Næringslivslobbyisme kan dominere de politiske partiene på Stortinget

To menn snakker i korridor
Når lobbyistene blir for sterke, fører det til beslutninger som er gode for en liten gruppe, men er dårlige for samfunnet som helhet, skriver Ketil Raknes.Foto: istock / Chris Ryan
  • Skrevet av

  • Sist oppdatert

    11. april 2023

  • Kategori

  • Tema

    • Lobbyisme
    • Påvirkning
    • Politikk
    • Lakseoppdrett
    • Oljepolitikk
  • Skrevet av

  • Sist oppdatert

    11. april 2023

  • Kategori

  • Tema

    • Lobbyisme
    • Påvirkning
    • Politikk
    • Lakseoppdrett
    • Oljepolitikk

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Næringslivslobbyisme

Da Stein Rokkan i 1966 skulle oppsummere maktforholdene i norsk demokrati, endte han opp med spissformuleringen «stemmer teller, ressurser avgjør».

Rokkans poeng var at velgerne bestemte sammensetningen på Stortinget, men de virkelig store maktkampene i det norske samfunnet ble avgjort på bakrommet, i møtet mellom staten og de store interesseorganisasjonene fra arbeidsliv og næringsliv.

Det politiske systemet Rokkan beskrev, betegnet han som korporativt, der de store interesseorganisasjonene var innlemmet i politikkutviklingen gjennom råd og utvalg. Fra 1970-tallet og fremover ble det korporative systemet bygget ned, og isteden vokste det frem en mer uformell lobbyisme, der ulike interesseorganisasjoner deltok i en slags «fri konkurranse» om beslutningstagernes oppmerksomhet.

«Vi starter aldri i Oslo»

Oljeindustrien var sentral i fremveksten av den moderne lobbyvirksomheten i Norge.

Etter hvert som Norge inviterte norske og internasjonale selskaper inn på norsk sokkel, vokste det frem sterk konkurranse om å påvirke industri- og energikomiteen på Stortinget i tildelingen av lisenser og utbygginger på norsk sokkel.

Statoil (nå Equinor) var en pioner når det gjaldt uformell påvirkning av den norske beslutningsmakten. En taktikk Statoil utviklet tidlig, var å dominere beslutninger på Stortinget gjennom å utnytte sentrum-periferi-dimensjonen i norsk politikk.

Ingen synes synd i norske milliardærer med østlandsdialekt i Sveits, men milliardærer med dialekt fra små steder langs kysten er verdige ofre.

Statoils første sjef, Arve Johnson, gjorde om Statoil til en formidabel lobbymaskin ved å sørge for å dele ut rikelig med kontrakter langs hele kysten i bytte mot at Statoil fikk operatørskapet.

Denne strategien er etter hvert gjort til allmennkunnskap blant norske næringslivslobbyister. En erfaren oljelobbyist jeg møtte under doktorgradsarbeidet mitt, kunne fortelle at det viktigste han hadde lært om lobbyisme, er at «vi starter aldri i Oslo. Vi starter i Hammerfest og jobber oss nedover kysten og møter alle lokalt. Disse tar da igjen kontakt med sine politikere på Stortinget.»

Rokkan var også den første som påpekte hvordan de sterke spenningene mellom sentrum og periferi hadde preget den norske nasjonsbyggingen og konfliktmønsteret i norsk politikk.

Oljeindustrien har alltid vært klar over at dersom en får distriktene med seg, er sentralmakten sjanseløs. I starten av pandemien klarte oljeindustrien å presse gjennom en reduksjon i oljeskatten som et samlet samfunnsøkonomisk miljø var mot.

Nøkkelen var å selge en fortelling om at uten skattereduksjonen ville lysene slukkes langs kysten, og bekymrede ordførere sto i kø for å få taletid på Dagsrevyen. En oljelobbyist som jeg senere intervjuet, forklarte det slik: «Vi klarte å få frem at dette ikke handlet om vår egen syke mor, men oss alle. Vi kom til å miste navet i norsk økonomi og vi mobiliserte folks langs kysten over hele Norge.»

Antidemokratisk tendens

At alt som kommer fra Oslo er fælt, mens det som kommer fra distriktene er godt, er en innsikt norske næringslivslobbyister bruker for alt den er verdt i kampen mot formuesskatten og grunnrente på oppdrett.

Ingen synes synd i norske milliardærer med østlandsdialekt i Sveits, men milliardærer med dialekt fra små steder langs kysten er verdige ofre. Derfor kjøres de nå frem av næringslivslobbyistene i alle kanaler, mens panikken brer seg i regjeringskontorene.

Lobbyismens grunnleggende problem er at ressurssterke interessegrupper vil kunne dominere det politiske systemet.

Forskningen vi har på USA tyder på en voldsom dominans av næringslivslobbyistene, mens dominansen er mer moderat i EU. Denne trenden er også tydelig i Skandinavia. En studie av 1400 danske organisasjoner viser at rundt 15 prosent av organisasjonene står for nesten 70 prosent av lobbyvirksomheten. Jo større sekretariater og større budsjetter, desto større er innflytelsen.

En studie jeg var med å gjøre om organisasjonene som deltar på Arendalsuka, viste samme tendens i Norge. Lobbyinnflytelsen økte med store budsjetter og flere ansatte som jobbet med politisk arbeid. Det interessante fra et demokratisk perspektiv her er at antallet medlemmer man representerer, ikke har noe å si for innflytelsen i politiske prosesser.

Trives der det er makt

Den voldsomme profesjonaliseringen av lobbyarbeidet, både i Norge og andre land, har skjedd i det stille, uten særlig oppmerksomhet fra forskere eller politiske kommentatorer.

Gradvis har det vokst frem en egen klasse med politiske profesjonelle som har som sin fremste jobb å påvirke utformingen av offentlig politikk. De jobber i tankesmier, interesseorganisasjoner og PR-byråer. Mange av dem har partipolitisk bakgrunn og sterke bindinger til de politiske partiene.

Det de politisk erfarne lobbyistene bringer med seg, er kunnskap om maktforholdene i det enkelte politiske parti og velutviklede relasjoner til beslutningstagere. At prosessekspertise og relasjonsekspertise er ettertraktet, gjør at tidligere politikere i stadig større grad jobber med politisk påvirkningsarbeid.

Når lobbyistene blir for sterke, fører det til beslutninger som er gode for en liten gruppe, men er dårlige for samfunnet som helhet.

Under mitt doktorgradsarbeid fortalte en av medlemmene i energi- og miljøkomiteen meg at «det er klart at tidligere politikere ofte er de beste lobbyistene, uansett hvilket parti man kommer fra.»

Derfor blir listen over tidligere politiske rådgivere, statssekretærer og statsråder som nå jobber for interesseorganisasjoner og PR-byråer, lengre og lengre. Disse menneskene trives der det er makt og penger, og skyver dermed stadig mer politisk ekspertise i retning av de mest ressurssterke aktørene.

Problemet for et politisk system når lobbyistene blir for sterke, er at det fører til beslutninger som er gode for en liten gruppe, men er dårlige for samfunnet som helhet.

Lakselobbyister setter dagsorden

Man kan ikke annet enn å la seg imponere over lakselobbyistenes utrettelige evne til å sette dagsorden og drive regjeringen over på defensiven på en sak som et samlet samfunnsøkonomisk miljø i Norge mener er fornuftig politikk.

Høyres landsmøte virker de å ha full kontroll over. På landsmøtet i 2019 overbeviste de partiet om å kaste Havbruksskatteutvalgets utredning i søpla, mens på landsmøtet i mars 2023 var det regjeringens utkast til grunnrenteskatt som ble skrotet.

Dermed har lakselobbyen gjort det umulig å få til et bredt og varig forlik om grunnrente på havbruk i Norge. Et forlik de fleste i Norge ville tjent på, i form av økte inntekter til stat og kommuner.

Angriper forskermiljøer

Eksemplene med både oljeskatten og lakseskatten tyder på at norsk næringslivslobbyisme har nådd et nivå der de er i stand til å dominere de politiske partiene på Stortinget.

Dermed flyttes forsvaret for fellesskapets verdier over på forskerne og forvaltningen. Men også her merkes effektene av den nye og mer aggressive lobbyismen.

Etter at Karen Helene Ulltveit-Moe ledet Havbrukskatteutvalget, skrev hun en kronikk i Morgenbladet der hun fryktet for hele NOU-systemets fremtid fordi utredningene ble lobbet i senk lenge før de ble levert. Hun så et politisk landskap der «særinteressene er sterke og hjelpes frem av kommunikasjonsbyråer».

En annen trend hun korrekt observerte, er hvordan lobbyister i stadig større grad angriper forskningsmiljøer som ikke gir de konklusjonene de ønsker. Havforskningsinstituttet har lenge vært en yndet skyteskive for både oljebransjen og oppdrettsbransjen.

I boken Den nye fisken viser journalistene Simen Sætre og Kjetil Østli hvordan forskere som er kritisk til oppdrettsbransjen blir marginalisert og presset til taushet. Det som er sikkert, er at forskere som ønsker å forsvare faglig integritet og vitenskapelig uavhengighet i et politisk system preget av stadig sterkere interessegrupper, går tøffere tider i møte.

Denne artikkelen ble først publisert i Morgenbladet den 31. mars 2023 under tittelen «Lobbyistenes kystopprør: Alt fra Oslo er fælt, men milliardærer med dialekt er verdige ofre».

Vi vil gjerne høre fra deg!   
Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no. 

Siste nytt fra Kunnskap Kristiania

  • Terror, klima og geopolitikk: kan vi lære noe av Barbies «nearshoring»?
    Kunnskap Kristiania

    Terror, klima og geopolitikk: kan vi lære noe av Barbies «nearshoring»?

    Globale forsyningskjeder er under press. Løsningen for moderne logistikksystemer kan ligge i en strategi Barbie pekte på.
    Les mer
  • En bærekraftig framtid er digital
    Kunnskap Kristiania

    En bærekraftig framtid er digital

    Innovative plattformer bidrar til at vi utnytter ressurser på en mer effektiv måte, og viser veien for hvordan fremtiden kan formes bærekraftig.
    Les mer
  • Lærer vi mer av å høre enn å gjøre?
    Kunnskap Kristiania

    Lærer vi mer av å høre enn å gjøre?

    Studentaktiv undervisning fratar meg, foreleseren, det aller beste jeg vet; nemlig å forlese. Men kanskje lærer studentene bedre?
    Les mer
  • Tre øvelser for bedre tilstedeværelse i eget liv
    Kunnskap Kristiania

    Tre øvelser for bedre tilstedeværelse i eget liv

    Ved å dyrke bevissthet rundt dine handlinger, oppnår du økt refleksjon og bedre evne til å ta gode beslutninger i utfordrende situasjoner.
    Les mer

    • Høyskolelektor / Instituttleder

    Institutt for kommunikasjon