Tekst og skribent-student med debutroman

Hun hadde nettopp begynt på sitt andre studieår på bachelorstudiet Tekst og skribent da hun sendte inn bokmanuset. Boken hadde hun skrevet på kveldstid, etter skolen, over en periode på tre måneder. 

Melkeveien handler om seks år gamle Liv som bor i Melkeveien med foreldrene sine.

– Hovedkarakteren har ikke et helt ideelt oppvekstmiljø, og hennes overlevelsesteknikk er fantasien. Hun lager sine egne slutninger og prøver å forstå det som skjer rundt henne, ut fra hennes premisser, forteller Pauline.

Hun forklarer at dette ikke er en selvbiografisk bok, at historien handler om Liv. Likevel er det enkeltelementer som sammenfaller med forfatterens egen barndom.

– Jeg husker for eksempel jeg laget sånne blekkspruter av løvetann, og det gjør Liv også. Og så har hun en oransje nabokatt, og er forelsket i han på SFO. Det tror jeg at jeg kan spore tilbake til min egen barndom. 

Det har vært en veldig befriende prosess å få lov til å forsvinne inn i fantasiverdenen igjen.

Inn i fantasiens verden

I likhet med seks år gamle Liv, liker forfatteren å utforske fantasiens verden.

– Det har vært en veldig befriende prosess å få lov til å forsvinne inn i fantasiverdenen igjen. Det får man jo ikke til vanlig, som voksen.

Som forfatter er hun bevisst på at hver enkelt leser lager sine egne bilder, og leser historien i lys av sine egne erfaringer.

– Siden man lager egne bilder når man leser, finnes det jo mange versjoner av Melkeveien der ute. Hver av dem med sitt eget landskap. Det er noe av det fine med litteratur. Jeg skulle gjerne hoppet inn i hodene til de som leser boken og sett hvilke bilder historien skaper hos hver enkelt, forteller hun. 

Skrev boken etter skoletid

Boken startet hun på da hun hadde gått på studiet i et halvt år.  

– Jeg begynte på Melkeveien da vi hadde emnet «kunstorienterte tekster» med Bård Torgersen. Der fikk vi rom til å skrive fritt, utforske og utvikle egen stemme.

Det var dette emnet som satte i gang prosessen. Boken skrev hun etter skoletid, i løpet av perioden hun hadde emnet, som varte fra mars til mai i fjor. 

– Nyttårsforsettet mitt for 2019 var at jeg skulle skrive 120 sider på en historie. Tidligere har jeg gjerne skrevet rundt 20 sider på hvert prosjekt, for så å la dem gli ut i ingenting.

For det å skrive et helt bokmanus krever disiplin og gjennomføringsevne, men det var dette hun ville, hun hadde bestemt seg. 

Du blir jo godt kjent med karakterene, de får sin egen vilje og stemme. Karakterene blir levende på et vis.

– Jeg skrev faktisk på meg en senebetennelse. Men å skrive førsteutkastet var jo bare den første fasen. Jeg brukte hele vinteren på å bearbeide teksten, sammen med redaktøren. 

Hun husker godt den siste natten før hun leverte inn det endelige manuset til trykk. 

 – Det var veldig rart å erkjenne at de siste timene med historien og universet jeg hadde levd med daglig i et år var kommet. Du blir jo godt kjent med karakterene, de får sin egen vilje og stemme. Alle karakterene blir levende på et vis, forteller Pauline.

Hun leverte manuset klokken fire den natten, men kjente ikke på en umiddelbar lettelse over å ha levert.

 – Jeg hadde det så vondt. Lå i tre timer og forsøkte å falle til ro med at det var slik det ble, at jeg ikke ville få muligheten til å endre manuset igjen. Jeg taklet ikke det så bra. Så jeg sto opp igjen klokken syv og skrev litt til, fjernet siste side, før jeg sendte det inn på nytt, forteller hun. 

Fikk tro på at hun kunne skrive

Så langt i bachelorstudiet har hun opplevd god oppfølging og dialog med foreleserne. Dette har ført til at troen på at hun kan skrive, har utviklet seg.

– Det viktigste studiet har gitt meg er selvtilliten til å tro at jeg kan skrive. Det å bli tatt seriøst, få noen utenfra som leser, anerkjenner og kommer med tilbakemeldinger. Det har hatt mye å si, forteller hun.

Hun trekker også frem mengdetreningen, som gjelder for skriving som for alt annet man vil bli god i. 

– Vi skriver veldig mye gjennom studiet, og øvelse gjør som kjent mester. 

Nå går hun på siste året av bachelorgraden og har valgt å fordype seg i det hun liker best.

– Jeg har valgt redaksjonelt og kunstorienterte tekster. Sistnevnte er det som ligger hjertet mitt nærmest. 

– Vi trenger noe mer

For Pauline handler skrivingen om å uttrykke noe, men det handler også om å utvide den fysiske virkeligheten.

Linjen mellom virkelighet og fantasi er jo tynnere i fiksjonen enn i det virkelige livet.

– Vi har hatt Mario Vargas Llosa på pensum, og han reflekterer rundt hvorfor vi skriver. Han mener det handler om at virkeligheten ikke strekker til, at vi trenger noe mer, noe mer fantastisk. Jeg vet ikke om det gjelder for alle, men linjen mellom virkelighet og fantasi er jo tynnere i fiksjonen enn i det virkelige livet. Det er deilig å få leve i, om så bare for noen timer.

Hun har alltid likt å skape, men det var først for noen år siden hun forsto at fortellingene og universene hun skapte kunne passe til bokformatet. 

– På den tiden gikk jeg på et mer teknisk rettet studium. Men underveis i det første året fant jeg ut at det var å skrive jeg ville, så da sluttet jeg der og begynte på Tekst og skribent-bacheloren.   

Og det har hun ikke angret på. Til andre forfatterspirer som går med en idé til en bok i hodet, er Paulines oppfordring klar:

– Det absolutt viktigste er å skrive et helt manus. Bare gjør det og send det til et forlag, og se hva som skjer, sier hun med et smil.