Bilde av Trine Johansen Meza med solhatt
Trine Johansen Meza, prorektor for forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid, vil av de som kjenner henne betegnes som en livsnyter. Hun finner gleder i de små ting, som en diger solhatt.Foto: Privat

Hjemme på Lørenskog elsket Trine å løpe over til bestevenninnen Annes hus. Der hadde verdens flotteste bokhylle som de bare kunne dykke ned i, for bestefaren hadde vært forlagsdirektør. Dette resulterte i at Trine ble interessert i bøker fra hun var helt liten.

Bilde av Trine Meza som liten
Barndommen på Lørenskog var harmonisk og lykkelig. Foto: Privat

På Kjenn ungdomsskole, like ved rådhuset i kommunen, fikk venninnene spesialtillatelse til å forlate skolegården i ett bestemt ærend: 

– Vi var de eneste to som leste ut det lille skolebiblioteket – alle bøkene fra A til Å. Og da fikk vi lov til å gå ned på Folkebiblioteket, for de kunne jo ikke si at vi ikke skulle lese. Der leste vi det meste, alt fra Barbara Cartland til romaner.

– Vi var de eneste to som leste ut det lille skolebiblioteket – alle bøkene fra A til Å.

Nesten flaks da at den altetende bokormen gjennom jobben som prorektor for forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid, også er ansvarlig for biblioteket ved Høyskolen Kristiania med ca. 21 000 bøker.

Som småbarnsmor gikk det mest i krim, for det var så lett fordøyelig. Trine røper at det går mye penger i god lektyre, gjerne også i vakre bøker – som den sist innkjøpte «The Art and Science of Ernst Haeckel».

– Den er helt fantastisk bok som inneholder hele hans forskningsproduksjon om planter, alger og sopper osv. med nydelige illustrasjoner. Jeg elsker å bla i den, men det er ikke alt jeg forstår, for han publiserte på engelsk, tysk og fransk.

Dr. Ernst Haeckel (1834-1919) var biolog og kunstner. Tyskeren brukte livet sitt på å forske på flora og fauna, alt nøye nedtegnet til den minste detalj. Foto: Privat

Genetikk, takk

Selv lærte Trine å lese og skrive på svensk, i Zambia, og hun traff sin store kjærlighet i Uppsala da hun som doktorgradsstudent i genetikk ble bedt om å internasjonalisere. I tillegg trengte hun å lære seg noen nye forskningsteknikker som ingen andre i Norge kunne.

Den blonde studinen kom hjem med en ung, chilensk forsker som var i Sverige i samme ærend. Begge hadde flyttet for å bli med i verdens beste forskningsgruppe innen feltet de jobba med. Leonardo ble godt mottatt av svigerforeldrene, og særlig Trines far var en svært så bereist mann. 

– Pappa kunne sitte ved kjøkkenbordet og si at «i morgen drar jeg til Venezuela». Eller til Thailand. Og så bare dro han. Hele oppveksten min har vært sånn, at pappa var på de mest eksotiske plassene. Hele tiden. Da han døde, i en alder av 76 år, hadde han vært i 92 land.

– Pappa kunne sitte ved kjøkkenbordet og si at «i morgen drar jeg til Venezuela». Eller til Thailand. Og så bare dro han.

Trine er sikker på at det er derifra hun har arvet reiselysten. Selv bruker hun hashtaggen #prorektorpåjobb rett som det er, både i inn- og utland. Bare i løpet av 2019 bragte jobben henne til Aserbajdsjan, Island, Kypros, Slovenia, Spania, Storbritannia, Sør-Afrika og Østerrike.

Bilde av Familien Johansen på 70-tallet
Familien Johansen bodde 1,5 år i Afrika, noe som var ekstra eksotisk på 70-tallet. Foto: Privat

Siden hun begynte i prorektorjobben 1. oktober 2017 har Trine signert 32 avtaler med andre universitet, for hun har også det overordnede ansvaret for forskningsadministrasjon og internasjonalisering.

– Det meste foregår per e-post, men i noen land er det viktig at man stiller opp og skriver under. Det er stor forskjell på det.

Midt i Afrika

Første gang hun fløy var imidlertid da familien på fire flyttet til Afrika for at faren skulle bli sjef på et vannkraftverk i det middels store landet, som grenser mot Den demokratiske republikken Kongo i nord og Zimbabwe i sør. De reiste rett etter skolestart og Trine begynte i første klasse på en liten svensk privatskole i Kafue, Zambia.

– Hvordan opplevde du dette?

– Det var spennende å flytte til Afrika. En flott tid som har satt preg på meg. På grunn av unntakstilstand i landet var det vanskelig å få tak i varer selv for dem med penger, så jeg har stått i kø sammen med broen min for å få utdelt smør (en pakke til hver) og for å kjøpe dopapir (to ruller til hver).

Over 40 år senere reiste hun sammen med mor og bror tilbake til Afrika, der de bodde fra 1975-1976. De dro på safari og for å gjenbesøke Victoriafallene.

Victoriafallene anno 1976 og 2019, det siste med mor og bror i forgrunnen. Foto: Privat

– Det hele ble oppfattet som ganske så eksotisk da jeg kom hjem igjen. 

For de to bestevenninnene på Lørenskog var dypt fascinert av hverandres familier. Trine hadde hjemmeværende mor helt til hun var 12. Der i gården var alt på stell. Gardinene ble skiftet med årstidene og det vanket velduftende bakst. På videregående, da broren var i militæret, bodde Trine og foreldrene seks måneder i California. 

Anne vokste opp i et akademikerhjem med far som hadde doktorgrad fra Harvard og en mor som var psykiater. Det var særlig den kjempeflinke moren i huset Trine lot seg inspirere av.

 – Jeg skjønte jo at denne dama var smart. Hun var overlege på A-hus. Det var litt morsomt, for vi disputerte omtrent samtidig. Da hadde hun fulgt pasientene sine i 25 år.

– Jeg skjønte jo at denne dama var smart. Hun var overlege på A-hus.

Men Trine har også møtt en rekke kvinnelige inspirasjonskilder på sin yrkesvei, og framsnakker dyktige veiledere, undervisere og professorer ved Universitetet i Oslo. Her trekkes fram navn som Inger Sandlie, Anne-Brit Kolstø og Reidunn Aalen.

– Jeg hadde også en veldig flink stipendiat som veileder, Cathrine Rein Carlsen. Vi ble etterhvert veldig gode venninner og har en Hobbyklubb sammen med andre vi møtte på Blindern, der fem av seks medlemmer gjennomførte doktorgraden.

Lov og rettning

Trine var best i realfag, både på ungdomsskolen og på videregående, og likte veldig godt biologi. Hun fikk beskjed av alle studieveiledere at hun burde gå den veien, søkte og kom inn på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet på Blindern høsten 1988. Lite visste hun den gang at her skulle hun bli svært lenge.

«For Trine Johansen Meza er genspleising like dagligdags som å koke poteter.» står det i bildeteksten i et intervju med doktorgradsstudenten i bladet Natur & Miljø, nr. 3, 1996.

Da hun var ferdig med doktorgraden i 2000 foreslo veilederen at, dersom hun orka å gå på én gang til, så burde hun bli jurist. For da kunne hun fått jobb i store, internasjonale, medisinske selskap med sin unike fagkombinasjon.

– Men jeg syntes det var litt mye å gå på med en seksårig utdanning. Jeg tok forvaltningsrett da jeg var post doc på UiO fordi jeg syntes det var moro.

Trine elsker å gå inn i lovverk og tolke formuleringer og kaller seg selv en liten skapjurist. Da hun jobba i NOKUT, som ass. avdelingsdirektør og seksjonssjef i tilsynsavdelingen, ble hun bare enda mer opptatt av jus.

– Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i lover og forskrifter og hvordan de blir til. Forstå hva de mente med det da de skrev det. I NOKUT var jeg med på å utforme en del endringer til UH-loven og NOKUTs egen forskrift. Sånt synes jeg er gøy.

– Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i lover og forskrifter og hvordan de blir til. Forstå hva de mente med det da de skrev det.

– Får du brukt denne kompetansen din nå da?

– Jeg er med på veldig mange av de høringsuttalelsene vi gir på nye forskrifter og lover til Kommunaldepartementet og NOKUT, gjerne sammen med høyskolelektor Knut Erik Gaustad. Jeg tror det er viktig at vi som institusjon svarer på det. Om vi blir hørt er en annen sak, men da har vi sagt hva vi mener. Og så gjelder jo UH-loven med tilhørende forskrifter oss, og da må vi forstå dem.

Det er kun en fordel å ha sittet på begge sider av bordet. I løpet av sin karriere har hun også vært leder av flere internasjonale ekspertkomiteer for evaluering av utdanninger Europa.

HOPP og sprett

Trine er et ekstremt A-menneske, så det kan gjerne virke som om døgnet har flere timer for henne enn for oss andre. Før hun rykket opp til stillingen som prorektor var hun instituttleder for helsefag, så på toppen av alt annet forsøker hun som professor i biomedisin og helsevitenskap å holde faget sitt ved like.

For tiden forsker hun primært innen helsefremmede oppvekst sammen med professor Per Morten Fredriksen, og har vært administrativ leder på HOPP-prosjektet som har pågått siden 2013 og som kommer til å bli utvida. Forskerhjertet hennes banker for folkehelse. 

– Jeg er ikke like sprek som alle de andre nede på helsevitenskap, men jeg er glad i sånne lavterskeltilbud. Så jeg går på stolpejakt og det er det ikke så mange som vet hva er.

Jeg er ikke like sprek som alle de andre nede på helsevitenskap, men jeg er glad i sånne lavterskeltilbud.

Stolpejakta går ut på å finne én meter høye trestolper i nærmiljøet som er avmerket på egne kart. Trine har en egen app på mobilen til dette, og scanner QR-kodene som står på stolpene når hun passerer dem. 

– De flinkeste i Norge tar jo tusenvis, drar rundt i hele landet, men det gjør ikke jeg. Holder meg til Oslo og Akershus.

Professormannen blir også med på stolpejakt, og på den måten får de sett en rekke steder i nærområdet som de ellers ikke ville fått.

Leonardo og Trine vandrer titt og ofte i Oslo, her på den årlige Magnoliaturen til Botanisk hage. Foto: Privat

Fløyta gikk fløyten

Hun liker å gå. Før løp hun og i ungdommen drev hun på med jazzballett. Prorektor for forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid likte å utfolde seg. Hun tegnet, heklet klær til det lille lykketrollet med rødt hår eller strikket gensere, luer, votter eller skjerf mens hun spilte av leksene hun hadde tatt opp på bånd. På den måten kunne hun gjøre to ting på en gang. Trine spilte også fløyte i veldig mange år, i noen av Norges beste korps. 

– Hvorfor valgte du ikke et kreativt yrke?

– Det var mange av mine medmusikanter som begynte på Musikkhøyskolen og det var litt som en drøm for mange av oss. Vi gikk på sommerskoler og alt annet for å bli best mulig, men det krevde enormt mye øving.

I mange år spilte Trine fløyte. Hun har konkurrert sammen med noen av Norges beste korps. Luen er forøvrig hjemmestrikket. Foto: Privat

Så fornuften tok over. Det lå kanskje i genene? 

Men hun kombinerte musikk med genetikk til hun ble «sånn halvvoksen». Da kutta hun det ut for hun hadde ikke tid med full jobb og smått om senn to barn. For i Uppsala hadde hun delt kontor og labplass, og etterhvert også seng, med Leonardo A. Meza-Zepeda. Trine tror ikke mannen hadde sett for seg at han skulle bosette seg i Skandinavia, omtrent halve jorda unna hjemlandet.

Men etter seks måneder i Sverige fikk det forelskede paret tilbud om å bli med den finske forskeren de jobbet for til Helsinki for å forske videre på genmodifiserte planter. De takket pent nei.

– For da hadde begge blitt utlendinger og begge hadde måttet lære seg et språk som var ganske vanskelig, så vi dro til Norge.

– For da hadde begge blitt utlendinger og begge hadde måttet lære seg et språk som var ganske vanskelig, så vi dro til Norge.

Det ble Oslo, bryllup og hus på Høybråten i 1997.

Trine giftet seg med sin Leonardo i Oslo tinghus i 1996. Året etter ble de velsignet i Lørenskog kirke.Foto: Privat

Etter avsluttet doktorgrad ble hun ansatt ved UiO som postdoktor og forsker. Trine har senere vært seniorrådgiver ved bioteknologinemdas sekretariat, og forsker i Matforsk AS. Leonardo jobber i dag som leder og forsker ved Radiumhospitalet, og de har også publisert sammen flere ganger.

– Hvordan var det å kombinere rollen som forsker med å være mor?

– Det finnes en del frihet i det å være stipendiat og eventuelt post doc og forsker før man får en fast vitenskapelig stilling som er veldig godt når man er småbarnsmor. Og det synes jeg vi skal snakke mye mere opp.

Trine sier at hun kanskje var ekstra heldig som hadde en mann som jobba i samme felt, siden de aldri hadde én hel sykedag på ungene da de var små.

– Kvelden før, da vi så at en av ungene trolig ikke kunne sendes i barnehagen eller skolen, så ordnet vi det bare slik at den ene dro grytidlig på jobb og den andre ble hjemme. Så hadde vi vaktskifte i ett-to-tiden der den andre dro og jobba utover kvelden, for vi hadde ikke fast arbeidstid. Vi jobba annenhver kveld da ungene var små, og så møttes vi på fredagskvelden. Det fungerte egentlig ganske godt det! 

– Hva tenker du om den nye generasjonen med mødre?

– Dagens unge skal være så perfekte i absolutt alt. Det tror jeg faktisk er endringen. Vi som var stipendiater på Blindern hadde ikke sånn fokus på å være perfekt mor. Når de andre mødrene skulle møtes i parken med piknik-kurv klokka halv fire, så hadde jo jeg løpt innom 7-eleven på veien for å kjøpe påsmurte bagetter. Eller når det var «frivillig» juleverksted klokka tolv, da var ikke jeg der for jeg hadde forsøk som gikk og kunne ikke slippe alt jeg hadde i hendene. 

– Når de andre mødrene skulle møtes i parken med piknik-kurv klokka halv fire, så hadde jo jeg løpt innom 7-eleven på veien for å kjøpe påsmurte bagetter.

Trine sa nylig på et frokostmøte at hun tror vi bør senke standarden litt. Noen av de unge må tørre å si ifra. For er det alltid like nøye om huset ser ut som et kaos?

– Jeg hadde en liten nabogutt inne på besøk. Han gikk rundt i huset og kom til et kontor der vi stapper inn alt. Da sa han: «Dere har ikke bare en roteskuff, men dere har et helt roterom». Men sånn må det bare være. Så på den måten tror jeg det er vanskeligere nå enn da jeg var ung.

Overmodne for opprykk

Sammenlagt har Høyskolen Kristiania og Fagskolen Kristiania 44% kvinner i lederstillinger. Men Trine mener det er stort forbedringspotensial.

– Vi har veldig få kvinnelige professorer ved høyskolen, bare 18%, så vi må jobbe mer med det. Jeg tror det er sånn noen ganger at kvinner søker opprykk når de er overmodne, for vi skal liksom være 130% sikre.

– Jeg tror det er sånn noen ganger at kvinner søker opprykk når de er overmodne, for vi skal liksom være 130% sikre.

Inne på kontoret sitt i 5. etasje i Prinsensgate 7-9 har hun sin «Wall of Fame», der henger det bilder av fem menn og to kvinner (dosent Elin Ørjasæter og Trine selv, red.anm.) som alle har hatt sine tiltredelsesforelesninger de siste par årene. Tittelen på foredraget fra husets Dr.scient. i genetikk var «From Bugs to Men».

Trine mener det er for få kvinnelige professorer ved høyskolen. Selv fikk hun opprykk som professor i mars 2018 og hadde sin tiltredelsesforelesning i november samme år – med egen heieagjeng.

Det mest dekkende ordet på Trine er «busy bee». Sammen med HR-direktør Jan Murvold har hun nå laget en handlingsplan for likestilling. Målet er å få kjønnsbalanse både i toppstillinger og akademiske stillinger, men også i andre kategorier.

– Dette gjelder begge veier. Vi har jo også noen avdelinger der det nesten bare er kvinner, og da må man lete etter menn. Det blir best arbeidsmiljø hvis man har en god miks mellom kvinner og menn, unge og gamle. Så det skal man være bevisst på.

Vi har jo også noen avdelinger der det nesten bare er kvinner, og da må man lete etter menn. Det blir best arbeidsmiljø hvis man har en god miks.

Lykkelig firkløver

Trine utgjør 25% av rektorkollegiet, bestående av rektor Arne H. Krumsvik, og prorektorene Sander Sværi og Christen Krogh.

Trine er eneste kvinne i rektoratet ved Høyskolen Kristiania. Fra venstre prorektor Sander Sværi, rektor Arne H. Krumsvik og prorektor Christen Krogh.Foto: Christen Krogh

– Hvordan er det å være eneste kvinne?

– Vi har ikke alltid de samme referansene, for å si det sånn, men jeg liker å jobbe sammen med dyktige folk og synes vi er et flott kollegium.  

– Er du forresten nabo med rektor? 

Bilde av Trine og rektor Arne Krumsvik på Utdanningsmessa i Lillestrøm
Høyskolen Kristiania vant Årets beste stand på Utdanningsmessen på Lillestrøm 2020. Det var prorektor Trine og rektor Arne H. Krumsvik svært fornøyde med. Foto: Leif Holst Jensen

– Krumsvik bosatte seg på Høybråten noen år etter meg. Jeg kjente ham ikke før han ble min sjef – våre fagområder er så vidt forskjellig at det ikke var naturlig. For noen år siden spilte sønnene våre på samme basketlag. Vi kan treffes i butikken, og hadde jeg gått i kirken på julaften hadde jeg nok møtt ham.

– Men du stikker skjerf til Kirkens bymisjon hver jul. Hvorfor det? 

– Det er for å markere at man ønsker et varmere samfunn, og en del av inntektene fra garnsalget går til det arbeidet bymisjonen driver. Men det er nok mer for å markere at mange gruer seg til jul. Jeg synes det er et utrolig bra tiltak!

I likhet med rektor har også Trine landlige gen i kroppen, med bestemødre opprinnelig fra Hedmarken og Gudbrandsdalen. Begge bosatte seg i Oslo og var hardtarbeidende kvinner som ivret etter å lære lille Trine håndarbeid. Så det har hun drevet på med siden. Men hun strikker ikke lenger så avanserte mønster med mye telling. Til det har hun litt for mye annet som surrer oppi hodet etter en lang arbeidsdag. 

– Det går mest i luer, for de blir ferdige! Og skjerf. Gensere har en tendens til å bli i feil størrelse, men da har jeg en venninne som blir veldig glad.

Costa del Hvaler

Sammen med mannen kjøpte hun hytte på Hvaler i Østfold høsten 2018. Der koser de seg gjerne med venner, og Trine vil av de som kjenner henne betegnes som en livsnyter. 

– Finner gleden i de små ting har jeg hørt at jeg gjør.

For hun er opptatt av å ha det gøy innimellom all jobbingen. Nå avdøde, prisbelønte professor Erling Seeberg ledet CMBN (Centre for Molecular Biology and Neuroscience) og hadde en båt ved navn «Laben» som lå på Oslofjorden. Alle i avdelingen fikk låne den, og hvis noen spurte hvor de var, ja da var de en tur i «laben».

Bilde av oransje skjerf til Kirkens bymisjon.
Strikkepinnene går jevnt, året rundt. Hver jul strikker Trine oransje skjerf til Kirkens bymisjon. Foto: Privat

– Dette var et miljø hvor vi jobbet hele tiden og uansett når på døgnet du kom på laben var det noen andre der. Seeberg mente at forskningen går fremover med små skritt, og at man derfor måtte ha det moro når man holdt på. Dette mener jeg også er utrolig viktig. Vi må ha det moro på jobb.

En annen som jobbet ved dette senteret for fremragende forskning var professor Ole Petter Ottersen, nå rektor ved Karolinska Institutet og tidligere rektor ved UiO. På CMBN hadde de også Thank God It’s Friday (TGIF) på pauserommet på jobben med medbrakt drikke. Ofte endte de opp med å bestille pizza.

– Vi jobbet på et sykehus hvor det ikke var lov å nyte alkoholholdig drikke, men da Seeberg mente at dette var et viktig tiltak, fikk han tillatelse fra sykehusdirektøren. Securitasvaktene fikk beskjed om å se en annen vei. Noe de gjorde.  

Trine tar seg gjerne et glass av husvinen Dr. L eller Prosecco ved hyggelige anledninger. Ellers drikker hun Pepsi Max og mye kaffe. 

– Har noen guilty pleasures? 

– Sjokolade!

– Hva med favorittmat?

– Vet ikke om jeg har noen favorittmat, men har en mann som lager mye fantastisk mat, særlig når vi har gjester. Han måtte lære å lage mat da han ble gift med meg, for han synes ikke at fiskeboller i hvit saus, stekt rogn og andre delikatesser jeg er vokst opp med er noe særlig.

Frisøren i London

Heimens matfat er like internasjonalt som familien selv. Når de er sammen bruker de norske, spanske og engelske ord i en og samme setning. Dattera har snart bodd i Storbritannia i fem år, og det ene settet med akademikerbesteforeldre har hele tiden vært i Chile sammen med barnas tanter, onkler, fettere og kusiner.

I denne familien reises det mye, og Trine er så ofte på besøk hos dattera at hun har frisør i London. Men at de møttes var litt tilfeldig, Trine trengte å fikse håret da hun for tre år siden skulle møte prinsesse Anne i anledning 100-års jubileet til British School of Osteopaty. Hun er deres høye beskytter. 

– Den britiske kongefamilien er veldig for osteopati. Har du ikke sett TV-serien «The Crown»? De sier det til og med der.

– Den britiske kongefamilien er veldig for osteopati. Har du ikke sett TV-serien «The Crown»? De sier det til og med der.

Men tilbake til frisøren. For mannen hadde en gang klippet seg hos en flink frisør i Richmond, i nærheten av Royal Botanic Gardens, så Trine og dattera dro dit. 

– Og dette er litt morsomt, for Georgina hadde først ikke tid, men da hun hørte at jeg skulle på en mottagelse til St. James’s Palace sa hun: «Sit down, please». Og så måtte alle de andre kundene vente, gitt. Det ble både klipp og føn. Jeg liker at hun er så stolt av jobben sin. Min mann og jeg pleier å si «Do it with passion, or not at all». Samme hva man gjør så er det viktig å legge sjela si i jobben. Det tror jeg er viktig.

– Min mann og jeg pleier å si «Do it with passion, or not at all». Samme hva man gjør så er det viktig å legge sjela si i jobben.

Da British School of Osteopaty feiret 100 år i 2017 fikk Trine hilse på prinsesse Anne, høye beskytter. Foto: British School of Osteopathy

Pågående internasjonalisering

Som prorektor er Trine svært opptatt av at Høyskolen Kristiania retter blikket utover. Blant annet er høyskolen medlem av ELIA (European League of Institutes of the Arts), CILECT (The International Association of Film and Television Schools), UIIN (University Industry Innovation Network) og EUA (European University Association).

Hva betyr disse medlemskapene for oss som institusjon? 

– Jeg tror det betyr veldig mye. Gjennom disse nettverkene er vi med på noe som er større enn oss og følger utviklingen i Europa. Vi kan jo ikke sitte i Norge og tenke at alt vi gjør er best. Og EUA... det er jo et kvalitetsstempel.

– Gjennom disse nettverkene er vi med på noe som er større enn oss og følger utviklingen i Europa. Vi kan jo ikke sitte i Norge og tenke at alt vi gjør er best.

Snart skal hun til Skottland, til Edinburgh Napier University og Heriott-Watt University, sammen med Krogh, som er prorektor for arbeidsliv og innovasjon. Han har også ansvaret for nettstudier. Da blir det #prorektorpåjobb i stereo.

Men det hender at hun er sammen med kollegaer i settinger der det kan være i tvil hvor grensen går mellom business og pleasure. Like før jul var hun på konsert med Penthouse Playboys, der Jørn Mortensen, dekan for School of Arts, Design, and Media, spiller. I scenelyset forvandles han til den røffe gitaristen Johnny Lotion.

Trine ble overtalt til å bli med backstage av en overivrig kommunikasjonsrådgiver som skulle knipse bilder til høyskolens sosiale kanaler. Samme kveld publiserte Trine et innlegg på sin Facebook-vegg hvor hun skrev: «Sett kollega vrikke jula inn, og løste opp hoftene! #prorektorIKKEpåjobb»

#prorektorIKKEpåjobb. Det var god stemning backstage etter at Penthouse Playboys hadde vrikket julen 2019 ordentlig inn. Gitarist i bandet er Jørn Mortensen, dekan for School of Arts, Design, and Media ved Høyskolen Kristiania. Foto: Privat