Søk

Resultat

• 2611

  studieportal / fagskolen-kristiania / fagskoleniva / 2611
• Mat som medisin mot depresjon

  kunnskap-kristiania / 2021 / 03 / mat-som-medisin-mot-depresjon

  KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Bedre helse Depresjon er en av de vanligste sykdommene på verdensbasis. Rundt 20 prosent kvinner og 10 prosent menn får en behandlingstrengende depresjon i løpet av livet. Sammenliknet med tidligere er det flere yngre som utvikler depresjon, og det er grunn til å tro at korona-pandemien har ført/vil føre til økt hyppighet av mentale lidelser. Les også: Hva får oss til å spise mer når vi egentlig er stappmette? Viktig med trening og nok søvn Visste du at inaktivitet er den viktigste påvirkbare risikofaktoren for å utvikle depresjon, og at så lite som én treningsøkt i uken nesten kan halvere risikoen din for å bli deprimert? Eller at for lite søvn over tid øker sannsynligheten for å bli deprimert med omtrent 30 prosent? Maten vi spiser påvirker også vår mentale helse. Næringsstoffene i maten påvirker nemlig mange av de samme prosessene som er involvert i utviklingen av depresjon. Les også:   Tren deg sprek på hjemmekontoret Mangel på næringsstoffer kan gi depresjon Den tydeligste forbindelsen mellom kosthold og depresjon ser vi hos pasienter med mangelsykdommer. For å bygge signalstoffene i hjernen, som i stor grad påvirker humøret vårt, trenger vi byggesteiner i form av aminosyrer, vitaminer og mineraler. Mangel på aminosyrene tyrosin og tryptofan som er nødvendige for å produsere serotonin, øker risikoen for å utvikle nedstemthet og depresjon. Serotonin roer nemlig ned overaktive nerveceller i hjernen, og for lite av dette signalstoffet kan føre til uro og angst. Mangel på vitamin B6, B12, folsyre, vitamin D, magnesium, kalsium, sink og jern, øker også risikoen for å bli nedstemt og deprimert. Les også:  Hvert fjerde tilfelle av hjerteinfarkt og hjertekrampe skyldes luftforurensning Ekstra viktig med nok vitamin D Særlig mangel på vitamin D kan påvirke vår mentale helse negativt. Vitamin D har en rekke funksjoner i kroppen som direkte kan knyttes opp mot utviklingen av depresjon. Så mye som 40 prosent av befolkningen får i ikke i seg nok vitamin D. Dette kan være en forklaring på at mange nordmenn opplever at lange og mørke høst- og vinterdager tærer på humøret. I tillegg til fet fisk er sollys nemlig en viktig kilde til vitamin D. Les mer:   Trening med dekk gir økt styrke og utholdenhet Middelhavskost mot depresjon Større befolkningsstudier viser at et vanlig vestlig kosthold er assosiert med betydelig økt risiko for depresjon. Et slikt kosthold er typisk rikt på rødt kjøtt, prosessert mat og produkter tilsatt mye sukker, salt og animalsk fett. Det inneholder dessuten lite frukt, grønnsaker og fiber. I en stor studie fra 2017 så man på sammenhengen mellom kosthold og depresjon hos over 117 000 mennesker fra ti forskjellige land. Ikke overraskende hadde de som spiste et vestlig kosthold, økt risiko for depresjon sammenliknet med dem som spiste sunnere. De som spiste et klassisk middelhavskosthold med mye frukt og grønt, fet fisk, planteoljer og fiberrik mat, hadde lavest risiko for depresjon. I det andre ytterpunktet med klart høyest risiko for depresjon var de som spiste mye rødt kjøtt, bearbeidet mat, sukker, salt og animalsk fett. Altså et typisk vestlig kosthold. Les også:   Slik kom Marit Bjørgen tilbake på vinnersporet Kostrådene du bør følge Selv om det ikke er noen tvil om at et sunt kosthold er bra for vår mentale helse, kan vi ikke trekke helt bastante konklusjoner fra større befolkningsstudier. Selv om vi ser en klar sammenheng mellom kosthold og depresjon, kan vi ikke vite helt sikre på om det er kostholdet som fører til depresjon, eller depresjonen som fører til kostholdet. Sannsynligvis er det en kombinasjon. Det er likevel ikke vanskelig, på vitenskapelig grunnlag, å gi klare kostholdsråd til folk flest: Spis mye frukt og grønt, fiber, fet fisk og planteoljer, og begrens inntaket av rødt kjøtt, bearbeidede matvarer, fete kjøtt- og meieriprodukter, salt og sukker. Ikke bare vil det være bra for humøret og hjernen din, det vil også redusere risikoen for hjerte-karsykdom, flere kreftformer og diabetes type 2. Referanse: Artikkelen er et redigert utdrag fra: Ole Petter Hjelle og Tine Mejlbo Sundfør (2021):  Mat for hjernen . Kagge forlag. Artikkelen er publisert på nettsstedet bramat.no 16. mars 2021 med overskriften « Mat som medisin ved depresjon ». Tekst: Førstelektor Ole Petter Hjelle ved Universitetet i Sørøst-Norge og høyskolelektor Tine Sundfør ved Høyskolen Kristiania. Foto: Flere unge utvikler depresjon. Trening, nok søvn og riktig kosthold kan redusere risikoen for depresjon. Photo by Anthony Tran on Unsplash.

  
• Enkle råd til deg som vil leve sunnere

  aktuelt / enkle-rad-til-deg-som-vil-leve-sunnere

  Vi bombarderes med kostholdsråd fra alle kanter, og det å skille de gode fra de dårlige kan være vanskelig. Forskningen spriker, og i tillegg kommer influenserne med sine råd.  – Det er ikke rart mange blir usikre, sier høyskolelektor ved Kristiania, Ditta Valsdottir. Hun har forsket mye på ernæring og trening, og vet godt at det er fort gjort å gå seg vill i alle rådene som finnes der ute. Når det gjelder dem som uttaler seg på sosiale medier, anbefaler hun å sjekke bakgrunnen deres. Det er mange dyktige fagfolk blant influenserne, men du finner også dem som kun har et introkurs i å spise sunt. – Det er mange dyktige fagfolk blant influenserne, men du finner også dem som kun har et introkurs i å spise sunt. Sjekk utdannelsen før du følger rådene, sier hun. Se Dittas råd og forslag til enkle, sunne retter lenger ned i saken! Vi lager vår egen sannhet Ernæringskunnskap er et ganske nytt fag, og dette er nok noe av årsaken til usikkerheten. En usikkerhet som ofte kan føre til at vi velger minste motstands vei. Ta et årsstudium i ernæring og helse – les mer her! – Mange av oss vil gjerne vite hvor lite vi kan trene og fortsatt få positiv effekt og hvor mye alkohol og sukker vi kan få i oss og fortsatt være sunne, sier hun. Og på leting etter korteste vei til målet, håndplukker vi rådene vi liker best. – Med disse lager vi vår egen sannhet, som gjør at vi kan spise og drikke som vi vil uten å få dårlig samvittighet, sier hun. Spis sunnere - ikke sunt Den dårlige samvittigheten mener hun det er greit å legge til side først som sist. Den fører til stress, som de fleste av oss har nok av i livet som det er. – Jeg tror de fleste gjør mye riktig, men det blir nok generelt mye raske karbohydrater, koffein og alkohol på mange, sier Ditta. Hun mener målsetningen bør være å spise sunnere fremfor å spise sunt. Enhver endring til det bedre er positiv. Det er for eksempel ikke sunt å drikke alkohol, men det skal være lov å drikke litt. Alt med måte. – Det å spise sunnere innebærer ikke bare at vi spiser sunt fysiologisk, men også psykisk, sosialt og kulturelt. Kosthold og sunnhet må ses som en helhet. Det er for eksempel ikke sunt å drikke alkohol, men det skal være lov å drikke litt. Alt med måte, sier hun. Unngå kjappe løsninger Så hva skal vi egentlig gjøre for å spise sunnere? – Mitt beste råd er å implementere frukt og grønt i alle måltider. Dette er nok det kostholdsrådet flest svikter på. I tillegg bør du inkludere en liten proteinkilde i alle hovedmåltidene og redusere inntaket bearbeidet mat, sier hun. Hun legger til at det er helt forståelig at kjappe løsninger frister i en travel hverdag. Med jobb, familie, kjøring til fritidsaktiviteter og egen trening er det ikke lett å få tid til å lage mat fra bunnen. – Men selv om det finnes sunnere ferdigmat, har denne maten sine mangler. Ofte inneholder den mye salt, og den kan også inneholde tilsetningsstoffer, som vi ikke helt vet effekten av ennå. Vi vet imidlertid at de kan forstyrre tarmfloraen, sier hun. Lite kunnskap om tarmfloraen Tarmfloraens betydning har først fått oppmerksomhet de siste årene. Vi vet at ubalanse i tarmfloraen kan kobles til diabetes type 2, irritabel tarm, overvekt og fedme, men vi vet ennå ikke hvorfor og hvordan.   – Dette er et veldig spennende område, og her tenker jeg at det kommer til å skje mye de neste årene. Vi vet at dagens kosthold med lite inntak av fiber, mye fett av dårlig kvalitet og raske karbohydrater har negativ effekt på tarmfloraen. Akkurat nå kjenner vi imidlertid ikke godt nok til konsekvensene, annet enn at det oppstår en betennelsesreaksjon, sier hun. Du kan studere ernæring og helse både i Oslo og på nett ! Forskerne vet heller ikke om det er mulig å snu en dårlig utvikling. – Dette er en utfordring det er vanskelig å forske akutt på, og man må nok se på det over mange år. Det eneste vi vet er at frukt og grønt har positiv effekt på tarmfloraen og fordøyelsen, så det å øke inntaket av dette, er en god start, sier hun.  Gjør maten klar på forhånd Veldig mange av oss er flinke til å spise grønnsaker til middag. Grønnsakene er et naturlig tilbehør til kjøtt og fisk, men når det gjelder frokosten, er det vanskeligere. – Mitt råd er å kutte opp frukt og grønt kvelden i forveien. Mål opp 500 gram og fyll en boks som du tar med deg på morgenen, sier Ditta. Grønnsakene spiser du ved siden av dagens måltider og som snacks. Sprer du det utover dagen er det lettere å komme i mål, og magen fylles med vitaminer og fiber gjennom hele dagen. Tips til sunnere mat Trening er ferskvare Et godt kosthold er viktig, men det er også fysisk aktivitet. Aller helst hver eneste dag. – For å få god helsegevinst, bør du følge WHO og Helsedirektoratet sine anbefalinger og trene 30 minutter hver dag. Du kan trene mer en dag og mindre en annen, men husk at trening er ferskvare. Det er derfor enda bedre å spre det over flere dager, sier hun. I tillegg bør du sette av tid til to økter styrketrening i uken. – Og sliter du med å følge rådene, skal du ikke fortvile. Start med å gå trappene i stedet for å ta heisen, og gå av bussen en stasjon før du egentlig skal av. Får du til en liten endring, er det mye bedre enn ingenting, avslutter hun. Dittas beste tips for et sunnere kosthold: Planlegg måltidene og ha matvarene du trenger klare til du skal lage maten. Sørg for å spise frukt og grønt til alle måltider. Del opp forskjellige grønnsaker og ha som mål å tømme en boks med 500 gram hver dag. Husk at det tar tid å endre en vane. Vær tålmodig med deg selv. Reduser inntaket dersom du drikker mye koffeinholdig drikke og alkohol. Reduser inntaket av søtsaker på ukedagene. Prøv å bare unne deg godteri på lørdag eller søndag.  

  
• Hva får oss til å spise mer når vi egentlig er stappmette?

  kunnskap-kristiania / 2021 / 03 / hva-far-oss-til-a-spise-mer-nar-vi-egentlig-er-stappmette

  Har du noen gang lurt på hvorfor du kan få lyst på noe søtt etter at du har spist deg stappmett på middag? Er det noe galt med appetittreguleringen vår? Eller er det andre årsaker til at vi velger å spise selv om kroppen egentlig har fått nok? Svaret ligger i hjernen, mens løsningen ligger i livsstilen. Forskning har nemlig vist oss at noen typer matvarer kan «lure» appetittreguleringen vår og gjøre det lettere å spise mer enn vi trenger, mens andre typer matvarer gjør det lettere å regulere inntaket. Les også: Tren deg sprek på hjemmekontoret Fantastisk evne til å lagre overskuddsenergi Gjennom millioner år med evolusjon har vi mennesker utviklet komplekse biologiske prosesser som styrer hva vi spiser og hvor mye vi spiser. Historisk sett har disse mekanismene vært livreddende for oss som art. På savannen var tilgangen til mat uforutsigbar, og våre første forfedre kunne aldri være sikre på når neste måltid skulle komme. På grunn av dette har vi mennesker utviklet en fantastisk evne til å lagre overskuddsenergi fra gode tider, som fett, slik at vi hadde noe å tære på gjennom perioder med lite tilgang på mat. Ikke nok med det. Evolusjonen har også gitt oss kraftige mekanismer for å opprettholde vekten i perioder med sult. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor dette var gunstig for våre forfedre på savannen. Ikke bare unngikk vi å sulte i hjel, men litt mer fett på kroppen gjorde at kvinner ikke mistet menstruasjonen, og med den evnen til å få barn. Les mer:   Trening med dekk gir økt styrke og utholdenhet Det som var livreddende egenskaper, er i ferd med å ta livet av oss Evolusjonens viktigste oppgave er å sørge for at vi overlever lenge nok til å reprodusere oss selv, og på den måten videreføre arten vår. Ironien er at egenskapene som var livreddende, ikke bare for våre første forfedre på savannen, men frem til for et par generasjoner siden, nå er i ferd med å ta livet av oss. I dag er overflod og nærmest ubegrenset tilgang på billig, kaloririk mat et større globalt problem enn sult. Samfunnet vårt, og tilgangen på mat, har endret seg drastisk i løpet av noen få generasjoner. Mekanismene som styrer appetitten vår, derimot, har i liten grad endret seg siden vi løp rundt på savannen for å fange vår egen mat. Evolusjonen jobber nemlig langsomt – den bruker tusenvis, om ikke titusenvis av år på å tilpasse oss til endringer i miljøet vi lever i. Vi har altså endret samfunnet vårt så raskt at evolusjonen ikke har klart å holde følge. Sagt på en annen måte: Vi er ikke tilpasset til å leve i et samfunn hvor vi har fri tilgang til nærmest ubegrenset med kalorier. Les også: Koronarestriksjoner gjorde norske svømmere bedre enn noensinne Syv av ti nordmenn sliter med overvekt og fedme Resultatet er at overvekt og fedme har blitt en av vår tids største globale helseutfordringer. Nærmere 70 prosent av alle nordmenn har overvekt eller fedme. Dette forårsaker over 3000 dødsfall hvert eneste år i Norge – 30 ganger flere enn det blir drept i trafikken. Hvordan kan appetitten vår gjøre dette mot oss? Litt forenklet kan vi si at appetitten vår styres ved at hjernen påvirkes av to overlappende drivkrefter; behovet for balanse/likevekt ( det homeostatiske system ) og behovet for belønning ( det hedonistiske system ). Les også: Hvert fjerde tilfelle av hjerteinfarkt og hjertekrampe skyldes luftforurensning Hjernen regulerer sult og metthet Det homeostatiske systemet er ansvarlig for å gjøre oss sultne når vi trenger energi, og gir oss en metthetsfølelse når vi er i energibalanse. Dette systemet forklarer hvorfor du kan sette deg til bords skrubbsulten og en halvtime senere kan føle deg så mett at du tenker at du aldri noensinne vil få lyst på mat igjen. Appetittreguleringen er svært kompleks, og ikke overraskende er det hjernen som har det overordnede ansvaret. Flere typer hormoner og nervøse signaler integreres og styres via sentral nervesystemet. Det er flere områder i hjernen som er involvert i appetittreguleringen, og den overordnede reguleringsmekanismen for matinntak befinner seg i en liten kjertel som kalles hypotalamus, som er lokalisert rett under fremre del av hjernen, like foran hjernestammen. Les også:   Slik kom Marit Bjørgen tilbake på vinnersporet Kroppen er bedre til å motvirke energiunderskudd enn energioverskudd Det homeostatiske systemets regulering av kroppsvekt ser ut til å fungere svært godt for de fleste arter. Dessverre er mennesket et av unntakene. Når fettvevet reduseres, vil hormoner fra fettvevet gi hjernen beskjed om at vi er i en negativ energibalanse. Resultatet gir seg utslag i en sterk sultfølelse. Kroppen har større evne til å motvirke energiunderskudd enn energioverskudd. Dette var trolig verdifullt i tidligere tider der mangel på mat var en stor trussel for vår helse. I dagens vestlige samfunn, derimot, med nesten ubegrenset tilgang på mat og lite naturlig fysisk aktivitet, kan dette lett føre til energioverskudd og vektøkning. Til tross for at det homeostatiske system i større grad forsvarer oss mot energiunderskudd enn energioverskudd, og at systemet heller ikke fungerer optimalt hos alle, så ville trolig de fleste av oss ha en mer passende kroppsvekt dersom det kun var det homeostatiske systemet som påvirket matinntaket vårt. Les også: Hjernens beste treningsarena Hjernens belønningssystem Men vårt matinntak styres også i stor grad av hjernens belønningssystem. For å forstå dette paradokset, at vi «lures» til å spise når vi hverken trenger mer energi eller er sultne, må vi igjen skue til evolusjonen. Det hedonistiske systemet, som virker via hjernens belønningsstrukturer, er utviklet gjennom flere millioner år med evolusjon og har vært viktig for vår overlevelse. Da tilgangen til mat på savannen var høyst usikker, og det kunne gå flere uker mellom hvert skikkelige måltid, er det ikke vanskelig å forstå at det var hensiktsmessig at våre forfedre fikk i seg så mange kalorier som mulig når de først hadde muligheten. Fråtsingen, som primært ble stimulert av det hedonistiske systemet, gjorde at de kunne lagre overskuddet av energi og dra nytte av dette i perioder med lite tilgang på mat. På denne måten unngikk de å sulte i hjel. Lysten til å fråtse lever i beste velgående Vår lyst på energirik mat lever i beste velgående i dag, til tross for at vi lever i et samfunn preget av overflod og langt ifra risikerer å sulte. Forklaringen er altså enkel å forstå rent evolusjonsmessig. Samfunnet vårt har endret seg radikalt de siste hundre årene, og med det tilgangen på mat. Men hjernen vår, og spesielt de områdene og mekanismene som styrer appetitt, er så godt som uendret siden vi levde som jegere og samlere på savannen. Derfor er det ikke så rart at mange av oss forsyner oss av kakefatet, selv om vi føler oss mette. Selv de mest viljesterke av oss risikerer å komme til kort mot sterke biologiske drivkrefter som har blitt utviklet gjennom flere millioner år. Hjernens viktigste oppgave er å ta gode valg som øker sjansen for at vi som art overlever. Her har hjernen vår utviklet en genial strategi. Kakestykket som gir oss en dopaminfest Tar vi gode valg, blir vi belønnet ved at det skilles ut en rekke kjemiske stoffer, blant annet dopamin, som påvirker en krets med nerveceller som til sammen kalles belønningssenteret vårt. Denne påvirkningen gir oss en intens følelse av velvære, og i mange tilfeller nærmest en rus. Det ekstra kakestykket etter middagen fører med andre ord til en dopaminfest i belønnings senteret ditt og sender et sterkt signal til hjernen din om at: «Det du gjorde nå (spise kake), det er bra for deg, det må du gjøre mer av.» Dopamin påvirker atferden vår og er knyttet til nytelsen du opplever når du spiser noe som stimulerer belønningssenteret i hjernen din. Belønningen ved å spise mat vi liker, er så stor at det kan være vanskelig å stoppe når vi først har tatt én bit av desserten. Hvorfor er noen flinkere til å takke nei til et ekstra kakestykke? Hvorfor ser det ut til at enkelte har store problemer med å begrense matinntaket, mens andre fremstår med viljestyrke av stål og skygger med letthet unna dessert og annen usunn mat? Dette er et komplekst spørsmål som vi ennå mangler fullstendig svar på. Forskning kan tyde på at belønningssenteret vårt i hjernen har forskjellig følsomhet for blant annet dopamin. Det innebærer at to personer kan spise akkurat det samme, for eksempel et voksent stykke sjokoladekake, og oppleve vidt forskjellig grad av belønning. Dette tror vi til dels er arvelig betinget. Det betyr at enkelte av oss er født med et ekstra følsomt belønningssenter, som gjør det vanskeligere å mot stå fristelser i matveien. Smart mat gjør det lettere å holde vekten Vi vet stadig mer om hvordan noen typer matvarer kan «lure» appetittreguleringen vår og gjøre det lettere å spise mer enn vi trenger, mens andre typer matvarer gjør det lettere å regulere inntaket. Du har sikkert opplevd at du føler deg mer og lenger mett når du har spist to skiver grovt brød enn når du har spist et par loffskiver. Det høye innholdet av fiber i grovt brød bidrar til å øke volumet i magesekken og tarmen. Økt trykk i mage og tarm etter måltidet bidrar til økt utskillelse av metthetshormoner fra tarmen. Et kosthold med mye fiber fra frukt, grønnsaker, belgfrukter og grove kornprodukter gir derfor bedre metthetsfølelse og gjør det lettere å regulere matinntaket. Matveien til god, vedvarende metthetsfølelse Tilsvarende vil også det å ha noe fett i måltidet bidra til å øke metthetsfølelsen fordi fettet bidrar til at maten tømmes langsommere og mer gradvis fra magesekken. Når maten tømmes langsommere fra magesekken og over i tarmen, vil blodsukkeret stige langsommere og holdes mer stabilt i lengre tid etter måltidet. I praksis betyr dette at du bør inkludere litt sunne fettsyrer fra olivenolje, avokado, oliven, nøtter, frø eller fet fisk i alle hovedmåltider for å få en varig og god metthetsfølelse. Nyere studier tyder også på at et noe høyere innhold av protein i kostholdet kan gjøre det lettere å gå ned i vekt. Dette er trolig fordi høyere innhold av protein i måltidet gjør at det tar lengre tid før det skilles ut sulthormoner som fremkaller sult og lyst på mat. En god porsjon protein i alle hovedmåltider kan derfor gjøre det litt lettere å holde seg unna småspising mellom måltidene. Du bør fortrinnsvis velge fisk, hvitt kjøtt, magre meieriprodukter og belgfrukter som proteinkilde, og begrense inntaket av rødt kjøtt og særlig oppblandede kjøttprodukter. Kunsten å være sunn i et fedmefremkallende miljø Balanserte måltider med en god porsjon protein, litt sunt fett og fiberrike karbohydrater kan gjøre det lettere å stå imot for høyt kaloriinntak. Motsatt gir flytende kalorier i form av brus, juice og alkoholholdig drikke, mat med mye sukker og siktet hvetemel og ultra-prosessert mat minimal metthetsfølelse, og gjør det dermed lettere å spise flere kalorier enn det kroppen trenger. Vi lever i et fedmefremkallende miljø med aggressiv markedsføring og stor tilgjengelighet av usunn mat kombinert med lite hverdagsaktivitet. For at vi skal klare å holde en sunn og stabil kroppsvekt i disse omgivelsene, er balanserte måltider med mye fiber, litt sunt fett og en god porsjon protein av ekstra stor betydning. Referanse: Artikkelen er et redigert utdrag fra: Ole Petter Hjelle og Tine Mejlbo Sundfør (2021): Mat for hjernen . Kagge forlag. Denne formidlingsartikkelen er skrevet for Kunnskap Kristiania og første gang publisert 9. mars 2021. Kunnskap Kristiania er Høyskolen Kristianias digitale kunnskapsmagasin. Artikkelen er publisert i nettavisen forskning.no 10. mars 2021 med overskriften « Hvorfor spiser du mer når du egentlig er stappmett? «. Tekst: Høyskolelektor Tine Mejlbo Sundfør, Avdeling for helsevitenskap ved Høyskolen Kristiania.

  
• Why consumers co-create

  kunnskap-kristiania / 2019 / 10 / why-consumers-co-create

  KNOWLEDGE @ KRISTIANIA: Co-Creation Most organizations   want to get close to consumers and to learn about their needs and desires as a way of creating products and services, developing effective marketing campaigns and reducing risk. Increasingly organizations are using online co-creation communities to do this as it enables them to dig below the surface of people’s opinions and uncover their latent feelings. Usually this process involves recruiting people against a set of selection criteria that is relevant to the task and encouraging their active participation in a closed community of between 300 and 500 members. Some organizations have permanent communities, while others are task specific. If you ask managers why people are willing to participate in such commercially focused communities, their assumption is that it must be the money. They rate intrinsic factors such as sociality and meaningful experience as the least important. In search of Motivation We set out to determine whether this managerial belief is true and to better understand the role intrinsic and extrinsic motivation play in motivating people. To conduct this research, we invited members of three existing online communities to take part in a study. The communities came from quite different areas: consumer goods, diabetes and high blood pressure, and private health. The communities enjoy high levels of participation and have active facilitation, an emphasis on non-financial rewards and minimal use of financial rewards. 178 people agreed to participate in the study. Learning from Conversations To get insights into peoples’ motivations we used a two-phase online research process. In the first phase we used a qualitative/quantitative research tool, that combines conversation and machine learning to deliver quantitative insights to qualitative questions. Instead of framing questions where the options are limited and the language has already been determined, the tool allows people to answer open-ended questions by writing down their responses in their own words, which others then vote on, two at a time. The tool mirrors conversation in that it allows participants to interact with one another and to react in real time to thoughts being exchanged until a resolution is reached that best reflects the thinking of the group. The research featured 9 open-ended questions and 7 poll questions. The 9 open-ended questions generated 1,102 unique responses (the highest count for an open question was 153 responses) and 34,819 votes.   Once the first phase of the research exercise was complete, we created brief summaries of the first phase research, which we then provided to the communities. In the online discussion we hosted with the participants, we asked whether the summary aligned with their personal experience and invited them to add further comments.  The process generated a further 255 responses. Key motivational factors So, what did we learn? Most people in the three communities are dominantly intrinsically motivated. Their motivations are concerned with contributing to something they find valuable and interesting, having the opportunity to express themselves and the ability to develop their knowledge by sharing and listening to others. However, the research also suggests some nuances to the balance of intrinsic and extrinsic rewards. While 39% of people in the study said that they would still participate without financial rewards, the most strongly supported statements combine intrinsic benefits with financial rewards. Financial rewards are seen as more of a “thank you” for participation and for making a contributing to the community. Freedom of expression A second aspect of motivation is concerned with control versus freedom of expression. When people have a greater degree of freedom it enhances motivation. Participants feel that the balance is right in their communities and that they have sufficient freedom and good moderation. Notably 97% of participants believe that they have been treated fairly by the moderators, who clearly play a vital role in creating a positive culture and in helping to humanize and cement the solidarity of the community. Overall, when a community works well it generates high levels of engagement. This is notable in the way participants describe their experience. Positive, passionate and highly motivated The participants in these three online sponsored co-creation communities are positive, passionate and highly motivated. These might be attributes that we would expect from fan communities based around Milanese opera or Liverpool football club (both have been studied), but they are not necessarily what we might expect from consumers discussing tooth paste or a health club for commercial organizations. The study shows people can be highly participative if those managing online communities create an engaging purpose coupled with the freedom to explore ideas. This requires sensitive moderation, the creation of a trusting environment where people feel they can express themselves and a willingness to take the time to nurture community solidarity where people are connected to each other and to the sponsoring brand. Reference: Nicholas Ind, Nick Coates and Katrina Lerman  (2019): ‘The Gift of Co-Creation:   what motivates customers to participate ’. Journal of Brand Management   https://doi.org/10.1057/s41262-019-00173-7 Text:   Professor Nicholas Ind, Department of Economics and Innovation, Kristiania University College.

  
• Hvor mye vil du betale for en genser?

  kunnskap-kristiania / 2022 / 05 / hvor-mye-vil-du-betale-for-en-genser

  KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Innovasjon i klesindustrien De gamle romerne måtte jobbe mellom seks og tolv dager for å få råd til en tunika. Engelskmenn på 1500-tallet dro fordel av spinnerokken og måtte «bare» ut med mellom tre og ti dagers lønn. I dag selger store kleskjeder gensere til en femtilapp. En nordmann tjener gjennomsnittlig omtrent 250 kroner per time (før skatt). Vi har altså gått fra flere dagers lønn, til under én time for å trekke et plagg over hodet. Samtidig selges designergensere til mange tusen kroner. Hvor mye bør en genser egentlig koste? Passform, materiale og pris viktigst for kjøp Vår ferske spørreundersøkelse fikk 320 svar. Flertallet betalte mellom 300 og 500 for den siste genseren de kjøpte. Neste gruppe betalte mellom tusen og femten hundre kroner. De fleste betaler mellom 300 og 500 kroner for en genser, viser fersk undersøkelse. Kilde: Wanda Presthus og Per Åge Bergquist Sivertsen En konvensjonell leverandørkjede for en bomullsgenser består av den som dyrker fiber, spinner garn, vever tekstil, designer, syr og transporterer, ekspederer og kjøper varen. Mange av de vi spurte mener at en hverdagsgenser enten bør koste fem hundre, eller tusen kroner, for å sikre rettferdig lønn for alle involverte. De som svarte på undersøkelsen kunne krysse av på alt som er viktig ved kjøp av ny genser. Nesten nitti prosent mener at passform er viktigst. Deretter kommer materiale (85 prosent), og pris på en tredjeplass (67 prosent). Hvordan kickstarte sirkulærøkonomien? Åpenhetsloven som trer i kraft juli 2022 skal fremme gode arbeidsforhold. Produktansvar blir pålagt produsenten og merkevaren. De plikter å gi informasjon og råd om hva vi kan gjøre med plagget når det er oppbrukt. Altså må gjenbruk, reparasjon, panteordning og sortering gjøres lett tilgjengelig – også kjent som sirkulærøkonomi. Den anerkjente boken til professor i kommunikasjon, Everett Rogers’ Diffusion of Innovations , gir flere råd om hvordan vi kan få noe i gang: innovasjon, kommunikasjon, tid og incentiver. Innovasjon er det nok av i klesbransjen. Utviklingen har gått omtrent slik: kniv, synål, strikkepinner og heklenål. Kardeutstyr for å bearbeide ull, spinnerokken og veven. Manuell og elektrisk symaskin. Strikkemaskin. Sew-bots («sybot» på norsk) ligger frem i tid. Tenk at favorittgenseren din blir ødelagt, Du kan legge den inn i en boks, og ut kommer en reparert genser, eller en nøyaktig kopi? Men kanskje viktigere er å spørre om hvordan innovasjon kan få til for eksempel sortering. En genser av polyester må behandles annerledes enn en genser av bomull, enten råstoffet skal brukes på nytt eller bli restavfall. Da er det en god nyhet at 85 prosent av våre respondenter er opptatt av materiale når genser skal kjøpes. Samt en dårlig nyhet at forbrukeren ikke kan stole på merkelappen. Noen produsenter vil spare penger og blander polyester med bomullen uten å opplyse om det. Heldigvis forskes det nå på å avsløre hvor mye polyester det er i klesplagg ved hjelp av infrarøde bilder. Kommunikasjon handler om utdannelse, i tillegg til tradisjonelle og sosiale medier. Hva skal vi rette oppmerksomheten mot i utdanning fremover? Nedbygging av håndverksfag har foregått lenge. Få kan bytte en glidelås i dag. Så hvorfor gidde å betale flere hundrelapper for reparasjon på en systue, hvis du får et nytt plagg til samme pris? Vi som skriver denne artikkelen, skal forsøke å lære opp studenter i både håndverk og bruk av teknologi på en bærekraftig måte. For eksempel skal designeren legge reparasjon til grunn når plagget utvikles. Glidelås være lett å bytte, sømmer skal være mulig å reparere. Endringer krever tid. Som Rogers fremholder, er det behov for endringsagenter. Designere og kjente personer som politikere og artister kan ha stor påvirkningskraft. Japanske Marie Kondo har blitt berømt ved å rydde hjemme hos folk. Andre endringsagenter fronter minimalisme og shop-stop, og vi heier på loppemarked og bruktbutikker. Incentiver kan være gjenbruk og panteordninger. Ifølge Statistisk Sentralbyrå kastet norske husholdninger 1950 tonn tekstiler i 2021. Lave priser fører ofte til at vi kjøper mer. Prisveksten på klær har nærmest stagnert, endatil gått tilbake fra prisnivået på 1990-tallet, når vi tar høyde for økt levestandard og lønnsvekst. Og klær betyr mer enn å holde varmen. For noen er det tidsfordriv. Kanskje gir nytt plagg større selvtillit. Handlingsøyeblikket gir en (kortvarig) lykkerus for noen. Gjenbruk kan foregå ved bytte mellom venner, arv mellom søsken, eller kjøp og salg på nettet. Panteordning benytter du ved å gå tilbake til merkevaren hvor du kjøpte plagget, og du får en rabattkupong på neste kjøp. Det menes mye om klær og bærekraft, og vi begynner å bli bevisste. Som kjent er det lettest å endre seg selv. Denne artikkelen presenterer noen fakta som du kan ha i bakhodet neste gang du skal til å dra betalingskortet. For det aller, aller beste er jo å kjøpe mindre. Ingen skam å snu foran kassen, tvert imot! Tekst: Førsteamanuensis Wanda Presthus, Avdeling for økonomi, innovasjon og teknologi og Avdelingsleder Per Åge Bergquist Sivertsen, School of Fashion Industry ved Høyskolen Kristiania. Referanser: Hole, G., & Hole, A. S. (2020). Improving recycling of textiles based on lessons from policies for other recyclable materials: A minireview. Sustainable Production and Consumption , 23 , 42-51. Mäkelä, M., Rissanen, M., & Sixta, H. (2020). Machine vision estimates the polyester content in recyclable waste textiles. Resources, Conservation and Recycling , 161 , 105007. Rogers, E.M. 2003. Diffusion of Innovations. 5 ed: The Free Press. Vi vil gjerne høre fra deg!      Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til  kunnskap@kristiania.no .     

  
• Årskavalkaden: 10 mest populære artikler i 2021

  kunnskap-kristiania / 2022 / 01 / arskavalkaden-10-mest-populare-artikler-i-2021

  KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Lesernes favoritter   Kunnskap Kristiania har som mål å dele ny forskning og faglig kunnskap med alle de som kan omsette den i en bedre praksis i arbeidslivet. Vi publiserer en ny sak hver dag fra mandag til og med torsdag i alle arbeidsuker, det ble til sammen 197 nye artikler i 2021.    Her presenterer vi en artikkelsamling med de ti mest leste artiklene i fjor:   Nr. 1 Kjetil A. Vedøy om hjemmekontor:   For noen har arbeidslivet på hjemmekontor gitt mersmak, og flere har tatt til orde for å gjøre hjemmekontor til en frivillig ordning. Det kan ha sine utfordringer, advarer høyskolelektor Kjetil A. Vedøy.   Medarbeidere som har oppgaver som forutsetter samarbeid med andre, får gjort mindre på hjemme enn på det fysiske kontoret. Heller ikke ansatte med rutinepregede oppgaver, som mange kanskje tenker enkelt kan gjøres hjemmefra, jobber mer effektivt hjemme.    Vedøy har identifisert seks utfordringer som bør diskuteres før hjemmekontor blir en frivillig ordning for ansatte.  Nr. 2 Delphine Caruelle om markedsføring:  Ser vi slutten på reklame som retter seg spesifikt mot menn og kvinner? Det spår førsteamanuensis Delphine Caruelle ved Institutt for markedsføring ved Høyskolen Kristiania. Denne artikkelen fra 2020, er en av lesernes favoritter også i 2021.    Nr. 3 Helene Tronstad Moe om ledelse:  Hersketeknikker brukes vanligvis om man føler seg truet, usikker eller for å markere egen verdi – gjerne når man har gått tom for saklige argumenter. Brukeren av teknikkene forsøker å bevare sin makt, posisjon og omdømme for enhver pris.   Førsteamanuensis Helene Tronstad Moe har identifisert syv mulige handlingsalternativer for å håndtere hersketeknikker på en best mulig måte.  Nr. 4 Tine Mejlbo Sundfør om ernæring:  Depresjon er en av de vanligste sykdommene på verdensbasis. Rundt 20 prosent kvinner og 10 prosent menn får en behandlingstrengende depresjon i løpet av livet. Flere yngre utvikler depresjon, og det er grunn til å frykte at korona-pandemien har ført/vil føre til økt hyppighet av mentale lidelser.    - Det er likevel ikke vanskelig, på vitenskapelig grunnlag, å gi klare kostholdsråd til folk flest: Spis mye frukt og grønt, fiber, fet fisk og planteoljer, og begrens inntaket av rødt kjøtt, bearbeidede matvarer, fete kjøtt- og meieriprodukter, salt og sukker, anbefaler høyskolelektor Tine Mejlbo Sundfør. Nr. 5 Tone Danielsen om onboarding (ta imot nye medarbeidere):  I de fleste organisasjoner er det HR-avdelingen som har ansvaret for å ta imot nyansatte. Men onboarding – sosialiseringen av nykommere til en ny organisasjon og kultur – det er faktisk alt for viktig til at HR-avdelingen kan gjøre dette alene, skriver førsteamanuensis Tone Danielsen.    – For å få nyansatte satt raskt inn i sine arbeidsoppgaver og sosialisert inn i organisasjonskulturen, er ordentlig onboarding god bruk av ressurser, understreker Danielsen. - Her kan vi lære mye fra militære organisasjoner, som er knallgode på sosialiseringsprosesser. Nr. 6 Kjetil A. Vedøy om ledelse:   De fleste ledere har noen ansatte i gruppen sin som har sterke meninger, er kritisk til alt og alle og som stadig har lyst til å gjøre ting på sine egne måter. Noen er også helt urokkelige i sine meninger og svært utfordrende å snakke med og å samarbeide med.    Hva gjør du som leder når du opplever at medarbeidere oppfører seg lite konstruktivt på jobben? Kjetil A. Vedøy presenterer tips om hvordan ledere kan følge opp «vanskelige» medarbeidere. Nr. 7 Tone Danielsen om ledelse:  Det er ikke slik at gode ideer finner sin vei ut i verden, bare fordi ideen var god og folk jobber hardt. I virkeligheten fordrer det at folk jobber i miljøer som anerkjenner annerledestenking, og har organisatoriske rammer som gir dem rom til å feile og lære. Siden vi ubønnhørlig er en del av verden, må de også forholde seg til det globale markedet og trender.    - Sjefer med stort kontrollbehov som er mest opptatt av å dekke sin egen rygg – skaper dårlige kår for nytenking og entreprenørskap, konkluderer førsteamanuensis Tone Danielsen.   Nr. 8 Helene Tronstad Moe om ledelse:  Trivsel på arbeidsplassen forutsetter at vi til en viss grad opplever empati, forståelse og anerkjennelse. Årsakene til at enkelte maktsyke og lite empatiske mennesker havner i lederposisjoner, kan være ganske sammensatte.    Førsteamanuensis Helene Tronstad Moe har identifisert tre mulige forklaringer. Nr. 9 Tom Karp om ledelse:  I faget ledelse er vi særlig opptatt av individet som leder. Og hvilke kunnskaper, ferdigheter og evner det individet skal ha for å ta ansvar, lede andre og presumtivt gjøre en forskjell. Personorienterte forklaringsmodeller på ledelse dominerer derfor fagfeltet.   De senere år har det kommet reaksjoner mot den sterke interessen og fokuset på den enkelte leder. Flere toner ned enkeltpersonen i ledelse, og legger mer vekt på prosessen og hvordan ledelse blir til – altså hvordan ledelse samskapes, skriver professor Tom Karp. Nr. 10 Ketil Raknes om amerikansk politikk:   «Sist gang jeg bodde i Washington D.C., bodde jeg i et afroamerikansk nabolag. Jeg kan fortsatt huske frykten jeg følte første gang jeg gikk av T-banen og skjønte at jeg var den eneste hvite som gikk av på stoppet.   På den kinesiske take-away-restauranten på hjørnet ble man møtt av et skuddsikkert glass med et gitter foran. Etter hvert syntes jeg det var ganske eksotisk å legge dollarsedlene i metallskuffen som ble trukket bak et gitter og så fikk man maten sin skjøvet tilbake.    Slik åpner Ketil Raknes et essay som han skrev i kjølvannet av politidraper på George Floyd 25. mai 2020.    Kan det komme noe positivt ut av drapet på George Floyd?    -  Det positive som kan komme ut av drapet på George Floyd, er at flere amerikanere oppsøker den kirkegården og anerkjenner at de som ligger der, var fullverdige borgere i USA. Først da kan den amerikanske konstitusjonens løfte om at alle mennesker er født frie leve opp til sitt høye ideal, skriver Raknes. Tekst:  Audun Farbrot, fagsjef forskningskommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.    Vi vil gjerne høre fra deg!     Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på e-post til  kunnskap@kristiania.no .  

  
• Age-shaming er en trussel for arbeidslivet

  kunnskap-kristiania / 2023 / 04 / age-shaming-er-en-trussel-for-arbeidsmiljoet

  KUNNSKAP KRISTIANIA: Aldersdiskriminering  Når du hører om aldersdiskriminering, tenker du kanskje på urettferdig eller dårlig behandling av eldre i arbeidslivet. Det er ikke så rart, fordi det har vært mye oppmerksomhet rettet mot aldersdiskriminering av eldre og hvilke negative konsekvenser dette har. Samtidig viser forskning at også unge voksne, definert som mennesker i slutten av 20- og starten av 30-årene, opplever fordommer og negative holdninger knyttet til alder. Vi mener det er mye å hente dersom en ser på hvilke styrker og kompetanser som trengs i dagens arbeidsmarked – fremfor hvilken alder de ansatte bør ha. Age-shaming – å bli sett på som for ung Age-shaming innebærer at unge voksne opplever diskriminering og negative holdninger knyttet til alder. For eksempel at unge arbeidstakere betegnes som «for unge», med mindre erfaring og dermed også med mindre kompetanse til å løse arbeidsoppgavene sine. Disse holdningene og fordommene er ikke bare skadelige for individet som rammes, men for hele organisasjonen. Hva går vi glipp av i arbeidslivet hvis disse holdningene fortsetter å regjere uten at vi er bevisst på dem? Er det en fare for at det blir en selvoppfyllende profeti? Alder sier lite om kompetanse Vårt utgangspunkt er at alder sier svært lite om hvilke styrker og hvilken type kompetanse et menneske besitter. For hva er egentlig kompetanse, hva er styrker – henger dette sammen med alder? Kompetanse defineres som « evner og ferdigheter som er nødvendige for å nå et bestemt mål»  og kan opparbeides gjennom blant annet erfaring og utdanning. Fagspesifikk kompetanse, sosial kompetanse og teknologisk kompetanse er ulike former for kompetanse. Hvilke kvaliteter trengs for å nå målet? For å kunne si om noen har høy eller lav kompetanse, må man starte med å se nærmere på oppgaven eller målet med oppgaven man skal løse. Lang erfaring kan i mange tilfeller føre til god kompetanse på et område, men tilsier ikke nødvendigvis riktig kompetanse for måloppnåelse. Når vi snakker om riktig kompetanse for måloppnåelse, spiller også et begrep som styrker inn. Styrker er underliggende kvaliteter som gir oss energi, bidrar til personlig utvikling og gir grunnlag for mestring. Eksempler på styrker er kreativitet, empati, samarbeid og effektivitet. Når vi bruker styrkene våre bidrar det til gode resultater og engasjement på arbeidsplassen. Det er gjort undersøkelser av sammenhengen mellom alder og styrker, eksempelvis alder og kreativitet. Det er ingen klar korrelasjon mellom alder og kreativitet. Selv om det for eksempel finnes studier som indikerer at eldre kan ha lavere digital kompetanse, er ikke dette nok til at en kan skjære alle over en kam, og si at alle eldre har lav digital kompetanse. Som vi argumenterte for innledningsvis, er det heller aktuelt å se på hvilke styrker og kompetanser som trengs i dagens arbeidsmarked – fremfor hvilken alder de ansatte bør ha. Går glipp av verdifull kompetanse Dagens arbeidsliv preges av endringspress og komplekse problemstillinger. Kreativitet, samarbeid, innovasjonsevne og problemløsningsevne anses som svært ettertraktete styrker og kompetanser for organisasjoner som skal løse de problemstillingene vi står overfor. Forskning viser også at innsats, utholdenhet og lidenskap er like viktig som IQ i mange sammenhenger. Det er lite som tyder på at disse evnene kan knyttes til alder. Derimot kan age shaming føre til at vi går glipp av verdifulle styrker og kompetanser vi gjerne skulle dratt nytte av i arbeidslivet. Selvoppfyllende profeti Vi vet at holdningene våre ofte påvirker adferden vår. Pygmalioneffekten, som også er kjent som «selvoppfyllende profeti», gir en forklaring på hvordan forventingene våre styrer hvordan vi opptrer og påvirker utfallet av hendelser. Dersom du har negative forventinger, påvirker det hva du legger merke til rundt deg, og bevisst eller ubevisst handler du deretter. La oss si at en senior i en organisasjon ser på en junior som mindre kompetent eller som lite kreativ. Da vil muligheten for at senioren lærer noe av junioren være dårligere, samtidig som junioren kan få negativ selvoppfattelse av egne evner. Det kan gjøre at junioren eksempelvis ikke tør å stille spørsmål, eller uttrykke egne meninger og ideer i frykt for å bli oppfattet som uvitende. Age-shaming er negativt for arbeidsmiljøet Lite hemmer organisasjoners og individers læringsprosess så mye som frykt. Og motsatt; hvis kulturen og arbeidsmiljøet er preget av psykologisk trygghet, noe som innebærer at individer opplever det som trygt å ta risiko for eksempel ved å stille spørsmål, være uenig og uttrykke egne meninger, vil det kunne fremme læring, innovasjon og et mangfold av perspektiver. Age shaming kan true arbeidsmiljøet og den psykologiske tryggheten fordi individer blir usikre på egen kompetanse, og derfor unngår å stille spørsmål og uttrykke sine meninger. For å lykkes med å møte de komplekse problemstillingene og endringspresset i organisasjoner, må vi få bukt med negative holdninger og fordommer knyttet til alder. Så hva kan vi gjøre for å håndtere, og forhåpentlig redusere, age shaming på arbeidsplassen?   Tre tiltak mot age-shaming Vil vil løfte fram tre tiltak som kan bidra til å minske age shaming på arbeidsplassen: Vær bevisst egne holdninger Har du kanskje en kollega du opplever som «for ung»? Holdninger våre er tillært gjennom våre erfaringer og de påvirker hvordan vi opptrer i ulike situasjoner og hvordan vi møter andre mennesker. Hvis du er bevisst din holdning og i tillegg vet at alder og kompetanse ikke nødvendigvis hører sammen, har du mulighet til å lære noe og samarbeide godt med den «for unge» kollegaen din. Møt hverandre som deltakere gjennom dialog Den norske filosofen Hans Skjervheim bruker begrepene deltaker og tilskuer når han snakker om hvordan vi kan møte andre mennesker gjennom dialog. Ser du på den «for unge» kollegaen din som en deltaker, da er du åpen og nysgjerrig på vedkommedes meninger og retter oppmerksomheten mot dem. Du kan likevel ha egne meninger, som du inviterer kollegaen din til å være enig eller uenig i. Gjennom dialogen møter vi hverandre som likeverdige deltakere der alle har noe å lære av hverandre. Frem god læringsholdning Læringsholdning defineres som en prosess der man stiller spørsmål, reflekterer og stiller seg åpen for feedback. Dersom de ansatte i organisasjonen føler seg trygge til å gjøre dette, vil sannsynligheten for at de lærer mer av hverandre være til stede. Man kan fremme læringsholdning i et team eller i en organisasjon ved å stille spørsmål til hverandre og se hverandre som kompetente mennesker med ulike styrker og perspektiver. Du bør derfor være nysgjerrig på den unge kollegaen din sitt perspektiv. Alle har noe å lære av hverandre I et bærekraftig arbeidsliv bør vi etterstrebe å møte hverandre som likeverdige deltakere, med ulike styrker, kompetanse og erfaringer og kompetanser.  Vi har alle noe å lære av andre som er ulike oss selv.  Denne teksten er også publisert på forskning.no den 26. april 2023 under tittelen   Age shaming er en trussel for arbeidsmiljøet , på Nettavisen den 29. april 2023 under   samme tittel og i HR-magasinet den 23. mai 2023 under samme tittel . Vi vil gjerne høre fra deg!    Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til  kunnskap@kristiania.no.  Referanser Binnewies, C., Ohly, S., & Niessen, C. (2008). Age and creativity at work: The interplay between job resources, age and idea creativity.   Journal of Managerial Psychology ,   23 (4), 438-457. Brook, J., & Brewerton, P. (2016).   Optimize Your Strengths: Use your leadership strengths to get the best out of you and your team . John Wiley & Sons. Collins, M. H., Hair, Jr, J. F., & Rocco, T. S. (2009). The older‐worker‐younger‐supervisor dyad: A test of the Reverse Pygmalion effect.   Human resource development quarterly ,   20 (1), 21-41. Duckworth, A. (2017). GRIT Lidenskapen og standhaftighetens kraft. Cappelen Damm. Littman-Ovadia, H., Lavy, S., & Boiman-Meshita, M. (2017). When theory and research collide: Examining correlates of signature strengths use at work. Journal of Happiness Studies , 18 , 527-548. Edmondson, A. (1999). Psychological safety and learning behavior in work teams.   Administrative science quarterly ,   44 (2), 350-383. OECD. (2005). The definition and selection of key competencies - Executive Summary, fra http://www.oecd.org/pisa/35070367.pdf. Raymer, M. , Reed, M. , Spiegel, M. & Purvanova, R. K. (2017). An Examination of Generational Stereotypes as a Path Towards Reverse Ageism. The Psychologist-Manager Journal, 20 (3), 148-175. doi: 10.1037/mgr0000057. Skjervheim, H. (1976) Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Johan Grundt Tanum Forlag. Weinert, F. E. (2001). Concept of competence: A conceptual clarification. In D. S. Rychen & L. H. Salganik (Eds.), Defining and selecting key competencies (pp. 45–65). Kirkland, WA: Hogrefe & Huber. World Economic Forum, V. (2020). The future of jobs report 2020.   Retrieved from Geneva . Denne teksten er også publisert på forskning.no den 26. april 2023 under tittelen Age shaming er en trussel for arbeidsmiljøet og på Nettavisen den 29. april 2023 under samme tittel .  

  
• Vi er blitt fiskeblinde

  kunnskap-kristiania / 2020 / 09 / vi-er-blitt-fiskeblinde

  ESSAY: Runar Døving om matkultur Aller først vil jeg be om unnskyldning. I  en petit om norsk innlandsdominans i den politiske diskusjonen om selvberging  kom jeg nemlig i skade for å kalle Terje Vigen en dust. Men norsk fiskenæring er for viktig til å  fjase bort i polemikk . Så når jeg først skal dekonstruere et nasjonalepos i fiskeforbrukets tjeneste – la meg ta det mer systematisk.  Terje Vigen,  Henrik Ibsens episke dikt om forsoning, har vært en viktig nasjonal fortelling om Norge siden det ble utgitt i 1861. På Wikipedia står det at «diktet bygger på fortellinger fra sørlandskysten under Napoleonskrigene og kornblokaden 1808–1811, som medførte hungersnød i Norge. Når krigen kommer i 1809, ror Terje Vigen over havet til Danmark for å få tak i mat, tre tønner bygg, til den sultne kona og dattera». Les også:   Sultne bønder spiser ikke fisk «Er man sulten, spiser man jo fisken i havet». Forfatter man en  fiksjon, er det en fordel at karakterene og handlingene er troverdige. En kjenner av fjæra, av forholdene langs kysten på den tiden, ville neppe kunne tro på noe slikt. Hvorfor i all verden skulle han finne på å ro når det fantes seil? Det er ingen ved sine fulle fem som ville finne på å dra ut på en slik ekspedisjon alene. Er man sulten, spiser man jo fisken i havet. Og hvis man skulle være så sulten at man sultet, har man jo ikke krefter til en slik farefull ferd. Hvordan kan fortellingen stå til troende? Det er bare et dikt, og da kan man jo konstruere en episk kjempe med overnaturlige evner fra et mytisk land. Men som vi skal se, anses Terje Vigen nærmest som en historisk person, og handlingen brukes stadig som politisk skremselsargument for at vi ikke er selvforsynte med mat. Hvorfor skulle fisk og skjell ikke regnes som mat i Norge, bare melk og brød? Danmark styrte den fattige kolonien Norge. Det var sentralmakten i København som bestemte hvordan ressursene i skulle forvaltes, først og fremst fisk og trelast. Rug og bygg kunne man skipe nordover med de ellers tomme skutene som fraktet koloniens godsaker til kontinentet. Forut for blokaden tjente mange i Norge (Danmark) godt på handelen med deler av Europa. Blokaden stoppet import av korn. Så langt virker det som det er historisk konsensus. Les også:   Hvordan handelen kan bruke smart teknologi til å selge mer «Det er utrolig hvilke historier folk kjøper om en passe gammel krig». Diktet er forfattet 50 år etter Napoleonskrigene. Det er utrolig hvilke historier folk kjøper om en passe gammel krig. I ettertid er det lett å tenke at Norge er ett land med felles referanser og erfaring, men før nasjonaliseringsprosjektet var Norge mange ulike steder. Å samle landet etter 1814 var både et økonomisk, politisk og kulturelt prosjekt. Fra vikingtid og langt ut på 1800-tallet var det mye enklere å reise fra Trondhjem til Island enn til Oslo. «Norwegen» var en sjøvei. Det var ekstremt langt fra Vigens Grimstad til Finnskogen – både praktisk og kulturelt, men infrastrukturen endret seg betydelig fra Terje Vigens tid og til diktet ble skrevet. Dampmaskinen kom på 1820-tallet, jernbanen og telegrafen i 1850-årene. I tillegg ble det bygget opp nasjonale direktorater for fyr, havner, post, og et justervesen. Det var derfor mulig for Ibsen å ta noen gamle vandrehistorier og sette opp en mytisk gestalt. Nasjonsbyggerne, som Det norske selskab i København, Åsen, Vinje, Tidemand og Gude, Wergeland, Welhaven, Asbjørnsen og Moe – og kirken – så aldri Norge fra kysten. Det ble samlet 112 menn på Eidsvoll bare fem år etter Vigens ferd: 57 embetsfolk, 37 (stor)bønder, ingen nord for Trøndelag (nordlendingene kom ikke frem i tide, noe som sier mye om infrastrukturen på den tiden), og ingen fiskere. Av de 13 kjøpmennene kan noen få sies å ha hatt noe med havet og fisken å gjøre. Jens Rolfsen var skipsbygger i Kristiansand, og Fredrik Meltzer ble overfiskevraker i Bergen på 1820-tallet. Den halvengelske John Moses fra Kristiansund var klart involvert i tørr- og klippfiskhandelen. Les også:   Østers er ikke jålete. Det er bare godt. «Nasjonsmakerne fylte Folkemuseet med stabbur fra innlandet». Prosjektet eller tragedien, for samer, tatere, finner, skøyere og fant, men også for kystkulturen, var at man skulle bli én nasjon, ett folk. Nasjonsmakerne fylte Folkemuseet med stabbur fra innlandet. Bunaden fra Sætersdal ble satt på sokkel, og historien om kanskje den viktigste delen av Norges historie, fisket, ble gjemt under den. Historieskriving er en interessant kunst. Og denne er skrevet av et innlandshegemoni. Forteller man en historie ofte nok, blir det til slutt enn sannhet. Norske Wikipedia er en utmerket kilde til selektiv historieskriving. Den typiske fortellingen om blokadens konsekvenser er viderefortalt slik av en Wikipedia-forfatter: «Blokaden førte dermed til både arbeidsledighet, dårligere økonomi og sult. Danmark hadde i 1735 innført monopol på korn for Norge. […] Mangelen på korn gjorde at man begynte å lage barkebrød i Norge, og det ble utstrakt hungersnød, spesielt i 1808–1809 og i 1812–1813. […] Henrik Ibsens berømte dikt fra 1861, Terje Vigen, handler om de norske forholdene under den britiske blokaden». Kildene er sparsommelige og blir tvilsomt tolket. Diktet blir brukt som sannhet om «norske forhold». Leser man kildene det refereres til, står det om sult på «Østlandet», og om «barkebrød» på svenskegrensen. Kildene er greie i seg selv, men selv de har ingen omfattende beskrivelser av maten eller livet på kysten. «Skoger ble ribbet for bark til barkebrød». Et annet godt eksempel er fra Aftenposten. I ingressen under tittelen «Norges siste hungersnød» står det at «folk sultet til døde i åkrene, langs gater og veier, og til sengs. Skoger ble ribbet for bark til barkebrød. Hungersnød preget Norge i årene før 1814.» Artikkelen forteller om: «Napoleonskrigene, en menneskelig katastrofe for store deler av Europa, rammet også Norge. […] Norge sto på terskelen til nødsårene, med sult og død som konsekvens. Et drama som noen tiår senere skulle danne bakteppet for Henrik Ibsens dikt Terje Vigen, utgitt i 1862». Artikkelen er illustrert med Christians Kroghs berømte tegning av Terje Vigen, som sannhetsvitne om et land i sult. Lokalbefolkningen på Sørlandet er stolte over å ha fått dette nasjonaleposet lagt til sin skrinne landsdel. Det er blitt brukt ganske mye krefter på å finne ut om  Terje Vigen  er bygget på en sann historie, og det finnes flere historiske modeller. Men også på Sørlandet er det enighet om et stort norsk  vi  med barkebrød som en felles nasjonal historie. Det er ingen som stusser ved Terje Vigens motiv. «Hvorfor skulle den engelske marinen ønske å fylle fengselet med sultne bønder?» En ting som konsekvent underkommuniseres, er sjørøveriet. I eposet blir helten mer enn urettmessig satt i «prisonen». Det er riktig at flere tusen nordmenn satt i engelsk fangenskap. Men hvorfor skulle den engelske marinen ønske å fylle fengselet med sultne bønder? Slik skriver en Wikipedia-forfatter på søkerordet «prisonen»: «I perioden 1807–14 satt om lag 7000 dansk-norske borgere ‘i prisonen’, de fleste av dem var norske, skikkelsen Terje Vigen i det kjente diktet av Henrik Ibsen var blant dem». Den litterære gestalt blir historisk faktum, som blir til banal nasjonalisme. Det var ikke sultne bønder på vei fra Danmark med noen sekker korn som fylte fengslene. Det var sjørøvere. Eller kapere, som de ble kalt, en virksomhet som skjedde med myndighetenes velsignelse. Det ble utstedt over tre hundre kaperbrev i perioden (et sertifikat som garanterte at de ikke ble straffeforfulgt i Norge). Og det var store båter med mange menn. Virksomheten var en viktig del av krigen, og målet var å ramme Englands handelsflåte. Flere hundre skip ble kapret, og mange skippere gjorde seg rike hvis overfallet gikk bra. Det innebar imidlertid stor risiko, økonomisk for rederne, men særlig for de unge menn som var mannskap og ble sett på som krigsfanger og satt i elendige fengsler. Sett fra England er det nok som vi ser på somaliske sjørøvere i dag, selv om heller ikke engelskmennene var noe bedre. Francis Drake ble en adlet sjørøver. De andre som ulovlig våget seg ut over Skagerak under blokaden, ser ut til å ha vært småskala smuglere. Unge fattige menn på jakt etter et varp – og sprit. I kildene som lokalhistorikere analyserer for å finne Terje Vigens modell, er ingen alene. Svend Hanssen – «Losen fra Haaø» – er den de fleste nevner. Han kjente Ibsen fra hans berømte ungdomstid som apotekerlærling i Grimstad. Fra venneforeningen Homborsund fyrstasjon beskrives det slik: «Denne los-kjempen rodde en rekke ganger til Danmark etter livsviktig korn i årene 1807–1814, han ble selv tatt til fange av engelskmennene hele fire ganger, og flere av hans mannskaper ble sågar sendt til prisonen i England, slik diktet beskriver». «Terje Vigen må ha vært en utrolig sterk mann» . I  kildene, derimot, seilte han : Han «afseilede den 23de Juli 1813 kl. 7 aften fra Nordstrand (på Jylland) med sin spridseil taklede baat». Under en sterk storm klarte ikke Svend Hanssen å holde kurs, masten ble ødelagt, og han ble fanget med mannskap og last. Han fikk imidlertid beholde «Flæsket, Mjøden og lidt Brændevin, og om Aftenen naaede ham hjem.» Det står en bauta, som et gravsted, ved Fjære kirke over Terje Vigens heltedåd. Og mytiske menn er kraftige karer: «Terje Vigen må ha vært en utrolig sterk mann», konkluderer Torbjørn Wrålsen til Grimstad Adressetidene, som sammen med Morten Andvig testet ferden 200 år etter, og bare kom halvveis, med to mann, bedre utstyr, matpakke og følgebåt. Norge er og var en fiskerinasjon, vår viktigste nærings- og ernæringsvei. Visst var det uår, og fisket slår ofte feil. Men sultet de langs kysten? En populær kilde, Johan Friedrich Winther, som ofte brukes for å belyse nøden i Nordland vinterhalvåret 1812, skriver: «De måtte livnære seg på fisk, malte fiskeben, agner, halm og desslike.» De måtte altså leve av agn (blåskjell, småfisk, makrell, østers?) og fisk, som tydeligvis regnes i samme kategori som halm. En artikkel om sulten i Nord-Norge fra  Universitetet i Tromsø  illustreres et maleri av Tor Edvin Strøm som viser en redd kvinne som holder rundt fire barn. Bak dem står et hjell fullt av fisk som henger til tørk. I artikkelen står det at det var bedre i Troms og Finnmark på grunn av pomorhandelen: «Her får de solgt tørrfisken og kjøpt kornet de trenger.» Det er noe som ikke rimer. «Fiskerbonden reiste ut på fiskegrunnen i sesongen for å tjene penger til familien, på hverdagen rodde de «ut på seiegrunnen» for å fange hverdagsmaten». Fattigfolkets matvaner har alltid vært lite beskrevet. Det finnes få kilder. De som er, viser naturligvis at man spiste det naturen har å gi, selv om det ikke er så enkelt. De fleste kulturer har en hang til å lage tabuer for det ene eller det andre. Selv om norske tabuer ikke kan sammenlignes med jødedommens kosher, er det mye man ikke spiste. Arkeologiske undersøkelser av steinalderen konkluderer med at folk først og fremst levde av maten i fjæra. Fra senere tider ser det ut som om skjell mer ble sett på som agn, selv om østerseksporten var stor, og det kan være at flere fisketyper ble sett på som stygge og uspiselige. Som vanlig blant selvbergende fattige hushold konsumerer man heller ikke «cash crops» selv. Produkter som kan selges gir viktig inntekt for å kunne kjøpe korn, verktøy og materialer. Den fattige befolkningen på Vega sov ikke i edderdundyner, for å si det slik. Slike samfunn var – og er – bare delvis integrert i pengeøkonomien. Men av de 300 mulige fiskeslagene vi har i Norge, var mange del av matfatet. «Kokefisk» er et eldgammelt begrep på hverdagsmaten. Fiskerbonden reiste ut på fiskegrunnen i sesongen for å tjene penger til familien, på hverdagen rodde de «ut på seiegrunnen» for å fange hverdagsmaten («Eg rodde meg ut» er en av de få sangene som er skrevet med kystperspektiv, men man kan lure på om det også var diktet av en innlandsbonde. Det er vel tvilsomt at en kystfisker bruker stang?). Ikke så mye grønnsaker og frukt, men sunn og mettende mat. «Man sitter ikke og sulter på enorme lass av protein». Det ble fanget fersk hummer og østers til kontinentet, og enorme mengder tørr- og klippfisk til store deler av verden. Og fra Vigens Håøy var det stort laksefiske i perioden før krigen. Gjennom blokaden var jo det store problemet å få skipet varene til kontinentet, som altså er et økonomisk problem, ikke et ernæringsmessig. Å ikke spise maten selv hvis man sulter, kan ikke stemme. Man sitter ikke og sulter på enorme lass av protein. Det finnes dokumenterte historier om folk som heller sulter enn å spise noe som de vanligvis ikke regner som mat, men det finnes også populære (vandre)historier om folk som overlever sult ved å spise opp dyrehagen, byens duer og til og med (med)mennesker. Det er mer enn rimelig å tenke at selv en sørlending kunne innta en kokt hummer når han ikke fikk solgt den til rikfolket, selv om de i smug ellers latterliggjorde rikfolkets smak. Kanskje til og med en østers. Fra bare Arendal, et steinkast fra Vigens Grimstad, ble det i 1806, rett før Terje rodde, eksportert 22 000 østers. «Han fikk stokkfisk (tørrfisk) til frokost, lutefisk til middag og plukkfisk til aftens». De som bodde langs kysten, spiste – naturligvis – maten som var i havet. Den beste kilden jeg har funnet, er Annechen Bahr Bugges prisverdige gjengivelse av Fredrik Grøns glitrende arbeid fra 1942. Et sted gjengis tilstanden langs kysten på Terje Vigens tid: «Som et eksempel på fiskens betydning under vanskelige forhold, refererte Grøn til opplysninger fra Bodø i krigsåret 1810. En norsk offiser som arbeidet på festningen Hundholmen, skrev følgende i et brev til en venn: «Det er mangel på kjøtt med overflod av fisk». Han fikk stokkfisk (tørrfisk) til frokost, lutefisk til middag og plukkfisk til aftens. Offiseren mente at han ble mager av maten, «lett og smidig som en ål». (s 138) Blokaden førte til et ensidig marint kosthold, men skal man først ha et ensidig kosthold, er sjømat av det bedre. Det er en lavkarbodiett med flerumettet fett, riktignok med manko på sukker og fiber, men folk har overlevd på det kostholdet i området i flere tusen år. For småkårsfolket på innlandet var historien en helt annen. For dem plutselig å finne nye energikilder når det daglige brød ble borte gjennom blokaden, førte til katastrofal matmangel. «Den store fortellingen om nød og sult i ettertid er skrevet ut fra et innlandshegemoni». Mine analyser ender ut i at Den store fortellingen om nød og sult i ettertid er skrevet ut fra et innlandshegemoni. I Den store fortellingen er det barkebrødet «nordmenn» overlevde på når de ikke hadde nok korn. Det har utviklet seg til en konkret fiskeblindhet: NRK Sørlandet skriver om roerne Rolf-Erik Poppe og Axel Bjørkild som «gjenskapte Terje Vigens legende. De rodde fra Hirtshals i Danmark til Pollen i Arendal med en tønne fylt med korn». Lenger ned kan man lese: «Forespørselen kom fra Lars Fredrik Stuve, administrerende direktør i Felleskjøpet.» På bildet står han faktisk på brygga med matfatet under seg, mens han ifølge NRK «ønsker å sette søkelyset på matberedskapssituasjonen i Norge.» «Søker du «italian recipies sardines», får du hundrevis av treff. Søker du etter norske oppskrifter eller «Norwegian recipies» på kolmule, sil eller brisling, finner du én». Det er ganske sannsynlig at historieskrivingens innlandsdominans er en vesentlig årsak til at nordmenn fortsatt ikke er fiskegourmander. Det er stas å være gjest på Matfestivalene i Stavanger eller Ålesund, men de fantastiske nye veiene til Østlandet brukes ikke til å frakte sjømat. Fiskenæringen sysselsetter mange, men Norge er forblitt et land der fisken regnes som vare, som næringsvei og sysselsetting. Et eklatant eksempel er at det heter «Landbruks- og matdepartementet» og «Nærings- og fiskeridepartementet». Mat er melk og brød, kjøtt og ost. Det fortelles gjennom smaksforskning at tobis (sil) er en god matfisk, og det fiskes mellom 20 og 100 tusen tonn i året. Men selv fiskeinteresserte nordmenn kan ikke navnene på de ulike artene innen silfamilien. Kolmule kamufleres under navnet «hvitlaks», som du kan lese i små bokstaver på pakken med fiskekaker. Men skal du ha fersk sil, brisling eller kolmule, må man til Stavanger eller Bergen og stå på kaia de rette dagene i året. Ellers må du kan kjøpe den som frossen «agnfisk», som delikatessen brisling også kalles. Søker du «italian recipies sardines», får du hundrevis av treff. Søker du etter norske oppskrifter eller «Norwegian recipies» på kolmule, sil eller brisling, finner du én. Søker man på den norske siden «tradisjonsmat», dukker det opp flere hundre oppskrifter på lefse, spekemat, sodd og ysteprodukter. Fra et av landets viktigste fiskeområder, Troms, finner du Kjøttrull, Jønnebrød fra Måselv, Svartkake, Elghakk, Rabarbrasuppe, potetsuppe, blåbærgrøt og Vassgraut (!). Det er bare fra Møre og Rogaland man finner flere fiskeretter. «Det er litt pinlig at når nordmenn endelig fikk opp øynene for en ny måte å spise fisk på, sushi, kommer moten fra USA». Norsk sjømatproduksjon har aldri sett Norge som et forbrukermarked, slik landbruket gjør. Norge er, sett fra fiskeriene, et lite og komplisert marked med lav etterspørsel. Det er mye lettere med en enkelt oppkjøper i Nederland som tar seg av tusener av tonn, nå som den gang. På Terje Vigens tid var det de beste varene som ble solgt ut. Den beste kvaliteten på tørrfisk ble for eksempel kalt «Hollender-rundfisk». Den dårligste bla kalt «Utskudd-rundfisk», og gikk til lokalbefolkningen. Nå spiser hollenderne opp all vår matjessild. Det er også litt beskjemmende at maten fra Norges nest største eksportnæring, og som vi nettopp skal leve av etter oljen, knapt spises av oss selv, som gourmet- eller tradisjonsmat, slik klipp- og tørrfisk fra Lofoten spises i Spania, Portugal eller Brasil. Det er litt pinlig at når nordmenn endelig fikk opp øynene for en ny måte å spise fisk på, sushi, kommer moten fra USA. Det aller mest besynderlige er at den matkulturen vi ser mest opp til, den italienske, har så ekstremt mange gode fiskeretter, og at vi er så kulinarisk usikre at vi ikke kan ta til oss sildebord fra Sverige eller høye smørbrød fra Danmark. Norsk historie sett fra kysten Norsk historie bør  skrives på nytt sett fra kysten. Terje Vigen bør undervises sammen med advarsler, matkultur og kildekritikk. Vår forståelse av matsikkerhet og selvberging er fullstendig på jordet – bokstavelig talt. Diskusjonen omkring selvbergingsgrad er en utmerket anledning til å se mot havet, der den nydelige maten finnes i store mengder. Vi er mer enn selvforsynt med mat. For 25 år siden ble det brukt ti ganger så mye penger på markedsføring for kjøtt overfor norske forbrukere, som fisk. Det er ikke endret. Den gangen var det ikke engang ferdigpakket ferskfisk å få kjøpt. Men distribusjonen er ikke en konspirasjon fra Senterpartiet. Tvert imot. Det var Tine meierier som sørget for Salma, og ga et vesentlig bidrag til å distribuere fisk til innlandet. For 25 år siden foreslo jeg at landbruket bør overta distribusjon av fersk fisk i Norge. Det var ikke en spøk da, og det er det ikke nå. De er mye flinkere til å pakke, distribuere og markedsføre overfor norske forbrukere enn fiskeindustrien. Når man kan selge ufisken breiflabb til fem hundre kroner kiloen, er det ingen grunn til at tobis og brisling skal gå til agn eller fôr. Gi meg noen millioner For oss som ikke  gidder kaste bort tiden på å søke Forskningsrådets politiske overbyråkrati, søker jeg med dette midler fra noen rike og stolte fiskeprodusenter med glede for mat, til å forske på norsk sjømatnærings historie. Gi meg noen millioner, så skal jeg skaffe et lag av forskere, markedsførere, ernæringsfolk, (landbruks)økonomer og gourmeter for å undersøke de ulike mulighetene for å øke salg og bevissthet rundt vår viktigste (er)næringsvei. Men hvis det ikke koordineres med et genuint ønske om å tjene penger i det norske markedet, er det liten vits i. Det er veldig mye penger å tjene, men da må fiskeren samarbeide med bondens evne til å tenke langsiktig. Det ville selvfølgelig vært en fordel å ha den mette og selvtilfredse dagligvarebransjen med på laget. De kommer uansett til å aldri gi seg på pris. Referanse: Artikkelen er publisert som essay i Morgenbladet 21. august 2020. Tekst:  Professor Runar Døving, Institutt for markedsføring ved Høyskolen Kristiania. Foto:   Sild er også mat, ikke bare en vare, fastslår Runar Døving. Fotograf: Uwe Kils. CC BY-SA (http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/).