Bråbrems for bærekraftig turisme

KRONIKK: Kjersti Ruud Walaas om bærekraftig reiseliv

Bærekraftig reiseliv handler om å skape balanse mellom natur og miljø, økonomi og den sosiale dimensjonen. Nå er det tid for å legge til en fjerde dimensjon; en helsemessig bærekraftig turisme.

Bærekraft er kapitalismens festbrems. Og den globale masseturismen er kapitalismens fremste uttrykk, skriver Erling Dokk Holm i en kronikk i Aftenposten.

I så fall er bærekraftig turisme en skikkelig bråbrems, og den har satt bremsespor så det gløder i asfalten.

Bråbremsen kom som et virus

Denne bråbremsen kom som et virus som brått fikk hele verden til å bli et bærekraftig sted, miljømessig sett. Pandemien covid-19 klarte det vi ikke trodde var mulig, og er en øyeåpner for oss som er i stand til å elske både reiseliv og bærekraft.

Vi har jo aldri klart å skape en enhetlig størrelse ut av disse motsetningsfylte begrepene.

Reiseliv og bærekraft står jo i motsetning til hverandre. Å reise er ikke bærekraftig. Det er i i seg selv skadelig for natur og klima, og er ikke miljømessig bærekraftig. Paradoksalt nok er et bærekraftig reiseliv ikke å reise. Altså finnes ikke et «bærekraftig reiseliv».

Dette dystopiske resonnementet er i og for seg sant, men bare langs den ene dimensjonen, når man tenker på bærekraft som bevaring av miljø og klima.

Bærekraft er balanse

Mange synes bærekraft er et ullent begrep. For meg er bærekraft det samme som balanse.

Balanse er det jeg forsøker å oppnå i livet. Balanse mellom trangen til å være alene og trangen til sosial kontakt, balanse mellom ro og aktivitet, mellom sofaligging og løping i skogen. Mellom å ha nok penger og å ha et godt liv uten stress.

Den ene dimensjonen kan kalles sosial, den andre natur og miljø (miljømessig), og den tredje økonomisk. Og vips, så har vi det tredimensjonale begrepet bærekraft.

Mitt bærekraftige liv handler om balanse innenfor hver enkelt av dem, og mellom disse tre områdene av livet.

Noen ganger har jeg følelsen av å være der, i balanse, i likevekt, i ekvilibrium. Det er en god følelse, en tilstand av flyt, av tilfredshet, av å være i nuet og i evigheten på samme tid. Det er vel den følelsen jeg lever for.

Økonomisk bærekraft

Overført på reiselivet blir det atskillig mer komplekst, og tilstanden av balanse kan neppe oppnås både innenfor og mellom disse tre dimensjonene på samme tid.

Men når vi tenker i form av et økonomisk bærekraftig reiseliv, så finnes det i aller høyeste grad.

Reiselivsbedrifter som SAS og Dyreparken i Kristiansand har levd godt på folks reisetrang og opplevelseslyst. Den økonomiske bærekraften har vært god, og jo mer folk reiser og opplever, jo bedre bærekraft for bedriftene.

Også lokalbefolkninger rundt omkring i verden har nytt godt av den internasjonale turismen, når vi har reist rundt i Thailand og Cuba og kjøpt lokal mat og drikke og kapret lokale sykkeltaxier.

Disse transaksjonene er en økonomisk bærekraft vi ikke skal glemme. Men covid-19 satte en stopper for dette. Resultatet er at mange små familiedrevne bedrifter verden rundt mistet inntektsgrunnlaget, fordi vi turister er inntekstgrunnlaget. Nå er i stedet reiselivet endelig blitt miljømessig bærekraftig.

De to formene for bærekraft ser ikke ut til å kunne eksistere samtidig.

Slunken i pungen

Nå er folk blitt tvunget til å være i ro. Og den roen det skaper i oss, den er jo faktisk litt god. Kanskje trenger vi ikke å halse etter aktiviteter og opplevelser slik vi har trodd. Kanskje er det godt for både meg og deg, miljøet og samfunnet at nettopp du og jeg er i ro.

Men den økonomiske bærekraften har det ikke godt i alle denne roen.

Både små og enorme reiselivsbedrifter blør kraftig og er slunken i pungen. Landets gladeste hotellkonge Petter Stordalen viste et sjeldent sorgfullt ansikt på NRK. Det gjorde inntrykk. Han er ansiktet til mange reiselivsbedrifter i dag. Kapitalismens ånd har fått en slagside, og det gir rom for ettertanke.

Den sosiale bærekraften lider

Samtidig lider den sosiale bærekraften, fordi mennesker som er glad i hverandre ikke får møtes, og nye relasjoner har liten mulighet for å gro frem. Altså er det to av tre dimensjoner innen bærekraftig reiseliv og turisme som ikke oppfylles under koronaen. Er miljøet verdt å lide for?

Svaret er vel ubetinget ja, miljøet er grunnlaget for vår eksistens. Men total og helhetlig bærekraft for reiselivet kan vi se langt etter. Og vår måte å reise på fremover, er det som skal vies tid og ettertanke når vi skal planlegge for opplevelser i postkoronaens tid.

Helse kan sette en stopper for billige flyturer

Jeg har ofte sagt til reiselivsstudentene mine at de er ekstremt heldige, fordi de har vokst opp i en tid hvor det å kunne reise hvor de vil, nesten når de vil, har vært en selvfølge.

Den tiden vil forsvinne, har jeg spådd.

Klima og miljøhensyn vil føre til restriksjoner. At alle i rike land har kunnet reise har blitt kalt demokratiseringen av turismen. Kanskje er denne «rettigheten til å reise» nå ikke lenger til stede. Reising kan igjen bli en mer eksklusiv aktivitet. Og så ble det ikke klima eller miljø som satte en stopper for billige flyturer, men vår egen helse.

Det er på tide å snakke om en ny dimensjon innen bærekraft – helsemessig bærekraftig turisme, og akkurat nå holder reiselivsbedriftene rundt omkring i verden på med å legge til rette for dette. Det vil bli dyrere og mindre tilgjengelig for alle, og med det kan en turismebonanza være over.

Helhetlig bærekraft kan kanskje oppnås lettere på denne måten, men den som vil lide for det, er ikke miljøet eller økonomien, men din og mins globale reisetrang og opplevelseslyst.

Referanser:

Kjersti Ruud Walaas og Jens Kr. Steen Jacobsen (redaktører): Turisme. Globale utfordringer. Gyldendal Akademisk, 2017.

Artikkelen er publisert som kronikk i Dagsavisen 12. mai 2020 med overskriften «Turismebonanzaen er over?».

Tekst: Høyskolelektor Kjersti Ruud Walaas, Institutt for markedsføring ved Høyskolen Kristiania.