Arendalsuka: hvem mangler på Norges demokratifestival?

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Arendalsuka 

Denne kronikken ble publisert den 11. august 2025 på vg.no under tittelen «De skoleflinkes demokrati».

Arendalsuka har på kort tid vokst til å bli Norges sentrale politiske møteplass. Jeg har stort sett vært på Arendalsuka hvert år siden demokratifestivalen startet i 2012.

De første årene var jeg der som politiker, mens de siste årene har jeg forsket en del på Arendalsuka og har intervjuet mange av dem som deltar.

Det er mye pent å si om Arendalsuka, men demokratifestivalen viser også det norske demokratiets blindsoner.

La oss ta det positive først. 

Arendalsuka bidrar til toleranse

Når folk spør om Arendalsuka er bra pleier jeg å svare at dersom landet du bor i ikke arrangerer en demokratifestival så burde man snarest skaffe seg en.

De landene som arrangerer demokratifestivaler, er velfungerende demokratier i Nord-Europa som scorer høyt på demokratiindekser.

Arendalsuka bidrar til en politisk kultur bygget på konsensus og toleranse på tvers av politiske skillelinjer. 

De ressurssterke ruler 

Samtidig illustrerer Arendalsuka to store demokratiske utfordringer:

Den første handler om at de ressurssterke interesseorganisasjonene tar stadig mer plass på bekostning av frivillige organisasjoner og tradisjonelle medlemsorganisasjoner.

Den andre utfordringen er fremveksten av en profesjonell politisk klasse som til tross for at de representerer ulike politiske partier og interesseorganisasjoner er veldig like.

De fleste er høyt utdannet, har partipolitisk bakgrunn og skjønner «kodene» for hvordan man snakker og oppfører seg i norsk politikk.

Arendalsuka er et demokratisk dansegulv, men utfordringen er at gulvet er skjevt og ikke alle føler seg invitert inn i dansen.

En studie jeg har gjort sammen med Dag Wollebæk fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) viser at de som har flest politisk ansatte og bruker mest penger på Arendalsuka opplever de beste lobbyresultatene.

I en undersøkelse svarte nesten 70 prosent av organisasjonene som deltar på Arendalsuka at «det er de mest ressurssterke organisasjonene som dominerer under Arendalsuka». 

Det er på minglefestene det skjer 

Mitt inntrykk er at disse klasseforskjellene mellom organisasjonene er blitt skarpere de siste årene fordi det har vokst frem en mer uformell Arendalsuke med private arrangementer og såkalte «minglefester».

Båtene er blitt større og det er matservering og gratis alkohol overalt.

Mest populær er selvsagt oljebransjens minglefest hvor det ofte er rift om plassene (ja da, jeg har vært der selv mange ganger).

Særlig de frivillige organisasjonene med strammere budsjetter klarer ikke holde tritt med en sånn utvikling.

Vi trenger en demokratifestival i Norge, men vi trenger også en kritisk debatt om hvem som er der og hva de representerer.

De høyt utdannede har ordet 

De siste årene har jeg intervjuet representanter for alle typer organisasjoner som deltar under Arendalsuka. De har veldig ulikt syn på mye, men som typer er de ganske like.

De fleste har høyere utdanning, partipolitisk bakgrunn og har som fast jobb å analysere politikk og samfunn.

De er en del av en stadig voksende gruppe av de vi kaller politiske profesjonelle.

Karrieren til en politisk profesjonell starter ofte i et politisk parti, men går ofte videre til en interesseorganisasjon. På veien er man gjerne innom et PR-byrå eller en tenketank.

Å være politisk profesjonell blir også en stadig vanligere vei inn i politikken.

Et notat fra Civita viser at dersom dagens meningsmålinger slår til vil omtrent halvparten av de nye stortingsrepresentantene i 2025 ha bakgrunn fra partiarbeid.

Utdanningsnivået på Stortinget er også i ferd med å skyte til værs. Det samme notatet anslår at andelen stortingsrepresentanter med høyere utdanning etter valget i 2025 vil være 87 prosent.

Denne utviklingen skyldes at både de politiske partiene og interesseorganisasjonene har kompensert for fallende medlemstall og aktivitet i medlemsmassen ved å rekruttere stadig flere fast ansatte.

Særlig for de politiske partiene er situasjonen kritisk.

Vi regner med at bare to prosent av befolkningen er aktive i politiske partier. Siden de politisk profesjonelle har ganske lik klassemessig og sosial bakgrunn gir dette utfordringer i forhold til representasjon.

Kombinasjonen av profesjonaliserte interesseorganisasjoner og profesjonaliserte politiske partier skaper en demokratifestival der høytutdanningsgruppenes verdensbilde og problemforståelse bekreftes. 

De skoleflinkes debatter er forutsigbare 

For noen år siden var jeg med å gjøre en analyse av hva norske velgere var opptatt av og hva man debatterte på Arendalsuka.

Det vi fant var at typiske temaer som lavutdanningsvelgere er opptatt av som innvandring, distriktspolitikk og skatter og avgifter var underrepresentert på Arendalsuka.

Sagt på en annen måte: Det er mye debatt om populisme på Arendalsuka, men de som er populister er helt annet sted.

Jeg har ofte sittet og lyttet til paneler under Arendalsuka hvor jeg tenker at her burde noen fått inn Charter-Svein sånn at de minste blitt temperatur og reell uenighet i debattene.

Debattene på Arendalsuka er forutsigbare og skoleflinke og savnet etter reelle kontrære stemmer er stort. Dermed får man inntrykk av at enigheten i det norske demokratiet er større enn den er. 

Hva med de som ikke er på Arendalsuka? 

Problemet er at de som er mest misfornøyd med det norske demokratiet ikke er på Arendalsuka.

De sitter stort sett på sosiale medier og sender sure oppdateringer om hvor selvfornøyd den norske politiske eliten er.

Arendalsuka speiler demokratiets evige dilemma knyttet til legitimitet og representasjon. Hvem representerer de representerte, og hva skal vi gjøre med dem som ikke føler seg representert?

Dette er utfordringer som det norske demokratiet alltid har strevet med.

Da sosiologen Willy Martiniussen ga ut Fjerndemokratiet i 1973 var hans diagnose at det norske demokratiet var dominert av de ressurssterke, mens store deler av befolkningen var enten passive eller apatiske.

Vi trenger en demokratifestival i Norge, men vi trenger også en kritisk debatt om hvem som er der og hva de representerer.

Arendalsuka burde anstrengt seg litt mer for å få med stemmene til dem som er misfornøyd med det norske demokratiet.

Tekst: Ketil Raknes, førsteamanuensis og instituttleder ved Institutt for kommunikasjon, Kristiania.

Referanser:

Ihlen, Ø., & Raknes, K. (2022). The game of goodwill: An exploratory study of discursive goodwill strategies of interest organizations in a consensus democracy. Interest Groups & Advocacy.

Raknes, K., & Solhjell, B. V. (2018). Jakta på makta: 12 råd for effektiv påvirkning. Oslo, Norge: Gyldendal.

Raknes, K. & Wollebæk, D. (u.å.) Deltakelse teller, ressurser avgjør - hvem vinner og hvem taper på Arendalsuka? Senter for studier av politisk kommunikasjon. Universitetet i Oslo.

Raknes, K. & Wollebæk, D. & Lundberg, H. (2018). Arendals-undersøkelsen 2018. Dagsorden og innflytelse på Norges største demokratifestival. Senter for studier av politisk kommunikasjon. Universitetet i Oslo.

Vi vil gjerne høre fra deg!

Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.