Ph.d.-kandidaten som ingen kunne målbinde

I etterkant av Stortingsvalget åtte år senere kommer en høyskolelektor rennende ned til Oslo sentrum på sin gule sykkel. Han har «Politisk kvarter» på øret, og jakken er like rød som hans fortid. Raknes underviser i strategisk kommunikasjon og forsker på norsk lobbyisme – om uformell makt og uformelle relasjoner.

– Jeg har jo en egenskap som er god og dårlig på en og samme tid, og som jeg også hadde da jeg var liten. Det er at jeg kan hyperfokusere, så hvis folk snakket til meg når jeg satt og leste i en bok så hørte jeg ingenting, sier Raknes om denne evnen til å gå helt opp i ting.

Han tror foreldrene på et tidspunkt må ha lurt på om han hadde litt tungt for det. Gutten deres snublet og slo «hull i hodet» hele tiden. Faren var familieterapeut og litt ekstra bekymret for om det var noe han overså. De dro til psykolog og øyelege, men det var ikke noe i veien der oppe. Problemet var knyttet til et helt annet sted på kroppen.

Dette med politisk påvirkning har alltid vært en gråsone i statsvitenskapen og politikken – hvem de med makt lytter til og hvorfor de lytter til dem.

Snart kan han kalle seg for doktor. Før september er omme har Raknes levert doktorgradsavhandlingen, for med en fortid i Miljødepartementet har han vært særlig opptatt av hvorfor norsk olje og gass stadig får det som de vil.

– Både historisk sett og nåtidig sett har dette med politisk påvirkning alltid vært en gråsone i statsvitenskapen og politikken – hvem de med makt lytter til og hvorfor de lytter til dem. I kampen for å posisjonere seg bruker interesseorganisasjoner veldig mange virkemidler, ikke minst uformelle. Det handler om vennskap og kjennskap, og det er uunngåelig. Du kan ikke lovregulere at folk er sosiale og har et nettverk. Det er litt av problemet.

 Inn- og ut av legevakten

Den spe karen var selv i overkant sosial og ville være med på absolutt alt, særlig innen idretten. Han spilte fotball, drev med friidrett og ski. Framkomstmiddelet var da, som nå, sykkel og ulykkene var i tidligere år mange.

– Det var en på legevakten i Bergen som en gang sa at jeg snart kunne få meg klippekort der.

Lille Ketil ble født mellom de sju fjell i 1974, og bodde på Hjellestad og Åsane fram til han begynte på skolen. Da flyttet familien til Osterøy nord for Bergen, hvor begge foreldrene kom fra. I dette arbeiderklassemiljøet handlet det meste om praktisk arbeid, fotball, øl og slåsskamper i helgene. I søskenflokken var han nummer to av fire, og gikk mye under radaren. Akkurat det skal vi komme tilbake til.

På mange måter er jeg jo et klassisk eksempel på at den norske utdanningsrevolusjonen gir folk sosial mobilitet.

Før politikken tok ham gikk det helst i fotball. Han leste bøker om fotball, han så på videoer om fotball og han dro på fotballkamper.

– Høydepunktet i min fotballkarriere var at jeg ble kåret til «Osterøys beste spiller» under den lokale cupen i 1993, og når jeg sier det til ungene så blir de veldig imponerte. Deretter pleier jeg å legge til at det bare er 7000 innbyggere på øya.

– Hvem er laget i ditt hjerte?

– Brann og Liverpool! Og så heier jeg litt på det laget jeg spilte på da jeg var yngre, Valestrand Hjellvik. De er i fjerdedivisjon nå og har egne TV-sendinger med kampene, så jeg følger med på de også.

Raknes ler ordentlig høyt og hjertelig fra kafébordet. Han er bygdis og bygutt i ett, men snakker bergensk og ikke stril – et begrep som særlig før ble brukt nedsettende om de som hørtes og så annerledes ut enn de finere byfolkene. Bønder og fiskere bosatt i distriktet rundt Bergen, som gjerne måtte ta årene fatt for å komme seg til torgs.

 – På mange måter er jeg jo et klassisk eksempel på at den norske utdanningsrevolusjonen gir folk sosial mobilitet. I min familie var jeg den første som gikk på universitet. Vi var to av 29 elever i klassen der ute som tok høyere utdanning.

Ganske lenge har han lovet at han skal holde foredrag på det de kaller «pensjonistuniversitetet på Osterøy».

– Og der er jo alle de jeg hadde som lærere på barne- og ungdomsskolen med, så dette blir kanskje den viktigste forelesningen jeg skal ha i år!

I 2012 kom Raknes ut med boka «Høyrepopulismens hemmeligheter» der han intervjuet mange i FrP-politikken på hjemstedet.

– Hvordan henger det i hop at du som er sosialist jobber ved en privat høyskole? 

– Det har aldri vært noe problem, for jeg har alltid vært for privat ideell sektor, og det er jo et veldig viktig skille. At Kirkens Bymisjon eller Røde Kors driver sykehjem, og at det finnes private utdanningsinstitusjoner, det mener jeg er bra. Jeg kunne ikke ha jobbet ved Kristiania dersom eierne hadde tatt ut utbytte.

Stiftelsens formål om å gi utdanning til alle – det deler jeg ett hundre prosent!

For noe sånt hadde han hatt store ideologiske problemer med, så derfor er det enda godt at han er ansatt i Ernst G. Mortensens stiftelse.

– Stiftelsens formål om å gi utdanning til alle – det deler jeg ett hundre prosent! Og nettopp det at vi er en stiftelse tror jeg gir oss frihet til å investere mer i studentene enn det man kan en del andre steder. Jeg opplever at så lenge du har prosjekter som involverer studenter, eller vil gjøre ting på en ny måte med studenter, så finnes det midler i skolen til det som i de klassiske universitets- og høyskolesystemene ville vært veldig vanskelig å få tak i.

Høyskolelektoren heier på at det ikke er noen veldig strenge inntakskrav: – Det gjør jo at vi får inn et ganske bra tverrsnitt, og det mener jeg bidrar til noe. Vi gjør en viktig jobb i den forstand at vi hjelper en del grupper, som kanskje ikke ellers ville tatt høyere utdanning, gjennom systemet. Det mener jeg er bra for samfunnet.

Kastet opp før debatter

Som 18-åring ble han aktiv i organisasjonsarbeid hvor han var med i skolevalg, dro rundt for å holde foredrag og kastet opp før debatter. Det var sånn han lærte seg politikk og plukket opp taledebatt-teknikker som han bruker den dag i dag.

Jeg er jo hjerneskadet i den forstand at jeg jobbet med politikk så lenge at jeg fortsatt responderer på det.

Han er alltid klar for å gi en kommentar i radio eller på TV, noe som også skjedde i forkant av årets valg.

– Det er noe jeg forsøker å si til mine studenter og til mine tre barn, at det å være aktiv og få ansvar for store ting når man er ung, det kan man bare få ett sted og det er i ulike ungdomsorganisasjoner. Og det gir deg et komparativt fortrinn.

Raknes forteller at han merket det veldig da han jobbet politisk, for det var alltid to typer rådgivere i SV; de som hadde vært med i Sosialistisk ungdom (SU) og skjønte hvordan ting egentlig foregikk i et parti, og de som ble hyret inn som jurister eller samfunnsøkonomer eller hva det var, som alltid sto litt på utsiden og kikket inn.

– Jeg er jo hjerneskadet i den forstand at jeg jobbet med politikk så lenge at jeg fortsatt responderer på det. Jeg merker at jeg kan irritere meg over politiske debatter og at jeg blir sur når SV går ned på meningsmålinger. Selv om jeg ikke lenger er aktiv selv så var jeg med på valgvaken.

Men la oss spole til noen dager før årets valgnatt, til Partilederdebatten på TV 2 der han skulle kommentere sammen med Sigurd Aanes, tidligere statssekretær for Erna Solberg. Det gikk helt fint inne i studio fram til Raknes ble litt for ivrig etter å ha hørt på SV-leder Audun Lysbakken.

– Audun hadde gjort det så bra at jeg bare tenkte at dette må jeg bare få formidlet til ham, så jeg sprang bare opp til ham og gjorde sånn YES! Men det jeg ikke så var at det var livesending på TV 2.

Togturen som endret alt

Den skoleglade gutten kom fra et politisk interessert hjem og var over snittet opptatt av samfunnskunnskap, men på Bergen katedralskole valgte han realfag.

– Da jeg begynte på videregående hadde jeg fått det for meg at jeg skulle studere matematikk og fysikk, for hvis man skulle komme noen vei i dette samfunnet så måtte man jo studere det. Min holdning var at de som ikke tok disse fagene, de tok ikke livet seriøst.

– Hadde du evner innen disse fagene?

– Nei, ikke et naturtalent, men hvis jeg jobbet hardt så fikk jeg det til.

Ved hans første stortingsvalg gikk Ketil i frakk og skjorte og stemte Arbeiderpartiet, men det var før han møtte bergenseren Heikki Holmås på toget fra Bergen til Oslo. De hadde begge gått på katedralskolen sammen og kjente hverandre godt.

– Vi er omtrent like små og snakker like høyt, så det det ble en seks timer lang debatt som endte med at Heikki ga seg på noe jeg ikke husker, mens jeg meldte meg inn i SU.

Mellom 1993 og 1997 var Raknes engasjert først i Operasjon dagsverk og som student ved Universitetet i Bergen (UiB) i annet organisasjonsarbeid. Fra 1997–1999 satt Ketil i SU sitt sentralstyre sammen med blant andre Heikki.

Jeg hadde jo en periode der jeg hadde lue fra Nepal og jakke fra Peru og mente at det som skjedde ute i den store verden var viktigere enn hva som skjedde i Norge.

Begge hadde det til felles at de var mer opptatt av solidaritetsarbeid i utlandet enn av det norske moderpartiet.

– Jeg hadde jo en periode der jeg hadde lue fra Nepal og jakke fra Peru og mente at det som skjedde ute i den store verden var viktigere enn hva som skjedde i Norge. De årene ble veldig formative. Sånn som i dag, når jeg underviser og slikt, så har jeg jo gått mer fra å være partipolitisk til å bli mer generelt begeistret for norsk demokrati.

Raknes forteller at han har mange studenter som er med i FpU og Unge Høyre, og at han relaterer godt til dem fordi han generelt er veldig opptatt av ungdomspolitisk engasjement.

– Jeg tenker at så lenge jeg har studenter som er samfunnsengasjerte, så skal man være veldig fornøyd med det. Utfordringen er jo å få dem til å mene noe. Det beste jeg opplever med studenter er de som kommer tilbake og sier at «før turte jeg ikke si noe når de andre diskuterte, men nå sitter jeg på fest og argumenterer for hva man bør stemme».

Du må si det høyt at her finnes det ikke dumme meninger. Hvis noen støtter Rødt eller FpU så er det helt greit.

Debattklimaet har hardnet til med nettroll og sosiale kanaler. Han er svært opptatt av å skape klassemiljø hvor alle kan si hva du vil.

– Du må si det høyt at her finnes det ikke dumme meninger. Hvis noen støtter Rødt eller FpU så er det helt greit, vi er bare opptatt av at de skal kunne argumentere for standpunktene sine og tåle å møte motargumenter.

Akademikere uten arv

Forholdet til Bergen er nostalgisk. Selv om han aldri kommer til å flytte tilbake så synes han det er «grådig fint» der. Og kona vokste faktisk opp på naboøya der hjemme. De er enige om at Oslo er fantastisk for innflyttere.

– Herregud, jeg skjønner jo at folk blir boende! Det er en veldig flott by å leve i, med enorme muligheter og det er også veldig fint for barn å vokse opp her.

De har akkurat solgt leiligheten på Hasle, så det blir jul i nytt hus nær marka.

– Ifølge eiendomsmegleren så er Østensjø bydelen for akademikere uten arv. Det er veldig morsomt, for boligmarkedet i Oslo er perfekt segregert. Så det handler om å finne ut hvor mye kulturell kapital og økonomisk kapital du har, og så plassere deg omtrent der. Så for oss passer Ulsrud perfekt.

Og etter jul blir det også ny jobb ved Kristiania, som instituttleder for kommunikasjon. Helene Sætersdal, dekan på School of Communication, Leadership, and Marketing, forteller at den beste kandidaten fant de internt denne gangen.

– Vår vurdering er at Ketil Raknes vil være meget godt egnet i jobben som instituttleder. Han kjenner instituttet og fagområdet godt og vil være godt egnet til å overta instituttledervervet. Hans omfattende erfaring fra organisasjons- og fagforeningsarbeid regnes også som en styrke, sier hun. 

Raknes har allerede planene klare når han overtar lederansvaret for 22 ansatte, i tillegg til seks doktorgradsstipendiater som skal veiledes: Kristiania skal bli det ledende miljøet på strategisk kommunikasjon i Norge.

– Og det mener jeg vi allerede er i ferd med å bli. Instituttet er i en veldig interessant utvikling. Vi har ansatt folk som Bente Kalsnes, Audun Beyer, Lene Pettersen og professor Jesper Falkheimer – utrolig flinke folk som vil være med på å utvikle dette fagområdet hos oss i tillegg til de flinke folkene vi allerede har.

Det er nok en dimensjon som kanskje vi som undervisere ikke ser, men som for de oppleves som dypt meningsfullt og veldig annerledes.

Falkheimer er hentet inn som professor II fra Lunds universitetet i Sverige, som ifølge Raknes har Nordens fremste miljø på strategisk kommunikasjon. I tillegg til et masterprogram i strategisk kommunikasjon, som kom i 2020, har Kristiania akkurat startet opp et samarbeid med Kommunikasjonsforeningen der medlemmer kan etter- og videreutdanne seg mens de jobber fullt.

Svensken er en god match med Kristiania fordi han i likhet med resten av høyskolen er opptatt av det praksisnære. Raknes mener det er to grunner til at studenter kommer til Kristiania.

– Det første handler om at de vil ha jobb, og de opplever at vi har sterke bindinger til arbeidslivet. Det andre de opplever er at de får snakke med, og relatere seg til faglige ansatte.

Raknes forklarer at han veldig ofte har studenter som har gått andre steder før, og som sier at de aldri har snakket med noen faglige på tomannshånd om noen verdens ting.

– Og det er nok en dimensjon som kanskje vi som undervisere ikke ser, men som for de oppleves som dypt meningsfullt og veldig annerledes.

Han har selv opplevd å bli ekstra godt ivaretatt av en professor i et fremmed land.

Angrepet 11. september

Sensommeren 2001 dro Raknes til USA for å ta en master ved Georgetown University i Washington DC. Sammen med daværende medstudent, nå gode kollega Kalsnes, var de der da terrorangrepene skjedde. Et kapret fly hadde kjørt inn i Pentagon, hovedkvarteret til det amerikanske forsvarsdepartementet i hovedstaden.

Du må liksom prøve å være det du selv som student ønsket at du skulle ha.

Om kvelden den 11. september dro Raknes og Kalsnes nedover mot Det hvite hus. Gjennom bilrutene så de digre tanks i gatene, det var som å komme inn i en militærsone. USA var under angrep, og hendelsen preget resten av oppholdet i en enormt stor grad.

– Bente Kalsnes og jeg hadde en professor som alltid var tilgjengelig. Hun kom inn til meg og hjalp meg med ting, sa jeg bare måtte ta kontakt, og da tenkte jeg at hvis jeg noen gang skal undervise selv så skal jeg være litt mer som henne. For du må liksom prøve å være det du selv som student ønsket at du skulle ha.

I USA fikk han tilbud om å ta en doktorgrad etter endt master i kommunikasjon, kultur og teknologi. Men Raknes så for seg at det da kom til å bli veldig mange år der borte, takket høflig nei og dro hjem.

De neste årene, før han ble oppslukt av politikken på nasjonalt nivå, var han både journalist i Bergens Tidende og PR-rådgiver i Burson-Marsteller.

Fram til i dag har han opparbeidet seg et stort nettverk innenfor et bredt fagfelt. Interessene hans strekker seg langt forbi lobbyisme, retorikk og kommunikasjon i de fleste former. Dersom du spør ham om valgkamp og politikk – enten i USA og Norge – så forvent deg en hel forelesning.

Ble han forresten helt nyhets-nykter? Svaret er at han koblet ut alt for en periode, mens han var ute i en sju måneder lang permisjon med den yngste datteren. Livet anno 2021 består av lengre lister med «faste postar» som han må igjennom daglig.

Trebarnsfaren leser N.Y. Times, Washington Post, og alle de store norske avisene – VG, Aftenposten, Dagbladet, DN inkludert Morgenbladet og Klassekampen. Og han ser på nyheter og hører alltid på «Politisk kvarter» på NRK radio.

Det var dette med hyperfokusering, som han startet tidlig med, en egenskap som ikke bare er nyttig når du skal lese, men også svært god når du skal skrive mye. Nesten ukentlig har høyskolelektoren kommentarer, debattinnlegg eller kronikker på trykk i flere aviser.

Jeg hater når folk ikke svarer, er treige eller at det ikke skjer noe. Har du sett det eller ikke sett det?

Arbeidslysten kom i ung alder. På fredager vasket han fast hos besteforeldrene på Osterøy, og fra han var tolv jobbet han på gård hver bidige sommer.

– Det jeg ble innprentet var at du jobber hardt, og du gjør det ordentlig. Det med å ha høy arbeidsetikk er veldig sunt. Det handler om hvordan du gjør ting, ikke hva du gjør. At du svarer på e-poster, for eksempel.

I jobben som presserådgiver lærte han seg at han måtte være på, om det så bare var for å svare kort at han kom tilbake til saken om en time.

– Jeg hater når folk ikke svarer, er treige eller at det ikke skjer noe. Har du sett det eller ikke sett det? Du må respondere, du kan ikke bare la ting ligge. Og der mener jeg at en del forskere kanskje har en litt tilbakelent stil.

Men det hender også at han tenker at ting går litt for fort, særlig i enkelte overganger rundt makteliten. 

Spinnville antall

– Hva tenker du om den svingdøren mellom politikken og PR-byråene?

– For det første så har jeg gjort det selv, da jeg gikk inn i Kunnskapsdepartementet som politisk rådgiver kom jeg rett fra Burson-Marsteller. Antallet mennesker i Norge som jobber profesjonelt med politikk har økt betydelig de siste 20-30 årene.

Kort oppsummert har det blitt mange flere politiske rådgivere på Stortinget.

Nesten alle de viktigste spinndoktorene på Stortinget nå kommer fra NRK. For å si det sånn, veldig mange av dem har vært programledere i «Politisk kvarter».

Raknes sier antallet har tre-firedoblet seg, at det er blitt veldig mange flere statssekretærer og politiske rådgivere i regjering og at landet har fått flere departementer.

– Det betyr at det til enhver tid er ekstremt mange mennesker i Norge som har politisk erfaring og som ønsker å omsette den i en eller annen slags form for arbeid etterpå. Problemet er bare at politisk kompetanse ikke nødvendigvis er så attraktivt. I motsetning til hva folk tror, så sliter de fleste politikere med å finne seg arbeid.

Og det er her interesseorganisasjoner og PR-byråer kommer inn i bildet, for det er et av de få stedene i Norge hvor politisk kompetanse er etterspurt, så det er Raknes sin hovedforklaring på hvorfor svingdøren går fortere og fortere.

– Men den er ikke noe mer mystisk enn at nesten alle de viktigste spinndoktorene på Stortinget nå kommer fra NRK. For å si det sånn, veldig mange av dem har vært programledere i «Politisk kvarter».

Slik Raknes sier det handler det om et altfor svakt utformet karanteneregleverk, men at der må politikerne rydde opp selv. PR-byråene mener han gjør sin del ved å ha åpne lister på ansatte og relasjoner.

– Det burde for eksempel vært totalforbud mot å lobbe mot regjeringer du selv har vært en del av, og karantenetiden burde generelt vært lenger enn tre til seks måneder. Men det er viktig å understreke at det ikke er noen som er blitt tatt i lovbrudd for dette i Norge. Alt dette handler om det vi kan kalle uformelle normer.

Jeg er et typisk eksempel på den type folk som aldri kunne ha blitt ansatt noe annet sted enn Kristiania.

Selv bruker han det han lærte i politikken daglig i jobben for å bli en bedre underviser. I 2014 takket Raknes ja til å lede studieprogrammet i PR og strategisk kommunikasjon ved det som da het Markedshøyskolen. En del av avtalen han gikk inn på var at han skulle få ta doktorgrad, noe han har brukt de siste fire årene på å gjøre.

– Hvorfor valgt du akademia som arena etter politikken?

– Jeg var jo heldig, for jeg er et typisk eksempel på den type folk som aldri kunne ha blitt ansatt noe annet sted enn Kristiania fordi ingen andre ville ha ansatt en person som bare hadde en mastergrad til å lede et bachelorprogram. Så derfor har jeg ekstremt høy lojalitet til Kristiania, fordi jeg føler jeg har fått mye, så jeg stiller opp på alt som er bra for høyskolen. 

– Som dette intervjuet?

– Ja, men egoet mitt tilsier at her hadde jeg trolig stilt opp uansett.

– Hva er dine tanker om valget 2021?

– Jeg er nok veldig lite bekymret for polarisering i det norske politiske systemet, og det handler om hvordan systemet vårt fungerer. Du må alltid sitte i koalisjon med andre. Partiene har jo et veldig godt forhold til hverandre, jeg satt jo sammen med rådgiverne til FrP og drakk øl etter debatter. Den demokratiske tonen mellom de politiske partiene i Norge er god, og det vil ikke komme ut av kontroll. 

Det er klart at utad så kjører man litt høyere konfliktnivå, men grunnleggende sett så er den politiske kulturen i Norge veldig pragmatisk.

Han mener at det er visse mekanismer som sørger for det, og at man ikke kan gå for langt i å støte andre fra seg fordi en er avhengig av samarbeid.

– Det er klart at utad så kjører man litt høyere konfliktnivå, men grunnleggende sett så er den politiske kulturen i Norge veldig pragmatisk.

Hemmelig beinbrudd

Akkurat som lille Ketil. Han som snublet og falt. For det var noe han ikke hadde sagt til foreldrene, det opplevdes mest fornuftig ettersom han hadde gjort noe ulovlig.

I barnehagen i Åsane hadde en stor stein falt ned på den ene foten hans. Det gjorde fryktelig vondt, men barna hadde oppholdt seg på et sted de ikke fikk lov til å være og det visste de godt. Han holdt for en gangs skyld kjeft.

Resultatet var at bruddet i foten grodde skeivt, noe en ekspert til slutt fant ut etter flere år med utredelser. Gutten ble operert og balansen gjenopprettet. Det var aldeles ingenting i veien i topplokket.

Dette hodet skulle vise seg å være som skapt for å drive med strategisk kommunikasjon. Ikke i et mesterskap på Osterøy, men på høyt, nasjonalt nivå.