som står igjen er tunge å endre og krever økt innsats. Målet er enkelt: Vi må få flere menn inn i kvinnedominerte yrker og flere kvinner inn i mannsdominerte yrker. Temaer som kvinner og toppledelse og innvandrerkvinners deltakelse i arbeidsliv er også viktige temaer.»

Da jeg selv, etter et langt studieliv, giftet meg og fikk barn var det helt feil for meg å bare være på jobb. Jeg tenkte da at jeg er ingen karrierist.

Debatten om kvinnelige toppledere er pågående, for de er for få de som klatrer helt opp selv i et likestilt land som Norge. Helene tror det finnes flere forklaringer på dette. 

– Mangler kvinner dette «killerinstinktet»?

– En av flere forklaringer kan også være biologi. Da jeg selv, etter et langt studieliv, giftet meg og fikk barn var det helt feil for meg å bare være på jobb. Jeg tenkte da at jeg er ingen karrierist. Jeg er et familiemenneske og jeg ønsker å prioritere den.

Helene så for seg at det å være lærer ville være perfekt, så hun tok pedagogikk og begynte å jobbe i skolen. Etterhvert kom hun til Høyskolen Kristiania og synes at denne fleksibiliteten i akademia er gull verdt. På forsommeren 2019 ble det kjent at Helene var ansatt som dekan ved nyopprettede School of Communication, Leadership, and Marketing – en stilling hun var usikker på om hun kunne makte. 

– I mars samme år ble jeg enke fra min fraseparerte mann som jeg hadde vært sammen med i nesten 30 år. Det å møte dyp sorg og å ha ansvar for familien alene var tungt. Det skal sies at jeg var usikker på om jeg klarte å bære det å ha en lederjobb da, men jeg fikk mye støtte av rektor Arne H. Krumsvik, administrerende direktør Solfrid Lind og prorektor for utdanning Sander Svært. De er gode og omsorgsfulle ledere.

Jeg har veldig lyst til at høyskolens strategi mot et universitet skal realiseres og også være vellykket for ansatte og alle våre studenter.

Helene tenker ofte på livet og jobben med utrykket «små» og «store» problemer. Denne evnen til å sortere ligger i henne sammen med ønsket om å kjempe for noe.

Søster og bror på svaberg ved sjøen.
Christian elsker sjø- og båtlivet. Helene tar ham dit vinden rusker dem begge i håret.Foto: Privat

– Det har sikkert noe med personlighet å gjøre, at man lett tar ansvar fordi at man vil noe. Man vil gjøre en endring.

I januar ble Helene dosent som nummer tre i rekken ved Høyskolen Kristiania. Et dosentur er likestilt med et professorat, og er en forsknings- og undervisningsstilling ved høyskoler eller universitet. Dette er basert på publiseringen hun har gjort innen HR og på de utviklingsprosjektene hun har deltatt i ved høyskolen. 

Viktig balanse

Den 1. november 2020 var en merkedag for School of Communication, Leadership, and Marketing. Da leverte de inn første ph.d- søknad til NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen). Til sammen må fire doktorgradsprogrammer opp å stå, med god gjennomstrømming av kandidater, før Høyskolen Kristiania kan søke om å få status som Norges første, uavhengige universitet.

– Jeg har veldig lyst til at høyskolens strategi mot et universitet skal realiseres og også være vellykket for ansatte og alle våre studenter. Dette prosjektet er jeg veldig motivert for. 

Helene brenner for at Kristiania skal være et alternativ i utdanningssektoren også innenfor «hennes» fagområder.

Kvinner har gjerne et nonverbalt språk som jeg ikke skjønner noe av før jeg merker at jeg har plumpet uti det.

Etter at dekankollega Kristin Vinje sluttet og begynte som direktør i NOKUT fungerte først prorektor Trine Johansen Meza som dekan ved School of Health Sciences, så kjønnsbalansen blant de fire dekanene var svært lenge 50/50. 

Foto av kvinne som sitter på benk foran en eng og leser en bok.

8. mars-intervjuet 2020

Trine Johansen Meza er

Den 1. februar overtok Hans-Christian Åsheim stillingen etter Meza, så nå er Helene eneste kvinnelige dekan. Men hun liker veldig godt å omgås menn og forteller at tomboyen i henne samarbeider lett med dem. 

– Det er ofte enklere for meg. Også sosialt. Kvinner har gjerne et nonverbalt språk som jeg ikke skjønner noe av før jeg merker at jeg har plumpet uti det. Jeg leser jo godt andre folk, særlig i ettertid, så jeg skjønner jo når jeg har sagt noe galt i ettertid. Jeg ser det på dem at nå er det noe som ikke stemmer. 

Så akkurat på det området synes hun at menn er lettere å forholde seg til.

– Det går utmerket å være eneste kvinne, men som sagt handler det om balanse. Nå har vi jo en kvinnelig leder her ved høyskolen. Jeg har fått en dyp respekt for Solfrid og alt hun har fått til. Hun er veldig lite selvhevdende som leder og hun tør å stå i ganske hardt vært. Dessuten er hun ydmyk i forhold til innspill. Solfrid er et godt forbilde! 

Foto av kvinne som kjører traktor.

8. mars-intervjuet 2019

Solfrid Lind tenker at

Helene legger til at hun som leder og i det å ha blitt dosent har fått god støtte i professor Jon-Arild Johannessen, som hun har forfattet mange bøker sammen med.

– Jeg er veldig takknemlig for at jeg har hatt ham som en veldig god kollega. Han har hjulpet meg enormt som leder med gode råd og veiledning.

Økt mangfold

Siden 1. januar har Helene vært tilbake leder av School of Communication, Leadership, and Marketing. Her finnes ett institutt innen hvert av fagområdene, til sammen tre. 

– Er dere gode nok på mangfold? 

– Nei, det er mye vi må gjøre på vår school. Her snakker vi om mangfold på mange plan. Vi ha rekruttert mange eldre arbeidstakere og yngre, så i alder begynner vi å ha bedre spredning enn vi har hatt. Men du kan si vi har en vei å gå når det gjelder etnisk bakgrunn og funksjonsnedsettelse. 

Det å være en effektiv arbeidstaker har så langt i min erfaring ingenting å si på kjønn eller om du ikke kan bevege deg eller hvor du kommer fra.

Helene sier at dette er helt uvesentlige faktorer når det kommer til produktivitet og hun mener at det burde det også være under ansettelser. 

– Det å være en effektiv arbeidstaker har så langt i min erfaring ingenting å si på kjønn eller om du ikke kan bevege deg eller hvor du kommer fra. Og når det gjelder alder så ser vi jo at noen ganger er de eldste de mest produktive ansatte vi har.

Helene drømmer om enda mer mangfold ved Høyskolen Kristiania, og tenker høyt at man gjerne kunne ha mennesker med ulike fordringer til å utføre små serviceoppgaver. Eller jobbe i kantina.

Voksent søskenpar sammen rundt et bord i hagen.
Christian liker å bli hentet på omsorgsboligen av familien. Helene er glad i å invitere på middag og kos i hagen. Foto: Privat

– Mange kan mer enn vi tror. Det er viktig å gjøre plass til de som er litt annerledes.

For Helene er det helt naturlig å kjempe for å inkludere, hun ble oppdratt slik. Og hun evner å finne glede i det meste, selv sin viktige livsoppgave.

– Min bror gir meg søskenkjærlighet. Han ga meg, og gir meg, en ny dimensjon. Jeg kan se verden med andre briller. Han har latt meg forstå at det å kunne klare livet på egen hånd er en gave, og at framgang kan måles på flere måter.

I rollen som verge verner hun om Christian sin plass i samfunnet. Hun er sin lillebrors stemme.

Far og to barn utkledd .
Tre sjørøvere i vilter lek på kjøkkenet, Helene sammen med far og bror.Foto: Privat