Søk

Resultat

• Vennlighet er en egenskap vi har utviklet for å overleve

  kunnskap-kristiania / 2023 / 04 / vennlighet-gjor-at-mennesket-overlever

  KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Vennlighet og psykisk helse Evolusjonsteorien forteller at den som er best tilpasset, vil overleve. For å hjelpe oss å overleve, har evolusjonen ivaretatt og fremmet våre sosiale evner. Vi har rett og slett lært oss å være vennlige. Den mest åpenbare grunnen til at vennlighet gir et positivt utbytte, er at vennlighet mot andre mennesker ofte resulterer i vennlighet tilbake til deg selv. Det kan være i form av tjenester eller nye muligheter. Vennlighet utløser også en dominoeffekt som kan gi sterkere sosiale bånd, psykologisk trygghet, en mer variert fritid og nye impulser. Bare for å nevne noen. Menneskets behov for sosial tilhørighet For å forstå dybden i hvordan og hvorfor vennlighet kan ha slike effekter, må vi forstå menneskets evolusjonsforankrede behov for sosial tilhørighet. Mennesket er langt ifra det sterkeste dyret i næringskjeden. Vi har lite å stille opp med i kampen mot tigre, mammuter, boaslanger og andre ville dyr. Vi er derimot i stand til å tenke på et langt mer avansert nivå enn de andre dyrene. Med denne avanserte hjernen vi besitter skulle man derfor tro at vi kan overmanne enhver tiger på savannen? Ikke helt; ett menneske alene har ikke mye å stille opp med mot en sulten tiger. "Sammen er vi sterke" Mennesker som samarbeider har derimot klart å overvinne ikke bare en, men store flokker av tigre. Ordtaket «sammen er vi sterke» kunne ikke vært mer riktig. Det har seg nemlig slik at ett menneske alene, tross sin hjerne med enormt potensiale, er ganske begrenset. Det er først når vi kommer sammen at potensialet til hjernen får store konsekvenser. Når vi ser tilbake på våre forfedre som levde for 100 000 år siden, synes vi at de virker primitive. Den gang levde vi i flokker på kanskje 50 – 150 mennesker. Etter hvert som ny kunnskap ble ervervet, ble den delt med de yngre i flokken, som igjen kunne lære dette videre til sine barn. Samarbeid skaper samfunn Slik kunnskapsspredning hadde sin begrensing; kunnskap nådde ikke lengre ut enn menneskene i umiddelbar nærhet. En gang iblant traff man kanskje på andre flokker og utvekslet kunnskap. Vi klarte oss, med andre ord, greit på den tiden – men bare greit. Det var først med utforming av større samfunn at vi kan skryte på oss at vi virkelig har klart oss godt. Et samfunn kan sees på som en organisert måte å dra nytte av ulike menneskers kompetanse og egenskaper. I en middelalder-landsby kunne én person ta seg av bakingen, en annen drev med sauegjeting og et par andre tok seg av kyrene. Slik ble vi alle spesialister og vår spesialkompetanse kunne videreformidles til lærlinger og etter hvert gjennom det skrevne ord. Vennlighet – for ditt eget beste Hva har alt dette med vennlighet å gjøre? Det illustrerer den avgjørende betydningen av sosial interaksjon. Det viser at det ikke nødvendigvis var den som var fysisk sterkest som nådde toppen av hierarkiet etter hvert som menneskene utviklet sine sosiale evner. Av samme grunn har vi dypt iboende biologiske og psykologiske mekanismer som fasiliteter sosiale forhold. Vennlighet er antagelig en av de sentrale evnene våre. At vennlighet er bra for ditt sosiale liv trenger du ikke å bli fortalt. Dette opplever du hver uke. Når du er vennlig mot andre får du bedre relasjoner. Kanskje har du også opplevd at fiendtlighet eller likegyldighet kan bidra til å støte mennesker bort.   Vennlighet vekker positive følelser Mennesker har blitt en art som har svært store behov for sosial kontakt. I det moderne samfunn er faktisk sosial isolasjon satt som den strengeste straffen innenfor det juridiske system. Det følger positive følelser med det å være vennlig; medfølelse, kjærlighet, samhørighet og mening er alle emosjoner som ofte kommer som resultat av å være vennlig. Forskerne tror disse følelsene blir vekket for at det skal føles godt å gjøre noe som fremmer dine sosiale forhold. Evolusjon har sørget for at du fortsetter å vise vennlighet for andre – til ditt eget beste. Gode gjerninger er bra for din psykiske helse Setter vi vår evolusjonsforankrede preferanse for det sosiale til side, finnes det også andre grunner til at vennlighet kan være bra for oss. Det viser seg at gode gjerninger for andre vil være med å forme ditt selvbilde. Et selvbilde som da forteller deg at du er en god person som gjør godt for andre. Et slikt positivt selvbilde vil være godt for din psykiske helse. Du endrer ikke bare perspektivet ditt på deg selv til det bedre. En annen effekt er at du også endrer perspektivet ditt på andre mennesker til det bedre. Du får en tendens til å se andre i et mer positivt lys til tross for deres mangler eller utfordringer. Vennlighet skaper med andre ord en positiv spiral som både du og de rundt deg har godt av.  Velg vennlighet som en grunnholdning; du vil merke at livet blir ditt blir litt mer positivt og andre mennesker vil komme til deg litt oftere. Og forholdene dine vil bli litt dypere. Tekst:  Robin Bjorheim, høyskolelektor, Institutt for psykologi, pedagogikk og juss, Kristiania Referanser: Gilbert, P (2015), The Evolution and Social Dynamics of Compassion. Social and Personality Psychology Compass, 9, 239–254. doi: 10.1111/spc3.12176 . Preston, S. D. (2013). The origins of altruism in offspring care. Psychological Bulletin, 139(6), 1305–1341. https://doi.org/10.1037/a0031755 Denne teksten er publisert på forskning.no den 20. april 2023 under tittelen Vennlighet er en egenskap vi har utviklet for å overleve . Vi vil gjerne høre fra deg!    Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til  kunnskap@kristiania.no.

  
• Age-shaming er en trussel for arbeidslivet

  kunnskap-kristiania / 2023 / 04 / age-shaming-er-en-trussel-for-arbeidsmiljoet

  KUNNSKAP KRISTIANIA: Aldersdiskriminering  Når du hører om aldersdiskriminering, tenker du kanskje på urettferdig eller dårlig behandling av eldre i arbeidslivet. Det er ikke så rart, fordi det har vært mye oppmerksomhet rettet mot aldersdiskriminering av eldre og hvilke negative konsekvenser dette har. Samtidig viser forskning at også unge voksne, definert som mennesker i slutten av 20- og starten av 30-årene, opplever fordommer og negative holdninger knyttet til alder. Vi mener det er mye å hente dersom en ser på hvilke styrker og kompetanser som trengs i dagens arbeidsmarked – fremfor hvilken alder de ansatte bør ha. Age-shaming – å bli sett på som for ung Age-shaming innebærer at unge voksne opplever diskriminering og negative holdninger knyttet til alder. For eksempel at unge arbeidstakere betegnes som «for unge», med mindre erfaring og dermed også med mindre kompetanse til å løse arbeidsoppgavene sine. Disse holdningene og fordommene er ikke bare skadelige for individet som rammes, men for hele organisasjonen. Hva går vi glipp av i arbeidslivet hvis disse holdningene fortsetter å regjere uten at vi er bevisst på dem? Er det en fare for at det blir en selvoppfyllende profeti? Alder sier lite om kompetanse Vårt utgangspunkt er at alder sier svært lite om hvilke styrker og hvilken type kompetanse et menneske besitter. For hva er egentlig kompetanse, hva er styrker – henger dette sammen med alder? Kompetanse defineres som « evner og ferdigheter som er nødvendige for å nå et bestemt mål»  og kan opparbeides gjennom blant annet erfaring og utdanning. Fagspesifikk kompetanse, sosial kompetanse og teknologisk kompetanse er ulike former for kompetanse. Hvilke kvaliteter trengs for å nå målet? For å kunne si om noen har høy eller lav kompetanse, må man starte med å se nærmere på oppgaven eller målet med oppgaven man skal løse. Lang erfaring kan i mange tilfeller føre til god kompetanse på et område, men tilsier ikke nødvendigvis riktig kompetanse for måloppnåelse. Når vi snakker om riktig kompetanse for måloppnåelse, spiller også et begrep som styrker inn. Styrker er underliggende kvaliteter som gir oss energi, bidrar til personlig utvikling og gir grunnlag for mestring. Eksempler på styrker er kreativitet, empati, samarbeid og effektivitet. Når vi bruker styrkene våre bidrar det til gode resultater og engasjement på arbeidsplassen. Det er gjort undersøkelser av sammenhengen mellom alder og styrker, eksempelvis alder og kreativitet. Det er ingen klar korrelasjon mellom alder og kreativitet. Selv om det for eksempel finnes studier som indikerer at eldre kan ha lavere digital kompetanse, er ikke dette nok til at en kan skjære alle over en kam, og si at alle eldre har lav digital kompetanse. Som vi argumenterte for innledningsvis, er det heller aktuelt å se på hvilke styrker og kompetanser som trengs i dagens arbeidsmarked – fremfor hvilken alder de ansatte bør ha. Går glipp av verdifull kompetanse Dagens arbeidsliv preges av endringspress og komplekse problemstillinger. Kreativitet, samarbeid, innovasjonsevne og problemløsningsevne anses som svært ettertraktete styrker og kompetanser for organisasjoner som skal løse de problemstillingene vi står overfor. Forskning viser også at innsats, utholdenhet og lidenskap er like viktig som IQ i mange sammenhenger. Det er lite som tyder på at disse evnene kan knyttes til alder. Derimot kan age shaming føre til at vi går glipp av verdifulle styrker og kompetanser vi gjerne skulle dratt nytte av i arbeidslivet. Selvoppfyllende profeti Vi vet at holdningene våre ofte påvirker adferden vår. Pygmalioneffekten, som også er kjent som «selvoppfyllende profeti», gir en forklaring på hvordan forventingene våre styrer hvordan vi opptrer og påvirker utfallet av hendelser. Dersom du har negative forventinger, påvirker det hva du legger merke til rundt deg, og bevisst eller ubevisst handler du deretter. La oss si at en senior i en organisasjon ser på en junior som mindre kompetent eller som lite kreativ. Da vil muligheten for at senioren lærer noe av junioren være dårligere, samtidig som junioren kan få negativ selvoppfattelse av egne evner. Det kan gjøre at junioren eksempelvis ikke tør å stille spørsmål, eller uttrykke egne meninger og ideer i frykt for å bli oppfattet som uvitende. Age-shaming er negativt for arbeidsmiljøet Lite hemmer organisasjoners og individers læringsprosess så mye som frykt. Og motsatt; hvis kulturen og arbeidsmiljøet er preget av psykologisk trygghet, noe som innebærer at individer opplever det som trygt å ta risiko for eksempel ved å stille spørsmål, være uenig og uttrykke egne meninger, vil det kunne fremme læring, innovasjon og et mangfold av perspektiver. Age shaming kan true arbeidsmiljøet og den psykologiske tryggheten fordi individer blir usikre på egen kompetanse, og derfor unngår å stille spørsmål og uttrykke sine meninger. For å lykkes med å møte de komplekse problemstillingene og endringspresset i organisasjoner, må vi få bukt med negative holdninger og fordommer knyttet til alder. Så hva kan vi gjøre for å håndtere, og forhåpentlig redusere, age shaming på arbeidsplassen?   Tre tiltak mot age-shaming Vil vil løfte fram tre tiltak som kan bidra til å minske age shaming på arbeidsplassen: Vær bevisst egne holdninger Har du kanskje en kollega du opplever som «for ung»? Holdninger våre er tillært gjennom våre erfaringer og de påvirker hvordan vi opptrer i ulike situasjoner og hvordan vi møter andre mennesker. Hvis du er bevisst din holdning og i tillegg vet at alder og kompetanse ikke nødvendigvis hører sammen, har du mulighet til å lære noe og samarbeide godt med den «for unge» kollegaen din. Møt hverandre som deltakere gjennom dialog Den norske filosofen Hans Skjervheim bruker begrepene deltaker og tilskuer når han snakker om hvordan vi kan møte andre mennesker gjennom dialog. Ser du på den «for unge» kollegaen din som en deltaker, da er du åpen og nysgjerrig på vedkommedes meninger og retter oppmerksomheten mot dem. Du kan likevel ha egne meninger, som du inviterer kollegaen din til å være enig eller uenig i. Gjennom dialogen møter vi hverandre som likeverdige deltakere der alle har noe å lære av hverandre. Frem god læringsholdning Læringsholdning defineres som en prosess der man stiller spørsmål, reflekterer og stiller seg åpen for feedback. Dersom de ansatte i organisasjonen føler seg trygge til å gjøre dette, vil sannsynligheten for at de lærer mer av hverandre være til stede. Man kan fremme læringsholdning i et team eller i en organisasjon ved å stille spørsmål til hverandre og se hverandre som kompetente mennesker med ulike styrker og perspektiver. Du bør derfor være nysgjerrig på den unge kollegaen din sitt perspektiv. Alle har noe å lære av hverandre I et bærekraftig arbeidsliv bør vi etterstrebe å møte hverandre som likeverdige deltakere, med ulike styrker, kompetanse og erfaringer og kompetanser.  Vi har alle noe å lære av andre som er ulike oss selv.  Denne teksten er også publisert på forskning.no den 26. april 2023 under tittelen   Age shaming er en trussel for arbeidsmiljøet , på Nettavisen den 29. april 2023 under   samme tittel og i HR-magasinet den 23. mai 2023 under samme tittel . Vi vil gjerne høre fra deg!    Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til  kunnskap@kristiania.no.  Referanser Binnewies, C., Ohly, S., & Niessen, C. (2008). Age and creativity at work: The interplay between job resources, age and idea creativity.   Journal of Managerial Psychology ,   23 (4), 438-457. Brook, J., & Brewerton, P. (2016).   Optimize Your Strengths: Use your leadership strengths to get the best out of you and your team . John Wiley & Sons. Collins, M. H., Hair, Jr, J. F., & Rocco, T. S. (2009). The older‐worker‐younger‐supervisor dyad: A test of the Reverse Pygmalion effect.   Human resource development quarterly ,   20 (1), 21-41. Duckworth, A. (2017). GRIT Lidenskapen og standhaftighetens kraft. Cappelen Damm. Littman-Ovadia, H., Lavy, S., & Boiman-Meshita, M. (2017). When theory and research collide: Examining correlates of signature strengths use at work. Journal of Happiness Studies , 18 , 527-548. Edmondson, A. (1999). Psychological safety and learning behavior in work teams.   Administrative science quarterly ,   44 (2), 350-383. OECD. (2005). The definition and selection of key competencies - Executive Summary, fra http://www.oecd.org/pisa/35070367.pdf. Raymer, M. , Reed, M. , Spiegel, M. & Purvanova, R. K. (2017). An Examination of Generational Stereotypes as a Path Towards Reverse Ageism. The Psychologist-Manager Journal, 20 (3), 148-175. doi: 10.1037/mgr0000057. Skjervheim, H. (1976) Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Johan Grundt Tanum Forlag. Weinert, F. E. (2001). Concept of competence: A conceptual clarification. In D. S. Rychen & L. H. Salganik (Eds.), Defining and selecting key competencies (pp. 45–65). Kirkland, WA: Hogrefe & Huber. World Economic Forum, V. (2020). The future of jobs report 2020.   Retrieved from Geneva . Denne teksten er også publisert på forskning.no den 26. april 2023 under tittelen Age shaming er en trussel for arbeidsmiljøet og på Nettavisen den 29. april 2023 under samme tittel .  

  
• Markedstilpasningens nederlag

  aktuelt / 2016 / 10 / markedstilpasningens-nederlag

  Høyskolelektor Dag Inge Fjeld anmelder boken «Amerikansk valgkamp» av Hallvard Notaker Handler om: Hallvard Notakers bok «Amerikansk valgkamp» Hallvard Notaker har skrevet en meget god bok. Han trekker de lange linjene samtidig som han detaljert går inn i historiske vendepunkter, den teknologiske utviklingen, og nyanserer sentrale standardhistorier. Drøftelsen av metodeutfordringen rundt kåringen av Nixon som vinner av 1960-debatten mot Kennedy blant dem som hørte debatten på radio er verdt boken alene. Notaker har også en nøktern fremstilling av hvordan utenforstående guruer bidro i ulike kampanjer. En edruelig gjennomgang er det vi trenger for å stålsette oss i møte med omreisende påståtte insidere og ansvarlige. På tross av den akademiske stilen som går bak overdrivelsene, er etterlatt inntrykk at valgstrategene i USA nå har tilgang til data om forbruker- og menneskeadferd som er uten sidestykke i historien. Før man går inn i en orwelliansk resignasjon over manipuleringsmulighetene ved dette, kan man først spørre seg hvordan superstrategene bak Bush, Rubio, Cruz og kanskje Clinton har møtt sitt Waterloo i slagene mot den strategisk svake kandidaten Donald Trump? Hvordan kunne guttene med algoritmene, de store datamengdene og fokusgruppene bli utmanøvrert så lett? Betydningen av karisma Det er én ledetråd i den historiske gjennomgangen som Notaker gjør omkring teknologi og dets anvendelse i valgkampene: Uten en karismatisk kandidat vil de fleste teknologiske nyvinninger være forgjeves. Hvem husker at Bob Dole faktisk var en pionér i bruken av en hjemmeside i 1996? Howard Dean fant ikke opp de viktige nettsatsningene han er blitt kjent for. Det var det entusiastiske grupper med god teknologisk kompetanse og et intenst hat mot George W. Bush som gjorde. Dean var mannen de koblet til seg og sine nyutviklede måter å mobilisere via internett. I 2016 har Hillary Clinton arvet Obama-kampanjens massive kompetanse og maskineri. Men selv dette greide ikke å holde den brysomme senator Sanders unna. På samme måten arvet John McCain alt av Bush-kampanjens know-how og sentrale toppfolk i 2008. McCain fikk ikke dette til å passe med sin måte å være kandidat på. Etter å ha gått tom for penger og ideer fant han tilbake til bussen fra 2000-kampanjen. Den vant over blant annet Mitt Romney, som ifølge Notakers var tidlig ute med å benytte Micro Targeting i budskapsutvikling og stemmesanking. For McCain var alltid det enkleste det mest effektive i primærvalgkampanjene. En person som ikke er nevnt i Notakers bok er Mark Penn. I 2007 utkom boken Microtrends , og i den beskrev han hele 70 ulike velgernisjer. Penn hadde oversikten og ble ofte omtalt som den neste Karl Rove. Som vi vet ble begeistringen for outsideren Barack Obama så stor at han etterhvert også fikk det teknologiske overtaket over Clinton. Penn forsvant videre til Microsoft, hvor han etterhvert sto bak noen pussige reklameinnslag mot Google på vegne av Bing. Skjebnen til Mark Penn passer inn i det vi kan lære fra historien som Notaker forteller: Big Data og imponerende algoritmer hjelper ikke når du benytter dem på vegne av kandidater eller firmaer uten karisma. Her kommer vi til en annen person som ikke er nevnt i Notakers bok, men som jeg synes er interessant i lys av villmannen Trumps seiersgang mot superstrategene i det republikanske partiet: Mike Murphy. Gjennom mange år har Mike Murphy underholdt seere med sine Star Wars-allegorier på politiske saker hos TV-programmet Meet the press. Murphy fremstod som en snillere versjon av Karl Rove. I 2014 begynte Jeb Bush å «utforske» mulighetene rundt et kandidatur. Mike Murphy ble satt til å lede super-Pac’en Right to Rise . Navnet var typisk for Jeb, som representerte den snille og kunnskapsrike fløyen i Bush-klanen. Notaker nevner at da «en opp over ørene bemidlet Jeb Bush lanserte sitt kandidatur sommeren 2015, så han seg nødt til å forklare at han slett ikke tok seieren på forskudd.» Som vi husker, ble Jeb Bush karakterisert som en «low energy candidate» av Trump, et stempel han aldri greide å bli kvitt. Det skulle vært motsatt. Med så mye penger, med så mange superstrateger som år etter år hadde kommet med den ene frasen etter den andre som synsere, så skulle villmannen vært stemplet og stoppet i løpet av noen måneder. Nok en gang ser vi at disse superstrategene blir maktesløse når de skal fronte kandidater som mangler karisma. Enten karismaen stammer fra gudegitte talegaver eller vilje til makt. Fra maskinrommet til næringslivet Kapittel 4 i Notakers bok er viet organiseringen bak kandidaten. I maskinrommet sitter «en samvittighetsløs og kalkulerende gribb i designerdress» som «finner kandidaten sitt budskap og sitt publikum.» Men som vi har vært innom, er myten om hva folkene i maskinrommet er i stand til å utrette langt større enn realitetene. Etter at D. A. Pennebaker filmet maskinrommet til Bill Clintons presidentkampanje i 1992, har mytologien omkring disse geniene vokst for hver valg-syklus. Vi ser for oss nerdete budskapsutviklere som presser enda mer nerdete programmerere til å koble databasene med en algoritme som aldri før har vært testet ut. Og så Bang! Ikke bare får de frem en ny forståelse av datamengdene, men alle som jobber i felten får en ny app på sin iPhone som de kan benytte før de banker dører. Uten et maskinrom med «highly caffinated» nerder skal kandidatene være sjanseløse. Da Karl Rove gjestet Civita i juni 2014 var hans punchline om republikanernes opphentingsprosjekt for dataanalyse at de nå hadde en masse unge nerder jobbende på bakrommet i koffeinrus. Det er ukjent hvilken rolle Rove har hatt i 2016-valget, men mye tyder på at han har gitt råd og vink for å stoppe Trump. «En komplett idiot uten verdighet» var karakteristikken som Rove ga Donald Trump senest i juni. Men heller ikke han har hatt noen sjanse i møtet med Trump. Etter 2016 har vi mange nok eksempler på at den magiske superstrategen er og blir en Clark Kent, og at en Supermann eller Superkvinne må være kandidaten selv. Det man også kan hente ut av dette, er at seminarer med «folkene bak makten» er bortkastet dersom man er ute etter overføringsverdi til sin næringsvirksomhet. Det er morsomt å møte personer som har bidratt til historiens gang, men skal man lære noe så bør man vente til historikere har fått tilgang til nok dokumenter. Nerdenes hevn Jeg tror dem som har dratt mest nytte av mytene omkring det magiske maskinrommet er analytikere i næringslivet. Folk som ble ledd litt av der de satt med regnearkene og insisterte på hvordan virkeligheten så ut. Jeg husker en av direktørene i Bates reklamebyrå kategoriserte slike som «fantasiløse fakta-runkere». Dette må ha vært i slutten av 1990-tallet, før treffsikkerheten med bannerannonser og søkeord gjorde at folkene med regneark kom i førersetet. I 2009 stod de for en palassrevolusjon, godt hjulpet av alle omreisende fra den myteomspunnede Obama-kampanjen som kom for å snakke om bruken av data, digitale løsninger og apps. Til og med folk fra Microsoft fikk snakke på slike konferanser. Visstnok hadde én plassering i et dataspill på Xbox hatt stor innvirkning. Obama-kampanjen ble nerdenes hevn i verdikjeden. I oktober 2012 påstås følgende i en artikkel i Harvard Business Review: «Data Scientist: The Sexiest Job of the 21st Century». Denne vinklingen fant veien til de fleste konferanser om Fremtiden, Forandringer og Innovasjon . Big Data er fremtiden. Det er til og med fremtidens mediekanal. I tv-serien House of Cards fremstiller de en slik kul rådgiver i sesong 4. Ikke bare er vedkommende god på søkeord, demografi og valgkretser, men han har også en underlig personlighet der han danser rundt white-boarden i bar overkropp, med Bose Noise Cancelling øreklokker. Tenk hvor mange som mønstret på hos Rubio, Cruz og Bush for å leve ut en slik drøm. Så blir det hele knust av en person som ikke engang har impulskontrollen i orden. Det farlige markedsperspektivet Kanskje ligger forklaringen på superstrategenes korthus i den servile tilnærmingen man får når politikken etteraper et salgsperspektiv hvor det viktigste er å «kunne forklare hva velgerne ville ha», og «skape en fortelling der det var akkurat det de fikk.»? Notaker skriver om dette på side 75 og 76. Jeg tenker ganske fort på noe som Henry Ford skal ha uttalt: ‘If I had asked people what they wanted, they would have said faster horses.’ Steve Jobs var en like stor motstander av å utvikle produkter og løsninger basert på forbrukerundersøkelser: “A lot of times, people don’t know what they want until you show it to them.” Å være et ekko av det velgerne tenker er ikke ledelse. Ledelse er å artikulere viktige reformer som vil vise seg svært nødvendige. Ledelse er å være tydelig og ikke gå av veien for en konflikt. Ettersom markedsorienteringen av politikken har foregått over så mange tiår, er det ikke rart at velgerne responderer på en kandidat som ikke høres ut som om vedkommende oppsummerer en fokusgruppe. Ikke nok med at Trump får seg til å si det mest oppsiktsvekkende: Han har jo også den dristigste hentesveisen noensinne i politikken. Dette hadde aldri passert en fokusgruppe for en markedstilpasset kandidat. Hentesveisen, modelldamene og de oppsiktsvekkende formuleringene går mye lenger enn velgerne trodde var mulig. Trump snakker ikke folk etter munnen. Han går mye lenger. Han gjør koblinger som velgergrupper kanskje ikke hadde fantasi nok til å gjøre på egen hånd, før de hører det? ”Du tror det ikke før du hører det” kunne vært en oppsummering. Med en så snodig fremtoning bekreftes annerledesheten og muligheten til å skape Forandring. Forklaringen på Bernie Sanders appell til den yngre delen av det demokratiske partiets velgerbase kan også ligge i dette. Hvem skulle tro at man kom unna med å snakke om «demokratisk sosialisme» i en amerikansk nominasjonskampanje? Formuleringen ville sikkert ikke blitt klarert i en markedstilpasset kampanje. Kanskje derfor kan den slå an hos et publikum som er oppgitt over å bli snakket etter munnen? Se på mannen når han taler. Det fråder rundt munnen. Han står også støtt ved talerstolen, beveger seg ikke rundt som en trendy TED-talk’er fra California. Annerledeshet må kroppsliggjøres. Hadde Sanders vært 10 år yngre tror jeg Clinton ville vært ute av primærvalget ganske tidlig. Et nytt 1828? Notaker går langt tilbake i amerikansk valgkamphistorie. Men han går ikke til det året flere mener Trump-kampanjen minner om. Det er Andrew Jacksons valgkampanje i 1828. Ketil Raknes skrev om dette tidlig i desember 2015: «Både i språkbruk og væremåte minner Trump om den amerikanske populismens far Andrew Jackson. Jackson, som var USAs syvende president, var kjent for å være hissig, vulgær og impulsiv.» Hos NRK.no ligger det en «serie om historiske tilbakeblikk på epokegjørende presidentvalg i USA. Fortalt av Kevin Spacey.» En av disse episodene handler om kampen mellom Andrew Jackson og John Quincy Adams. I 1824 fikk ingen av dem flertall blant valgmannstemmene. Beslutningen om hvem som skulle bli president ble tatt av Representantenes hus, og der inngikk Adams en hestehandel med Henry Clay, som var Speaker. Jackson oppfattet dette som et kupp av establishmentet, og la dem for hat. Han bygde seg møysommelig opp mot valget i 1828. Den valgkampen har alltid vært regnet som USAs skitneste. Men kanskje blir 2016 verre? I skrivende stund er Trump ydmyket av sin dårlige prestasjon i første debatt og lover hevn. Det kan bli verre enn det vi har lært om 1828. Men sammenligningen mellom Jackson og Trump er omdiskutert. Princeton-professor Sean Wilentz blir i juli sitert i The New York Times om dette: “.. Jackson battled the Second Bank of the United States “to remove the hands of unelected private bankers from the levers of the federal treasury”;  he “took on the most powerful reactionary slaveholders of his day»; and he helped build “the first mass democratic political party in the history of the world.”  In this light, … to link Jackson to a narcissistic reality show mogul who cashed in on fast and loose dealings in real estate and gambling casinos, who has opposed no reactionaries of any kind, …that is worse than travesty.” Notakers bok har undertittel ”Image, penger og moderne politikk”. Historien viser at penger er viktig i politikk. Men viktigst er den image og karisma som kandidaten utstråler. Penger og teknologi kan forsterke en god kandidat. Jeb Bush viser hvordan masse penger og gode folk i maskinrommet ikke utgjør en forskjell så fort man får et ufordelaktig image. Denne rekkefølgen er viktig.