Kristiania kreerte sine første doktorer fra egne ph.d.-programmer
Seks kandidater fra høyskolens ph.d.-programmer er nå kreert til doktorer. Seremonien markerer en viktig milepæl for høyskolens forskningmiljøer og doktorgradsutdanning.
Fredag 29. juni 2026 fikk seks doktorander ved Kristiania offisielt retten til å bære doktortittelen.
I en høytidelig kreeringsseremoni ble høyskolens første kandidater fra Kristianias egne akkrediterte ph.d.-programmer kreert til doktorer. For doktorandene markerte seremonien slutten på flere år med forskning, akademisk fordypning og faglig utholdenhet.
For Kristiania var det en historisk milepæl på reisen mot å bli universitet.
– Seremonier som dette gir institusjoner anledning til å anerkjenne den dypere betydningen av vitenskapelig arbeid – ikke bare fullføringen av en grad, men skapelsen av ny kunnskap, sa rektor Trine Johansen Meza i sin tale under seremonien.
Doktorgradsutdanningene kan gi universitetsakkreditering
Kreeringsseremonien er den formelle handlingen hvor kandidatene får retten til å bruke doktortittelen. Bak den høytidelige markeringen ligger et langsiktig institusjonsløft som startet for ti år siden.
I 2016 vedtok styret ved Kristiania en strategi om å søke universitetsakkreditering. Ambisjonen var å utvikle en institusjon med en tydelig egenart: sterke forskningsmiljøer tett koblet til samfunns- og arbeidsliv.
– Kristiania har aldri ønsket å bli en kopi av andre universiteter. Vi har stor respekt for lange akademiske tradisjoner, men ambisjonen vår har hele tiden vært å finne vår egen vei. Vi mener at akademisk kvalitet og samfunnsengasjement skal styrke hverandre, sa Meza.
Siden den gang har utviklingen gått raskt. Søknadene om doktorgradsutdanninger ble utviklet på rekordtid og godkjent på første forsøk i 2021. Allerede året etter fikk Kristiania rett til å tildele doktorgrad, og samme høst startet de første kandidatene opp på institusjonens egne programmer i anvendt informasjonsteknologi og i kommunikasjon og ledelse.
Forskningsmiljøene får internasjonal anerkjennelse
Forskningsmiljøene bak programmene har markert seg internasjonalt, blant annet gjennom forskning i verdensklasse innen anvendt informasjonsteknologi, tildeling av prestisjetunge europeiske forskningsmidler og ved at WHO valgte Kristiania som første akademiske samarbeidspartner i verden innen krisekommunikasjon.
At de første disputasene nå er gjennomført og doktorgradene tildelt, er et uttrykk for at Kristiania har bygget forskningsmiljøer med tilstrekkelig faglig tyngde, bredde og modenhet til å utdanne egne doktorander.
– Institusjoner blir forandret når mennesker bestemmer seg for å bygge noe sammen. Å få slik anerkjennelse fra Det europeiske forskningsrådet og Verdens helseorganisasjon bekrefter vår faglige tyngde og relevans. Det gir oss mulighet til å bidra med forskning og innsikt som kan ha stor internasjonal betydning, understreket Meza.
Kollektiv innsats gir uttelling
Hun løftet frem at arbeidet med å bygge doktorgradsutdanningene har vært et kollektivt prosjekt på tvers av institusjonen – blant forskere, veiledere, fagmiljøer og administrativt ansatte.
– De siste årene har det foregått en enorm kollektiv innsats på tvers av Kristiania. Forskere, veiledere, fagmiljøer og kolleger over hele institusjonen har bidratt til å bygge forskningsmiljøet vi feirer i dag.
Doktorgradsutdanningene har bidratt til å utvikle Kristiania som forskningsinstitusjon. Ikke bare gjennom avhandlingene som produseres, men gjennom forskningskulturen som vokser frem.
– Forskning i dag er et samarbeid. Den er avhengig av fellesskap. Av generøse kolleger. Av veiledere som åpner dører og deler nettverk. Og av doktorgradskandidater som utfordrer etablerte måter å tenke på og bringer ny energi inn i akademiske miljøer, sa Meza.
Forskning som løser samfunnsutfordringer
For Kristiania har det vært viktig å utvikle doktorgradsmiljøer hvor kandidatene er tett integrert i fagmiljøene.
– Det har vært viktig for oss å bygge doktorgradsmiljøer hvor kandidatene blir sett, støttet og fullt inkludert i akademiske fellesskap, sier Meza.
De seks doktorandene som nå er kreert, forsker på temaer som spenner fra kommunikasjon og helse til influensere, teknologi og samfunnsutvikling. Felles for mange av prosjektene er en tydelig kobling mellom forskning, praksis og samfunnsutfordringer. Dette er sentralt for Kristianias identitet.
Samtidig har doktorgradsprogrammene blitt stadig mer internasjonale. Kandidater fra ulike land, fagtradisjoner og institusjoner har søkt seg til Kristiania.
– Dette styrker forskningsmiljøene våre og reflekterer kvaliteten og troverdigheten programmene har oppnådd på relativt kort tid, sa Meza.
At flere av doktorandene allerede har gått videre til stillinger innen forskning, høyere utdanning og internasjonale akademiske miljøer, ser hun også som et viktig tegn på utviklingen som nå skjer ved institusjonen.
– Våre doktorgradskandidater bidrar allerede i viktige roller innen akademia, forskning, utdanning og arbeidsliv. Arbeidet deres – og veiene de tar videre etter graden – sier noe både om kvaliteten i forskningsmiljøene ved Kristiania og om den bredere betydningen disse programmene begynner å få.
Samtidig understreket Meza at utviklingen ikke handler om å være «ferdig».
– Sterke forskningskulturer blir aldri ferdige. Institusjoner fortsetter å lære.
Likevel var det liten tvil om at hun betraktet denne første kreeringsseremonien som et øyeblikk som vil bli stående i Kristianias historie.
– Fremtidige doktorgradskandidater vil se tilbake på denne generasjonen som pionerer. Dere er med på å definere hva slags forskningskultur Kristiania skal være i årene som kommer, sa hun i talen til de seks ferske Kristianiadoktorene.
Møt Kristianias første doktorander fra høyskolens egne ph.d.-programmer:
Mathilde Hogsnes
Ph.d.-program: Anvendt informasjonsteknologi
Hvordan påvirker sosiale medier oss, ikke bare gjennom det vi ser, men gjennom teknologien som ligger under? Det spørsmålet ligger til grunn for doktorgraden til Mathilde Hogsnes, som har gått tett på Instagram og TikTok for å forstå hvordan tekniske, sosiale og kommersielle mekanismer griper inn i hverandre.
Avhandlingen introduserer begrepet sosioteknisk påvirkning: måten plattformenes design, algoritmer og kommersielle strukturer skaper små, men systematiske dytt i retning av bestemte handlinger.
– Det som overrasket meg mest, var hvor sømløst kommersielle mekanismer glir inn i opplevelsen av å være sosial, sier Hogsnes.
– Vi tenker gjerne på reklame som noe vi kan velge å ignorere. Men på plattformer i dag er det ofte brukerne selv som viderefører markedsføring, bare fordi systemene er designet slik.
Forskningen hennes viser hvordan "lik gjerne hvis du er enig" kan ha en kommersiell funksjon. Hvordan algoritmene belønner visse typer innhold. Og hvordan brukere, særlig unge, kan bli påvirkningsaktører uten selv å være klar over det.
Dette gjør avhandlingen relevant for både myndigheter, markedsførere og de som jobber med mediekompetanse. Det peker også mot et behov for større åpenhet om hvordan plattformer faktisk virker.
– Vi må forstå at påvirkning i dag intensiveres av kommersielle krefter og teknologi. Det handler om sosiale normer, teknologi og kommersielle krefter, sier Hogsnes.
Anders Skretting
Ph.d.-program: Anvendt informasjonsteknologi
I en tid der byer vokser, kollektivsystemer presses og mobiliteten endrer seg raskt, er det et stort behov for teknologi som gir insikt i hvordan vi faktisk beveger oss. Anders Skretting har levert et av årets mest teknisk avanserte forskningsbidrag, og et av de mest praktisk rettede.
Han har utviklet et omfattende datasett med over 600 timer sensordata fra mobiltelefoner. På dette grunnlaget har han bygget KI-modeller som klarer å gjenkjenne om brukeren går, løper, sykler, sitter på bussen eller kjører bil. Alt dette skjer direkte på telefonen, uten at data sendes til servere.
Løsningen hans kan brukes i alt fra smarte billettløsninger til mer presise klimaberegninger. Byplanleggere kan få bedre grunnlag for beslutninger. Kollektivselskaper kan lage systemer som belaster brukeren for faktisk reise, ikke bare soner.
Potensialet er stort, og i tråd med en samfunnsutfordring som kommer til å prege flere generasjoner fremover.
Nikola Ljusic
Ph.d.-program: Anvendt informasjonsteknologi
Hvordan kan digitale matvareetiketter hjelpe oss å ta sunnere valg? Og hvor går grensen mellom hjelp og påvirkning? Dette undersøker Nikola Ljusic, som ser på hvordan personalisering, sanntidsdata og dynamisk tilbakemelding kan forme forbrukeratferd.
Gjennom fire studier viser han at én mekanisme har sterk effekt: matmerking som gir tilbakemelding basert på tidligere valg.
For den som handler implusivt kan dette snu situasjonen fra "vilje mot fristelse" til "støtte i øyeblikket".
– Koblingen mellom digitalisering og sunne matvalg er veldig interessant. Slike digitale merker kan treffe folk bedre enn løsningene vi har i dag, sier Ljusic.
Forskningen peker på store muligheter. Som folkehelsetiltak som oppstår direkte i butikkhyllen, mer treffsikker informasjon til forbrukere, mer ansvar hos matvarekjeder, men også viktige etiske spørsmål.
Hva hvis teknologien blir for styrende? Hva hvis de som er mest sårbare også blir mest påvirket?
– Digitaliseringen kan gjøre matvalg lettere enn før og dette har flere implikasjoner. Det betyr at vi må diskutere både potensial og grenser. Forbrukere skal hjelpes, ikke styres, sier Ljusic.
Anna Elisabeth Hasselström
Tittel: Redefining the IDEAL in crisis communication
Ph.d.-program: Kommunikasjon og ledelse
Tillit er en av de viktigste ressursene samfunnet har i en krise.
Anna Elisabeth Hasselström har forsket på hvordan offentlige myndigheter kan kommunisere slik at folk både forstår rådene de får og har tillit til dem.
Gjennom studier av skandinaviske helsemyndigheters kommunikasjon under covid-19-pandemien viser hun hvordan effektiv krisekommunikasjon handler om mer enn å gi informasjon. Like viktig er det at avsenderen oppfattes som troverdig, legitim og åpen. Forskningen har resultert i en ny modell for krisekommunikasjon som skal styrke forståelse og tillit, og bidra til at folk etterlever rådene de får.
– Mye av dette handler om å stole på at folk kan håndtere informasjon. I lengden er det bedre å være så åpen og ærlig som mulig enn å prøve å skjule usikkerheten, sier Hasselström.
Funnene er relevante for myndigheter, helseinstitusjoner og andre som må kommunisere i situasjoner der tillit kan være like viktig som selve budskapet.
Susruthan Seran
Tittel: Search-based automated mocking for system-level testing and vulnerability detection for RESTful APIs
Ph.d.-program: Anvendt informasjonsteknologi
Hvorfor fungerer ikke alltid digitale tjenester slik de skal?
Det spørsmålet ligger til grunn for doktorgraden til Susruthan Seran, som har forsket på hvordan vi kan oppdage feil og sikkerhetshull i komplekse digitale systemer.
– Når du bestiller flybilletter eller en kaffe, ser du én løsning. Men i praksis er det mange systemer som jobber sammen, sier Seran.
Forskningen hans ligger i skjæringsfeltet mellom cybersikkerhet, kunstig intelligens og programvareutvikling. Han viser hvordan automatiserte testverktøy kan analysere samspillet mellom ulike systemer, simulere mulige situasjoner og avdekke feil før de rammer brukerne.
– Tradisjonelt tester vi det som vi tror kommer til å skje. Med dette verktøyet tester vi også det som kan gå galt, sier Seran.
Metodene kan brukes til å oppdage sikkerhetshull i alt fra betalingsløsninger til offentlige tjenester.
– Ved å bruke avansert, automatisert testing for å finne feil, kan vi gjøre systemene mer robuste, sier Seran.
Ph.d.-program: Kommunikasjon og ledelse
God krisekommunikasjon ikke bare handler om hva som blir sagt, men også om hvordan budskapet blir visualisert.
Grace Omondi har forsket på hvordan myndigheter og organisasjoner kan bruke visuell kommunikasjon for å hjelpe mennesker med å forstå risiko og beskytte seg selv under langvarige kriser.
Gjennom doktorgraden har hun utviklet et nytt rammeverk for visuell risikokommunikasjon. Forskningen viser hvordan enkle, troverdige og handlingsrettede visuelle budskap kan gjøre det lettere å forstå kompleks informasjon, skape mening og navigere i et informasjonslandskap preget av usikkerhet og informasjonsoverskudd.
Omondi peker på at mennesker ikke automatisk forstår symboler, illustrasjoner og visuelle budskap slik avsenderne har tenkt. For at kommunikasjon skal fungere, må den knyttes til lokale erfaringer, språk og samfunnsforhold.
– Bruken av digitale og visuelle virkemidler er ikke lenger en strategi i utkanten av offentlig kommunikasjon. Den har blitt en kjerneoppgave, sier Omondi.