Førstelektor Karl-Fredrik Tangen er utendørs og ser rett på kamera med et alvorlig blikk
Førstelektor Tangen argumenterer for at vi ikke kan fortsette å ha et system der profitt er mål og middel på én gang, og samtidig tro at vi tærer mindre på naturen.Foto: Jonatan Quintero

– Bærekraft er et begrep som vrir oppmerksomheten fra både helhet og det konkrete. På den ene siden går debatten for lite fundamentalt inn i måten verden er organisert på. Som om det blir slutt på naturødeleggelse dersom søppel blir resirkulert og fossilt drivstoff erstattes ved hjelp av teknologi. På den andre siden er den for uforpliktende til å veilede konkrete endringer, argumenterer Karl-Fredrik Tangen, samfunnsgeograf og førstelektor ved Høyskolen Kristiania.

Prorektor Christen Krogh stilte til smittevennlig duell mot Dag Rune Olsen, rektor ved Norges arktiske universitet. Her er de begge fotografert på scenen

Høyskolen Kristiania på Arendalsuka

Den litt mer tradisjonelle definisjonen av «bærekraft» beskriver en utvikling som imøtekommer dagens behov, uten å ødelegge muligheten for at kommende generasjoner får imøtekomme sine.

Bærekraft er et begrep som vrir oppmerksomheten fra både helhet og det konkrete.

Det har blitt sagt at når man drikker alkohol, så stjeler man lykke fra morgendagen. Vi må finne ut av hvordan vi kollektivt kan unngå å bli så fulle at vi får en sabla bakrus i morgen. Er «bærekraft» svaret? Ikke om du spør Tangen.

Samfunnsgeografen setter spørsmålstegn ved om bærekraftdiskusjonen egentlig er et godt bidrag til arbeidet med å redde kloden.

Sminker liket 

Tangen påpeker at relative forbedringer kan komme når bedrifter forsøker å gjøre så lite skade som mulig i kombinasjon med å endre så lite som mulig. 

– Det blir allikevel så feil når reiselivsnæringen og oljeindustrien, som er basert på aktiviteter som i seg selv tærer på naturen, ikler seg ordet «bærekraft». Disse bransjene er direkte knyttet til privilegerte verdensborgeres tærende livsstil og den mest nedbrytende delen av økonomien. Visse tiltak gjør kanskje faenskapen litt bedre, men det de sier de skal løse, krever slutt på næringene.

  Karl-Fredrik Tangen fotografert i dialog med Martha Haukaas i NORAD under Arendalsuka i 2021.
Tangen mener at bedrifter som driver med ødeleggende aktiviteter og samtidig fronter”bærekraft” rett og slett sminker liket. Her i dialog med Martha Haukaas i NORAD under Arendalsuka 021Foto: Høyskolen Kristiania

Ordet «grønnvasking» dukket opp allerede i 1986, og defineres gjerne som tildekking av feil og mangler med mål om å få noe til å fremstå som bedre enn det faktisk er.

– En del virksomheter vasker grønt mot bedre viten, maler geografen.

Men god vilje og tro på eget prosjekt gir ikke nødvendigvis gode løsninger. Det er ikke økologi og naturprosesser de fleste i næringslivet kan mest om, og Tangen mener det er mye dårlig miljøarbeid som utføres av folk som tror på det de gjør.

– Entusiaster med dårlig analyse er det skumleste som finnes.

Innrømmelser og ansvar 

Tangen argumenterer for at konkrete ting gjerne kan kommuniseres uten å virke hyklersk, som når emballasjen består av 25 prosent mindre plast. Han mener derimot at bedrifter står uten troverdighet når de på bakgrunn av egne tiltak annonserer at «nå blir verden bedre». Da mener han at bedriftene må være mer konkrete for å bli hørt, og heller kommunisere at «nå blir denne lille biten bedre».

– Jeg har mer sans for at bedrifter innrømmer at de er en del av problemet, og samtidig tar sin del av ansvaret. Det er altfor mange bedrifter som løfter frem bærekraft som det viktigste ved seg selv, uten at dette innfris.

Samtidig som Tangen påpeker at det er bra med små ting som gjøres i bærekraftens navn, mener han bestemt at de fleste initiativene på overordnet nivå er låst fast i det som skaper trøbbelet til å begynne med.

Synder og realisme

Tangen har tro på bærekraftrapportering og ønsker at samfunnet krever revisorrapporter om bedrifters bidrag til naturødeleggelser. Rapportene må underlegges like nitidig ekstern kontroll som den selskapers regnskap utsettes for ved børsnoteringer og oppkjøpsforhandlinger.

Samfunnet har sviktet om bedriftene forventes å ta eneansvaret for naturen.

Tangen argumenterer at vi på denne måten oppnår et system hvor de som sjekker er ute etter å avdekke synder og realisme, ikke å komme med unnskyldninger og glansbilder.

– Samfunnet har sviktet om bedriftene forventes å ta eneansvaret for naturen. Med bedrifters bærekrafttiltak blir det som spillet wack-a-mole, der muldvarpen slås ned ett sted og dukker opp et annet. Som når bilparken blir elektrifisert og konsekvensen er økt produksjon av biler og utslipp fra kobbergruver.

Vekst og illusjoner

Geografen poengterer at det ikke er noen grunn til å tro at næringslivet vil bli fullt av folk som forstår de naturvitenskapelige konsekvensene av aktivitetene sine eller de samfunnsmessige betingelsene for både ødeleggelse og endring. Tangen mener det er best om de er eksperter på sine felt og ansvaret ligger andre steder. Dessuten er ikke krav om lønnsomhet noe som virksomheter kan velge å tilslutte seg.

Karl-Fredrik Tangen står utendørs og holder frem sin nye fagbok «Markedsføring og forbrukerne» mens han ser på kamera

Karl-Fredrik Tangen lanserer fagbok

– Lønnsomhetskravet er iboende i næringsvirksomhet, og i samtiden er det krav om “bærekraft” både kulturelt og reguleringsmessig. Det er her store kommunikasjonsavdelinger og eksterne konsulentselskapene trår til for å hjelpe selskaper som må være lønnsomme på måter som trengs uavhengig av effekten på naturen.

Bærekraftdebatten er skummel fordi den åpner opp for fortsatt ødeleggelse.

Tangen mener kilden til naturødeleggelser ligger i vekstimperativet i økonomien, i en kapitalisme som krever økning fra år til år i varer, omsetning og arbeid. Selv FN opererer med et mål om stadig global økonomisk vekst gjennom sine klimamål, uten å ta stilling til om dette faktisk lar seg kombinere med klodens smertegrenser.

– Bærekraftideen har degenerert til at verden skal fortsette som før på mange av de tidligere destruktive måtene, bare uten å skade naturen. Bærekraftdebatten er skummel fordi den åpner opp for fortsatt ødeleggelse, og ikke ser brems som en mulig løsning.

Profitt – både mål og middel?

– Er det mulig å tjene samfunnet og egen bedrifts interesser samtidig i det grønne skiftet?

– For enkelte bedrifter, absolutt. Men økonomien opererer ikke slik at det grønne er så lønnsomt. Se hvordan NHO forlanger penger for å få til et skifte. Vi kan ikke fortsette å ha et system der profitt er mål og middel på én gang, og samtidig tro at vi tærer mindre på naturen, forklarer Tangen.

Foreleseren argumenterer for at ansvaret for bærekraftig utvikling ikke bør overlates til markedsføringsavdelinger i bedriftene, men at det er et politisk, naturvitenskapelig og samfunnsvitenskapelig tema, og at myndigheter på alle nivåer må regulere bedriftene til å være bærekraftige. Han henviser til tobakksloven som et eksempel på politisk endring som har reell effekt.

– At bedrifter og enkeltpersoner gjør noe med søpla si er vel og bra, men det burde ikke vært så mye søppel i utgangspunktet! Det er verken næringslivet selv eller enkeltpersoner som forbrukere, bilister og søppelsorterere som kan redde planeten. De første må reguleres og det er som politiske mennesker folk kan bidra mest.

Nederste CTA

  • Et animert bilde av vindmøller ute på havet

    Djevelske grønne spinnmøller

    – Jo mindre bærekraftige aktiviteter en virksomhet driver med, desto større er behovet for å virke bærekraftig, skriverFørstelektor Karl-Fredrik Tangen i sin kronikk om spinnmøller som maler virksomheter grønne
    Les mer
  • En ku ser direkte på kamera mens den er utendørs i gresset

    Ny teknologi kan bedre dyrevelferden i Norge

    Er 2,2 sekunder alt som skal til for å finne den ansvarlige for dårlig dyrehold?
    Les mer