– Det er lov å ta plass

Etter 17 år med 3 millimmeter bust lot hun det gro. Det grå håret dekker nå over et par store, svarte dragetatoveringer på hver side av hodet. Men innerst mot huden snor de seg akkurat like mye nå som da de var blodferske i Indonesia for over et halvt liv siden. 

– Sønnene mine synes det var veldig rart da jeg begynte å spare. De var helt imot at jeg skulle få mer hår, for det var liksom ikke deres mamma. 

– Syntes de at en mor med «dragehode» var litt ekstra tøff? 

– Nei, jeg tror ikke de reflekterte så mye over det. Det var nok mer at sånn var deres mamma. Men de la merke til at folk så mye på meg, og det gjorde de jo fordi jeg hadde tatoveringer og kanskje kom med en sebrakåpe på.

Det tok meg tid å synes at Pippi var noe gøy, for jeg opplevde at hun gikk langt over streken.

Vibecke var storesøsteren som oppfant sin egen livsrute ved å studere selve verden. I flere omganger. For hver gang hun kom hjem igjen var hun litt mer fargerik, litt mer frittalende og hadde litt mindre respekt for autoriteter. Og det var først i London at hun lærte seg å gjøre ordentlig skolearbeid. Men Pippi? 

– Jeg identifiserer meg ikke med Pippi. Ikke i det hele tatt. Hun er for uredd. Det tok meg tid å synes Pippi var noe gøy, for jeg opplevde at hun gikk langt over streken, og det syntes jeg var skummelt. Nei. Pippi var frekk, og jeg var oppdratt til å ikke være frekk. Men jeg tror Pippi kan være utrolig befriende for mange barn. 

Vibecke var en snill pike som fant andre heltinner i bøker, som Nancy Drew. Hun hadde ellers farmor, fru Hansen fra Larvik, som forbilde. Da faren satt alene igjen med omsorgen for to døtre på tre og fem år flyttet hans foreldre inn i det nybygde huset i Bærum som foreldrene hadde bygget med sine egne hender. 

– Det er klart at det er noe som har preget livet mitt på mange måter, både følelsesmessig og praktisk. Ja, alle aspekter i livet blir jo påvirket av at man har mistet en av foreldrene sine. Mamma var 37 da hun døde av kreft. Jeg syntes det var veldig spesielt da jeg selv var 37. Da tenkte jeg mye på at mamma ikke ble eldre enn det. 

Normalen for oss var å vokse opp uten mamma, men det betyr ikke at vi ikke hadde en god og stabil morsfigur.

Vibecke husker bare så vidt moren. Lillesøster Line husker henne egentlig ikke. 

– Normalen for oss var å vokse opp uten mamma, men det betyr ikke at vi ikke hadde en god og stabil morsfigur, for farmor og farfar kom for å hjelpe pappa til ting fikk stabilisert seg litt. 

Men det som bare skulle være en liten overgangsperiode ble til 13 år. Farmoren hadde gulltann og et edelt hjerte. Hun sang med vibrato til gamle svisker og Frelsesarmeen-hits. Valset rundt på stuegulvet når hun hørte litt trekkspill på radioen og jublet så høyt når noen scoret mål på TV at jentene våknet i sengene sine. De to pensjonistene viet all sin tid til jentene, og stelte ellers i og rundt huset. 

Stedet i Sverige har vi skapt sammen til et familiested, siden vi hverken har foreldre eller et foreldrehjem.

Vibecke beskriver oppveksten som kjempetrygg. Barna fikk prøve seg på alt; de skrudde på elektriske ting, holdt på i hagen, staket opp rør og banket i vei med hammer og spiker. Og slik holder søstrene på sammen den dag i dag, for i 2007 kjøpte de seg et torp like over riksgrensen, sør for Charlottenberg.  

Historien til Övre Perstugan går tilbake til 1700-tallet. Med på kjøpet av den röda stugan fulgte alt av inventar, i tillegg kom låve, snekkerbod, hønsehus, to gamle stabbur og en liten tømmerkoie. Og for noen år siden kjøpte fetteren Nedre Perstugan, som opprinnelig var del av den samme fredelige husmannsplassen.  

– Stedet i Sverige har vi skapt sammen til et familiested, siden vi hverken har foreldre eller et foreldrehjem. Her får byungene mine løpe løpsk på jordene. Line plukker sopp i skogen, hun er jeger og skyter villsvin eller rådyr og luker kjærlig i staudebedet vårt. Jeg har bygget drivhus av gamle vinduer jeg fant på låven fra 1767.  

På innsiden kan feriestedet minne om en sofistikert utgave av Villa Villekulla med gul trapp og rosa vegger, se hyttereportasjen i Aftenposten. 

Det er badevann like nedenfor, og plenty sengeplasser slik at mange kan være samlet. Søstrene har alltid venner på besøk der det gjerne kjøres en kombinasjon av dugnad og moro. For liten og stor. 

Forbilde for sønnene 

Det er nesten 14 år siden Vibecke begynte å jobbe i akademia, som leder av Institutt for kommunikasjonsdesign. Hennes to sønner er nærmest «Westerdals born and bred» og studentene syntes det var gøy med smågutta. De tok dem med på alle slags ting, og Kalle og Micke trodde alle hadde en sånn jobb som mamma. Den gang var Westerdals en liten høyskole med 500-600 studenter. Siden 2018 har merkevaren vært en del av Kristiania-familien. 

Da ble jeg litt i stuss og tenkte jøss, hva slags snever kvinnerolle er det vi fremdeles har?

– Jeg er blitt så overrasket over hvor nysgjerrige mange kvinnelige studenter har vært på hvordan man kombinerer det å være karrierekvinne og mor. De skulle selv snart ut i jobb, men ble lettet over å se at livet ikke var over selv om man får barn: For jeg ragga jo rundt med de ungene på slep, og det tror jeg var veldig befriende for mange av dem å se. Og da ble jeg litt i stuss og tenkte jøss, hva slags snever kvinnerolle er det vi fremdeles har? At de trodde at man bare satt hjemme når man hadde barn.  

Men det falt seg naturlig for Vibecke, enten det var en utstilling eller konsert på kveldstid. Hun tok dem bare med, selv om bleierumpa kunne bli litt tung og det innimellom kunne komme noen litt vel muntre tilrop der nede fra linoleumsgulvet. Guttene elsket jobben til mor og alt det innebar av saltstenger og brus.  

Der hadde de blitt mer eller mindre likestilt med mennene, holdt hjulene i gang og så kommer freden og da må kvinnene tilbake på kjøkkenet igjen. 

Dessuten er hun opptatt av å være et godt forbilde for dem og vise dem et bredt spekter av hvordan jenter kan være. 

Skrutrekker i forkleet  

– Farmor var et sånt dugande kvinnemenneske som alltid gikk rundt med forkle. I lommen var det gjerne både en liten sigarettpakke og skrutrekker. For var det noe som skulle fikses, da måtte man bare «gjørra det sjøl». Som kvinneforbilde da, så var det sånn at det alltid var forventet at vi også ordnet opp på egen hånd. 

Historiene fra før, under og etter krigen var mange. Men det var spesielt én ting som opprørte den lille jenta: 

– Jeg var veldig opptatt av hvordan kvinnenes rolle ble etter krigen. For der hadde de blitt mer eller mindre likestilt med mennene, holdt hjulene i gang og så kommer freden og da må kvinnene tilbake på kjøkkenet igjen. Det synes jeg alltid var veldig urettferdig.

Farfaren hadde vært på hvalfangst og jobbet på fabrikk. Men også farmoren, som var oppkalt etter sin far Lorentz Kristofer, hadde vært yrkesaktiv i mange år som renholderske i NSB.  

Det er bare helt nydelig at farmor gikk rundt og vasket tog og het Lorentze Kristofa Hansen.

– Hun hadde til og med arvet det store nesegrevet av sin far, og det er bare helt nydelig at farmor gikk rundt og vasket tog og het Lorentze Kristofa Hansen.  

Eneforsørgeren var opptatt av å beholde hjemmet deres, selv om han egentlig ikke hadde råd til det. Huset på ett plan var oppført i 1968 og lå i en gammel hage med over hundre år gamle gravensten-epletrær like under Bærum sykehus. Døtrene spiste av rabarbraåkeren som tilhørte hospitalet, dyppet sure, røde stenger i en kopp med sukker.  

Hagen var i plettfri orden. Farfaren stelte hagen hver dag, selv om han var lam i høyre arm og bein. Men det fantes en svært hageglad familie på morssiden også, om enn en liten klassereise unna. Her «røkte» fruen i huset sigaretter med munnstykke, og hadde i sin tid studert sykepleie i en storby ved navn Kristiania. 

– Mormor og morfar hadde en enorm hage på tre plan med utsikt over Lierdalen. Et fantastisk anlegg der han som arkitekt hadde sprengt ut et krater i berget, malt det turkis inni og lagt rør ned fra bekken like ved. Og voilà: Et digert basseng!  

Vannet var iskaldt om våren, men det gikk seg til i temperatur utover i badesesongen. Som små løp jentene rundt med grønske på knær og klær enten de var på besøk i Lier eller hjemme i Bærum. Tøyet var ofte arvet, for det var trangt økonomisk. Det peneste ble brukt til best.

Jeg har fått en sånn god, gammeldags og praktisk arbeiderklasseoppdragelse hvor man er real, man skal ikke ha hull i tøyet og man skal holde hus og hjem i orden.

– Vi hadde faktisk egne søndagsklær. Jeg kjente ingen andre der jeg vokste opp som hadde det. Og hvis farmor hadde vært ute og handlet, eller gjort noen ærend, så hang hun fra seg pentøyet når hun kom hjem og tok på seg en hverdagslig forklekjole med knepping foran. 

Der andre bærumsbarn hadde foreldre med digre båter i vinteropplagring på plenen, kunne Vibecke komme i gymmen og oppdage at de hvite tennissokkene var stoppet på hælen. På 80-tallet var dette kjempeflaut.  

– Jeg har fått en sånn god, gammeldags og praktisk arbeiderklasseoppdragelse hvor man er real, man skal ikke ha hull i tøyet og man skal holde hus og hjem i orden.  

Men det var mer enn mote hjemmets seniorer, med alle sine elskeligheter og praktiske tilnærminger til livet, ikke forsto. For dette med utdanning skjønte de seg heller ikke stort på. 

Det at jeg har høyere utdanning tenker jeg mer handler om vennekrets og det stedet man vokste opp. 

– Hjemme hos oss var det aldri noe snakk om det, så det at jeg har tatt høyere utdanning tenker jeg mer handler om vennekrets og det stedet man vokste opp. For eksempel så syntes farmor og farfar at jeg leste altfor mye, de var redd jeg skulle ødelegge øynene mine. 

Vibecke husker veldig godt at de omtrent løftet bøkene fysisk ut av hendene hennes. Deretter fikk hun beskjed om å stikke ut for å leke. Det var heller ikke noe hjelp å få med leksene, for det skjønte de ikke noe av. Men jentene hadde for lengst lært å «gjørra det sjøl».  

Dannelsesreise for tur 

Vibecke var den første i faren sin lange slektslinje som startet på universitet. Hun tok fag som folkloristikk og antropologi. Vikingtids- og middelalderhistorie. Museumsstudier. Livssyn og etikk. Det hele skjedde på Blindern i Oslo, innimellom flere reiser til steder langt utenfor komfortsonen hennes. I alle fall i starten.  

Du må bare stå i det. Det er så fristende å rømme når noe er utfordrende. Og det må vi også fortelle de unge, at de må tåle å stå i ubehag. 

Hun hadde knapt vært i utlandet før, men kjørt pizza hele høsten etter videregående og spart opp penger. Før jul i 1988 dro hun til India sammen med sin blinde bestevenninne Kathrine og to kompiser.  

Kultursjokket kom momentant. Da de dumpet ned i New Dehli kunne de knapt puste. En vegg av smog sved i øynene. Vibecke var livredd og ville bare hjem. Det skulle vise seg umulig å booke om billettene før etter to uker. Men innen den tid hadde de tint opp til et liv med ryggsekk.  

– Det har jeg tenkt på mange ganger etterpå at du må bare stå i det. Det er så fristende å rømme når noe er utfordrende. Og det må vi også fortelle de unge, at de må tåle å stå i ubehag. For eksempel når de ikke kjenner noen på campus. Da må de orke å bli værende, ikke gå hjem. Alle unge trenger å bli dyttet litt utenfor komfortsonen sin. Jeg vet vi gjør det med studentene våre, men jeg tenker at de i større grad kan prøve det selv.  

Turen gikk videre til Nepal, Malaysia, Thailand og Singapore for backpackerne fra Bærum. 

Det er bare litt underlig at ikke flere gjør opprør mot den samme formen som alle liksom skal inn i.

– Jeg kan ikke huske sist jeg traff en student som har tatt seg fri og reist rundt i verden. Eller gjort noe annet spennende mens hen har skaffet seg mer livserfaring. Ingen av mine venners barn har heller gjort noe av dette. Det er et kjør med doble mastergrader og forventning om lederjobb før du er 30 år. Det er bare litt underlig at ikke flere gjør opprør mot den samme formen som alle liksom skal inn i.  

Eventyrlysten dro hun tilbake til Østen og har vært tre ganger i India. I 1994, seks år etter den første reisen ble hun overrasket over den teknologiske framgangen. India var blitt et helt annet sted med infrastruktur. 

– Den første gangen, i 1988, kunne vi ikke ringe hjem. Vi måtte dra på luksushotell for å få tatt en internasjonal telefonsamtale. Men i 1994 fantes det sånne små ringesjapper over alt i Bombay, og det i seg selv er jo en veldig fin erfaring å se hvordan et land utvikler seg.  

Man skal f... ikke kjenne sin plass. Og det må studentene også lære, for de skal jo utfordre og være disruptive.

Men det et par ganger i livet Vibecke har tenkt med seg selv at «nå var du lur». Den siste gangen var da hun reiste med mann og sønner for å bo i Thailand over en periode da de var små. Den første gangen var da hun dro til London.

Ifølge Vibecke var hun en dårlig student i Norge, selv etter å ha gjort ferdig et mellomfag og begynt på et hovedfag. Dette skulle endre seg på siste studiestopp, hvor hun tok en master i museumsstudier ved UCL (University College London).

– Jeg elsket jo London, og elsker fremdeles London. Det er farger og musikk og kunst og kultur og historie, og alle slags mennesker. Man kan være hvem man vil. Alt er lov! Da jeg kom til England og opplevde hvor tett de faglige var på studentene sine, så var det omtrent som å vri om en nøkkel. For sånn skal det være å studere! 

Da jeg kom til England og opplevde hvor tett de faglige var på studentene sine, så var det omtrent som å vri om en nøkkel.

I sin nåværende stilling er hun veldig opptatt av å følge opp studentene. Se dem. For hun har selv følt hva som skjer når ingen følger deg opp, ingen vet hva du heter og du vaser rundt der alene.   

– Det som var så fantastisk på Westerdals, og som vi fremdeles har ved Kristiania, er at de ansatte er så tett på studentene sine.  

Etter studiene fikk hun jobb ved Science Museum i South Kensington. Men en ting hun aldeles ikke likte da hun jobbet i London var det hierarkiske arbeidslivet. 

– Det var helt forbudt å ta opp noe lenger opp i systemet, for man måtte kjenne sin plass. Det liker jeg dårlig. Man skal f... ikke kjenne sin plass. Og det må studentene også lære, for de skal jo utfordre og være disruptive.  

Permanent krisehåndtering 

Vibecke og søsteren måtte finne ut av det mest selv. Da Vibecke var 18 flyttet farmor og farfar gradvis ut av huset. Da mente de at deres store gjerning var over, og de begynte å bli ganske gamle.  

Jeg er stormens øye, og det er en kjempeinteressant ting å oppleve om seg selv. Jeg er rett og slett ikke redd.

– Pappa var utsatt for en bilulykke omtrent samtidig, så Line og jeg har klart oss mye selv som unge voksne. Det blir man sterk av. Men litt ensom også, på et vis. Skal noe fikses, må man fikse sjøl.

Når hun tenker på sin egen oppdragelse tenker hun at det nesten er litt ironisk at hun endte opp med å jobbe ved en høyskole, men det var som å komme hjem fra første stund.

– Å være rundt studenter har alltid gitt meg så mye energi; være i det miljøet og se alt de skaper. Når du kommer inn dørene der og det klistres opp på veggene og det spilles musikk. Bare det å se hva de har på seg av klær er interessant. 

Hun har fulgt dem tett, først som instituttleder. Deretter ble hun kommunikasjonssjef og sto i en 18 måneder permanent krisehåndtering under den såkalte Westerdalssaken i 2016. Ingen av de ansatte hadde noen skyld i dette, men når det stormer blir hun helt rolig. 

– Jeg er stormens øye, og det er en kjempeinteressant ting å oppleve om seg selv. Jeg er rett og slett ikke redd.  

Vibecke har jobbet tett sammen med høyskoledirektør Tine Widerøe i et tiår, helt siden hun var rektor ved Westerdals. De to også siste årene har de sittet sammen i krisestaben til Kristiania. Tine som leder av beredskapsgruppen og Vibecke som sekretær. 

– Tine og jeg smiler litt av det, for hvis det skjer noe litt utfordrende kan hun se lyset våkne i øynene mine. Da blir jeg så skjerpet, det sitrer og jeg går rett i aksjonsmodus. 

Vi må resosialisere studentene våre, og det kan jo vi voksne merke også. Vi har jo nærmest glemt hvordan man småprater! 

Etter nesten to år med Covid-19, og nå krig i Ukraina, er pågangen av studenter som trenger noen å snakke med større enn noen gang. 

– Det er helt tydelig at pandemien har påvirket studentene våre. Vi merker det på forskjellige måter, som ved at de har en større psykisk uhelse. Men vi merker det også på at de er sosialt utrente. Vi må resosialisere studentene våre, og det kan jo vi voksne merke også. Vi har jo nærmest glemt hvordan man småprater! 

Hun håper at Avdeling for studentoppfølging (AFSO) er en trygg havn for studentene. Og legger til at oppdraget deres er todelt, for de skal ikke bare hjelpe studenter med utfordringer. Den andre delen handler om å aktivt skape et godt studiemiljø, og de har derfor ansvaret for velkomstseremonien, oppstartsuka, studentpuber, sosiale tiltak og julekalendre. Vibecke er lett å be om å være konferansier. 

Særlig den første måneden etter skolestart er det mange nye studenter som hilser på meg, og det synes jeg alltid er så hyggelig. 

– Særlig den første måneden etter skolestart er det mange nye studenter som hilser på meg, og det synes jeg alltid er så hyggelig. Og det at vi er synlige mener jeg er en fordel for den avdelingen jeg leder – at vi kan vise igjen på både flere måter og flere arenaer.  

Nysgjerrig på mor 

All likestilling til tross, mor er den skikkelsen som gjennom fødsler, amming og våkenetter er den som kommer aller tettest på de små i starten av livet. Det nærmer seg 50 år siden Rigmor Lillebø Osfoss gikk bort. 

Jeg tror nok at det var sånn den gang at man trodde at hvis de ikke snakket om mamma, så ville vi glemme henne fortere.

– Det var liksom ingen som snakket med oss om mamma, og det synes jeg er veldig leit. Jeg tror nok at det var sånn den gang at man trodde at hvis de ikke snakket om mamma, så ville vi glemme henne fortere. Det virket nesten som å være et slags mål for at vi ikke skulle være lei oss.

Hun husker det som et veldig savn i oppveksten at hun så gjerne ville vite mer om mammaen sin, men hun brant heller inne med spørsmålene. Turte ikke spørre noe særlig, for hvis hun nevnte moren så kunne hun se at de voksne rundt ble så lei seg i ansiktene.  

Mormor snakket så pent. Hun sa «plåmmer» og «koldt vann» og gjemte den vulgære røykpakken sin i et etui laget av strutseskinn.  

– Jeg brukte nok mye energi på at de andre ikke skulle være lei seg da jeg var liten. En ting jeg har snakket mye med mannen min om er at dersom en av oss skulle falle fra, så må den andre holde minnene ved like.  

Mormoren ble 104 år og var klar i hodet til det siste. Hun fikk tre døtre, men to av dem døde altfor unge. I dag er tante Tone eneste gjenlevende forankring til mor Rigmor. Vibecke blir lattermild når hun forteller om grandtantene, søstrene til mormoren som alle var dugande kvinnemennesker.  

De var funksjonærbarn fra Mo i Rana og alle fikk utdannelse i en tid da dette slettes ikke var vanlig. Vibeckes mormor la umiddelbart om målet da hun flyttet til Kristiania, ellers fikk hun ikke tak i hybel.  

– Jeg var godt voksen da jeg hørte henne snakke nordlandsk for første gang og ble veldig overrasket. For mormor snakket så pent. Hun sa «plåmmer» og «koldt vann» og gjemte den vulgære røykpakken sin i et etui laget av strutseskinn.  

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har virkelig lært meg å elske Kristiania og det som vi står for. Dit vi skal.

Sterke kvinner på alle kanter. Vibecke er en stor beundrer av de kvinnelige lederne ved Kristiania, men hun innrømmer at hun først ikke var så glad for oppkjøpet av Westerdals Oslo Act. Det var en liten høyskole med tette bånd til studentene, og hun var redd disse kvalitetene skulle drukne i den store helheten. Men noe har skjedd.

– Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har virkelig lært meg å elske Kristiania og det som vi står for. Dit vi skal. 

Man skulle ikke spjåke seg til. Så baksiden av dette sunne bondevettet er jo at du ikke skal skille deg ut.

Vibecke er utrolig takknemlig for oppveksten sin.  

– Den har lært meg så mye sånt sunt bondevett på mange vis. Vi hadde dårlig råd, og det var aldri snakk om å spise pålegg, skjære en skive av osten og putte rett i munnen. Det var sparing på alle fronter. Det var ikke noe rom for fritidsaktiviteter eller sportsutstyr. Jeg hadde ikke noe moteklær eller sånne ting, men en tryggere og mer kjærlighetsfylt barndom skal en lete lenge etter.  

– Men man skulle ikke spjåke seg til. Så baksiden av dette sunne bondevettet er jo at du ikke skal skille deg ut. Så jeg har tatt det i rikt monn, kan man si, senere da. Spjåket meg mye etterpå!

For det var denne forma. Vibecke vil nok livet ut være opptatt av å utvide denne kvinnerollen: – Det er lov å ta plass!  

Jeg synes det er helt greit å ta plass, så lenge du gir andre plass også.

Og her må man nyansering til, for hun er opptatt av å ikke ta plassen fra noen. Da kan hun blir sjenert hvis hun oppdager at hun med sin væremåte har gjort det. 

– Jeg synes det er helt greit å ta plass, så lenge du gir andre plass også.

– Har du noen råd til unge, kvinnelige studenter? 

– Ja, ikke at det er noe mål i seg selv å være så spesiell. Men jeg vil likevel si:

• Ikke gå automatisk inn i den formen som er lagt for deg. Spør deg selv om dette er noe du virkelig vil selv, eller om det er noe andre vil på dine vegne. 
• Tål å stå i ubehag når du går utenfor komfortsonen din. Dette gjelder alle små ting i hverdagen. 
• Utfordre deg selv, ikke bare kjøp den planen det virker som er lagt for alle jenter. 
• Tenk litt annerledes, ta på deg noe annet, ha håret på en annen måte. De små tingene kan gjøre utslag. 
• Sett spørsmål ved de valgene du gjør: Hvorfor gjør du det, kjennes det riktig for deg? 
• Tør å ta imot muligheter når de byr seg!

Sammen med lillesøsteren Line fant Vibecke til slutt også sin plass i Sverige. De kjørte fra Oslo og inn på en rekke grusveier med «Till salu»-skilt før et barndommens smultronställe dukket opp.

Men hva gir’ i meg! Vi kan åpenbart ikke unnslippe genene våre. 

Hit kommer de fra sine leiligheter midt i storbyen til omgivelser som kunne vært tatt rett ut av en Astrid Lindgren-bok.

– Søsteren min og jeg ligger og roter i jorda hele sommeren. Da vi vokste opp syntes vi det kunne være dritkjedelig å måtte hjelpe til i hagen. Men hva gir’ i meg! Vi kan åpenbart ikke unnslippe genene våre.