Kvinner i akademia:  – Bør prioritere seg selv mer

Kari Spjeldnæs er primus motor for et 8. mars-seminar ved Kristiania som blant annet skal omhandle hvorfor det ikke er flere kvinner i de høyeste akademiske stillingene i Norge. 

– Som relativt ny i akademia er jeg opptatt av andelen kvinner i de høyeste akademiske stillingene.  Jeg kommer fra lederstilling i bokbransjen, og jeg ser mange fellestrekk mellom det å være forfatter og det å komme seg opp og fram akademisk: begge deler krever utholdenhet og mot, og man må i tillegg ha stor tro på seg selv over tid, ikke minst når man møter motstand.

Kunnskapssulten 

Spjeldnæs overtok som leder ved institutt for ledelse og organisasjon ved Kristiania i november i fjor og er i tillegg i sluttfasen av sitt doktorgradsprosjekt som startet i 2020. Før det la hun bak seg en lang og interessant karriere i kulturbransjen: Hun startet arbeidet som informasjonsmedarbeider i Aschehoug som student. Etter hvert ble hun informasjonssjef og forlagsredaktør før hun begynte som redaktør i De norske Bokklubbene på midten av 90-tallet. Studier og jobb løp parallelt i flere år og det ble til et hovedfag i litteraturvitenskap.  

Akademia er både nøytralt, rettferdig og nådeløst på en og samme tid.

– Planen var ikke å bli leder, men fristende oppgaver dukket opp, først som direktør i Bokklubben og senere som forlagsdirektør i Aschehoug, sier hun.

Der var hun i mange år, fram til hun sa opp og sluttet i 2019. Aschehoug og forlagsbransjen måtte gi slipp på en svært dyktig og framoverlent leder. 

 – Hvorfor ga du deg som en sterk, kvinnelig leder i bokbransjen og startet på “bar bakke” i akademia? 

 – Jeg hadde hatt en spennende lederjobb i 15 år, men syntes ting begynte å gjenta seg; jeg begynte å kjede meg. Jeg kunne ikke forsvare for meg selv å gå til en jobb jeg ikke var like motivert for som før. Jeg har alltid vært sulten etter å lære nye ting. Jeg begynte med å skrive en bok om lesing, og det var det arbeidet som satte meg på sporet av å ta en doktorgrad, sier hun.  

Doktorgradsprosjektet omhandler endringer i lesevaner og konsekvenser av digitalisering for lesere og -utgivere. 

 – Disse spørsmålene opptok meg i stor grad de siste årene i forlagsbransjen. Særlig spørsmålet om hvordan lesevaner endrer seg når mer og mer tekst og litteratur konsumeres digitalt. Jeg fikk lyst å lære mer og forske på endrede lesevaner.

– Å være kvinne har aldri vært en hindring 

– Tilbake til 8. mars. Hva betyr denne dagen for deg? 

– Mye. Jeg har alltid betraktet meg som en kvinne som har dratt veksler på dyktige og modige kvinner som har gått foran meg. For meg har det alltid vært en selvfølge å kunne gjøre det jeg vil og har hatt lyst til, på samme måte som menn kan. Jeg var godt opp i 20-årene før jeg overhodet tenkte over at mitt kjønn kunne eller skulle stoppe meg. Samtidig har jeg vært heldig. Jeg har hatt ledere som har trodd på meg, jeg har blitt vist tillit og fått muligheter som kvinne og som kvinnelig leder, sier hun.   

Men som kvinnelig leder har Spjeldnæs vært bevisst på å synliggjøre kvinner i ulike sammenhenger. 

 – Som leder kjenner man på ansvaret som ligger i å løfte andre fram. Jeg har særlig vært oppmerksom på kvinneperspektivet her: I forlag handler det for eksempel om å sikre andelen kvinnelige forfattere. Å ha med seg kvinneperspektivet er viktig for meg, sier hun.  

Å prioritere seg selv 

Både i Aschehoug og på Kristiania har Spjeldnæs sett at kvinner har andre utfordringer enn menn når det gjelder å stå fram og si hva de kan og hva de ønsker å bidra med på egne vegne.  

 – I Aschehoug jobbet jeg blant annet mye med sakprosa. Det avtegnet seg interessante forskjeller i måten menn og kvinner presenterte seg selv på.. Mens mange menn kom til forlaget med en tydelig idé til et manus og sa: "jeg vil skrive en bok", opplevde jeg ofte at kvinner kom til forlaget i par, to og to, og ønsket å lufte en idé om å skrive en bok. De var langt mer forsiktige. Det er noe med selvbevisstheten og motet som skal til for å stå fram og si: Dette kan jeg. Her er det fortsatt en jobb å gjøre, slår Kari Spjeldnæs fast. 

Det er noe med selvbevisstheten og motet som skal til for å stå fram og si: Dette kan jeg.

Et faktum som underbygger Spjeldnæs påstand er statistikk som viser andelen kvinnelige professorer i akademia. Den ligger på 30 prosent.  

 – Vi vet at kvinnelige studenter generelt gjør det meget bra på vanskelige studier og har alle forutsetninger for å gjøre gode akademiske karrierer. Men fra å være uteksaminert student med gode karakterer, ser det ut til at veien mot toppen av den akademiske karrierestigen er lengre for kvinner enn for menn, sier hun. 

 – Hva er det som skjer? 

 – Akademia er både nøytralt, rettferdig og nådeløst på en og samme tid. For å bli professor må du oppfylle mange krav. For de fleste krever det målbevisst jobbing over tid. Du er nødt til å prioritere din egen forskning for å komme dit du vil. Du må tåle å bli slaktet i fagfellevurderinger når du forsøker å publisere vitenskapelige artikler. Du må orke motstand og kritikk. Som person må du være utholdende og holde fast i eget mål. Jeg tror en del kvinner blir mer fellesskapsorienterte og retter oppmerksomheten mot andre, både på arbeidsplassen og på hjemmebane, sier hun. 

Mer individualisme 

– Du etterlyser altså at kvinner tenker mer på seg selv i akademia og blir mer individualistiske? 

 – Ja, det er i noen grad konsekvensen av det jeg sier. Jeg tror kvinner noe lettere enn menn begynner å tvile på betydningen av sitt eget prosjekt, og da er det lett å prioritere noe annet i stedet, gjerne oppgaver som gagner fellesskapet på arbeidsplassen, for eksempel undervisning på bekostning av forskning. Å bidra til fellesskapet er i seg selv en god ting, men å forfølge egne ambisjoner og prioritere egen faglig utvikling er også viktig.  Kvinner og menn må få oppleve at de har like muligheter til å forfølge egen karriere, hvis ikke er det noe som er feil, mener instituttlederen. 

Feilen, ifølge Spjeldnæs, ligger ikke på individnivå. Det handler om å bygge en kultur som gjør det enklere for kvinner å prioritere seg selv først. Og her kommer 8. mars inn i bildet som en viktig dag, påpeker hun. 

– 8. mars-seminaret her ved Kristiana har med akkurat dette å gjøre: Vi må legge til rette for at kvinner skal bli motivert og bli heiet fram i akademia. Kvinner må tørre å være like ensporet som det menn kan være når det gjelder å realisere egne mål. Kvinner er kanskje mer avhengige av anerkjennelse fra fellesskapet enn menn. Vi trenger en kultur som sier: dette vil vi at du skal gjøre, dette får du til! 

Ny kamp for nye generasjoner 

I bokbransjen og akademia, slik Spjeldnæs kjenner disse bransjene, er likestillingen kommet langt. Det er lenge siden man tenkte at kvinner holdes nede fordi de er kvinner. 8. mars-seminaret har tittel «Makt, mangfold og muligheter».  

– Kvinner i akademia har mange muligheter. Forhåpentlig kan vi inspirere til at flere kvinner bruker mulighetene, utvider mangfoldet og manifesterer makt, mener Spjeldnæs.  

Vi ser tendenser til en polariseing mellom unge gutter og jenter som vi må ta på alvor.

I de yngre generasjonene ser man derimot helt andre fenomener, ifølge Spjeldnæs. Gutter taper i konkurranse med jenter i utdanningsløpet, jentene får i gjennomsnitt langt bedre karakterer og kommer inn på de mest prestisjefylte studiene.  

– Guttene sakker akterut. Et fenomen som Andrew Tate, og hans voldsomme popularitet blant gutter, er i dette bildet både skremmende og interessant, sier Spjeldnæs. 

Andrew Tate er en britisk-amerikansk influenser og tidligere verdensmester i kickboksing. Han har fått mye oppmerksomhet i media for sine svært kontroversielle synspunkter på kvinner, seksuelle overgrep og trakassering. Ifølge NRK hadde han hele 4,7 millioner følgere på Instagram før han ble utestengt. Nå sitter Tate i fengsel i Romania, mistenkt for både voldtekt og menneskehandel. 

 – Det er vanskelig å ta innover seg både kvinnesynet til Tate og at han har en så stor følgerskare. Tates popularitet kan være en reaksjon på dagens prestasjonssamfunn der jenter tilsynelatende kommer best ut. Vi ser tendenser til en polariseing mellom unge gutter og jenter som vi må ta på alvor, sier hun. 

Hun ser på Høyskolen Kristiania som en utdanningsinstitusjon som har mulighet til å nettopp fange opp gutta uten toppkarakterer.  

– Vi er en utdanningsinstitusjon som jobber målrettet for at også de som ikke kommer inn på elitestudier skal få en god utdanning og komme ut i arbeidslivet. Økte forskjeller mellom gutter og jenter i de yngre generasjonene kan også være et tema for kvinnedagen. Kanskje til neste år? Det vil være godt likestillingsarbeid på lang sikt og være helt i Kristianias ånd, avslutter Kari Spjeldnæs.