Viser bachelorforestillinger på Vinterlysfestivalen

– Jeg er veldig glad for at forestillingen har fått leve videre etter bacheloren, forteller Miriam Sollie.

I fjor var de begge med på monologfestivalen på Akershus teater, med bachelorforestillingene sine.

– I panelet satt produsent og kurator for Vinterlysfestivalen, som inviterte oss til å delta med forestillingene på årets Vinterlysfestival, forteller Sollie. 

Begge har en bachelorgrad i skuespill fra Høyskolen Kristiania, tidligere Westerdals, og ble uteksaminert i 2018.

Jeg anbefaler å være frempå for å få vist frem forestillingen sin, det har jeg positiv erfaring med. 

Videreutviklet forestillingene

Sollie hadde lenge visst om festivalen, og ønsket å vise forestillingen der.

– Jeg anbefaler å være frempå for å få vist frem forestillingen sin, det har jeg positiv erfaring med, sier hun. 

– Vinterlys er en svært spennende teaterfestival, som man helt klart vil være med på dersom muligheten byr seg, supplerer Nielsen.

Sollies forestilling, med navn Solveig - en forestilling om å vente på Peer, er en monologforestilling der publikum møter Ibsens velkjente karakter i en ny tolkning.

– Jeg fortsatte med å videreutvikle forestillingen etter jeg var ferdig på høyskolen. Blant annet ved å lese tolkninger av Solveig, for å nyansere karakteren og underbygge valgene hun tar i forestillingen, sier hun. 

Ideen til stykket kom da hun diskuterte alternative avslutninger i kjente teaterstykker med sin regissør, Julie Lindvik. 

– Hva om Nora ikke dro, hva hvis beskjeden hadde kommet frem til Romeo, og hva gjorde egentlig Solveig på fjellet i 60 år mens hun ventet på Peer?

– Det var på tide å gi Solveig mer plass

–Solveig har veldig få replikker i Ibsens Peer Gynt, og symboliserer gjerne alt som er godt i Peer. Det finnes mange tolkninger av Peer Gynt, uten at vi blir bedre kjent med Solveig. Det var på tide å gi Solveig mer plass, sier Sollie.

– Det var viktig for meg å fremstille Solveig som en sterk kvinne, som tar aktive valg. Solveig vet hva hun vil kjempe for. Hun finner en mening i livet, som hun kan forsvare, forklarer hun. 

Handlingen er lagt til nåtid, og tar opp evig aktuelle temaer som kjærlighetssorg og identitet.

– Selv om det finnes mange plattformer for å finne kjærligheten å finne noen å dele livet med. Jeg ville bruke Solveig og Peer som en ramme for å vise det moderne menneskets savn etter en partner, forteller Sollie.

Disneyland

Bakgrunnen for Håkon T. Nielsens monologforestilling Disneyland, var en fascinasjon for menneskesinnet. Disneyland handler om det å ha alt, men å likevel mangle en grunn til å stå opp om morgenen.

– Jeg har lenge latt meg fascinere av hva som driver mennesker til det ekstreme. Hva får et menneske til å radikaliseres så sterkt at det er villig til å ofre livet for sin sak? Finnes det en sak jeg ville sendt meg selv i døden for?

Samtidig som disse spørsmålene dukket opp var han midt i boka "Utopi for realister", som tar for seg den vestlige verdens streben etter å leve i overdådig lykke. Et Disneyland.

– Det fikk meg til å reflektere over mitt eget liv. Er det et slags Disneyland jeg tilfeldigvis er født inn i? Er vi så forsynt med primærbehov, at vi egentlig ikke lever for noe annet enn å komme oss greit og lykkelig gjennom livet? Den rutinemessige hverdagen preger rekken av dager som til sammen former livet, sier Nielsen.

– Men til forskjell fra min karakter i Disneyland føler jeg på sterk mening ved å være til. Jeg har en drivkraft i scenekunsten, jeg har en drivkraft i familie og venner, og jeg ønsker å gjøre tusen ting før jeg dør.

Dette var altså starten på den lange, spennende og krevende prosessen med bacheloroppgaven og forestillingen, som nå skal vises under Vinterlysfestivalen på Nordland Teater. 

Motstand og motivasjon

Nilsen forteller at samarbeidet med veileder Hauk Heyerdahl var viktig. Han kom med konstruktive tilbakemeldinger og jobbet prosjektet fremover. 

– Han delte mine ambisjoner, hadde tro på prosjektet, samtidig som han utfordret mine tanker og retninger. Jeg har alltid ment at det beste kunstneriske resultatet kommer av god motstand, sier Nielsen. 

– Jeg opplevde at veilederne var veldig tilgjengelige for meg, og vi fikk velge selv hvor mye veiledning vi ønsket. De teoretiske og praktiske timene vi hadde sammen som klasse gjorde at arbeidet ikke føltes så ensomt, sier Sollie.

I tillegg til å selv være involvert i prosessen, var veilederne opptatt av at de skulle være involvert i hverandres prosjekter og hjelpe hverandre slik at alle skulle komme i mål.

Valgte monolog

I likhet med de fleste andre i klassen, valgte både Nielsen og Sollie monolog som form.

– Det var en veldig utfordrende, men morsom opplevelse. Jeg er veldig glad for at jeg kom i havn med min helt egne forestilling, forteller Sollie.

Det er den største kunstneriske utfordringen jeg noen gang har stått overfor som skuespiller.

– Frem til da var monologformen noe jeg forbandt med auditions og så på med gru. Samtidig hadde jeg jo sett mange gode monologforestillinger rundt omkring. Dette var en unik mulighet til å hoppe ut i det, og stå helt på egne bein, sier Nielsen.

– Det er den største kunstneriske utfordringen jeg noen gang har stått overfor som skuespiller. Jeg utviklet scenekondisjonen, og fikk oppleve hvordan det var å holde 50 minutter alene på en scene. En veldig nyttig opplevelse for mitt senere arbeid, sier han.

Miriam Sollie er enig i at det var en krevende prosess, spesielt fordi hun, i likhet med Nielsen, skrev forestillingen selv. 

– Det å skrive selve forestillingen tok mye lenger tid en jeg trodde. Jeg brukte mye tid på å få tekst ned på papiret for så å komme meg på gulvet å arbeide gjennom stoffet. I tillegg produserte jeg selv, ordnet med scenografi, lys, lyd og markedsføring av forestillingen, forteller Sollie.