To bilder ved siden av hverandre. Det første i svart hvitt fra et gammelt verksted. Det andre i farger fra en utstilling med møbeldesigneren foran.
Førsteamanuensis Linda Eirin Fosse Lien dro hjem til bestefaren sitt verksted på Tysso ved Voss. Der sto hun ved hans gamle høvelbenk og lot dagslyset sile gjennom de luftige veggene mens hun snekra sin moderne hyllest til hans svenneprøve – et bord påvirket av datidens Art deco-stil.Foto: Kristiania/ Linda Eirin Fosse Lien/ Linn Skoglund

– Det har vært veldig interessant og fruktbar jobbing mellom fagdisiplinene på tekst og interiør/møbeldesign, sier Lien som er studieleder på Bachelor i interiørarkitektur 

Hun er en del av forskningsgruppa Forskning møter kunst (FoKu) som består av tre designere og tre forfattere ved Kristianias School of Arts, Design, and Media.

Dette er jo kunstnerisk utviklingsarbeid (KU) alt sammen, men så kommer det akademisk og mer vitenskapelig i etterkant.

Onsdag 19. oktober hadde de vernissage på sin første utstilling «Hist: Rommene mellom og bortenfor», der ni arbeid ble vist fram i høyskolens lokaler i Urtegata 9. Neste steg blir å skrive en refleksjon.   

Ørjan Skyrud leder Westerdals institutt for kreativitet, fortelling og design der alle i forskningsgruppa hører hjemme. 

– Det blir spennende å se om de kan lage en eller annen form for antologi der de skal se på alle linkene mellom dette. Jeg gleder meg til å se den refleksjonen i forskningsøyemed. Dette er jo kunstnerisk utviklingsarbeid (KU) alt sammen, men så kommer det akademisk og mer vitenskapelig i etterkant, sier Skyrud. 

Bestefarens beste bord 

«Svenneprøva» har Lien kalt sitt bidrag som består av fire småbord av furufinér og MDF holdt i et stramt grafisk uttrykk. De er inspirert av hennes eget opphav på Vestlandet, Harald Konrad Fosse (1917–1994). Han var bygdegutten som var så heldig å få realisert seg selv.   

Jeg ser at det er flere ganske personlige historier her. Det rører ved noe, og det synes jeg er veldig, veldig fint å se. 

Dame sitter foran på et trappetrinn. På hver side i rommet står et gammelt og nytt bord. I midten står et gammelt bilde i svart hvitt fra et verksted.
Fargepaletten til de fire hjemmesnekrede småbordene fant førsteamanuensis Linda Eirin Fosse Lien i bestefarens gamle verksted på Vestlandet.Foto: Kristiania/Gro Matland Nevstad

I 1914 hadde gartnersønnen Ernst G. Mortensen fra Vika i Oslo startet brevskole. Han hadde smått med skolegang, men hans høyeste ønske var å demokratisere utdanning i vårt langstrakte land. Gi alle som ville muligheten til å tilegne seg ny kunnskap. En ung Harald Konrad var en av de mange som grep sjansen i de harde 30-åra, lærte seg bokholderi via brev for først å starte sin egen dreievirksomhet, og senere bli ligningssjef. 

Mannen som endret norsk utdanning

Lien er i dag ansatt ved denne skolen som har sitt utspring i NKS. Selv vil hun demokratisere kunnskap om håndverk. De fire bordene er konstruert på en så enkel måte at det skal være mulig for folk å lage dem hjemme. Slik ønsker hun å vise respekt både for bestefaren sin håndverkstradisjon og de samfunnsmessige endringene som kom ham til del. 

Harald Konrad dro senere ut av bygda for å få svennebrev fra Statens Husindustriskole i Haus utenfor Bergen. Her ble han dreiemester, og i 1935 leverte han sin mesteroppgave.

Det er denne som har inspirert barnebarnet: Et bord påvirket av Art deco-epoken. Lien sto i bestefaren sitt gamle verksted hjemme på Tysso ved Voss mens hun snekret, og ringen ble sluttet da hun fraktet sine nye bord over til Oslo for å stille dem ut sammen med bestefaren sitt gamle.  

Den fødte fighter  

Denne forskningsgruppa er satt sammen for å arbeide tverrfaglig, og på tvers av disipliner, med å utvikle kunstutstillinger, performancer og antologier.  

– Dette er den første utstillingen de har, og jeg tror de har jobbet hardt med dette prosjektet over flere år. Jeg ser at det er flere ganske personlige historier her. Det rører ved noe, og det synes jeg er veldig, veldig fint å se, sier rektor Trine Johansen Meza. 

Hun var fram til august i år prorektor for forskning og KU ved Kristiania, og har flere ganger deltatt på høyskolens årlige symposium AR@K (Artistic Reasearch at Kristiania) hvor internasjonale keynote speakers har deltatt på dagen. Meza er imponert over at flere av de faglige rundt Akerselva nå har laget en egen utstilling hvor folk kan oppleve kunsten over flere dager. 

Vi er en gruppe med seks mennesker hvor vi kan være helt åpne og ærlige, og det tror jeg også er viktig at vi ikke er så mange. 

Førsteamanuensis Linn Skoglund underviser på bachelor i Tekst og skribent. Hennes ene verk beveger seg inn i tomrommet faren Harald Skoglund (1941–2017) etterlot seg da han døde. Tittelen er «Four kilos in an urn: neither here nor there; between words and music», hvor hun selv har lest inn sine tekster om sorg.  

To kvinner sitter på en benk med øretelefoner på og ryggen mot kamera. De ser på en installasjon bestående av to garderobeskap med en benk og et fotografi av en bokser i mellom.
Rektor Trine Johansen Meza (t.v.) og Jannicke Johansen, studieprogramleder på Bachelor i eksponeringsdesign, lytter til diktene om livet til bokseren Harald Skoglund (bildet mellom garderobeskapene).Foto: Kristiania/Gro Matland Nevstad

– Hva betyr det for deg å være en del av denne forskningsgruppen? 

– Det betyr veldig mye fordi vi er en gruppe med seks mennesker hvor vi kan være helt åpne og ærlige, og det tror jeg også er viktig at vi ikke er så mange. Jeg husker første gang jeg begynte å skrive på dette og skulle vise det for dem. Vi hadde jo gitt tilbakemelding til hverandre underveis og jeg var kjempenervøs, men det var så ålreit å få tilbakemelding og en bekreftelse på at det er noe der, sier Skoglund som for tiden jobber med diktnovellen «Fire kilo i en urne». Hennes minne om faren Harald. 

Dame i grønn strikkegenser står foran et bilde av en bokser og et garderobeskap. Hun smiler.
Førsteamanuensis Linn Skoglund er så glad i bildet av faren der han tar på seg boksehanskene. Fotoet fra garderoben er tatt av den multimediale journalisten Bjørn Sandness noen få år før Harald Skoglund ble kreftsyk.Foto: Kristiania/Linda Eirin Fosse Lien

Jeg skriver veldig direkte, noe som har hjulpet meg i å kunne bruke sånne ting som journalutskrifter og på et vis også leke med det. 

Han fikk uhelbredelig kreft i hjernen, og mindre enn ett år etter var den tidligere fighteren borte. Teksten om ham inneholder sterke skildringer av en pleietrengende forelder som faller ut av sykehussenga og skader seg, men også nøkterne utdrag fra pasientjournalen hans.

Skoglund har også flettet inn farens vonde minner fra sin oppvekst. Harald ble barnehjemsbarn og senere en ivrig bokser. Hun forteller at det noen ganger kanskje har vært vanskelig å vise det til andre, men ikke å skrive det.   

– Det å skrive det har vel heller hjulpet meg. Jeg skriver veldig direkte, noe som har hjulpet meg i å kunne bruke sånne ting som journalutskrifter og på et vis også leke med det i teksten. Det vanskelige var å gå igjennom det – ikke det å skrive det, sier Skoglund. 

Vi har kommet veldig nær hverandre, men det har også åpnet øynene mine for de andre fagfeltene.  

Hun tenker det har vært veldig fint å dele denne prosessen med de andre i FoKu. 

– Vi har kommet veldig nær hverandre, men det har også åpnet øynene mine for de andre fagfeltene. At det kanskje er andre ting vi kan gjøre sammen, sier Skoglund. 

Hun tror det er grunnen til at hun ba sin australske samarbeidspartner Becky Bennison om å komponere den klassiske musikken som spilles i bakgrunnen når Skoglund leser sine tekster. 

To kvinner står kinn mot kinn og smiler og ler mot kamera.
Australske Becky Bennison (t.v.) reiste helt til Norge for å bli med på utstillingsåpningen. Hun har skrevet musikken som spilles i «garderoben» til førsteamanuensis Linn Skoglund.Foto: Kristiania/Gro Matland Nevstad

Skoglund har også dratt andre kreative krefter fra sitt institutt inn i prosessen med utstillingen. 

– Jeg har fått veldig god hjelp av høyskolelektor Erik TandbergBachelor i eksponeringsdesign. Jeg klarte ikke å se for meg dette, jeg ba bare om et stativ til bildet og så kom han med en skisse til alt dette her. Det er jeg kjempeglad for fordi det passer så bra til det bildet og det passer til pappa som person, sier Skoglund om de to gamle, mintgrønne garderobeskapene på hver sin side av en grønnmalt benk med et hvitt håndkle oppå.  

Et bord samler også arr gjennom livet – et nedbrent stearinlys, et kutt fra en kniv, et hjørne som blir skadet under flytting eller et barns kruseduller. 

De gamle boksehanskene ligger på hylla under, der en fjøl mangler. Navnet Harald står på en hvit lapp på den ene skapdøra. Bildet av bokseren står mellom og over alt, binder det hele sammen, slik han han gjorde med menneskene rundt seg. Både søster og mor var der på utstillingsåpningen. De hadde fått lese diktene i forkant.  

– Etterpå fikk jeg en tekstmelding fra mamma om at dette var både fælt og nydelig samtidig. 

Bordet som fanger alt

Nøkkelpersoner inn i forskningsgruppa er foruten Lien og Skoglund, dosent Jeremy Williams og førsteamanuensisene Thor Magnus Tangerås, Jarle Fotland og Unn Conradi Andersen. 

Felles for alle er at de undersøker hva som befinner seg mellom tradisjonell forsking og utvikling (FoU) og kunstnerisk utviklingsarbeid (KU), både når det gjelder hvilken type kunnskap som produseres og måtene denne kunnskapen formidles på. 

  • Hvordan kan forskere og designere formidle på en annen måte enn gjennom det vitenskapelige forskningsspråket? 
  • Hvordan kan kunst nå inn til den som ser på en annen måte enn mer tradisjonell kunnskapsformidling?   
To voksne karer smiler mot kamera.
Jørn Mortensen (t.v.) er dekan ved School og Arts, Design, and Media og ønsket velkommen på engelsk: – Just get used to it, this is one way of doing it, sa han om Kristianias kunstneriske utviklingsarbeid. Her med Ørjan Skyrud som leder Westerdals institutt for kreativitet, fortelling og design.Foto: Kristiania/Gro Matland Nevstad

Hver på sin måte jobber alle med tekster og materiale som er i bevegelse, og de undersøker hva som glipper idet noe språkliggjøres. 

Williams er nåværende leder av gruppa, en oppgave som har gått på rundgang siden oppstarten i 2019. Dermed har han også vært prosjektleder for utstillingen.

Mann med treningsjakke står ute i bybildet.

Jeremy Williams om bruk og kast

Selv står han bak installasjonen «The Memory Table» som er et forskningsprosjekt han har bestemt at skal strekke seg over 100 år og inn i nye generasjoner. 

– Det er en idé som handler om «embedded memory», der tanken er at et møbel kan ta opp minner, sier Williams. 

Kort forklart har mennesker gjennom tidene, og i de fleste kulturer, levd sine liv rundt bordet.  

– Et bord samler også arr gjennom livet – et nedbrent stearinlys, et kutt fra en kniv, et hjørne som blir skadet under flytting eller et barns kruseduller. På denne måten kan vi si at bordet samler minner fra sitt eget liv, sier han. 

Da jeg i januar lanserte diktsamlingen «Ø» så kom Jeremy bærende på dette bordet opp bakkene til Sankt Hanshaugen. 

Dette setter fysiske spor i møbelet, men Williams sitt forskningsprosjekt om minner strekker seg videre. Han dokumenterer også bordets eget liv ved hjelp av film. Midt på spisebordet er det frest inn en QR-kode i glass som går til hjemmesiden www.thememorytable.no. 

Her ligger allerede fire videoer med minner knyttet til bordet, der den første bl.a. viser trærne som det er bygget av i snøtung Telemarks-natur. Vi møter også møbeldesigner og møbelsnekker. 

Solid trebord med et stort lerret bak. Et kamera filmer det som skjer.
Dosent Jeremy Williams håper at neste stopp for spisebordet hans vil være designmessen i Stockholm i februar 2023. Under utstillingen fanget et kamera opp det som skjedde rundt bordet.Foto: Kristiania/Gro Matland Nevstad

Den femte filmen, knyttet til denne utstillingen, vil bli lagt til etter at møbelet er tilbake i dosentens egen stue.  

Bordet har vært med på bokslippet til Tangerås tidligere i år. Han underviser i narrative metoder på Bachelor i tekst og skribent og forsker på transformative leseopplevelser og litteraturformidling i praksis. 

– Vi har jo hatt denne gruppa gående lenge, og har hatt dialog om hverandres arbeid, så da jeg i januar lanserte diktsamlingen «Ø» så kom Jeremy bærende på dette bordet opp bakkene til Sankt Hanshaugen, sier Tangerås om det massive møbelet. 

Det bordet har et metaaspektet i forhold til alt det andre du ser her, så det er et nøkkelarbeid.  

Lanseringen i snøværet ligger dermed også lagret i bordets minne sammen med glimt fra forskningsgruppas møter etter arbeidstid. Alle har de en tilknytning til bordet, for de har vært på middag hjemme hos Williams.  

– Så det bordet har et metaaspektet i forhold til alt det andre du ser her. Det er et nøkkelarbeid. «The Memory Table» er veldig viktig for hele utstillingen og er et samarbeid, sier Tangerås som har laget tre installasjoner.

Listen med forfattere vokser for hvert år

To av verkene er pågående arbeider til hans neste bok, og blir et stoppunkt i tid på hans litterære reise. En tørkesnor med 23 dikt om vindturbiner på øya Frøya er tenkt inn i en eller annen form.  

En tørkesnor med 23 hvite ark henger i vinduet. Over gata står en bygård i rød murstein med grønne vinduskarmer.
Gjennom besjeling, metamorfoser, ironi og lyrisk vandalisme undersøker «Landskap med 23 vindturbinar» hvordan omdanning av vind til kraft springer ut av, og påkaller, en serie med transformasjoner av både naturen og vårt forhold til landskapet.Foto: Kristiania/Gro Matland Nevstad

På det siste arket som henger i vinduet står det: 


Forvandla 

vind 

forvindla 

van 


– Gudinnen Frøya var en van, så det er overlapping mellom det mytiske og det faktiske og konkrete, sier Tangerås.
 

Flash fiction 

Et annet prosjekt som skal inn i den kommende boka til Tangerås er «Nymfesystemet». Det henger på veggen med en lysspot som beveger seg mellom de ulike diktene. Alle kun på tre linjer hver.  

Mann i dress sitter oppe på tredje trappetrinn. På veggen henger en stor tavle med tekster.
– Jeg forsøkte å ha så korte tekster som mulig. Hvis du skal si det sånn rent matematisk så er det en tredjedels haiku, sier førsteamanuensis Thor Magnus Tangerås om de 17 diktene i verket «Nymfesystemet».Foto: Kristiania/Gro Matland Nevstad

Jeg var interessert i å se hva som skjer hvis du innfører noen grafiske elementer, for eksempel en sirkel. Det er ikke så vanlig i bokform. 

Om prosjektet skriver han selv at det er «eit forsøk på å vekka til live dryadane, dei usynlege vesena som lever i og omkring trea, eller i rommet mellom sansning og tanke, som konturar av kjensler og vage aningar». 

Prosjektet skal til sist inn mellom to permer, men Tangerås fikk lyst til å leke seg litt rent formmessig til utstillingen. Han fikk hjelp av grafisk designer og høyskolelektor Tina Tømmeraas Aasvestad på instituttet.  

– Jeg var interessert i å se hva som skjer hvis du innfører noen grafiske elementer, for eksempel en sirkel. Det er ikke så vanlig i bokform. Tina har da fortolket de tekstene, sett på hvordan nye betydningsrom kan oppstå hvis man flytter på noe eller innfører en eller annen form for element. Det kan være størrelsen eller fargen på teksten eller figurer, sier Tangerås som var på jakt etter å skape korte «flash».  

Han kaller det Flash fiction som til sammen blir en skog. 

Utgangspunktet er å fange et vakkert minne, gjøre det for evig. Gi det liv igjen ved hjelp av lys. 

Det siste bidraget til Tangerås er lydfilen «Falling/Thinking» med utgangspunkt i en bearbeidet tekst av Yoko Ono der han har lekt seg videre. Denne er med i «Ø» og her har han også skrevet et dikt om hvitveis under snøen på Jomfruland. Dette lenker direkte til et lyssatt hvitveis-prosjekt av designkollega Fotland. 

Fanger blomstrende minner 

Som svermende mott har gjestene hele kvelden blitt dratt mot en lysskulptur midt i rommet.  

– Utgangspunktet er å fange et vakkert minne, gjøre det for evig. Gi det liv igjen ved hjelp av lys, sier Fotland om installasjonen «Hvitveisens lys og lysets vei».  

Samling av folk i et stort industrilignende undervisningslokale. En stor, lysende lampe på gulvet er blikkfang.
En etter en beundret de besøkende lysskulpturen laget av hengende, gjennomsiktige klosser med hvitveis. Nærmest kamera prater to av forskergruppens medlemmer, førsteamanuensisene Unn Conradi Andersen (t.v.) og Linda Eirin Fosse Lien, med dekan Jørn Mortensen. Helt til høyre i bildet står dosent Jeremy Williams. Foto: Kristiania/Gro Matland Nevstad

Gjennom å plukke, varsomt behandle og bevare et teppe av hvitveis, og la dette gjennomskinnes, søker verket å belyse forholdet mellom det flyktige og det konstante, hvordan noe som har ligget latent kan omskapes. 

Mange gjennomsiktige firkanter henger ned i sen. Inni hver boks er det en hvitveis. Fra undersiden kommer det sterkt lys.
Noen av hvitveisene inni epoxyen har seks kronblader, andre har sju. De er plukket både i Norge og Sverige. Fra bunnen av installasjonen flommer lys oppover. Foto: Kristiania/Gro Matland Nevstad

– Innenfor arkitekturteori så snakker vi om å høre til et sted, hva som er heim. Så ved å studere detaljene på steder som betyr noe for meg så forstår jeg bedre hvorfor jeg er knyttet til de stedene. Dette er et portrett av hvitveisen der jeg kommer fra utenfor Bergen, men også fra svigermor sitt sted og to torp jeg har hatt som landsteder, sier han. 

Denne forskergruppa har liksom gitt meg selvtillit til å gjøre akkurat det jeg har gjort før. Så gjør jeg det sånn. 

Han kommer fra en tradisjon der lærer og student jobber sammen på verksted, og er i likhet med sin kollega Williams utdannet ved det som tidligere het Statens håndverks- og kunstindustriskole, i dag en del av Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). 

Fotland har tidligere arbeidet som interiørarkitekt og møbeldesigner, og har også stilt ut arbeider i både Norge og i utlandet. I 2012–2013 var han ansvarlig for utviklingen og oppstart av Kristianias Bachelor i interiørarkitektur.  

Mann med skyggelue smiler til kamera.
Ting visner og dør, men førsteamanuensis Jarle Fotland liker ikke det. Så han vil fange det. Til daglig holder hele Westerdals institutt for kreativitet, fortelling og design til på Fjerdingen i lyse, industrielle lokaler. Kristiania har to bygg, på hver sin side av Akerselva, som huser det som er Norges største kunstfaglige miljø.Foto: Kristiania/Jonatan Quintero

– Da jeg kom inn i høyskolesystemet så møtte jeg akademikere som spurte meg hva metodene mine var, men vi tenkte jo ikke sånn. Så denne forskergruppa har liksom gitt meg selvtillit til å gjøre akkurat det jeg har gjort før. Så gjør jeg det sånn. Mine metoder, kall dem gjerne det, bruker jeg for å skape dette og så publiseres det gjennom denne utstillingen, sier Forland.

Innenfor hans område jobbes det med skjæringspunktet kunst og design. Han lager noe og tenker at det er nok i seg selv. 

 – Jeg må ikke teoretisere oppå det. Det kan jo bli en refleksjon, men det kan godt være at det blir en dans! 

 Makes you «yonder» 

Gjennom en rekke workshops og seminarer har forskergruppen latt seg inspirere av en tekst fra den norsk-amerikanske filosofen og forfatteren Siri Hustvedt, som dreier rundt begrepet «yonder». Yonder kan oversettes til det norske ordet hist, som låner navnet til prosjektet og utstillingen. 

Et hode med øretelefoner skimtes. Over gata er det en malt en grafitti av en kvinne med rare dyr.
Teksten til førsteamanuensis Unn Conradi Andersen er laget for utstillingen. Hun har selv lest den inn, og mens lytteren sitter der går det opp for hen at forfatteren skriver om akkurat dette stedet i utstillingsrommet når graffitien på veggen over gata beskrives. Foto: Kristiania/Gro Matland Nevstad

I boken “A Plea for Eros (2006)” skriver Hustvedt:

“My father once asked me if I knew where yonder was. I said I thought yonder was another word for there. ´No, yonder is between here and there.´ This little story has stayed with me for years as an example of linguistic magic: It identified a new space – a middle region that was neither here nor there – a place that simply didn’t exist for me until it was given a name.” 

Et verk er skrevet spesielt for denne utstillingen, i rommet mellom vinduene i auditoriet og den røde murveggen over gata. I lydnovella «Eg var her» møter vi en person som er i ferd med å falle på plass som kvinne.

Dette er jo skrevet i samspill med veggen, i rommet. Så det er på en måte en stedsbasert installasjon.

Gjennom ordene oppstår et sterkt nærvær i forhold til alle arter som omgir oss mennesker. Utover i fortellingen viskes grensa mellom tekst og mottaker ut når miljøet det hele skjer i blir en del av fortellinga. 

– Dette er jo skrevet i samspill med veggen, i rommet. Så det er på en måte en stedsbasert installasjon, der jeg forsøker å få til en «liveness» – at du bare skjønner at den personen har vært her, sier Andersen. 

I øretelefonene beskrives en gris med havfruehale og en hvit mus med sommerfuglvinger. Øynene leter blant mursteinen over gata. 

Du jobber mye alene som forsker og det er så fint å være i en sammenheng med andre. Samarbeide på tvers av faggrenser.

Høsten 2014 forsvarte Andersen sin doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo (UiO). Der var hun også med i en kunstforskningsgruppe før hun begynte ved Kristiania. 

– Det var jo litt av tanken at jeg ville lage en sånn ny gruppe der vi samarbeidet på tvers av kunstforskning. Jeg tok initiativ til en samtale med Jeremy Williams og Linn Skoglund, og vi var i gang, sier hun. 

Andersen ledet selv gruppa i starten fra 2019 til 2022. 

Tomt lokale som viser fem av installasjonene på utstillingen.
To svarte ryggsekker står ved enden av podiet. Virker lyden? Lyset? Videokameraet? Det er en halv time før utstillingsåpning, og alt er sjekket og klart for publikum.Foto: Kristiania/Gro Matland Nevstad

– Hvordan har opplevelsen vært så langt? 

– Den har vært veldig fin. Du jobber mye alene som forsker og det er så fint å være i en sammenheng med andre. Samarbeide på tvers av faggrenser. Jeg er så glad for de andre sine verk, kanskje enda mer enn mitt eget faktisk.

Læreren ga ut sin niende roman

I forkant av utstillingen, som sto på «krydderhylla» i Urtegata fra 19.–26. oktober, var forskergruppa i auditoriet for å bygge den opp.

Williams snekret både Andersen sitt avlukke med to sett headset og Tangerås sin mindre bås med engelsk ordlek i lyd-loop. Og i forkant skrev Andersen teksten til Liens fortelling om bestefarens mesterprøve.  

– Det at vi har vært her i flere dager sammen gir en sånn veldig teamfølelse, sier Andersen om den første utstillingen i sitt slag ved Kristiania. 

Snart er deler av denne happeningen lastet opp i «The Memory Table». Og flere minner skal det bli. Antologi. 

Henvisning til begge studiene

  • Interiørarkitektur

    Vil du jobbe med rehabilitering og bærekraftig design, for å skape løsninger som forbedrer våre nære omgivelser?
    Les mer her!
  • Tekst og skribent

    Vil du skape nye fortellinger og jobbe med idé og konseptutvikling for manus, reklame, TV eller skjønnlitterære tekster?
    Les mer her!