Lisa er i praksis i Adresseavisen

Lisa studerer Bachelor i journalistikk. Nå er hun i praksis hos Adresseavisen.

I skrivende stund er jeg allerede i uke fem av åtte uker i praksis. Tiden flyr så fort!

Rett før jul fikk jeg vite at jeg hadde fått plass i Adresseavisen. Jeg var naturligvis veldig spent, og forventningene både til meg selv og praksisplassen var ganske høye. Den største bekymringen var at jeg tvilte på om jeg var god nok. Hva om jeg ikke hengte med? Hva om det jeg skrev ikke var bra nok? Hva om jeg rett og slett ikke var flink nok?

Men da jeg gikk opp trappene i Adressa-bygget første dagen falt jeg på en måte på plass. En vanlig uke for meg handler mye om å skrive. Mandag og torsdag har vi møter, hvor vi har idemyldring og evaluering av forrige ukes magasin.

Min første sak

Min første arbeidsdag startet med et mandagsmøte. Jeg forventet å få en liten oppgave, som å lage en faktaboks til de større sakene som noen av de andre i redaksjonen jobbet med. Vi diskuterte om vi skulle skrive en sak om ishockey. Jeg sa at jeg ikke interesserer meg for hockey, og hadde jeg vært leser av Ukeadressa ville jeg heller lest om kunstløp for eksempel. Og så ble det bestemt – jeg skulle skrive en reportasje om kunstløp på sju-åtte sider.

Snakk om å bli kastet ut i det!

To dager etter brukte jeg en hel dag (fra 07:00-22:00) til å følge kilden min, som var elleve år gamle Ea, fra Lade. Det var veldig morsomt og lærerikt, og jeg gledet meg veldig til å starte med skrivingen.

Mye tekst

Det å skrive reportasje er på mange måter den vanskeligste journalistiske sjangeren. Du må ha balanse gjennom hele saken din, og i tillegg syntes jeg det var uvant og vanskelig å jobbe med så mye tekst på en gang. På skolen får vi veldig ofte en maksgrense på rundt 4.500 tegn, men nå satt jeg med et utkast på 18.000!

Mens klassekameratene mine gjerne publiserer fem-seks saker om dagen, tok det over to uker før jeg fikk min første sak på trykk. Det var så utrolig mye jeg måtte lære av skrivekunst på kort tid!

Jeg har erfaring fra skolen, jobb i lokalavis og som journalist i studentavisen Under Dusken, og uten den erfaringen tror jeg at jobben i Adressa ville vært svært vanskelig å gjøre. Jeg fikk gode tilbakemeldinger fra veileder, og fikk ofte hjelp til å forstå hva som måtte gjøres for at teksten min skulle fungere. Det var vanskelig til tider, men plutselig en dag sa det "klikk" og saken var ferdig. Det var en utrolig deilig følelse!

Dybdeintervju på engelsk

Etter det tok jeg på meg litt mindre saker, som spalten ”på benken”. Jeg reiste ut i Trondheim en formiddag, og prøvde å finne noen som satt på en benk. Jeg fant backpackeren Utkan Celik på en benk ved biblioteket, og gjorde et dybdeintervju av ham. På engelsk... Her var det intervjuteknikk på høyt nivå, for å si det sånn!

Denne uken skal jeg skrive en firesiders reportasje om ISFiT president Kristine Bjartnes. Jeg har mye kortere tid til deadline denne gangen, så her er det bare å kjøre på. Jeg trives utrolig godt på Adresseavisen, og jeg gruer meg rett og slett til å levere tilbake nøkkelkortet, og komme tilbake på skolebenken.

Miljøet er veldig godt, alle sier hei til hverandre og jeg føler jeg får den hjelpen jeg trenger. Jeg lærer så utrolig mye, og har blitt kjent med så mange fantastiske mennesker. Det gir meg mye motivasjon til å fortsette å gjøre en god jobb på skolen.