To personer går oppover taket på operaen i Oslo.
Ketil Raknes og Bente Kalsnes ble venner i studietiden i USA. De hadde hørt om hverandre gjennom felles bekjente mens de studerte i Bergen. Nå er de også gode kollegaer ved Høyskolen Kristiania.Foto: Fredrikke Wiheden

– Det var helt kaotisk. En utrolig rar og ganske skummel dag, sier førsteamanuensis Bente Kalsnes, som er studieprogramleder på master i strategisk kommunikasjon. Hun er også medlem av den nye Ytringsfrihetskommisjonen nedsatt av regjeringen.

Jeg satt hjemme og leste da jeg fikk inn en chat fra Norge hvor det sto «Du må se på TV!».

Kalsnes leter litt etter flere ord som kan beskrive dagen der selveste verdens storebror opplevde angrep på egen jord. Det hadde ikke skjedd siden japanerne bombet amerikanske styrker i Pearl Harbor på sørkysten av øya Oahu, Hawaii, 60 år tidligere.

Sammen med Ketil Raknes, nå høyskolelektor og doktorgradsstipendiat, tok Bente en master i kommunikasjon, kultur og teknologi ved Georgetown University. Down town Washington DC, midt i det administrative hjertet av USA.

– Jeg satt hjemme og leste da jeg fikk inn en chat fra Norge hvor det sto «Du må se på TV!», sier Kalsnes, som nylig hadde starta på tredje semester av masteren. Ketil hadde akkurat kommet bort og de var nylig blitt kjent.

American Airlines Flight 11 hadde kjørt rett inn i det nordre tårnet til World Trade Center (WTC) i New York klokken 08.46 lokal tid. Klokken 09.03 krasjet en ny Boeing 767 inn i det andre «twin tower». United Airlines Flight 175 hadde fem flykaprere om bord.

– Det var full forvirring om hvem som sto bak. Jeg ble helt nummen, satt bare å så på TV samtidig som familien begynte å ringe for å spørre om min mann og jeg befant oss i trygghet. Rykter spredte seg om at to fly var på vei til DC, og at Det hvite hus og kongressen var målene.

Flyktet fra byen

Kalsnes tumlet ut på gata, bare for å kikke. Hun bodde litt utenfor sentrum.

– Det var enorme bilkøer ut av sentrum. Folk gikk over alt på fortauene. Fullt kaos. Mennesker rømte fra byen. Det var en veldig uklar situasjon. Jeg følte at alt kunne skje. Det var en «under angrep»-følelse, sier hun.

Et tredje fly traff Pentagon, hovedkvarteret til det amerikanske forsvarsdepartementet. Fjerde, og siste fly, som ble brukt i angrepet mot USA denne dagen styrtet over Pennsylvania da kaprerne skjønte at de var i ferd med å bli overmannet og at de neppe ville nå fram til sitt store strategiske mål – selve kronen på verket.

Det var tanks i gatene og soldater. Vi følte vi var i en militærsone.

Verdenskjente symbol på vestlig demokrati, enten det var setet for den amerikanske regjeringen eller residensen til presidenten som skulle styrtes. I likhet med japanske kamikaze-piloter i 1941 styrte terroristene heller seg selv, alle passasjerene og besetningen inn i den visse død.

Først på kvelden dro Kalsnes og Raknes, sammen med noen andre venner, nedover mot Det hvite hus som nå var inngjerda.

– Det var tanks i gatene og soldater. Vi følte vi var i en militærsone. Resten av oppholdet vårt ble veldig, veldig prega av det som skjedde den dagen. Etter 11. september ble mye endret i USA. Debattene ble endra, det ble innført strengere tiltak med overvåking og sikkerhet. Det var helt andre debatter som oppsto, rundt angrep og patriotisme. Hele høsten var det mange diskusjoner: Hva skal vi bombe først? Skal vi ta Afghanistan? Skal vi ta Irak? Og hvis en ikke støtta opp om disse tiltakene, eller militærangrepene, så ble en stemplet som ikke-patriotisk, sier Kalsnes.

USA ble enda mer svart hvitt. President George W. Bush sa høyt at «enten så er du med oss, eller så er du med terroristene». Det var adressert de allierte, men dette gikk også ut til befolkningen om å støtte opp om USA og amerikanske aksjoner. Til og med i mediene.

– Dette med embedding, at mediene på en måte var med de militære. Det var altfor lite kritikk mot det en gjorde militært. Den gang satte de i gang kriger som fortsatt pågår. Krigen i Irak er den dyreste og lengst varende krigen USA har vært i. Det var utrolig dramatisk, rett og slett.

Full av fake news

Med dette dramatiske bakteppet er det kanskje ikke så rart at Kalsnes i ettertid skulle forske på påvirkning i sosiale medier og er ekspert på falske nyheter og desinformasjon. Kanskje særlig når det de fire siste årene har sittet en kar i et hvitt hus der borte, en businessmann som ikke er så opptatt av grensen mellom løgn og sannhet.

To personer smiler og ser på samme mobil.
Foto: Fredrikke Wiheden

Det er flere måneder siden Donald Trump passerte 20 000 feilaktige påstander. Folk jobber fulltid for å faktasjekke alt som kommer ut av hans munn eller fingre på mobilen. Kongen av Twitter. Alt av saker rundt de mange løgnene slår han bare hardt ned på som «fake news».

Sist i oktober hadde Bente artikkelen «The Fight Against Fake News and Electoral Disinformation» på trykk i Oxford University’s Press’s blogg.

Den gang satte de i gang kriger som fortsatt pågår. Krigen i Irak er den dyreste og lengst varende krigen USA har vært i.

Raknes er også levende opptatt av amerikansk politikk. I høst har han skrevet artikkel etter artikkel om hva som egentlig er problemet i USA. De underliggende strukturene som handler om hvordan de havnet der de er i 2020. Han har skrevet mange saker om «hvithet» (se listen lenger ned).

Kalsnes & Raknes underviser i politisk kommunikasjon, og før sommeren startet de to vennene og kollegaene en podkast der målgruppen blant annet er studentene deres. Eller som hun sier at den er for «de spesielt interesserte».

Foto av ung kvinne på lesesal.
Hva er strategisk kommunikasjon? Les mer om vår nye master her

Første episode av podkasten «Dagsorden» kom den 27. mai, den siste 13. oktober. Snart er det tid for en ny episode på 30 minutter. Så langt har de laget fem episoder:

  • Episode 5: Kan digitale kampanjer sikre valgseier?
  • Episode 4: Ødelegger internett demokratiet?
  • Episode 3: Fakta
  • Episode 2 – Black Lives Matter & Sosiale medier
  • Episode 1: Krisekommunikasjon

Du kan høre alle her på Spotify.

To personer leier hver sin sykkel.
Foto: Fredrikke Wiheden

Ifølge produsent Michael Reed har de en lytterskare på flere hundre, og tallene går oppover. De prøver å gjøre alt i en tagning, men ifølge Bente hender det at Michael flikker litt i etterkant. Målet er innspilling en gang i måneden. Les mer i saken «Krisekommunikasjon på dagsorden».

På dagsordenen

– Hvordan kom dere på å lage en podkast om makt, kommunikasjon og påvirkning sammen?

– Vi hadde pratet litt om det her og der. Tanken var at vi kunne lage en podkast som var faglig basert, ikke bare nyhetsbasert. Vi kan gjerne ta for oss aktuelle ting, men utgangspunktet var faglige artikler eller bøker vi hadde lest. Rapporter som vi kom over. Litt av poenget var å viser fram fotnotene. Det å kunne vise andre typer refleksjoner knyttet til aktuelle problemstillinger var litt av tanken. I tillegg var det også en måte å drive med formidling både til våre egne studenter som tar kurs i strategisk kommunikasjon og andre tilgrensende fag, men også andre – at podkasten kunne være tilgjengelig for et spesielt interessert publikum, sier Kalsnes.

Hva er dagsorden? Hvordan blir den til? Hvem er det som påvirker dagsorden? Hva er det som gjør at saker blir omtalt?

De ønsker å ta opp tema som de selv er faglig interessert i. Så langt har kun Nils Mørk, pressekontakt i Miljøpartiet de grønne (MDG) vært gjest i siste episode, men det vil komme flere gjester utover lover hun.

 – Hvordan kom dere opp med det dekkende navnet?

 – Vi hadde 30-40 forslag til navn som vi diskuterte. Ketil, Michael og jeg drodlet mye rundt dette. Så snevret vi oss inn og endte til slutt opp med «Dagsorden». Det er jo et tema som vi er interessert i på forskjellige måter; Hva er dagsorden? Hvordan blir den til? Hvem er det som påvirker dagsorden? Hva er det som gjør at saker blir omtalt? For det handler mye om påvirkning, synlighet og kommunikasjonsevne. Så vi følte at det var et ganske dekkende navn for det vi ville ta opp.

 Reed sier at det var Kalsnes som kom på navnet til slutt.

Beskjeden bergenser

Men hvor er Raknes i dette intervjuet? Han sitter bak et tastatur. I høst har han hatt titusenvis av ord på trykk i norske medier i forkant av det amerikanske presidentvalget. Han får spørsmål om han kan være så snill å sende alle lenker til alle saker han har hatt på trykk bare den siste måneden. Bergenseren blir plutselig litt beskjeden.

Og så har jeg en fast spalte i Aftenposten hver sjette uke, og de to siste av disse spaltene har handlet om valget i USA.

– Jeg har ikke skrevet sånn enormt mye, men har hatt en avtale med Morgenbladet om å skrive en serie om valget i USA der jeg har hatt en del lengre essays. Jeg har skrevet fire saker og den siste saken kommer til uken etter valget. De fire sakene er følgende:

«Donald Trump vil ville valget – med hvithet»

«Hvitvasker rasistisk historie» 

«Hvithetens grenser»

«Hvis USA beholder dagens politiske strukturer intakt, er det vanskelig å se hva som skal stoppe landets demokratiske forvitring»

 – Og så har jeg en fast spalte i Aftenposten hver sjette uke, og de to siste av disse spaltene har handlet om valget i USA:

«USA drukner i konspirasjonsteorier»

«Spørsmålet er ikke hva Norge kan lære av USA, men hva USA kan lære av Norge»

 – Jo, jeg har skrevet denne her som er et bokessay om Donald Trump og retorikk: «Trumps retoriske triumf».

– Hvor mange timer har du sovet i snitt i samme periode?

– Jeg sover ganske godt, men klarer stort sett aldri å legge meg før klokken halv ett.

– Tør du tippe hvem som vinner valget?

– Det det ingen stor kunst å tippe at dette går Joe Bidens vei. Samtidig handler de fleste sakene mine om å vise at dette valget bare er en liten episode i amerikansk demokratis liv. Grunnen til at jeg sa ja til å skrive den serien for Morgenbladet var nettopp å vise hvordan alle USAs uløste konflikter knyttet til rase, ulikhet og polarisering er tett knyttet til amerikansk historie og at uavhengig av hvem som valget kommer ingen av disse problemene til å forsvinne.

Da Raknes flyttet tilbake i Washington DC i 2006, bodde nordmannen i et afroamerikansk nabolag knapt noen hvite turte å bevege seg i. Særlig ikke etter mørkets frambrudd.

Men dette er en helt annen fortelling. Den kan du lese her: «Historien om amerikansk rasisme er til å miste pusten av»

imageyo05.jpg
Foto: Fredrikke Wiheden