Psykologi har inntatt ledelsesfaget

FAGDEBATT: Tom Karp om ledelsesfaget

Ledelse er en vitenskapelig disiplin, i tillegg til en profesjonell praksis. Men etter noe sånt som 100 år med ledelsesforskning strever feltet fortsatt med å få akademisk anerkjennelse.

Det skyldes blant annet at det er liten enighet om rammeverk for å studere faget, det finnes ingen allment aksepterte universelle teorier som kan testes og videreutvikles. Metodebruk og analyser er ikke alltid rigorøse nok.

Et stort tilfang av ledelsesguruer, lettvintheter og flyplasslitteratur tjener heller ikke feltets seriøsitet.

Psykologi har fått gjennomslag

Ledelse er et fagområde som er dominert av vitenskaper og metoder hvor målet er å forenkle komplekse realiteter ved å finne mekanismer for å forklare mellommenneskelig samhandling. Særlig har psykologi fått stor gjennomslagskraft. Psykologi er et fagområde som også har jaktet på akademisk anerkjennelse og som har gått langt for å fremstå som en solid vitenskap.

Psykologiseringen av ledelsesfaget speiler seg i tyngden av forskningsartikler som publiseres inn ledelsesfaget. I ledelsesforskning leter man ofte etter årsaksforklaringer, noe som lett fører til reduksjonisme og enkle kausale sammenhenger. Dette i motsetning til hensiktsforklaringer som er mer i bruk i humanistiske fag.

Fare for å miste dybde og forståelse

Det er derfor en fare for at man mister både dybde og forståelse når ledelsesforskerne forsker som de gjør. I tillegg er analyseenheten ofte ledere: deres personlighet, kunnskaper, ferdigheter og evner, så vel som deres gjøren og laden.

Forklaringsmodellene vender seg ofte innover mot individet, eventuelt mot individets relasjoner, og gruppepsykologien som oppstår, i stedet for utover mot samfunnet og dets strukturer.

Joda, ledelse er tverrfaglig og selvfølgelig finnes det andre underliggende fagområder ledelsesfaget trekker på. Så som sosiologi, filosofi, statsvitenskap, biologi og historie, men psykologifaget har fått mye plass.

Personorientert forskning

Det har medført at personorientert ledelsesforskning dominerer. Det legges vekt på individet som aktør og egenskaper og kvaliteter individet skal ha for å lede.

Ledelse skjer primært i kraft av lederens personlighet, dennes kunnskaper, kompetanser, atferd og evne til å lese situasjoner og medarbeidere.

En ikke uttalt premiss i mye av forskningen er at det lederen er den som skaper bevegelse. Det er tankegods som særlig har gjennomslagskraft i USA, men som generelt står sterkt når ledelse diskuteres, selv om det ikke finnes gode nok bevis for at spesifikke personlige egenskaper eller evner gir bedre ledelse.

Hva har vi mistet på veien?

Vi er kommet et stykke på vei med å gjøre ledelsesfaget til en profesjonell vitenskapelig disiplin og psykologi har bidradd til det. Men hva har vi mistet på veien?

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu hevder at individers muligheter til å påvirke sin skjebne dreier seg om deres valgmuligheter i skjæringspunktet mellom strukturer og aktører. Som aktør skaper en strukturene, de samme strukturene gir en muligheter, samtidig som de legger begrensinger på enkeltindividers handlingsrom.

Ulike retninger innen sosiologi er opptatt av individets reelle muligheter til å påvirke, versus mangel på valgfrihet gitt de rådende strukturene i samfunnet. Dette er skillelinjer som også går igjen i fag som biologi, filosofi og statsvitenskap, en spenning mellom individets frihet versus omgivelsesbestemt determinisme.

Suksess med ledelse

Innenfor ledelsesfaget har teoretikere i mindre grad problematisert strukturperspektiver og begrensinger de legger på lederes mulighet til å påvirke. Det store volumet av ledelsesforskning gir i stedet et bilde av ledere som aktører med stor grad av autonomi og muligheter for å påvirke.

Kanskje en av de mest slående eksemplene er bøkene fra den amerikanske forskeren, forfatteren og konsulenten Jim Collins. Sammen med sine kollegaer presenterer han generiske oppskrifter for hva som skal til for å ha suksess med ledelse, samt fremmer lederen som en autonom aktør som styrer virksomheten dit man vil. Det er en fascinerende fortelling å tro på, men bevisene holder ikke mål.

Mistet av syne det gode lederskapet

På veien frem til moderne ledelsesforskning tungt støttet av psykologi har vi også mistet av syne hva som utgjør det gode lederskapet. Vi har tapt noe av fagets originale ståsted innen andre humanistiske fag, deriblant filosofi. Menneskers innsikt i sin egen dødelighet og lidelse har banet vei for godhet. Godhetskriteriet i ledelse er en del av arven fra filosofene.

Klassisk filosofi er således normativ i sin beskrivelse av ledelse. De fleste filosofer, både de klassiske vestlige, men også de østlige, har en ikke-instrumentell oppfatning av ledelse. Ledelse er for dem ikke metoder, teknikker eller verktøy, men en del av en større helhet og av det å være et godt menneske i et godt samfunn.

De som skal lede, må duge i jobben sin. Og vi vil så gjerne at ledere skal være gode. Dette fordi ledere har makt og muligheter til å utgjøre en forskjell i andre menneskers liv. Den andre formen for godhet som opptok filosofene i antikken, var godhet i hensikt: at det skulle ledes med mål om å skape et godt samfunn og lykke for den enkelte borger. Ledelse skulle fremme andre mål enn de rent materielle.

Psykologisk kunnskapsregime

Hvorfor har psykologi blitt så dominerende innen ledelsesfaget? Det skyldes nok at samfunnet har vært utsatt for en generell psykologisering; vi har fått et psykologisk kunnskapsregime (Aakvaag, 2019).

Et kunnskapsregime med et klart budskap: å vende seg innover mot selvet og dets tanker og følelser. Det er her livets mening finnes, så hva kan være viktigere? Selvfølgelig eksisterer verden utenfor, men den er først relevant når den påvirker individet i form av kriser, motgang og vanskeligheter.

Ledelsesfagets psykologisering er også et resultat av en angloamerikansk dominans innen ledelsesforskning hvor troen på individet og dets muligheter er sterk, så vel som det at vi alle kanskje har et behov for å tro på enkeltpersonen som rydder opp, og leder oss på rett vei, når noe er vanskelig.

Resultatet er et fagområde med stor tro på individet og dets muligheter til å påvirke andre og styre organisasjoner dit de vil. Så lenge individet har de rette egenskapene, kunnskapen eller personligheten, vil alt går bra. Vi attribuerer egenskaper vi synes ledere bør ha. Dette fordi lederes personlighet er sterkt forbundet med folks forestillinger om hva god ledelse bør handle om, snarere enn hva som faktisk kreves for utøvelse av ledelse (Arnulf 2012).

Gap mellom idealer og virkelighet

Ledelsesforskning har også et tyngdepunkt mot normative modeller som postulerer hva ledere bør gjøre. I mindre grad finnes det beskrivende forskning som sier noe om hva ledere faktisk gjør, virkeligheten de står i, og utfordringene de må håndtere i hverdagen. Det er således et gap mellom normative idealer og den virkeligheten mange ledere opplever.

Og er så psykologiseringen av faget et problem? Ja, fordi vi har fått et fag som handler for mye om autonome individer og hvor mye de kan utrette på kort tid. Det er således et behov for å plukke ledelse ned fra pidestallen, samt tilføre en bredere forståelse av hva som har verdi.

Det er størrelsen å lede som er interessant, fenomenet ledelse, ikke populasjonen ledere. Det handler om prosessene mellom mennesker, og strukturene som omgir de, og de muligheter og begrensinger de gir, ikke minst for å skape et godt samfunn. Her har faget mye å hente. Det er mye som tyder på at ledelse er viktig for utviklingen av kloden, klima, samfunn, institusjoner, organisasjoner og individer. At enkeltpersoner tar ansvar er viktig.

Ledere som profesjon, derimot, er ikke alltid like viktige, ei heller har like stor innflytelse, som man kan få inntrykk av i ledelseslitteraturen, dagspressen og når ledelseseksperter utbasunerer sine storslåtte budskap.

Det bør nevnes at artikkelforfatteren er utdannet sivilingeniør før han senere tok master- og doktorgradsstudier innen ledelsesfag.

Referanser:

  • Arnulf, J. K. (2012). Hva er ledelse? Oslo: Universitetsforlaget.
  • Bourdieu, P. (1987) «What Makes a Social Class? On The Theoretical and Practical Existence Of Groups.» Berkeley Journal of Sociology, 32, 1-18
  • Aakvaag, G. C. (2019). Ingen slipper unna psykologien, men det er lov å prøve. Morgenbladet 29. november 2019.

Denne formidlingsartikkelen er publisert i Kunnskap Kristiania 2020/2021, en magasinutgave av Høyskolen Kristianias kunnskapsmagasin Kunnskap Kristiania. Du kan bestille trykt eksemplar av magasinet på E-post til kunnskap@kristiania.no.

Artikkelen er også publisert som kommentarartikkel i Dagens Perspektiv 5. februar 2021.

Tekst: Professor Tom Karp, Institutt for ledelse og organisasjon ved Høyskolen Kristiania. Karp er professor 2 ved Høgskolen i Innlandet og Universitetet i Sørøst-Norge.

Foto: Psykologi har inntatt ledelsesfaget. Det har gitt oss et ledelsesfag som er for mye opptatt av hva enkeltmennesker kan utrette på kort tid. Photo by Ximena Nahmias on Unsplash.

  • Professor

    Institutt for ledelse og organisasjon