Listhaug vs. Solberg – var det lurt?

Av professor Elisabeth Ivarsflaten og førsteamanuensis Åsta Dyrnes Nordø ved Universitetet i Bergen 

Partisympatibarometeret viser at det var risikabelt av FrP å gå til valg på at det største partiet skulle ha statsministeren i en situasjon hvor FrP var klart største parti på meningsmålingene. (skal vi fjerne?)

I årets valgkamp var det to temaer som fikk spesielt mye oppmerksomhet: formueskatten og statsministerspørsmålet på borgerlig side.

Fremskrittspartiet (FrP), som har vært det største partiet på borgerlig side i snittet av meningsmålingene siden desember 2024, gikk til valg på at det største partiet skulle ha statsministeren, altså Sylvi Listhaug. For de tre andre partiene på høyresiden var Erna Solberg statsministerkandidat. Hvor lur var FrPs strategi for høyresiden samlet sett? 

Statsministerstriden preget valget 

Årets valgkamp ble preget av en borgerlig side som ikke klarte å samle seg rundt én statsministerkandidat. Mens Solberg bedyret at flertallet på borgerlig side pekte på henne, gjentok Sylvi Listhaug til det kjedsommelige at det største partiet burde få statsministeren. 

Analytikere og kommentatorer har antydet at dette økte spenningen mellom velgerne innad i den borgerlige blokken, og gjorde at borgerlig blokk ikke fremstod som et samlet prosjekt på samme måte som vi kunne se på venstresiden. 

Spenningen innad før valgkampen

Her ser vi nærmere på den omtalte spenningen mellom ulike velgergrupper med utgangspunkt i Partisympatibarometeret i Norsk medborgerpanel. Dette barometeret følger hvor godt ulike partiers velgere liker og misliker de andre partiene på Stortinget. Data tilbake til 2013 kan utforskes her. 

Vi tar utgangspunkt i data som er samlet inn i Norsk medborgerpanel i juni 2025, altså rett før sommerferien. Dette var i god tid før valgkampen startet og før FrP, med hjelp fra Arbeiderpartiet (Ap), lanserte Listhaug som statsministerkandidat i en selvregissert statsministerduell på puben Carls i Oslo, onsdag 30. juli. 

Med andre ord gir disse dataene innsikt i hvordan velgerne så på FrP da borgerlig side fortsatt framstod som samlet om et felles borgerlig prosjekt. 

Note: Andelen (%) som liker AP/H/FrP noe, mye eller svært mye. 

Kilde: Norsk medborgerpanel, juni 2025.

Avskalling innad i blokken 

Tabell 1 viser at det innenfor borgerlig blokk er stort sprik i sympati for FrP. Partiet var ganske bra likt blant velgere som i juni tenkte å stemme Høyre. Dette kan være med på å forklare at et Høyre i motvind mistet mange velgere til nettopp FrP. Andre analyser av velgervandringer siste året underbygger dette og viser mer direkte at Høyre har hatt betydelig avskalling til FrP.

Blant dem som i juni tenkte å stemme KrF og Venstre er det derimot svært lite sympati å spore for FrP. Det at kun 21 prosent av dem som hadde tenkt å stemme Venstre i juni, oppga å like FrP, kan bidra til å forklare avskallingen i denne velgergruppen da Listhaug utfordret Solberg som statsministerkandidat i valgkampen. 

Mistet velgere til den andre blokken

Det virker sannsynlig at en del av dem som hadde som intensjon å stemme Venstre i juni heller stemte på rødgrønn side, for å forhindre at FrP fikk statsministeren. Tallene fra Partisympatibarometeret støtter opp om en slik hypotese. Tabellen viser at 73 prosent av velgerne som hadde tenkt å stemme Venstre likte Høyre, 55 prosent likte Ap, mens kun 21 prosent likte FrP. Gitt det jevne valgresultatet i år, er disse Venstre-velgerne - som kan ha skiftet blokk - sentrale i fortellingen om hvorfor høyresiden ikke fikk flertall.

Når vi ser på sympatiscoren for Høyre på borgerlig side i juni, så var denne betydelig bedre enn for FrP.  Et stort flertall av velgerne til alle de andre politiske partiene på høyresiden likte Høyre. Scoren er 67 prosent for både FrP og KrFs velgere og hele 73 prosent for Venstres velgere.  

Hvis alle hadde stått samlet 

Samlet sett indikerer tabell 1 at det var velgergrunnlag for FrPs statsministerstrategi blant egne velgere, og fra litt over halvparten av Høyres velgere, men kun blant hver tredje av de som i juni hadde tenkt å stemme KrF og Venstre.

Hvis FrP i stedet hadde gått til valg med Høyres leder som statsministerkandidat, ville dette antakelig hatt støtte blant dem som i juni likte partiet Høyre. Det vil si 67 prosent av FrP og KrFs velgere og 73 prosent av Venstres velgere.

Det viktige statsministerspørsmålet

Partisympatibarometeret viser at det var risikabelt av FrP å gå til valg på at det største partiet skulle ha statsministeren, i en situasjon hvor FrP var klart største parti på meningsmålingene. 

I tillegg viser Partisympatibarometeret at det antakelig ikke var nødvendig, ettersom Høyre hadde høy sympatiscore også blant størsteparten av dem som ville stemme FrP i juni.

Det kan være at styrkeforholdet i favør FrP ville gjort valgkampen vanskelig uansett, men det kan heller ikke utelukkes at utviklingen ville vært annerledes om høyresiden hadde samlet seg om Erna Solberg. Det får vi antakelig aldri vite, men det vi vet er at statsministerspørsmålet holdt det ujevne styrkeforholdet mellom FrP og de andre borgerlige partiene høyt på agendaen gjennom valgkampen. 

Det var forutsigbart, basert på data fra Partisympatibarometeret, at dette ville fungere bra for FrP isolert sett, men dårlig for de andre borgerlige partiene.