Det britiske imperiets vei mot undergangen

KOMMENTAR: Ketil Raknes om Storbritannia

Den 22. juni 1897 fikk 400 millioner mennesker, eller drøyt en fjerdedel av menneskeheten, fri for å feire at dronning Viktoria hadde sittet 60 år ved den britiske tronen. 50.000 soldater fra hele verden marsjerte gjennom Londons gater der prinser, hertuger og ambassadører fra hele verden hadde tatt turen til imperiets hjerte.

Det britiske imperiet er det største og mektigste imperiet verden har sett.

Imperiet der solen aldri gikk ned, hersket lenge over en fjerdedel av jordens overflate og var bundet sammen av verdens mektigste marine og et finmasket globalt handelsnettverk.

På vei mot historiens skraphaug

Den gangen satt den åtte år gamle Arnold Toynbee, som senere skulle bli en av Storbritannias største historikere, trygt plassert på sin onkels skuldre og skuet utover den fantastiske paraden.

Han beskrev det senere dagen som at «solen sto stille midt på himmelen». Om atmosfæren skrev han at «vel, her er vi på toppen av verden, og vi har kommet til denne toppen for å bli der for alltid. Det er selvsagt noe som heter historie, men historie er noe plagsomt som skjer med andre folkeslag».

Toynbee ble senere ekspert på sivilisasjoners vekst og fall og skjønte fort at ingen ble værende på toppen av verden for alltid. 50 år og to verdenskriger etter at Toynbee så paraden fra onkelens skuldre, var det britiske imperiet på vei mot historiens skraphaug.

Statsmann og rasist

I 1947 måtte Winston Churchill erkjenne at India var tapt og uttalte at «it is with deep grief I watch the clattering down of the British Empire with all its glories and all the services it has rendered to mankind». Churchill var en stor statsmann som reddet Europa under 2. verdenskrig, men han var også en rasist som trodde fullt og helt på det britiske imperiet og den hvite rasens overlegenhet.

Churchill drømte om å lenke Mahatma Gandhi fast og la ham bli trampet i hjel av elefanter. Han omtalte inderne som «et dyrisk folkeslag med en dyrisk religion», og palestinerne var «barbariske horder som spiser lite annet enn kamelbæsj».

Churchills dom over det britiske imperiet som en gave til menneskeheten, lever fortsatt. Et typisk eksempel er den konservative historikeren Niall Ferguson, som i boken Empire: How Britain Made the Modern World argumenterer for at det britiske imperiet gjorde verden til et bedre sted. Britene skapte et globalt handelssystem som ga økt velferd til alle.

Det er riktig at det britiske imperiet bygget jernbanen i India og dikesystemene i Egypt, men det britiske imperiet var også bygget på rasisme, slavehandel og brutal undertrykking.

Koloniserte verden og tapte den

Britiske skolebarn lærer at Storbritannia avskaffet slaveriet i 1833 og betalte en betydelig kompensasjon. Det de ofte ikke lærer, er at slavene ikke fikk noe i kompensasjon, mens de 46.000 britene som eide slaver fikk den største kompensasjonen i britisk historie. Slavene måtte i tillegg jobbe 45 timer gratis hver uke i fire år for sine tidligere slaveeiere.

Det er blitt sagt at «tyskerne bruker historien for å tenke fremover, mens britene bruker historien for å trøste seg selv».

I Tyskland har det nådeløse oppgjøret med den nazistiske fortiden bygget et av verdens mest stabile og selvkritiske demokratier. Britene har på sin side aldri taklet tapet av sitt eget imperium og trøster seg selv med heltehistorier fra andre verdenskrig.

I filmer som Dunkirk og Darkest Hour dyrkes den mytologiske forestillingen om at Storbritannia er på sitt beste når landet står alene mot verden, mens historien om hvordan det koloniserte verden og tapte den, fortrenges.

Et fantasifoster på høyresiden

Det er lett å forstå at for konservative politikere i Storbritannia, har de siste 120 årene fremstått som en gjennomgående nedtur. Fra å være verdens største imperium med verdens største økonomi er det blitt redusert til en ganske ordinær nasjonalstat med stadig mindre internasjonal innflytelse.

I løpet av 2019 vil India passere Storbritannia som verdens 5. største økonomi, og den tyske økonomien er alene både større og mer velfungerende enn den britiske.

Det manglende oppgjøret med fortiden gjør at det britiske imperiet lever videre som et fantasifoster på britisk høyreside.

Da Boris Johnson skulle tale til det konservative partiets kongress i 2016, beskrev han stolt hvordan det var å jobbe fra et sted «der man kontrollerte et imperium som var syv ganger større enn Roma» og at «fra disse kontorene ble 178 land i verden enten erobret eller invadert». Ordene ble etterfulgt av landsmøtets høyeste jubel.

EU som hinder for global makt

Johnson har i likhet med sitt store forbilde, Winston Churchill, ikke spesielt høye tanker om imperiets tidligere undersåtter. I 2017 måtte den britiske ambassadøren i Burma stoppe Johnson fra å sitere et dikt av den britiske kolonialismens yppersteprest, Rudyard Kipling, i et burmesisk tempel.

Da han jobbet som journalist, refererte Johnson til innbyggerne i et afrikansk land som «små svartinger» med «vannmelonsmil», og om Uganda skrev han at «problemet er ikke at vi en gang styrte der, problemet er at vi ikke styrer der lenger».

Ideen til Boris Johnson og mange av hans allierte er at EU står i veien for at Storbritannia igjen skal bli en global supermakt.

Utenfor EU kan Storbritannia sammen med sine gamle kolonier og USA inngå bedre handelsavtaler og få større innflytelse i verden enn de har i dag. Under brexitkampanjen fortalte Boris Johnson velgerne at målet var «to take the chains off the giant, unshackled Britannia and let the Lion roar again».

I møte med sånne grandiose vrangforestillinger er det umulig for EU å drive realistiske forhandlinger med Storbritannia.

Imperiets undergang

Storbritannia minner for tiden om et lag som har rykket ned i OBOS-ligaen, men påstår hardnakket at det hører hjemme i Champions League. Boris Johnsons Brexit-strategi er at han skal skremme EU til å godta hans betingelser fordi hans mektige og store land kan leve uten en avtale, men det kan ikke EU.

Storbritannia er et eksempel på at land som ikke klarer å forholde seg til sin egen fortid, heller ikke har en fremtid.

Britiske velgere er nå klemt mellom imperienostalgien til Boris Johnson eller gammelmannsosialismen til Jeremy Corbyn. Ingen av de dominerende politiske partiene i Storbritannia takler nåtiden, begge lengter tilbake til en svunnen tid. Ironien er at Storbritannia går til grunne på grunn av overdrevne tanker om egen storhet.

Det er en undergang et imperium verdig.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 13. oktober 2019.

Tekst: Doktorgradsstipendiat Ketil Raknes ved Høyskolen Kristiania.