Kan Putins krig bli det som endelig feller Donald Trump?

Putin og Trump malt på figurer
Det er mange republikanere som lengter etter en trygg sak Trump kan angripes på. Trumps grenseløse beundring for Putin har potensial til å bli en sånn sak, skriver Ketil Raknes.Foto: Jørgen Håland fra Unsplash
  • Skrevet av

  • Sist oppdatert

    9. mars 2022

  • Kategori

  • Tema

    • Ukraina
    • USA
    • Russland
  • Skrevet av

  • Sist oppdatert

    9. mars 2022

  • Kategori

  • Tema

    • Ukraina
    • USA
    • Russland

KOMMENTAR: Ketil Raknes om politisk kommunikasjon 

Russlands angrep på Ukraina har klargjort alt som tidligere var tåkete og uklart i europeisk politikk. Det er demokrati mot diktatur. Det er folkerett mot den sterkestes rett. Statsledere som tidligere var vage og uklare i sitt forsvar for demokratiet, er nå kontante og krystallklare. 

Den nye skillelinjen som presser seg frem, er global maktkamp mellom demokratier og diktaturer.  

Russland og Kina drømmer om en verden der diktaturer respekteres og har dispensasjon til å bruke rå makt for å ta seg til rette i sine nærområder. Derfor føltes det riktig når Joe Biden i sin State of the Union-tale på tirsdag slo fast at «i kampen mellom demokrati og autokrati reiser demokratiene nå seg, og verden tar tydelig stilling for fred og trygghet». 

Endrer det politiske kartet 

Putins invasjon endrer ikke bare skillelinjene mellom land, men også internt i land. De på høyre- og venstresiden i Europa og USA som lefler med autoritære krefter, vil møte mer kontant motstand. Under den kalde krigen var det kommunistene og andre krefter ytterst på venstresiden som først og fremst hadde rollen som diktaturets forsvarere i vestlige demokratier. Ifølge historikeren Sven G. Holtsmark mottok Norges Kommunistiske Parti ti millioner i partistøtte fra Moskva i perioden 1978–1990. 

Også i partier som Rødt og SV gjør Nato-refleksene fra den kalde krigen at analysene av Russlands intensjoner blir naive. Etter invasjonen av Krim i 2014 presterte SV, mot ledelsens sterke oppfordringer, å vedta en resolusjon der det var Nato som var problemet i Ukraina og ikke Putins brudd på folkeretten. Denne tankegangen ser man videreført i avisen Klassekampens mildt sagt forvirrede dekning av opptakten til Putins invasjon i Ukraina, der man som leser satt igjen med et inntrykk av at det meste som hadde gått galt, var Nato sin skyld. 

Samtidig blekner venstresidens forvirring knyttet til Russland i forhold til høyrepopulistenes romanse med Putin. Det er ikke tilfeldig at den eneste norske stortingsrepresentanten som har sagt noe positivt om Russland den siste uken, er Frps Carl I. Hagen. På Facebook meldte Hagen at det var riktig av Putin å anerkjenne utbryterrepublikkene i Øst-Ukraina fordi «Putin vil beskytte og ta vare på russere».  

Siden Putin annekterte Krim i 2014, har Hagen sammen med Frps representant i utenriks- og forsvarskomiteen, Christian Tybring-Gjedde, stått for en serie med bisarre utspill hvor omsorgen og forståelsen for Putin alltid har stått i sentrum. 

Syngende kosakker 

Hagen og Tybring-Gjedde føyer seg inn i rekken av høyrepopulister som med stor iver har tatt rollen som Putins nyttige idioter i Europa. Front Nationals Marine Le Pen har besøkt Putin flere ganger og har mottatt lån fra russiske banker. Under et besøk i 2017 sa hun at «Russland og Frankrike bør samarbeide for å redde verden fra globalisering og islamsk fundamentalisme». Lederen for italienske Lega Nord, Matteo Salvini, har vært i Moskva og undertegnet en samarbeidsavtale med Putins parti, Forent Russland. 

Den kanskje sterkeste Putin-forelskelsen i Europa har Frihetspartiet i Østerrike stått for. I 2016 undertegnet de en samarbeidsavtale med Forent Russland, og daværende partileder Heinz Christian Strache kunne fortelle at målet med avtalen var å få slutt på de meningsløse sanksjonene mot Russland og «styrke vennskapet og de unge generasjoners utdannelse i patriotismens og arbeidsgledens ånd». Kjærlighetshistorien toppet seg i 2018 da Putin var invitert som gjest i bryllupet til partiets utenriksminister, Karin Kneissl. Mannen som nå bomber Kyiv, ankom med en bukett av gule blomster og et kor av syngende kosakker. Kneissl tjener i dag gode penger som styremedlem i det russiske oljeselskapet Rosneft. 

Høyrepopulistisk snuoperasjon 

Høyrepopulistenes beundring for Putin viser at den nostalgiske nasjonalismen mange av disse partiene dyrker, er autoritær og farlig. Putin lengter tilbake til tiden da Sovjetunionen var Sovjetunionen, og høyrepopulistene lengter tilbake til en tid før islam, feminisme og liberale verdier ødela alt de holder kjært. Derfor kjenner de seg igjen i Kremls propaganda, der Vesten er inne i et slags sivilisasjonsforfall.  

Putin har skjønt denne svakheten til fulle og har utnyttet for det den er verdt, gjennom å fôre dem med propaganda og pengegaver. I 2013 holdt han en tale der han hevdet at Europa gjennomgikk en «moralsk krise» ved å «implementere politikk som sidestiller store familier med homofile partnerskap, tro på Gud med tro på Satan». 

Den siste uken har vært blytung for europeiske høyrepopulister som nå springer om kapp i retning fornuften, EU og Nato. Matteo Salvini, som i 2017 tok bilde av seg selv på den røde plass med en T-skjorte med bilde av Putin, hadde det plutselig travelt med å poste bilder av seg selv der han la ned blomster utenfor den ukrainske ambassaden i Roma. 

Til og med den dypt autoritære og Putin-vennlige ungarske statsministeren, Viktor Orban, måtte denne uken krype tilbake til det europeiske fellesskapet idet han erklærte: «Sammen med våre allierte i EU og Nato fordømmer vi Russlands militære angrep.» Det er det fineste han har sagt om Nato og EU på lenge. 

«Heller russisk, enn demokrat» 

Det store spørsmålet er hvordan Putins invasjon i Ukraina vil påvirke det republikanske partiet i USA, der Putin-romantikken står sterkere enn noensinne. Partiet er dratt så langt i autoritær og antidemokratisk retning under Trump at begeistring for autoritære ledere er normalisert.  

Under valgkampen i 2016 gikk mange Trump-velgere rundt med en T-skjorte der det sto at «I’d rather be Russian than a Democrat». Denne holdningen ble illustrert av den populære talkshow-verten på Fox News, Tucker Carlson, som i forkant av invasjonen kunne fortelle seerne at Ukraina egentlig ikke var et demokrati, og at det var unødvendig å demonisere Putin. «Har han noensinne kalt meg rasist?», erklærte Carlson retorisk. Hans varme forsvar for Putin var så markant at det ble plukket opp av statlige russiske TV-kanaler. 

Trump selv var tidlig ute og erklærte Putins annektering av Donbas og Luhansk som «genial». Den eneste republikaneren som turte å kritisere Trump for uttalelsen, var Liz Cheney, som for lengst er fryst ut av partiet. I kjent stil forsøkte mer moderate republikanere som Mitch McConnell å fordømme Putins invasjon av Ukraina, samtidig som de lot være å kritisere Putin-beundrerne i eget parti. Dermed går kampen mellom demokrati og diktatur nå rett gjennom det republikanske partiet. 

Foreløpig er det lite som tyder på at Trumps grep om det republikanske partiet er svekket, og han leder klart på alle meningsmålinger om hvem som skal bli presidentkandidat i 2024. Republikanerne ligger også svært godt an for å ta tilbake flertallet i Kongressen i forbindelse med mellomvalget i november. 

Kan svekke Trump 

Hvis Trump skulle stått i spissen for USAs respons til invasjonen av Ukraina, ville det endt med en sikkerhetspolitisk katastrofe. Håpet for både verden og amerikansk demokrati er at Putins invasjon av Ukraina skal bli like rystende for Trump-fløyen i det republikanske partiet som den er for europeiske høyrepopulister. 

Problemet er at Trump har vært nærmest usårlig for angrep fra det republikanske partiets mer moderate fløy. I etterkant av valget har han bare brakt partiet enda lengre i retning av en høyreekstrem personkult. Det er mange republikanere som lengter etter en trygg sak Trump kan angripes på. Trumps grenseløse beundring for Putin har potensial til å bli en sånn sak. 

Det er et håp om at TV-bildene av russiske krigsforbrytelser i Ukraina også vil gjøre inntrykk på de mest konservative amerikanske velgerne. Putin, som gjorde alt han kunne for å få Trump valgt i 2016, kan slik ha bidratt til at det blir umulig for Trump å bli valgt i 2024. Det hadde i så fall vært en vakker ironi. 

Referanse:  Artikkelen er først publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 4. mars 2022.  

Tekst: Instituttleder Ketil Raknes, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.  

Vi vil gjerne høre fra deg!      
   
Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no.    

N

N2

    • Førsteamanuensis / Instituttleder

    Institutt for kommunikasjon