Skal kunstnere være fast ansatt?

KUNNSKAP KRISTIANIA: HR og arbeidsliv

Ingeborg Dalheim var sanger i Det Norske Solistkor i 17 år før hun plutselig ikke fikk fornyet kontrakten.  Som selvstendig næringsdrivende hadde hun ingen rettigheter. Men var hun næringsdrivende, var hun ikke tvert i mot en helt vanlig arbeidstaker? Det spørsmålet har versert i to rettsrunder, og dommen kom fra lagmannsretten i januar.  

Hun tapte, retten mente hun var oppdragstaker, altså næringsdrivende. Men dommen kan bli anket, for dette temaet i arbeidsretten, som kalles klassifisering (altså klassifisering som arbeidstaker eller oppdragstaker) er brennende aktuelt. Den største arbeidsrettssaken etter krigen, Aleris/Stendi-saken, handlet om dette. I EU arbeides det kontinuerlig med lovregulering av de nye plattformselskapene (som f.eks Uber) i den hensikt at de arbeidende blir arbeidstakere, ikke oppdragstakere.

Hvorfor er dette så viktig?

Fordi det bare er arbeidstakere som dekkes av arbeidsmiljølovgivningen. Og det er bare arbeidstakere som kan fagorganisere seg. Som oppdragstakere (næringsdrivende) har de arbeidende ingen rettigheter.

Det Norske Solistkor er anerkjent både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Ingeborg Dalheim har hatt oppdrag fra dem jevnt og trutt siden 2007. Hun sendte faktura i stedet for å motta lønn, slik de fleste kollegene også gjorde, og oppførte seg altså som en oppdragstaker. Solistkorets ledelse mener alderen hennes har endret stemmen hennes, slik at den ikke lenger er like god og avsluttet altså arbeidsforholdet.  

Jusen i dette handler ikke om sangstemmen, men om om Dalheim var arbeidstaker eller oppdragstaker i koret. Dersom retten hadde falt ned på at hun var arbeidstaker hadde  konsekvensen trolig vært at hun var fast ansatt, ikke midlertidig. Da måtte trolig hennes kolleger i solistkoret også bli fast ansatt, med en aldersgrense for dem alle på 72 år. Ikke rart at saken er viktig, for både fagforeningen hennes og for ledelsen i koret!

Arbeidsledig på dagen

Ingen har for eksempel hørt om en fast ansatt kunstmaler. Men innen scenekunst som teatre og orkestre er fast ansettelse helt vanlig. Solister på den norske opera har fast ansettelse til de går av med pensjon når de er 52 år, mens de som synger i operakoret er fast ansatt til pensjonsalderen på 56 år. Operaen har altså løst spørsmålet med fast ansettelse, men med lavere aldersgrense enn i loven, noe det er anledning til under visse vilkår.

Så hvorfor er ikke sangerne i Det Norske Solistkoret fast ansatt? Du tror kanskje at det er fordi det står i kontrakten at de er næringsdrivende? Det er feil svar. Det er realiteten som avgjør, ikke hva noen har skrevet på papiret. Det må gjøres en vurdering av realitetene opp mot lov, forarbeider og tidligere høyesterettsdommer. Og dette koret har neppe økonomi eller størrelse til å løse spørsmålet slik de gjør ved operaen.

Kunst, kultur, events og TV-produksjon …  alle er typiske bransjer der arbeidsgiver ønsker å slippe å være arbeidsgiver og heller kjøpe inn folk som godtar å være selvstendig næringsdrivende.

Proffdanserne i Skal vi danse for eksempel, hadde kontrakter som næringsdrivende for en uke av gangen da jeg var med i produksjonen høsten 2021. Proffdanserne setter av flere måneder i kalenderen, men vet jo ikke når akkurat deres kjendis-deltaker ryker ut. Når det skjer er proffdanseren arbeidsledig på dagen.  

Fordeler med arbeidstakerstatus

Hvis folk er arbeidstakere, som faste eller midlertidige, har de rett til overtidsbetalt, feriepenger og pensjon (det siste varierer i omfang med arbeidsgiverens ordninger). Enda viktigere er det nok for mange at de da har bedre dekning ved sykdom. Hvis de er å anse som fast ansatte (altså ikke midlertidige) har de også oppsigelsesvern. Da er det strenge krav til hva som skal til for å få sagt dem opp.

Spørsmålet om hva som skal til for å få sagt opp kunstnere i fast stilling kom for alvor opp da åtte skuespillere på Nationaltheatret ble sagt opp av teatersjefen Toralv Maurstad i 1979. Han syntes ikke de passet i ensemblet lenger. Kun en av dem, Veslemøy Haslund, endte i rettssak med teateret, og hun tapte i Høyesterett i 1984 og fratrådte stillingen sin. Men hun tapte med minst mulig margin, med 3 mot 2 stemmer i Høyesterett.

Og selv om sangeren Ingeborg Dalheim tapte i begge rettsinstanser, så slapp hun å betale saksomkostninger. Det er en liten delseier midt i tapet. Både tingretten og lagmannsretten mente nemlig at hun hadde god grunn til å få saken prøvet.

Ligger det i kunstens natur at sangerne ikke kan ha fast jobb, slik ledelsen i koret mener?

Når man først er å anse som arbeidstaker må man ansettes fast, som hovedregel. Men det finnes unntak og et av unntakene gjelder idrettsutøvere, en gruppe som jo likner litt på kunstnere.

Det norske skilandslaget er avhengig av å ha de aller beste utøverne til enhver tid. Klart de ikke kan være fast ansatte da, da ville jo Oddvar Brå sluttet på landslaget først i fjor, da han fylte 72 år! Men også i idretten er idrettsutøverne som hovedregel arbeidstakere, ikke oppdragstakere. Det å være arbeidstaker, selv om det er midlertidig, gir dem full lønn under sykdom, pensjonsrettigheter og feriepenger.

Men i idretten kan man altså være midlertidig i mange år uten at det utløser kravet om fast ansettelse, noe arbeidsgiverorganisasjonen Abelia har forklart på sine nettsider. Jeg mener kunsten burde fått samme unntak, noe jeg forklarer nærmere her.

Gammeldagse fordommer

Ledelsen ved solistkoret mener altså at Ingeborg Dalheim har fått endret stemmen på grunn av alder, slik at den ikke passer i ensemblet lenger. «Det å forvente at en kvinnestemme over en viss alder ikke lenger er verd å høre på, stammer fra gammeldagse fordommer», sa Ingeborg Dalheim selv til bladet Ballade. Selv om det ikke er dette rettssaken handler om, men det mer tekniske spørsmålet om arbeidstaker/oppdragstaker, er synspunktene likevel interessante.

Kan Dalheim ha noe rett her?

I USA ble opptaksprøver for å spille i klassiske orkestre vanlig på 1950-tallet, og på 70- og 80-tallet innførte mange en gardin mellom musikeren og juryen, for at lyden alene skulle avgjøre hvem som ble ansatt. Et forstyrrende element som kjønn ble altså tatt ut, ved at juryen ikke så hvem som spilte. Ryktene sier at de også måtte legge et teppe på gulvet, slik at ikke lyden av musikerens sko kunne avsløre om det var kvinne eller menn. Forskning på Harvard i ettertid konkluderer med at denne praksisen økte kvinneandelen blant nyansatte med tretti prosent. Kunst er et område som er sårbart for nettopp fordommer.

Så er Ingeborg Dalheim utsatt for gammeldagse fordommer, slik hun selv mener? Eller ligger det i kunstens natur at sangerne ikke kan ha fast jobb, slik ledelsen i koret mener?

I slutten av januar kom dommen fra Borgarting, men er den rettskraftig? Fortsettelse følger!

Tekst: Elin Ørjasæter, dosent i HR og arbeidsliv ved institutt for ledelse og organisasjon ved Kristiania. 

Referanser:

Goldin, C. & Rouse, C. (2000). Orchestrating impartiality: The impact of "blind" auditions on female musicians. American Economic Review.

Økonomisk oppgjør etter feilklassifisering av arbeidstakere, Rt. 2024-2368-a s. 21

Dom Veslemøy Haslund vs Nationaltheateret.pdf Rt. 1984-1058

NOU 2021:9 (2021). Den norske modellen og fremtidens arbeidsliv - Utredning om tilknytningsformer og virksomhetsorganiering. Arbeids- og sosialdepartementet

Denne teksten ble først publisert på nettavisen.no den 3. januar 2025 under tittelen "Kan kvinner over 40 år synge?".

Vi vil gjerne høre fra deg!

Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.