To ubehagelige sannheter
-
Sist oppdatert
1. juli 2026
-
Kategori
Det er på høy tid at norsk klimapolitikk reflekterer at Parisavtalen ikke fungerer, og at små land dessverre i stor grad må ta omverdenen for gitt.
KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Klimapolitikk
Denne kronikken ble publisert på VG.no den 19. april 2026 under tittelen "To ubehagelige sannheter". Den utløste en lengre debatt, og du kan lese alle innleggene kronologisk lenger ned i saken.
Kort oppsummert:
- Parisavtalen var en global dugnad som nesten ingen stiller opp på. Utslippene fortsetter å øke, og vi har ikke klart å unngå at temperaturen overstiger 1,5.
- Norge fører en kostbar klimapolitikk bygget på håpet om at andre følger etter. Erfaringene viser at de ikke gjør det.
- Professorene Torfinn Harding og Magne Mogstad mener det er på tide å bytte strategi. Nå må det satses på tiltak som faktisk kutter globale utslipp og ikke på symbolpolitikk ingen andre bryr seg om.
(Sammendraget er laget av KI og kvalitetssikret av redaksjonen).
Parisavtalen skulle være en global dugnad for å sikre en trygg framtid for mennesker og natur. Det er imidlertid ingen dugnadsplikt, og insentivene til å være gratispassasjer er sterke siden hvert enkelt lands utslippskutt betyr lite for klimaet.
Gjennomganger av verdens klimainnsats siden Parisavtalen er dyster lesning. Få land, om noen, har faktisk kuttet utslipp i tråd med målene, ifølge Climate Action Tracker.
USA har trukket seg fra avtalen. Norge er sammen med Storbritannia alene om å ha sendt inn nasjonalt fastsatte bidrag for 2035 som er kompatible med 1,5-gradersmålet.
Noen vil peke på lyspunkter
EU er fortsatt ganske opptatt av klimatiltak. Investeringer i fornybar energi
har økt i mange land, og en stor utslipper som Kina leder an.
Kina leder imidlertid an også på kullinvesteringer, og kullbruken i verden er fortsatt høy.
Mesteparten av verden er i en situasjon med «energy addition» heller enn «energy transition».
Fossile brenslers andel av den globale energimiksen er fortsatt mer enn 80 prosent. Utslippene av CO2 fra forbrenning av fossile brensler fortsetter å øke, ifølge en studie publisert i Nature i fjor.
FNs generalsekretær slo samtidig fast at vi ikke har klart å unngå at temperaturen overstiger 1,5 grader. Den ubehagelige sannheten er at Parisavtalen i stor grad viser seg å være tomme ord og lovnader.
Denne virkeligheten reiser spørsmålet: Bør Norge fortsette med dugnadene om nesten ingen stiller opp, eller finnes mer treffsikker klimapolitikk?
Norsk klimapolitikk er i stor grad bygget på premisset om at kostbare tiltak her hjemme bidrar til mer utslippskutt i andre land.
Ett argument er at norske utslippskutt kan bidra til at «aktørene koordinerer på den «gode» likevekten», som formulert av professor Bård Harstad.
Om vi troverdig kan forplikte oss til en streng norsk klimapolitikk, vil andre aktører gjøre det samme, hevdes det.
Parisavtalen ble utformet i dette håpet
Avtalen kan, ifølge professorene Ola Kvaløy og Klaus Mohn, karakteriseres som et fellesgodespill.
Siden det ikke er mulig å skrive bindende kontrakter, vil utfallet av et slikt spill normalt være at hvert enkelt land velger å være gratispassasjer, og avtalen bryter sammen.
Kvaløy og Mohn mener at en styrt nedbremsing av norsk olje- og gassvirksomhet kan bidra til koordinering på den gode likevekten og få andre land til å gjennomføre kostbare klimakutt.
Mon det. Erfaringene fra Parisavtalen gir dessverre lite støtte for at streng klimapolitikk i enkelte land fører til kostbare klimakutt i andre land.
Insentivene til å være gratispassasjer er for sterke.
Harstad argumenterer i tillegg for at troverdige forpliktelser til en streng klimapolitikk ikke bare påvirker andre land, men også forventningene og dermed investeringene til private investorer og energiselskaper.
Det kan godt være tilfelle.
Dårlige nyheter for miljøet
Når verden som helhet mangler evne eller vilje til å gjennomføre streng klimapolitikk, er den rasjonelle responsen fra privat sektor mindre investeringer enn planlagt i fornybar energi.
Oljealderen i verden tar slutt når alternativene blir bedre. Uavhengig av hva Regjeringens omstillingskommisjon mener om saken.
Det er på tide å føre en klimapolitikk som faktisk reduserer globale utslipp
Noen kan innvende at hvis andre land svikter, bør Norge gå foran og satse enda mer på å få til en gunstig likevekt der klimaavtaler holdes og markedet forventer streng klimapolitikk.
Da gjelder det imidlertid å kjenne seg selv.
Som Victor Norman forklarer i sin hyllede lærebok om en liten, åpen økonomi som Norge:
«Det å være åpen er ikke uten problemer. Små land må (nesten
definisjonsmessig) ta omverdenen som den er – man har minimale muligheter til å påvirke det som skjer internasjonalt.»
Enda en ubehagelig sannhet. Verden er så stor og Norges hjemmemarked så lite at vi sjelden kan påvirke etterspørsel og tilbud av varer og teknologi globalt.
I stedet for å håpe at dyre tiltak i Norge får resten av verden til å kutte sine utslipp, bør Norge konsentrere innsatsen om tiltak som gir størst mulig globale utslippskutt.
De fleste av kuttene vil være i utlandet
Dermed bør tiden være over for tiltak som grønne subsidier for markedsendringer og elektrifisering av norsk sokkel.
Statlig styrt avvikling av norsk oljesektor er også et lite treffsikkert og dyrt klimatiltak.
En avgift kunne begrenset aktiviteten, men er neppe et kostnadseffektivt klimakutt om man ikke mot formodning får til en bred koordinering mellom produsentland.
Norge bør ikke bygge klimapolitikken på håpet om at kostbare tiltak her hjemme utløser tilstrekkelig innsats i andre land.
Det er på tide å føre en klimapolitikk som faktisk reduserer globale utslipp.
Slik har debatten utviklet seg:
21. april i VG: Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen svarer: Parisavtalen virker. Siden avtalen ble underskrevet er forventet global oppvarming redusert fra nær 4 til rundt 2,3 grader. Norsk klimapolitikk er dessuten bundet opp i EU-samarbeid – å velge bort hjemlige kutt er ikke et reelt alternativ.
27. april i DN: Harding og Mogstad svarer i «Klimaministerens papirhus» og mener at ministeren ikke skiller mellom hvordan verden faktisk er og hvordan han ønsker at den skal være. Klimaressursene er knappe, og det haster å prioritere riktig.
4. mai i DN: Eriksen svarer igjen i «En klimaanalyse som ville strøket på eksamen». Han mener at professorenes analyse av norsk klimapolitikk ikke holder faglig mål.
6. mai i DN: Professorene Mads Greaker, Svenn Jensen og Knut Einar Rosendahl (OsloMet/NMBU) går inn i debatten med «Har vi råd til å kjøpe billige utslippskutt?». De mener det er for enkelt å avfeie aktiv klimapolitikk med at det er billigere å kutte i utlandet.
7. mai i DN: Harding og Mogstad svarer begge motdebattantene i «Dyre klimatiltak – skyld på utlandet» og mener argumentene for kostbare norske tiltak ikke holder.
23. mai i DN: Professor Ola Kvaløy (UiS) tar debatten videre i «Bør Norge overholde Parisavtalen?» og utfordrer Harding og Mogstad fordi han mener at de unngår å besvare nettopp dette spørsmålet.
28. mai i DN: Harding og Mogstad oppsummerer debatten slik de ser den, i «Fortsatt dyre klimakutt hjemme?». De mener målet bør være størst mulig globale utslippskutt, da er det vanskelig å forstå hvorfor Norge bruker så mye på dyre hjemlige tiltak.
30. mai i DN: Kvaløy svarer i «Hvis ikke Parisavtalen, hva da?» og skriver at Harding og Mogstad er uklare på om Norge faktisk bør oppfylle sine løfter, og det er et problem.
1. juni i DN: Harding og Mogstad avslutter i «Kvaløy blander fag og politikk» og mener at skillet mellom faglig analyse og politiske standpunkter er bevisst. Derfor undergraver Kvaløy sin egen disiplin ved å kreve noe annet.
Referanse:
Ahlvik, L. et al. (2026) Quantifying Supply-Side Climate Policies, The Review of Economic Studies.
Tekst: Torfinn Harding, professor, Fakultet for ledelse og økonomi, Kristiania, og Magne Mogstad, professor, University of Chicago.
Vi vil gjerne høre fra deg!
Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.
Siste nytt fra Kunnskap Kristiania
Kunnskap KristianiaLes merTo ubehagelige sannheter
Det er på høy tid at norsk klimapolitikk reflekterer at Parisavtalen ikke fungerer.
Kunnskap KristianiaLes merTre utfordringer med å kommunisere bærekraftsmålene – og fire mulige løsninger
De fargerike ikonene er kjent over hele verden. Men hvordan får myndigheter folk til å forstå hva målene betyr i praksis?
Kunnskap KristianiaLes merA på eksamen – og null i hodet?
Med KI kan en student produsere imponerende tekster om temaer hun knapt forstår og bli målløs hvis du ber henne forklare.
Kunnskap KristianiaLes merSyv råd til deg som leder forskere som blir hetset
Akademisk frihet handler ikke bare om retten til å forske, undervise og ytre seg. Den handler også om hvorvidt forskere faktisk tør å bruke denne retten.
