Valgkamp i Norge – sett med tyske øyne

Valgkamp er spennende: Hvem leder på meningsmålingene? Hvordan oppfører politikerne seg? Hvem vinner til slutt? Spenningen får imidlertid en ny dimensjon når man opplever valgkamp i et land man relativt nylig har innvandret til. Da blir man nemlig plutselig klar over hvor sterkt våre forestillinger om politikk og valg er preget av det gamle hjemlandet – i vårt tilfelle Tyskland – og hva som derfor virker overraskende i det nye hjemlandet. 

Når vi sammenligner Norge og Tyskland, skiller allerede tidspunktet for valget seg ut: I Tyskland er vi vant til «valgsøndager». Det såkalte “Sonntagsfrage” ble i årevis stilt i meningsmålingene: «Hvis det var forbundsdagsvalg førstkommende søndag, hvilket parti ville du stemt på?» 

I Norge holdes valg derimot på mandager. Vi undret oss litt over hvordan yrkesaktive nordmenn rekker å stemme på en ukedag, til vi oppdaget at dere har forhåndsstemming, og valglokalene i Norge holder åpent til kl. 21, i motsetning til kl. 18 i Tyskland. I Tyskland har vi ikke et forhåndsstemmesystem. Hvis man vil stemme før valgdagen, må man i stedet registrere seg for brevvalg og sende inn stemmeseddel med posten, uansett om bosted er i Tyskland eller i utlandet. 

Men mer interessant er selvsagt hvordan valgkampene foregår og hvilke temaer som dominerer debatten.

Tuttifrutti- versus bjørnebær-koalisjoner 

I Tyskland kan regjeringskoalisjoner i prinsippet dannes fritt på tvers av det politiske spekteret, selv om ideologiske forskjeller setter visse grenser. I de siste valgene har koalisjonsdannelse blitt stadig mer utfordrende, ettersom de tidligere store partiene – CDU/CSU (konservativ) og SPD (sosialdemokratisk) – har mistet oppslutning over tid. 

Dermed har et klassisk tema i tyske valgkamper fått økt betydning: Finnes det flertall for ulike koalisjoner, hvem kan i det hele tatt samarbeide med hvem, og hvor mange partier må til for å danne regjering? 

I et land der man tradisjonelt har hatt koalisjoner med maks to partier, krever knappe flertall stadig mer kreative konstellasjoner – fra storkoalisjonen (CDU/CSU (svart) + SPD (rød)) over trafikklyskoalisjonen (SPD + det liberale partiet FDP (gul) + De grønne) og Jamaicakoalisjonen (CDU/CSU + liberal + grønn) til bjørnebærkoalisjonen (CDU/CSU + SPD + det venstrepopulistiske BSW). 

Slike fargerike metaforer har man hittil unngått i Norge, hvor det i praksis bare finnes to alternativer hvem som regjerer: venstresiden eller høyresiden. Regjeringer på tvers av blokkene, slik man ofte ser i Tyskland, virker nærmest utenkelige i Norge, selv om Høyre og Ap i partiprogrammene ser ut til å ligne mer på hverandre enn på andre partier i sine respektive blokker (i det minste for oss tyskere). De siste diskusjonene om «tuttifrutti-koalisjonen» i Norge kan imidlertid tolkes som et tegn på stadig mer kompliserte regjeringsdannelser også her i landet.

Å dekke over konflikter med penger

Norske partier i samme blokk er som regel enige om de store trekkene i økonomisk politikk og skattepolitikk, og vil derfor helst snakke om disse temaene. Blokkinndelingen har klare fordeler: tydelige alternativer for velgerne, forutsigbar koalisjonsdannelse, kompromissorientering blant partier og mindre risiko for misnøye med storkoalisjoner (slik man ser i Tyskland nå). Kompromissviljen internt fremmes, siden partiene ikke har reelle alternativer utenfor egen blokk. 

Men modellen har også ulemper: Viktige temaer kan bli ignorert hvis de truer blokkens samhold. For eksempel finnes både EU-vennlige og EU-skeptiske partier i hver blokk – og dermed blir EU-spørsmålet lagt til side. Hver blokk inkluderer partier med både liberale (Venstre, SV/Rødt/MDG) og konservative verdier (Sp, KrF), som kan gjøre samarbeid krevende. 

Blokktenkningen kan hindre samarbeid i den politiske «midten» og tvinge frem kompromisser med partier med ulikt ideologisk fundament. Småpartiene får overproportional forhandlingsmakt siden de store partiene ikke har noen realistiske alternativer til å tilfredsstille alle småpartiene i blokken så langt som mulig.  

Resultatet kan bli utvannet eller inkonsekvent politikk. Tilgang til oljepenger har hittil gjort  det mulig å likevel tilfredsstille mange motstridende interesser, men det er usikkert hvor lenge dette kan vare og om blokkinterne konflikter vil vokse til et kritisk nivå. 

Partilederdebatter som speil på politisk kultur

En annen slående forskjell mellom Norge og Tyskland er partilederdebattene.  For det første er det for oss tyskere overraskende hvor mange slike debatter Norge har, noe som sier mye om den politiske debattkulturen generelt.

I Tyskland holdes vanligvis bare én eller to debatter mellom forbundskanslerkandidatene og kanskje én mellom toppkandidatene fra mindre partier. Disse kalles ikke partilederdebatter, men «TV-dueller» (eller «TV-trieller» hvis det er tre kandidater som deltar) fordi det kan hende at ikke bare partiledere deltar i dem. Tyske partiledere er nemlig ikke nødvendigvis toppkandidater i valgkamp. Olaf Scholz, den sist avgåtte tyske forbundskansleren, ble for eksempel valgt til kanslerkandidat uten å være partileder i 2021. 

For det andre opplever vi diskusjonskulturen i norske partilederdebatter som positivt overraskende: Man kunne tro at det blir kaotisk med opptil ni partiledere på scenen. Men fokuset ligger på politisk innhold, ikke på konflikter og politisk taktikk. Debattantene avbryter ikke hverandre, de rekker opp hånda når de vil si noe og viser respekt for andre debattanters meninger. 

Det kan også spille inn her at Norge ikke har et nevneverdig høyreekstremt parti som det tyske AfD. Deres fremgang har medført en endring til det verre i graden av respekt i debattene. Selv om tonen i årets valgkamp i Norge omtales som hardere, fremstår debattene fra et tysk perspektiv fortsatt som svært siviliserte og respektfulle – uten personangrep eller tvil om motpartens legitimitet. Det sier mye om den norske politiske kulturen, som er viktig å ta vare på.