Da verden trengte det som mest sviktet WHO. Hvorfor?

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Krisekommunikasjon og helse

Verdens helseorganisasjon (WHO) skal være vårt fremste forsvar mot pandemier. Da COVID-19 rammet, ble organisasjonen raskt et mål for politiske angrep. 

En gruppe forskere satte derfor i gang et ambisiøst prosjekt: å systematisk kartlegge all kritikk rettet mot WHO under pandemien. 

Resultatene sjokkerte oss. 

Et dypdykk i kaoset 

Vi analyserte dokumenter basert på de mest omfattende studiene fra hele verden. Det var som å obdusere en mislykket global respons, der hvert dysfunksjonelle organ ble nøye undersøkt.

Måten WHO er organisert på, gjør den sårbar når raske beslutninger trengs

Målet var ikke å peke ut skyldige, men å forstå de systemiske feilene som gjorde en helsekrise til en geopolitisk slagmark. Forskningen vår avdekket seks alvorlige og urovekkende feil. 

Forsinkelsen som kostet liv

Den mest alvorlige kritikken gjaldt WHOs trege reaksjon på de første varslene. Vi dokumenterte hvordan Taiwan – som var utestengt fra WHO på grunn av kinesisk politisk press – rapporterte om smitte mellom mennesker uten å bli hørt.

Da WHO endelig erklærte en pandemi, hadde viruset allerede spredt seg globalt. 

Men her overser mange kritikere et viktig poeng: WHO kan bare handle ut fra informasjonen medlemslandene deler. Det er som å være brannsjef uten lov til å gå inn i huset som brenner.

Måten WHO er organisert på, gjør den sårbar når raske beslutninger trengs. 

Donorene hadde strupetak på WHO 

Vi fant at over 80 prosent av WHOs budsjett kommer fra frivillige donasjoner – midler donorene i praksis kontrollerer.

Tenk å håndtere en pandemi mens finansieringskildene bestemmer hvilke sykdommer du får bekjempe, og hvilke land du kan hjelpe. 

Dette økonomiske strupetaket førte til at WHO ofte måtte prioritere donorinteresser fremfor globale helsebehov. 

Det er ikke korrupsjon, det er en strukturell svakhet som er bygd inn i systemet. 

Kommunikasjon ble til forvirring 

Da vi analyserte WHOs kommunikasjonsstrategi, fant vi et ødeleggende mønster: budskapene var inkonsekvente, uklare og ofte selvmotsigende. 

Husker du forvirringen rundt munnbind? Først ble de ansett som unødvendige, deretter som essensielle – og til slutt var det bare de medisinske munnbindene som ble vurdert som effektive.

Analysen vår viste at problemet ikke bare skyldtes at det kom ny kunnskap underveis, men også at organisasjonen forsøkte å balansere vitenskapelig usikkerhet med politisk press – uten en helhetlig strategi for sosiale medier. 

Den dype vaksinekløften 

COVAX skulle løse problemet med vaksineulikhet, men forskningen vår viser hvordan initiativet i stedet ble et symbol på svikt. 

Mens rike land hamstret vaksiner, slet COVAX med underfinansiering, forsyningsproblemer og politisk innblanding. Mens noen land satte fjerde dose, ventet andre fortsatt på sine første leveranser.

Dette var ikke bare et spørsmål om ulikhet, det skapte også grobunn for nye virusvarianter som til slutt rammet de samme landene på nytt. 

Den geopolitiske stormen 

Det mest urovekkende funnet var hvordan rivaliseringen mellom USA og Kina lammet WHOs respons. 

Vi dokumenterte hvordan anklagene fløy begge veier: USA hevdet at WHO var «Kina-sentrisk», mens Kina avfeide kritikken som vestlig partiskhet.

I mellomtiden ignorerte viruset all politikk. 

Pandemien lærte oss at virus ikke kjenner grenser

Dette var ikke bare diplomatisk støy, men et symptom på at det internasjonale helsesamarbeidet raknet da behovet var størst. 

Trumps beslutning om å trekke USA ut av WHO på sin første dag som president var ikke overraskende – funnene våre hadde forutsagt det. 

Vi så hvordan tilliten til WHO delte seg langs politiske skillelinjer: Republikanere oppfattet organisasjonen som Kina-vennlig, mens demokratene så den som nødvendig, men mangelfull. 

Det kunne se ut som et et amerikansk drama, men lignende mønstre gikk igjen globalt. Når verdens største økonomi og viktigste helsedonor trekker seg ut, bekrefter det alle våre funn om WHOs strukturelle sårbarhet. 

Er vi klare for neste pandemi? 

Forskningen vår peker allikevel ikke bare på problemer, men trekker også frem løsninger. 

WHO trenger forutsigbar og uavhengig finansiering, fri for politisk press. Den må få myndighet til å erklære nødssituasjoner uten å vente på politisk godkjenning, og utvikle en mer åpen styring som kan gjenreise tilliten.

Vi fant også håp: regionale organisasjoner som Afrikas CDC viste at lokale og regionale tiltak kan fungere. 

Kanskje ligger fremtiden ikke i én global myndighet, men i nettverk av regionale organer som kan handle raskt og samtidig samarbeide internasjonalt. 

Forskningen vår kan ses som en advarsel: Uten grunnleggende reformer vil neste pandemi møte en verden like splittet, uforberedt og sårbar som sist. 

Pandemien lærte oss at virus ikke kjenner grenser. Inntil vi tar den lærdommen på alvor, vil vi fortsette å kjempe med bind for øynene og hendene bundet. 

Referanser: 

Mohamed Nour, M., Kisa, S., & Kisa, A. (2025). Examining criticism of WHO’s COVID-19 response: a scoping review. Humanities and Social Sciences Communications, 12(1), 1-13.

Tekst: Magde Mohamed Nour, doktorgradsstipendiat, Kristiania. 

Denne teksten ble først publisert på forskning.no den 14. november 2025 med tittelen "Hvorfor sviktet WHO da verden trengte dem som mest?".

Vi vil gjerne høre fra deg!

Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.