Er vi på vei mot et løsarbeidersamfunn?

KOMMENTAR: Elin Ørjasæter om arbeidsliv

Andelen folk som jobber, men som ikke har fast jobb, har vokst i den vestlige verden. De kalles prekariatet. Dette begrepet er satt sammen av ordene ”proletariat” og ”prekær”: De som selger sin arbeidskraft men aldri er trygge for sin inntekt.

Prekariatet har korttidskontrakter eller er ringevikarer, frilansere og ”konsulenter”. Og de er det permanent. De veksler mellom arbeid og trygder, og ingen av delene er varig. Fritiden brukes på å skrive søknader, fylle ut skjemaer eller reise til et sted som gir midlertidig jobb.

Utviklingen av et prekariat er godt dokumentert, blant annet gjennom rapporter fra så vel Eurofound, ILO og OECD. Boka The Precariat, the new dangerous class, av professor Guy Standing kom ut i 2011 og på norsk i 2014. Den har bidratt sterkt til å sette diskusjonen om løsarbeidets vekst på dagsordenen, i så vel forskning som politikk.

Iboende snøballeffekt

Fenomenet ”arbeid uten ansettelse” har en iboende snøballeffekt. Fleksibel og billig arbeidskraft gir konkurransefortrinn for bedrifter som så konkurrerer ut andre bedrifter med tradisjonelle ansettelsesforhold. Bedriftene tar beslutninger som gavner dem på kort sikt når de vil vinne anbud.

Det er dette som i sosiologisk litteratur kalles et kollektivt handlingsproblem: Hvis alle gjør det som isolert sett lønner seg for dem (velger billig og fleksibel arbeidskraft) ødelegger de for alle, og dermed også for seg selv, på lengre sikt. Det er umulig å bygge kompetanse i bedrifter der løsarbeidere er i majoritet.

Hvor langt er utviklingen mot et prekariat kommet i Norge? Dette var spørsmålet Line Eldring og jeg forsøkte å besvare i boka Løsarbeidersamfunnet, som kom ut på Cappelen Damm Akademisk forlag sommeren 2018.

Flest løsarbeidere i byggebransjen

Det er i byggebransjen utviklingen mot løsarbeidersamfunnet har kommet lengst, og da særlig gjennom bruken av nulltimers-kontrakter. Ansatte i byggenæringen har vært såkalt «fast ansatt uten garantilønn», en type kontrakt som ble utviklet og anbefalt av NHO Service (der bemanningsselskapene er medlemmer). Kontraktsformen ble tilsvarende hatet av Fellesforbundet, LOs største forbund i privat sektor.

En lovregulering fra 1.1.2019 skal sette en stopper for nulltimerskontraktene. NHO Service, som nå heter NHO Service og Handel hadde naturlig nok strittet imot. Da lovendringen først var et faktum, snudde de seg rundt og forhandlet med Fellesforbundet om nye kontraktsstandarder. Disse nye kontraktene forplikter de nå sine medlemmer i byggebransjen til å følge.

Lite uønsket løsarbeid i Norge

Dette er utslaget av fagforeningenes makt i Norge. De har både makt til å påvirke politikken (ved å lobbe for lovendringen) og makt til å få loven iverksatt (gjennom forhandlinger med NHO Service og Handel). Organisering er like viktig på begge sider av bordet.

Mens LO kan stille krav på vegne av den svake part (selgeren av arbeidskraft) kan NHO redusere utslaget av det kollektive handlingsproblem. Det gjør de gjennom å binde majoriteten av aktørene i en bransje til å følge samme spilleregler.

Guy Standings siste anslag over prekariatets størrelse er på 40 prosent av den voksne befolkningen i vestlige land. Dette er svært langt fra situasjonen i Norge. Omfanget av uønsket løsarbeid i Norge er relativt lavt.

Etter vår bok Løsarbeidersamfunnet har det kommet en rapport og en artikkel som bekrefter vår konklusjon om at prekariatet er nokså lite, men sterke krefter kan bidra til en forverring. Utviklingen må derfor følges nøye.

Sterke krefter kan bidra til forverring

I sluttrapporten til prosjektet Tilknytningsformer i norsk arbeidsliv heter det at «bildet er i større grad preget av stabilitet enn endring».

Artikkelen Et voksende prekariat? Langvarige tilknytninger til arbeidslivet blant kjernegruppene i arbeidsmarkedet konkluderer med at vel åtte prosent av de sysselsatte har lav inntekt med hyppige inntektsfall, noe som tyder på en prekariat-liknende arbeidstilknytning. Men denne gruppen har ikke økt i omfang siden nittitallet. (Artikkelen analyser data fra to perioder, hhv 1993-1999 og 2009-2015).

Men det er et stort «men» ved konklusjonen i siste artikkel. De som jobber i Norge uten å være ordinært bosatt her, og de som innvandret i den undersøkte perioden, er ikke med i utvalget. Og det er jo nettopp blant disse (stort sett østeuropeiske arbeidsinnvandrerne) vi finner en stor del av det norske prekariatet. De jobber særlig i bransjer som bygg, renhold , transport og renhold på hotell («housekeeping»).

Arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa fantes knapt på nittitallet, men vokste raskt etter EU-utvidelsen i 2004. De var altså en stor gruppe arbeidstakere i perioden 2009-2015, som den nevnte artikkelen sammenlikner med årene 1993-1999. Hvis prekariatet i den norsk-bosatte befolkningen var stabilt gjennom disse to periodene, slik artikkelforfatterne kan slå fast, kan likevel prekariatet i Norge ha økt betydelig ved arbeidsinnvandrere og såkalt utsendte arbeidstakere (folk som jobber i Norge men har sin arbeidsgiver i et annet land).

Kontinuerlig arbeid å demme opp for løsarbeidersamfunnet

Å demme opp for løsarbeidersamfunnet i Norge er som å rulle en sten oppover bakke: Arbeidet må gjøres kontinuerlig. Jobben gjøres for en stor del av arbeidslivets egne organisasjoner. LOs organisasjoner verver, overvåker, lobber og forer journalister med enkeltsaker som påvirker opinion og politikere. Blant NHOs viktigste funksjoner er å disiplinere egne medlemmer.

Guy Standing skrev i forordet til den norske utgaven av boka «The precariat» at prekariatet i Norge er lite fordi vi har oljepenger. Det er feil. Det er trepartssamarbeidet, ikke oljepengene, som gjør at prekariatet hos oss er mindre enn i andre vestlige land.

Referanser:

Line Eldring og Elin Ørjasæter (2018): Løsarbeidersamfunnet. Cappelen Damm Akademisk.

Denne formidlingsartikkelen baserer seg på Elin Ørjasæters tiltredelsesforelesning som dosent ved Høyskolen Kristiania som ble holdt 7. oktober 2019.

Tekst: Dosent Elin Ørjasæter, Institutt for ledelse og organisasjon, Høyskolen Kristiania.