Søk

Resultat

• Six common characteristics of a crisis

  kunnskap-kristiania / 2025 / 3 / six-common-characteristics-of-a-crisis

  SCIENCE NEWS FROM KRISTIANIA: Crisis communication We all know what a crisis is, right? Something that happens quite suddenly and often without much warning. This thinking is in line with most academic research that defines crises as events.  They might be untimely and range in their severity from low to high, but they are typically assumed to be punctuated events that can be described in a well-structured crisis lifecycle. The conceptualisation of crises as reflecting isolated periods of time has been problematised for more than a decade This lifecycle includes pre-crisis opportunities for risk management, a trigger that causes the event, the short-term crisis event itself, and then the longer road to recovery and renewal. Certainly, this is exactly what a crisis is…except when it is not. Similarities and distinctiveness There are many crises that do not fit neatly into this lifecycle, like the climate crisis, Covid-19, or ongoing conflicts. In fact, these ‘other’ crises have been called more names than Kanye West: disasters, wicked problems, super wicked problems, societal-level crises, novel crises, or ongoing crises. When we think beyond the single event, we begin to realise that complex, longer-term crises are not new occurrences. In fact, the typical conceptualisation of crises as reflecting ‘isolated periods of time’ has been problematised for more than a decade. While these prolonged crises may have many of the properties commonly associated with crises, we assert that they are distinctive, meaning that we cannot think, act, or respond in the same way. Therefore, it is important to: 1. Define prolonged crises as a novel type of crisis or hazard 2. Compare events to prolonged crises Ripples, waves, and riptides as crisis metaphors So, how should we describe these bigger, more challenging, and certainly more complex crises? What are their core characteristics? Let us start with a shameless metaphor. When a bird swims across what looks to be a calm sea, it is unclear what lies beneath – whether the ripples in the water are caused by a bit of wind, a strong current, or a shark about to attack from below – because water can be deceptive to look at.  More effective organisations prepare for these ripples, assuming that it might be more than the wind. There is uncertainty with the ripple – or the risks that practitioners have to manage. But generally, many practitioners are used to managing the day-to-day reputational crises connected to social media rumors, complaints, and the like. Durable or persistent crises create risk or harm at the societal level The wave, however, is clearly understood – the bigger the wave, the bigger and more powerful the break. Thinking of a wave as an event-driven crisis, there is a clear starting point.  Practitioners and academics in the field of risk and crisis communication are used to looking for the signs of major crises or tsunami-sized ones caused by major transgressions or organisational events by using risk management or issues management approaches to manage the risks. Although the fields of risk and crisis communication/management clearly conceptualise the ‘wave’ of crisis, one thing made clear by the Covid-19 pandemic is the lack of conceptual development surrounding prolonged crises. There is an insufficient understanding of the riptide – where the water may look calm, but when people venture into it, the strength of the tide can threaten their lives. One of the features distinguishing ripples, waves, and riptides is their durable nature. Ripples and waves are temporary, no matter the size of their effects. Riptides tend to be persistent. While beach development often steers people towards the risk, more effective beach management can reduce the risk. The riptide is a strong metaphor for the prolonged crisis because prolonged crises are not temporary abnormalities, they are not episodic, and they cannot be defined as a passing moment of chaos. But the risk they pose can be managed. Comparing event crises to prolonged crises Most crises can be described based on six characteristics: Time Impact Geography Information management Change likelihood Blame attribution While all crises will have similar central concerns and questions, the nature of those questions will change depending on crisis type. In focusing on these six crisis characteristics, we can see some of the clear differences between event crises and prolonged crises (see figure below). Fact-based versus fear-based messages Effective information management is important during all crises. During prolonged crises, it is essential that governments and other organisations successfully disseminate fact-based and relevant information. That way they can mitigate the risks as much as possible and ensure support or compliance with recommendations and rules. Infodemics are caused by both a public misunderstanding of science as well as a contested space of information. During prolonged crises, bad-will actors also use highly emotional messaging – especially fear-based messaging – to mislead citizens about issues and policies. An event can mobilise action because fear is still manageable. In a prolonged crisis, the fear can become debilitating. Institutions that use fear-based messaging to respond to a prolonged crisis are likely to demotivate people from enacting self-protective behaviours. What organisations are blamed for in prolonged crises The question of blame in the context of a prolonged crisis is different from most event-based crises because the question of ‘who is to blame’ for the crisis is simply less relevant. This makes questions of blame potential more like disaster events.  Blame considerations in prolonged crises center on the (in)effectiveness and (in)action of organisational response rather than on the cause of the event crisis. More importantly, organisations – especially governments – are more likely to be viewed harshly for failing to take action to mitigate the impact either through poor preparation or poor response. The new normal with prolonged crises Shifting our thinking about the role of fear is only the tip of the iceberg. It is well recognised that in the wake of event crises, organisations must often change to reduce risk, to avoid making the same mistake again, or even to build its crisis capacity.  During and after prolonged crises, this may still be true, but the nature of prolonged crises means that there is likely a new status quo – a new normal. For example, post-Covid, the ways that many can and do prefer to work have changed. As workplaces tried to return to ‘normal,’ many found it difficult to get people back to pre-pandemic expectations.  Why?  Because prolonged crises are often associated with fundamental changes to work and consumer behaviour routines across individual, organisational, and societal levels. Steering with the wheel instead of reinventing it In the last of the shameless nautical puns, our argument is not that risk and crisis communication needs to start over when it comes to prolonged crises. In its brief history, research in risk and crisis communication has resulted in scores of different types of frameworks being developed and applied.  We suggest there is no point in beginning from scratch with theory development and application in the field. We should be thinking of more innovative ways of applying theory to practice and experience. A contingency approach that focuses on a diagnostic approach to identify the factors most affecting a situation and design response strategy around those factors, might be a more agile and practitioner-friendly approach than relying on new and different frameworks. The most important guidance suggests that prolonged crises are daunting because of the increasing global interconnectedness of people via travel, media, economic systems, food/agriculture infrastructure, and access to information. This all means that the communication and engagement realities surrounding prolonged crises, like the Covid-19 pandemic, were unprecedented.  Many mistakes were made. However, because of the pandemic, we are better equipped to understand that communication must be prioritised alongside the material crisis response (e.g., medical, emergency response, and/or policy making).  Having the best policy or medical interventions simply do not matter if people do not know about them or are unwilling to follow that guidance.  The real question is whether there is sufficient social, cultural, economic, and political will to better prepare for and respond to prolonged crises. That remains the biggest challenge. Reference: Diers-Lawson, A., & Omondi, G. (2024 – in press). Ripples, waves, and riptides: Reconceptualizing wicked, novel, and ongoing crises as prolonged crises. In B. Liu and A. Mehta (Eds.), Handbook of Risk, Crisis, and Disaster Communication. Routledge. Text: Audra Diers-Lawson, professor at School of Communication, Leadership and Organization, Kristiania University of Applied Sciences, and Grace Omondo, research fellow at School of Communication, Leadership and Organization, Kristiania University of Applied Sciences. This text was first published on forskning.no on the 13th of March 2025 with the title " Most crises can be described based on these six characteristics ". We love hearing from you! Send your comments regarding this article by e-mail to kunnskap@kristiania.no .

  
• What can we learn from a Swedish fashion brand to innovate for a sustainable future?

  kunnskap-kristiania / 2023 / 09 / what-can-we-learn-from-a-swedish-fashion-brand-to-innovate-for-a-sustainable-future

  SCIENCE NEWS FROM KRISTIANIA: Professor Nicholas J. Ind on sustainability  Innovation is both a curse and a blessing. On the one hand, innovation encourages us to consume. We feel we must have that latest version of the smartphone, with all the consequent negatives involved in the mining of the materials inside it and in end-of-life disposal. On the other hand, innovation can help us to contribute to the world and to reduce our impacts. Our research shows that conscientious businesses can, and do, innovate new products, services and business models, that both appeal to consumers and help reduce consumption impacts. This is not because these businesses are more virtuous than others (although sometimes they are), but rather because they see the potential of innovation to deliver social, environmental and commercial benefits. Just look at the way Spanish fashion brand, Ecoalf, enables us to buy products made of recyled materials such as used car tyres, coffee grounds and plastic, and support the work of Mediterranean and Thai fishermen to upcycle the oceans through the recovery and reuse of waste. Conscientious innovation at the core of business A conscientious approach to innovation is rooted in the belief that by thinking critically about stakeholder needs (including those of the planet) it is possible to do the right thing and to build a profitable business.  Companies, such as Patagonia and Unilever (numbers 1 and 2 on the 2023 GlobeScan/SustainAbility Leadership Survey) adopt this approach because they are driven by a transformative purpose, but they also reap the benefits of more engaged consumers, ecosystem partners and employees. In this way, conscientious innovation goes beyond traditional approaches to corporate social responsibility and sustainability as adjuncts to business strategy, and makes them core to what the business does. As Alan Jope, CEO of Unilever, notes, the big and escalating challenges of climate change and social inequality "requires business to step up and play a key role." Businesses must look outwards as well as inwards To become a conscientious innovator, a business has to look outwards to understand the stakeholders within its ecosystem and inwards to assess its own competencies and resources. In so doing, it needs to assess the role of sustainability in the decision-making of stakeholders and the viability of developing new conscientious business models. There are different strategies a company can adopt, such as slowing down consumption by enhancing durability and encouraging consumers to change their behaviours, designing circularity into processes, promoting repair, resale and rental, and making social impact integral. An example of a conscientious innovator is the Swedish fashion brand, Asket. Founded in Stockholm in 2015, Asket had a clear purpose from the outset, which was to enable consumers to live with less, by promoting a limited range of classic, high quality fashion items that would be long-lasting. The implication of this was that the products had to be researched and tested, supply chains had to be rigorously evaluated, repair and resale offered and total transparency practised as a means of validating quality. When someone purchases an Asket product they get an Impact Receipt, which shows the water, energy and CO2e emitted at the different stages of the production process and the margin made by Asket. Based on customer research, the receipt also specifies the number of times the product can be expected to be worn. LESS IS MORE: The Swedish company Asket promotes a range of high quality fashion items that are long-lasting. Their receipts show water, energy and CO2e emitted. Foto: Asket Co-founder August Bard Bringéus says: "So even if you don't care about social conditions or environmental impact, so long as you're interested in quality goods, you will appreciate that storytelling and knowing where your goods come from. And that's kind of the key driver to helping people live with less also. Once you know the story of your garments, you will appreciate them more." Getting there Innovation can be a driver of progress, as long as it a) creates value that strikes a reasonable balance among a company's stakeholders; b) fosters sustainability and helps to regenerate the planet; c) delivers social impact. However, there are challenges that have to be tackled. Balancing the needs of stakeholders is not necessarily a win-win and often involves a moral cost: what might seem a win for consumers might be a loss for employees and suppliers. Also, changing consumer behaviour is challenging. Unilever's Sustainable Living Plan (2010-2020), which involved decoupling growth from environmental impact, was difficult to realise, because around two-thirds of that impact came from consumer usage. Finally, some stakeholders argue against the involvement of business in social and environmental issues and see only costs and not opportunities. Ranged against the sceptics are businesses that use challenges as inspiration for thinking in new ways and using conscientious innovation as a way of both doing good and generating profit. References: Ind, Nicholas, and Iglesias, Oriol (2022). In Good Conscience:   Do the right thing while building a profitable business , Palgrave. Baumann-Pauly D (2020)   Why Cobalt mining in the DRC needs urgent attention , 29 October 2020, Council on Foreign Relations. Lotzok K (2020)   Your mobile phone is powered by precious metals and minerals , 7 October 2020, Council on Foreign Relations. The Sustainability Institute by ERM:   GlobeScan / SustainAbility Survey: 2023 Sustainability Leaders This text was first published at ScienceNorway.no on the 11th of August 2023 with the following headline " What can we learn from a Swedish fashion brand to innovate for a sustainable future? ". Author: Professor Nicholas Jonathan Ind , School of Economics, Innoavtion and Technology, Kristiania University College We love hearing from you: Send your comments and questions regarding this article by e-mail to   kunnskap@kristiania.no .

  
• Are we sure we really know what a crisis is?

  kunnskap-kristiania / 2024 / 11 / are-we-sure-we-really-know-what-a-crisis-is

  SCIENCE NEWS FROM KRISTIANIA: Risk communication We all know what a crisis is, right? Something that happens quite suddenly and often without much warning. This thinking is in line with most academic research that defines crises as  events . They might be untimely and range in their severity from low to high, but they are typically assumed to be punctuated events that can be described in a well-structured crisis lifecycle.    This lifecycle includes pre-crisis opportunities for risk management, a trigger that causes the event, the short-term crisis event itself, and then the longer road to recovery and renewa l .    Certainly, this is exactly what a crisis is…except when it is not.    There are many crises that do not fit neatly into this lifecycle , like the climate crisis, COVID-19, or ongoing conflicts. In fact, these other crises have been called more names than Kanye West ; disasters, wicked problems, super wicked problems, societal level crises, novel crises, or ongoing crises.    When we think beyond the sin ​ ​ gle event, we begin to realize that complex longer-term crises are not new occurrences; in fact, the typical conceptualization of crises as reflecting isolated periods of time ha s been problematized for more than a decade.    While these prolonged crises may have many of the properties commonly associated with crises, we assert they are distinctive , meaning that we cannot think, act, or respond in the same way . Therefore, it is important to:   1. Define prolonged crises as a novel type of crisis or hazard   2. Compar e e vents to prolonged c rises ​      ​   Ripples, w aves, and r iptides as c risis m etaphor   So, how should we describe these bigger, more challenging, and certainly more complex crises? What are their core characteristics?    Let us start with a shameless metaphor ​ . ​ When a bird swims across what looks to be a calm sea, it is not clear what is underneath,  what the ripples in the water are – a bit of wind, a strong current, or whether there is a shark about to attack from below – because water can be deceptive to look at. More effective organizations prepare for these ripples, assuming that it might be more than the wind.   There is uncertainty with the ripple – or the risks that practitioners have to manage . B ut generally , more practitioners are used to managing the day-to-day reputational crises connected to social media rumors, complaints, and the like.    The wave , however , is clearly understood – the bigger the wave the bigger and more powerful the break. Thinking about a wave as an event-driven crisis, there is a starting point . P ractitioners and academics in the field of risk and crisis communication are used to looking for the signs of the big crises or tsunami-sized ones caused by major transgressions or organizational events by using risk management or issues management approaches to manage the risks.    Although the field s of risk and crisis communication/management clearly conceptualize the wave of crisis, one thing made clear from the COVID-19 pandemic , is the lack of conceptual development surrounding prolonged crises .    T here is an insufficient understanding of the riptide;  where the water may look calm, but when people venture into it , the strength of the tide can threaten their lives. One of the features distinguishing ripples, waves, and riptides is their durable nature. Ripples and waves are temporary no matter the size of their effects . R iptides tend to be persistent .   W hile beach development often steers people towards the risk , more effective beach management can reduce the risk. The riptide is a strong metaphor for the prolonged crisis because prolonged crises are not temporary abnormalities, they are not episodic, and they cannot be defined as a passing moment of chaos . B ut the risk they pose can be managed .    Comparing e vent c rises to p rolonged c rises   M ost crises can be described based on six characteristics:    T ime   I mpact G eography   I nformation management   C hange likelihood   Bl ame attribution W hile all crises will have similar central concerns and questions, the nature of those questions will change depending on crisis type. In focusing on these six crisis characteristics, we can see some of the clear differences between event crises and prolonged crises (see Figure 1).    By focusing on six characteristics, we can see some clear differences between event crises and prolonged crises.  Fact-based versus fear-based messages   E ffective information management is important during all crises . D uring prolonged crises it is essential that governments and other organizations successfully disseminate fact-based and relevant information . That way they can mitigate the risks as much as possible and ensure support or compliance with recommendations and rules.    I nfodemics are caused by both a public misunderstanding of science as well as a contested space of information . During prolonged crises, b ad-will ac ​ ​ tors also use highly emotional messaging – especially fear-based messaging – to mislead citizens about issues and policies.    A n event can mobilize action because fear is still manageable . I n the prolonged crisis, the fear can become debilitating . I nstitutions that us e fear-based messaging to respond to a prolonged crisis are likely to demotivate people from enacting self-protective behaviors.   What organizations are blamed for in prolonged crises   The question of blame in the context of a prolonged crisis is different from most event-based crises because the question of ‘who is to blame’ for the crisis is simply less relevant. This makes questions of blame potential more like disaster events. Blame considerations in prolonged crises center on the (in)effectiveness and (in)action of organizational response rather than on the cause of the event crisis. More importantly, organizations – especially governments – are more likely to be viewed harshly for failing to take action to mitigate the impact either through poor preparation or poor response.    The new normal with prolonged crises    Shifting our thinking about the role of fear is only the tip of the iceberg . It is well-recognized that in the wake of event crises organizations must often change to reduce risk, to avoid making the same mistake again, or to even build its crisis capacity . During and after prolonged crises, this may still be true, but the nature of prolonged crises means that there is likely a new status quo – a new normal.    For example, post-COVID, the ways that many can and do prefer to work have changed . A s workplaces tried to return to normal , many found it difficult to get people working to pre-pandemic expectations. Why? Because prolonged crises are often associated with fundamental changes to work and consumer behavior routines across individual, organizational, and societal levels .      Steering with the w heel i nstead of r einventing it    In the last of the shameless nautical puns, our argument is not that risk and crisis communication needs to start over when it comes to prolonged crises. In its brief history, research in risk and crisis communication has resulted in scores of different types of frameworks being developed and applied. W e suggest t here is no point in beginning from scratch with theory development and application in the field . W e should be thinking of more innovative ways of applying theory to practice and experience.    A contingency approach that focuses on a diagnostic approach to identify the factors most affecting a situation and design response strategy around those factors , might be a more agile and practitioner-friendly approach than relying on new and different frameworks.    The most important guidance suggests that prolonged crises are daunting because of the increasing global interconnectedness of people via travel, media, economic systems, food/agriculture infrastructure, and access to information . This  all mean s that the communication and engagement realities surrounding prolonged crises , like the COVID-19 pandemic , were unprecedented . M any mistakes were made . However, because of the pandemic , we are better equipped to understand that communication must be prioritized alongside the material crisis response (e.g., medical, emergency response, and/or policy making) . H aving the best policy or medical interventions simply do not matter if people do not know about them or are unwilling to follow that guidance . The question really is whether there is the social, cultural, economic, and political will to better prepare for and respond to prolonged crises. That remains the biggest ​ ​ challenge. ​ ​   Reference: Diers-Lawson, A., & Omondi, G. (2024 – in press). Ripples, waves, and riptides: Reconceptualizing wicked, novel, and ongoing crises as prolonged crises. In B. Liu and A. Mehta (Eds.), Handbook of Risk, Crisis, and Disaster Communication . Routledge.    Text: Audra Diers-Lawson , Professor , and Grace Omondi, Research Fellow, School of Communication, Leadership and Organization, Kristiania     We love hearing from you!   Send  your   comments  and questions  regarding   this   article  by  e-mail  to  kunnskap@kristiania.no .  

  
• Age-shaming er en trussel for arbeidslivet

  kunnskap-kristiania / 2023 / 04 / age-shaming-er-en-trussel-for-arbeidsmiljoet

  KUNNSKAP KRISTIANIA: Aldersdiskriminering  Når du hører om aldersdiskriminering, tenker du kanskje på urettferdig eller dårlig behandling av eldre i arbeidslivet. Det er ikke så rart, fordi det har vært mye oppmerksomhet rettet mot aldersdiskriminering av eldre og hvilke negative konsekvenser dette har. Samtidig viser forskning at også unge voksne, definert som mennesker i slutten av 20- og starten av 30-årene, opplever fordommer og negative holdninger knyttet til alder. Vi mener det er mye å hente dersom en ser på hvilke styrker og kompetanser som trengs i dagens arbeidsmarked – fremfor hvilken alder de ansatte bør ha. Age-shaming – å bli sett på som for ung Age-shaming innebærer at unge voksne opplever diskriminering og negative holdninger knyttet til alder. For eksempel at unge arbeidstakere betegnes som «for unge», med mindre erfaring og dermed også med mindre kompetanse til å løse arbeidsoppgavene sine. Disse holdningene og fordommene er ikke bare skadelige for individet som rammes, men for hele organisasjonen. Hva går vi glipp av i arbeidslivet hvis disse holdningene fortsetter å regjere uten at vi er bevisst på dem? Er det en fare for at det blir en selvoppfyllende profeti? Alder sier lite om kompetanse Vårt utgangspunkt er at alder sier svært lite om hvilke styrker og hvilken type kompetanse et menneske besitter. For hva er egentlig kompetanse, hva er styrker – henger dette sammen med alder? Kompetanse defineres som « evner og ferdigheter som er nødvendige for å nå et bestemt mål»  og kan opparbeides gjennom blant annet erfaring og utdanning. Fagspesifikk kompetanse, sosial kompetanse og teknologisk kompetanse er ulike former for kompetanse. Hvilke kvaliteter trengs for å nå målet? For å kunne si om noen har høy eller lav kompetanse, må man starte med å se nærmere på oppgaven eller målet med oppgaven man skal løse. Lang erfaring kan i mange tilfeller føre til god kompetanse på et område, men tilsier ikke nødvendigvis riktig kompetanse for måloppnåelse. Når vi snakker om riktig kompetanse for måloppnåelse, spiller også et begrep som styrker inn. Styrker er underliggende kvaliteter som gir oss energi, bidrar til personlig utvikling og gir grunnlag for mestring. Eksempler på styrker er kreativitet, empati, samarbeid og effektivitet. Når vi bruker styrkene våre bidrar det til gode resultater og engasjement på arbeidsplassen. Det er gjort undersøkelser av sammenhengen mellom alder og styrker, eksempelvis alder og kreativitet. Det er ingen klar korrelasjon mellom alder og kreativitet. Selv om det for eksempel finnes studier som indikerer at eldre kan ha lavere digital kompetanse, er ikke dette nok til at en kan skjære alle over en kam, og si at alle eldre har lav digital kompetanse. Som vi argumenterte for innledningsvis, er det heller aktuelt å se på hvilke styrker og kompetanser som trengs i dagens arbeidsmarked – fremfor hvilken alder de ansatte bør ha. Går glipp av verdifull kompetanse Dagens arbeidsliv preges av endringspress og komplekse problemstillinger. Kreativitet, samarbeid, innovasjonsevne og problemløsningsevne anses som svært ettertraktete styrker og kompetanser for organisasjoner som skal løse de problemstillingene vi står overfor. Forskning viser også at innsats, utholdenhet og lidenskap er like viktig som IQ i mange sammenhenger. Det er lite som tyder på at disse evnene kan knyttes til alder. Derimot kan age shaming føre til at vi går glipp av verdifulle styrker og kompetanser vi gjerne skulle dratt nytte av i arbeidslivet. Selvoppfyllende profeti Vi vet at holdningene våre ofte påvirker adferden vår. Pygmalioneffekten, som også er kjent som «selvoppfyllende profeti», gir en forklaring på hvordan forventingene våre styrer hvordan vi opptrer og påvirker utfallet av hendelser. Dersom du har negative forventinger, påvirker det hva du legger merke til rundt deg, og bevisst eller ubevisst handler du deretter. La oss si at en senior i en organisasjon ser på en junior som mindre kompetent eller som lite kreativ. Da vil muligheten for at senioren lærer noe av junioren være dårligere, samtidig som junioren kan få negativ selvoppfattelse av egne evner. Det kan gjøre at junioren eksempelvis ikke tør å stille spørsmål, eller uttrykke egne meninger og ideer i frykt for å bli oppfattet som uvitende. Age-shaming er negativt for arbeidsmiljøet Lite hemmer organisasjoners og individers læringsprosess så mye som frykt. Og motsatt; hvis kulturen og arbeidsmiljøet er preget av psykologisk trygghet, noe som innebærer at individer opplever det som trygt å ta risiko for eksempel ved å stille spørsmål, være uenig og uttrykke egne meninger, vil det kunne fremme læring, innovasjon og et mangfold av perspektiver. Age shaming kan true arbeidsmiljøet og den psykologiske tryggheten fordi individer blir usikre på egen kompetanse, og derfor unngår å stille spørsmål og uttrykke sine meninger. For å lykkes med å møte de komplekse problemstillingene og endringspresset i organisasjoner, må vi få bukt med negative holdninger og fordommer knyttet til alder. Så hva kan vi gjøre for å håndtere, og forhåpentlig redusere, age shaming på arbeidsplassen?   Tre tiltak mot age-shaming Vil vil løfte fram tre tiltak som kan bidra til å minske age shaming på arbeidsplassen: Vær bevisst egne holdninger Har du kanskje en kollega du opplever som «for ung»? Holdninger våre er tillært gjennom våre erfaringer og de påvirker hvordan vi opptrer i ulike situasjoner og hvordan vi møter andre mennesker. Hvis du er bevisst din holdning og i tillegg vet at alder og kompetanse ikke nødvendigvis hører sammen, har du mulighet til å lære noe og samarbeide godt med den «for unge» kollegaen din. Møt hverandre som deltakere gjennom dialog Den norske filosofen Hans Skjervheim bruker begrepene deltaker og tilskuer når han snakker om hvordan vi kan møte andre mennesker gjennom dialog. Ser du på den «for unge» kollegaen din som en deltaker, da er du åpen og nysgjerrig på vedkommedes meninger og retter oppmerksomheten mot dem. Du kan likevel ha egne meninger, som du inviterer kollegaen din til å være enig eller uenig i. Gjennom dialogen møter vi hverandre som likeverdige deltakere der alle har noe å lære av hverandre. Frem god læringsholdning Læringsholdning defineres som en prosess der man stiller spørsmål, reflekterer og stiller seg åpen for feedback. Dersom de ansatte i organisasjonen føler seg trygge til å gjøre dette, vil sannsynligheten for at de lærer mer av hverandre være til stede. Man kan fremme læringsholdning i et team eller i en organisasjon ved å stille spørsmål til hverandre og se hverandre som kompetente mennesker med ulike styrker og perspektiver. Du bør derfor være nysgjerrig på den unge kollegaen din sitt perspektiv. Alle har noe å lære av hverandre I et bærekraftig arbeidsliv bør vi etterstrebe å møte hverandre som likeverdige deltakere, med ulike styrker, kompetanse og erfaringer og kompetanser.  Vi har alle noe å lære av andre som er ulike oss selv.  Denne teksten er også publisert på forskning.no den 26. april 2023 under tittelen   Age shaming er en trussel for arbeidsmiljøet , på Nettavisen den 29. april 2023 under   samme tittel og i HR-magasinet den 23. mai 2023 under samme tittel . Vi vil gjerne høre fra deg!    Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til  kunnskap@kristiania.no.  Referanser Binnewies, C., Ohly, S., & Niessen, C. (2008). Age and creativity at work: The interplay between job resources, age and idea creativity.   Journal of Managerial Psychology ,   23 (4), 438-457. Brook, J., & Brewerton, P. (2016).   Optimize Your Strengths: Use your leadership strengths to get the best out of you and your team . John Wiley & Sons. Collins, M. H., Hair, Jr, J. F., & Rocco, T. S. (2009). The older‐worker‐younger‐supervisor dyad: A test of the Reverse Pygmalion effect.   Human resource development quarterly ,   20 (1), 21-41. Duckworth, A. (2017). GRIT Lidenskapen og standhaftighetens kraft. Cappelen Damm. Littman-Ovadia, H., Lavy, S., & Boiman-Meshita, M. (2017). When theory and research collide: Examining correlates of signature strengths use at work. Journal of Happiness Studies , 18 , 527-548. Edmondson, A. (1999). Psychological safety and learning behavior in work teams.   Administrative science quarterly ,   44 (2), 350-383. OECD. (2005). The definition and selection of key competencies - Executive Summary, fra http://www.oecd.org/pisa/35070367.pdf. Raymer, M. , Reed, M. , Spiegel, M. & Purvanova, R. K. (2017). An Examination of Generational Stereotypes as a Path Towards Reverse Ageism. The Psychologist-Manager Journal, 20 (3), 148-175. doi: 10.1037/mgr0000057. Skjervheim, H. (1976) Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Johan Grundt Tanum Forlag. Weinert, F. E. (2001). Concept of competence: A conceptual clarification. In D. S. Rychen & L. H. Salganik (Eds.), Defining and selecting key competencies (pp. 45–65). Kirkland, WA: Hogrefe & Huber. World Economic Forum, V. (2020). The future of jobs report 2020.   Retrieved from Geneva . Denne teksten er også publisert på forskning.no den 26. april 2023 under tittelen Age shaming er en trussel for arbeidsmiljøet og på Nettavisen den 29. april 2023 under samme tittel .  

  
• – Vi må involvere flere stemmer i debatten om kryptovaluta

  kunnskap-kristiania / 2025 / 8 / Vi-ma-involvere-flere-stemmer-i-debatten-om-kryptovaluta

  KUNNSKAP FRA KRISTIANIA : Kryptovaluta En utgave av denne teksten ble først publisert i Aftenposten Innsikt nr 7 / juli 2025 under tittelen " Et teknologipositivt syn på kryptovaluta ". Interessen for kryptovaluta vokser eksplosivt. I 2024 passerte verden 560 millioner kryptoeiere , en økning på ca. 13 prosent fra året før.  Land som Argentina, India og USA leder an i bruken av kryptovaluta , men Norge opplever også stor vekst. Undersøkelser for Norstat fra EY og K33 Research viser at andelen av den norske befolkningen som eier en digital valuta økte fra  9 prosent i 2024 til 12 prosent i 2025 .  De unge eier mest kryptovaluta Blant mine førsteklassestudenter ved Høyskolen Kristiania svarer 37 prosent at de eier kryptovaluta, mens 69 prosent kunne tenke seg et eget emne om temaet. De unge synes dette er spennende.  Globalt står aldersgruppen 25-34 år for 34 prosent av kryptoeierskap .  Krypto har blitt noe mer enn en investeringsmulighet – det er blitt et kulturelt og sosialt fenomen. På TikTok og YouTube diskuteres teknologier, renteendringer og valutakurser med stort engasjement. For mange handler det om drømmen om rikdom – men også om tilhørighet og muligheten til å ta kontroll over egen økonomi. Det gir mening i en tid hvor boligmarkedet føles utenfor rekkevidde og tradisjonelle spareformer virker trauste. Mange er fortsatt skeptiske  Teknologisk adferd endrer seg gjerne før samfunnet gjør det. Det kan være lurt å minne oss selv på det før vi avviser krypto som tull og tøys.  Hele 65 prosent av kryptoeiere sier de ønsker å betale for produkter og tjenester med krypto .  Men mange ser fortsatt på krypto med en god porsjon skepsis. Det blir forbundet med svindel, miljøproblemer og uregulerte pyramidespill. Med utviklingen siste året ser det derimot ut som om  endringer er på vei, ifølge analytiker Vetle Lunde i K33 Research . Lunde hevder at “markedet har modnet mye det siste året” og at “bransjen har blitt dratt ut av gutterommet og inn i mer seriøse former” .  Mitt ønske er at vi vrir fokuset over fra skattekluss og desinformasjon, og over på teknologisk innovasjon. Så, hva er disse seriøse formene Vetle Lunde refererer til?  Bitcoin-nettverket er et av verdens mest robuste datasystemer. Jo flere som deltar, jo vanskeligere er det å angripe Hva er Bitcoin? Bitcoin er prototypen – den første kryptovalutaen, og fortsatt den største. Lansert i 2009, i kjølvannet av finanskrisen, med en idé om å skape et digitalt pengesystem som ikke trenger banker, myndigheter eller mellommenn. I dag regnes Bitcoin mer som digital verdilagring.  Hva gjør Bitcoin verdifull? For det første: Den er begrenset. Det vil aldri finnes mer enn 21 millioner bitcoin, og den siste vil bli utvunnet en gang rundt år 2140. Dette står i kontrast til tradisjonelle valutaer, hvor sentralbanker kan trykke mer penger ved behov. Mennesker har alltid verdsatt sjeldne ressurser, som gull, lithium eller Pokémon-kort.  For det andre, Bitcoin er sikkert. Bitcoin-nettverket er et av verdens mest robuste datasystemer, og jo flere som deltar i det, jo vanskeligere er det å angripe.  For det tredje, Bitcoin er som skapt for nettverkseffekter. Akkurat som telefonen ble mer verdifull da “alle” fikk en, blir Bitcoin mer attraktivt jo flere som bruker det. Nå har den også fått sin plass i det etablerte finanssystemet: I januar 2024 godkjente amerikanske myndigheter den første børsnoterte fondsløsningen som sidestiller Bitcoin med aksjer. Bitcoin er en energisluker  Et av de mest brukte motargumentene mot Bitcoin er energiforbruket. Det krever enorme mengder strøm å utvinne nye bitcoin. Ifølge The Cambridge Centre for Alternative Finance , bruker nettverket årlig omtrent 162 TWh – omtrent det samme som hele Polen . Dersom Bitcoin var et land, ville det rangert som nummer 34 i verden i energiforbruk .  Kritikken er reell, men bildet er mer nyansert enn mange tror. Rundt 37 prosent av energien som brukes til bitcoin-utvinning er fornybar . Fordi utvinningen kan foregå hvor som helst, kan den legges til steder med overskuddsenergi – som elvekraftverk, solparker i ørkenen, eller atomkraftanlegg. Det gjør teknologien fleksibel. Strømproduksjon kan bygges ut for et stabilt høyt nivå, og utvinning kan stanses når det er høyt strømforbruk ellers i samfunnet.  Vaskemaskiner verden over konsumerer over 92 TWh i året ; vi slutter ikke å vaske klær av den grunn. Dersom Bitcoin utgjør fremtidens infrastruktur for digitale penger, kan det være relevant å sammenligne energiforbruket med minibanker, SWIFT og fysiske sedler.  En annen kritikk handler om de store svingningene. Utvinningen halverer produksjonen hvert fjerde år, og sammen med drivere som makroøkonomi og usikkerhet rundt teknologien har dette gjort at markedet har gått gjennom 4-års sykluser med store svingninger. Denne såkalte volatiliteten går derimot ned for hvert år som går .  Hva med de andre kryptovalutaene? Bitcoin er alene i sin klasse. Det finnes ingen organisasjon, ingen daglig leder, ingen sentral aktør som kan endre reglene eller styre utviklingen. Bitcoin er fullstendig desentralisert. De fleste andre kryptovalutaer er noe annet: De er infrastrukturprosjekter, ofte med tydelige ledere, selskaper eller stiftelser bak.  Disse prosjektene, som for eksempel Ethereum og Solana, bygger morgendagens digitale infrastruktur – og kryptovalutaene deres fungerer som drivstoffet. Når flere bruker infrastrukturen, øker verdien på valutaen – på samme måte som at verdien av en aksje stiger når selskapet gjør det bra.  Vanlige bedrifter og aksjer har typisk vært gjennom flere perioder med opp- og nedturer, med optimisme og pessimisme, før de går på børs. Så når det først skjer, er risikoen antatt lavere.  Forskjellen er derfor at du ikke trenger være en rik investor eller vente på børsnotering for å kjøpe deg inn. Alle med internett kan delta. Det er en investeringsform med store usikkerheter og spekulativ atferd, men også enorme muligheter.  Ethereum og Solana kan altså sammenlignes med HD-DVD og Blu-ray. Til slutt var det Blu-Ray som vant , men etter det igjen kom det strømmetjenester som gjorde begge teknologiene avleggs. Investeringsmuligheten er derfor helt annerledes enn for Bitcoin. I praksis må man sette seg inn i teknologien og hvordan valutaen fungerer.  En interessant bi-effekt er at et kaotisk marked motiverer etterlengtet regulatorisk tydelighet, og et sterkere fokus på reell verdiskapning.  Mem-coins I 2024 kom såkalte mem-valutaer. Til og med Donald Trump fikk  lansert en egen Trump Coin dagene før innsettelsen i januar.  Mem (engelsk meme)  er, ifølge Store norske leksikon,  “et kulturelt uttrykk som sprer seg ved etterligning eller kopiering og utvikler seg gjennom utvelgelse. Konseptet [...] har oppnådd størst innvirkning som en betegnelse for bilder og videoer som spres på internett.”   Parodivalutaen Dogecoin, som har en Shiba Inu-hund som logo, ble verdenskjent takket være internettkulturen. Den har eksistert siden 2013 og gjort mange til millionærer med sine enorme svingninger . I 2024 fikk den en parodisk “hyllest” i form av det amerikanske departementet The Department of Government Efficiency, eller D.O.G.E.  Mem-valutaer kan virke useriøse, men de sier noe viktig om hvordan teknologi og kultur smelter sammen. Markedet er kaotisk, men også demokratisk: Hvem som helst kan lage sin egen valuta, bygge et fellesskap rundt den, og forsøke å skape verdi.  En interessant bi-effekt er at et slikt kaotisk marked motiverer etterlengtet regulatorisk tydelighet, og et sterkere fokus på reell verdiskapning.  Pets.com trekkes ofte fram som startskuddet for at internettboblen sprakk i år 2000. Fra kjølvannet av internettboblen vokste Amazon, Google og Facebook fram. Er vi vitne til et lignende øyeblikk med denne nye teknologien, og hvilke prosjekter og teknologier vil i så fall prege fremtiden?  Stablecoins Hvis Bitcoin er gull og mem-valutaer er graffiti, så er stablecoins selve motorveien. Dette er kryptovalutaer som er designet for å ha stabil verdi – som regel bundet én-til-én til en tradisjonell valuta som den amerikanske dollaren. De svinger ikke som Bitcoin, og de er ikke laget for spekulasjon. De er laget for bruk.  To av de største er USDC (utstedt av selskapet Circle) og USDT (Tether) . Til sammen har de en markedsverdi på over 200 milliarder dollar . USDC har 500 millioner sluttbrukere verden over, og i november 2024 ble det gjennomført transaksjoner for over 1000 milliarder dollar . Dette er ikke lenger eksperimentelt. Det er global infrastruktur.  Fordelen? Hastighet og kostnad. Med en stablecoin kan du sende penger tvers over kloden på sekunder, til en brøkdel av kostnaden med tradisjonelle systemer . Og i motsetning til bankoverføringer, fungerer stablecoins døgnet rundt, året rundt.  Dette er kjernen i det digitale pengekappløpet: Hvem skal eie infrastrukturen for morgendagens verdioverføringer – bankene, statene, eller internett selv?  Her er det verdt å merke seg at dersom stater utvikler egne stablecoins, vil de kunne programmere inn hvordan du og jeg kan bruke pengene våre, samt styre det i sanntid. Disse kalles digitale sentralbankvalutaer, og land som Kina jobber med utrullingen av en slik. Se for deg at du ikke får lov til å bruke studiestipendet ditt på snus eller energidrikk.  Stor samfunnsmessig betydning Blokkjedeteknologi og kryptovaluta kan altså brukes til mye forskjellig. Gjennombruddet kommer når vi bruker teknologien uten å tenke over det. Kjenner du til teknologiene som anvendes i journalsystemet til fastleger?  Å bli bedt om å ramse opp anvendelsesområdene for blokkjedeteknologi er som å bli bedt om det samme for internett. Det kan brukes til å skape rettferdige musikktjenester og effektive banktjenester, til å tilgjengeliggjøre legejournaler raskt og effektivt i nødsituasjoner, og til å spore foredlingen av varer i forsyningskjeder.  Som med internett og kunstig intelligens er det viktig at alle stemmer involveres for å skape gode løsninger. For at det skal skje må skepsis legges til side, og gode samtaler om innovative løsninger må settes i gang. Husk at mange lo av internett på 80- og 90-tallet . Tekst:  Marius Opheim Thomassen , høyskolelektor, Institutt for markedsføring, Kristiania. Referanser: Chainalysis. (11. September 2024).  The 2024 Global Adoption Index: Central & Southern Asia and Oceania (CSAO) Region Leads the World in Terms of Global Cryptocurrency . Chainalysis. Triple-A. (u.å.).  Cryptocurrency ownership data . Triple-A. Nordeide, S. (11. april 2025).  Én million nordmenn eier krypto om 10 år . FinansWatch. Riise, I.L. (1. april 2025).  Ny krypto-trend: Veldig overraskende . TV 2. Jørgensen, K. K. (28, mars 2025). Kryprokluss kan gi 60 prosent straffeskatt . NRK. Sun, Y., Li, J., Fu, X., Zhao, J., & Ding, H. (2024). Assessing the impact of Bitcoin mining on global water resources . Journal of Environmental Management, 350 , 120224. Ritz, R. (15. desember 2023). Bitcoin’s electricity consumption is comparable to that of Poland . Polytechnique Insights . Zetzsche, D. A., Arner, D. W., & Buckley, R. P. (2023). Decentralized finance (DeFi) . Journal of Business Chemistry, 20 (1), 14–27. Knudsen, C. (20. januar 2025).  Kjøpshysteri rundt “Trump Coin” – investorer vil “brenne seg”. E24. Circle (2025). USDC circulation soars 78% year-over-year: Circle unveils 2025 State of the USDC Economy Report . Circle (14. Januar 2025). Grandhi, K. (2015, 5. mai). How the SWIFT system works . Investopedia .  Vi vil gjerne høre fra deg! Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til  kunnskap@kristiania.no .