Adjø, arbeiderklasse

KOMMENTAR: Ketil Raknes om politisk kommunikasjon

Den 12. desember 2019 gikk kullgruvearbeidere, pensjonerte lærere og butikkmedarbeidere i Nord-England og stemte på den Oxford-utdannede overklassegutten Boris Johnson.

De kom fra familier hvor det å stemme Labour har gått i arv fra generasjon til generasjon, men dette valget hadde de fått nok.

Resultatet var at Labour mistet seter som de har holdt i det britiske parlamentet siden andre verdenskrig, og Labour gjorde sitt verste valg siden 1935.

Brexit og Corbyn

Journalister og valgkampmedarbeidere som snakket med de velgerne som hadde vendt Labour ryggen, fikk servert to forklaringer: Brexit og Jeremy Corbyn.

Mange Labour-velgere hadde stemt brexit i folkeavstemningen og var lei av politikere som bare saboterte folkets valg.

En eldre dame i Doncaster forklarte til The Guardian at «jeg ser ikke på det som en stemme for de konservative, jeg ser på det som en stemme for brexit». Boris Johnsons kampanjeslagord «Get Brexit Done» var designet for å få desillusjonerte Labour-velgere som stemte brexit, til å skifte side, og rundt 30 prosent av dem som gikk fra Labour til de konservative, oppga brexit som årsak.

Samtidig er det umulig å komme unna at Jeremy Corbyn er nederlagets fremste årsak.

45 prosent av dem som gikk fra Labour til de konservative, oppga «lederskapet i Labour» som grunn. Valgmedarbeidere som gikk fra dør til dør i Nord-England, fikk høre karakteristikker som «idiot», «marxist» og «terroristsympatisør». I gruvebyen Blyth, som stemte konservativt for første gang i sin 69 år lange historie, forklarte en velger at «it was obvious, way’aye. You couldn’t win an election with Corbyn in charge. Not a hope in hell mate».

Likhet med katastrofevalg

Karl Marx skrev en gang at «historien gjentar seg, første gang som tragedie, andre gang som farse». Den triste sagaen om Jeremy Corbyn har mange likhetstrekk med Labours katastrofevalg i 1983 under den radikale Michael Foot.

I motsetning til de mer pragmatiske sosialdemokratiske partiene på kontinentet har Labour alltid hatt en betydelig venstreside som har vært marxistisk og kompromissløs. Tidlig på 1980-tallet fikk venstresiden i partiet stadig mer innflytelse og drev alle moderate krefter ut av partiet. Til valget i 1983 la Labour frem et 15.000 ord langt valgprogram som var fylt av patosfylt sosialistisk retorikk. Her gikk de inn for ensidig atomvåpennedrusting og nasjonalisering av britisk industri.

Programmet ble av enkelte beskrevet som «the longest suicide note in the history of British politics». Valget i 1983 ble en katastrofe for Labour, som fikk 27 prosent av stemmene, og gamle arbeiderklassevelgere rømte et parti de mente var blitt for sært og ytterliggående. Selv arbeiderklasseavisen Daily Star skrev på forsiden sin «Sorry Michael, we can’t vote for you».

Nederlaget i 1983 ble starten på en lang ørkenvandring, og Labour tapte alle valg frem til Tony Blair brakte dem tilbake til makten i 1997.

Alt tyder på at ørkenvandringen også denne gangen blir lang, bitter og fylt av sterke indre konflikter. I etterkant av valget har den moderate fløyen og Corbyn-fløyen i partiet angrepet hverandre med voldsom kraft i britiske medier. Hatet er intenst på begge sider.

Partiet hadde trolig vært bedre tjent med å splittes i et sosialdemokratisk parti og et mer radikalt sosialistisk parti, men topartisystemets brutale logikk gjør en slik løsning umulig.

Arbeiderklassens høyredreining

Valget i Storbritannia aktualiserer den gamle debatten om arbeiderklassens politiske høyredreining. Det er en debatt som har fylt adskillige spaltemeter i både aviser og akademiske tidsskrifter.

Ofte er utgangspunktet for debatten at denne velgergruppen er blitt manipulert, lurt eller har misforstått at venstresiden har de beste løsningene for dem. I etterkant av valget i Storbritannia hagler det med anklager om dumme arbeidervelgere som er lurt over til erkefienden. Det mange glemmer i den analysen, er at mange arbeidervelgere har en ideologisk kombinasjon som svært få partier tilbyr. De er venstreorienterte i økonomiske spørsmål, mens de er høyreorienterte i verdispørsmål.

Når Boris Johnson snakker varmt om redusert innvandring og britisk patriotisme samtidig som han lover å satse på infrastruktur og bygge 40 nye sykehus, så treffer han en nerve hos disse velgerne.

Debatten om den høyreorienterte arbeideren er ikke ny i statsvitenskapen. I 1960 skrev den amerikanske statsviteren Seymour Martin Lipset om «autoritær innstilling i arbeiderklassen». Lipset la merke til at mange arbeidervelgerne var venstreorienterte i økonomiske spørsmål, men høyreorienterte i verdispørsmål. De ønsket økonomisk omfordeling, men var langt mer skeptiske til å gi afroamerikanere fulle borgerrettigheter.

Lipsets dramatiske konklusjon var at de som kom fra de lavere klasser, «helt fra sin tidligste barndom har vært utsatt for straff, manglet kjærlighet og levd i en atmosfære som har vært preget av spenning og aggresjon» og at dette resulterte i «rasefordommer og autoritær politisk innstilling».

«De tolerante» og «de intolerante»

Den første store debatten om arbeidernes høyredreining fikk man på 1980-tallet. I Storbritannia fikk arbeidervelgerne som gikk til Thatcher, kallenavnet «Essex Man». Den britiske komikeren og spaltisten John O’Farrell ble så irritert når han møtte slike velgere, at han skrev en bok der han beskrev disse velgerne som «menn som aldri vil la kjæresten kjøre bilen sin, men synes det er helt greit at en kvinne styrer hele landet».

I USA fikk høyreorienterte arbeidere kallenavnet «Reagan-Democrats». Det som kjennetegnet disse velgerne, er at de var hvite, ikke spesielt rike og ikke hadde høyere utdanning. I 2016 var det mange av de samme velgerne som ble til «Trump-voters». Hvite arbeiderklassevelgere i Midtvesten forlot Demokratene til fordel for Trumps nasjonale populisme.

I London mistet ikke Labour et eneste sete i parlamentet, og i bydelen Islington North ble Jeremy Corbyn enkelt gjenvalgt for tiende gang.

Resultatet minner oss om den uløselige konflikten som rammer sosialdemokratiske partier over hele Europa.

Den høyt utdannede delen av partiet bor i byene og ser på seg selv om tolerante og innvandringsliberale, mens partiets klassiske arbeidervelgere bor utenfor de store byene og er skeptiske til både innvandring og økt europeisk integrasjon. Internt i disse partiene spiller dette seg ofte ut som en konflikt mellom «de tolerante» og «de intolerante».

Lenge før valget raste debatten om innvandringsspørsmålet internt i Labour. Statsviteren Robert Ford ved universitetet i Manchester forklarte konflikten med at partiets liberale og innvandringsvennlige fløy «nektet å samarbeide med rasister», mens den kulturelt konservative og økonomisk venstreorienterte delen av partiet «nektet å samarbeide med folk som kalte dem for rasister».

Et klassespørsmål

Ved å gjøre synet på innvandring til en moralsk debatt fortrenger en at hva folk mener om innvandring i stor grad er et klassespørsmål.

I boken Populismens klassekamp skriver den danske skribenten Kristian Thorup om det han kaller «innvandringspolitikkens skjulte klassekamp». Når han snakker med arbeidervelgere som har meldt overgang til Dansk Folkeparti, peker de på at motstanden mot innvandring bunner i økt konkurranse på boligmarkedet, arbeidsmarkedet og ikke minst økt konkurranse om velferdsstatens begrensende ressurser.

Det er også de lavt utdannede som i størst grad ender opp i utsatte boligområder sammen med innvandrerbefolkningen. Grunnen til at høyt utdannede mennesker er konsekvent mer positive enn lavt utdannede mennesker til innvandring, er først og fremst at de høyt utdannede i liten grad blir rammet av innvandringens negative konsekvenser.

Denne analysen er bakgrunnen for at det danske sosialdemokratiske partiet har lagt om profilen og kombinerer en streng innvandringspolitikk med en tydelig omfordelingspolitikk og har vunnet mange gamle arbeidervelgere tilbake.

Senterpartiet

Forskernes beregninger viser at rundt 25 prosent av den europeiske velgermassen er venstreorientert i økonomiske spørsmål og høyreorientert i spørsmål som har med innvandring og nasjonal identitet å gjøre. Samtidig tilbyr svært få etablerte partier denne kombinasjonen av standpunkter.

I Norge er det ikke Fremskrittspartiet, men Senterpartiet som de siste årene har erobret denne posisjonen.

Senterpartiet er mot høye lederlønninger og skattelette til rikfolk, men ingen er mer kritisk til EØS eller vil ta imot færre kvoteflyktninger enn Senterpartiet. For Senterpartiet er den nasjonale solidariteten viktigere enn den internasjonale solidariteten. Dermed har mange norske arbeidervelgere funnet seg et nytt hjem i Trygve Slagsvold Vedums nasjonalkonservative prosjekt.

I 2021 får vi se om de klarer å løfte ham helt inn i statsministerstolen.

Referanse:

Artikkelen er publisert i Aftenpostens nettutgave 21. desember 2019.

Tekst: Doktorgradsstipendiat Ketil Raknes, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no.