Retorikken som vinner valgdebatter

Av Jens E. Kjeldsen, professor i retorikk ved Universitetet i Bergen.

Hvilken retorikk vinner valgdebatter? Hvilken politiker får høyest terningkast? NTB har regnet ut gjennomsnittet av avisenes terningkast for NRKs partilederdebatt i Arendal og TV2s partilederdebatter i Bergen og Oslo, samt NRKs debatt på Kuben videregående skole. 

Jonas Gahr Støre (Ap), Sylvi Listhaug (FrP) og Erna Solberg (Høyre) gjør det best. Støre vinner. Han får et gjennomsnitt på 4,95. Listhaug får 4,55, og Solberg ender på 4,5. 

Mens det er enkelt å si hvem som får høyest terningkast, er det ikke like enkelt å vite hvilken type retorikk som vinner valgdebatter. Støre, Listhaug og Solberg har forskjellig retorikk, men likevel får alle tre høye vurderinger.

Selvtillit og dominans

Hvis vi ser på alle politikerne som har fått fem eller seks gjennom hele valgkampen, tegner det seg likevel et bilde av den retorikken som journalister vurderer som den beste: Skal du ha høyest terningkast, må du dominere, vise selvtillit og overskudd. 

Etter Arendal skrev Dagbladet om Støre: «Statsministeren framstår trygg og med selvtillit». VG kalte ham «stødig», Kampanje mente han «eier rollen» og TV2 la vekt på at «Støre får mer taletid» enn de andre. 

Etter den avsluttende debatten på NRK 1. september, skrev Nettavisen at Sylvi Listhaug «Strutter av selvtillit» og Bergstø fikk en sekser fordi hun «Setter tonen fra første sekund med humør og engasjement». Humor tas ofte som et tegn på overskudd og selvtillit. Etter NRK-debatten 1. september skrev både BT og VG at Støre hadde «humor» og var «morsom». 

Samtidig peker avisenes vurdering i to helt forskjellige retninger når de gir toppkarakter. Det ser vi i vurderingene av KrFs Dag Inge Ulstein. Etter TV2s debatt var VG begeistret og gav Ulstein en femmer:

«Gikk rett i strupen på Jonas, ivrig fra start, full av selvtillit […]. Han langet ut mot Hamas og snakket med det som så ut som sterke følelser om utsatte jødiske kvinner».

TV2 var helt uenig og ga Ulstein 2 på terningen. Den lave vurderingen kom på bakgrunn av samme innlegg som VG var så imponert over:

«Kommer med et angrep på Støre som virker vel spontant ...  Vil ikke spille en aktiv rolle for å stanse krigen i Gaza. Får god tid til å snakke til Israel-vennene blant KrFs kjernevelgere … Ingen stor debatt».

Stemmesankende og stemmeflyttende retorikk

Samme debattant, samme innlegg, helt forskjellig vurdering. I debattene har Ulsteins retorikk vært «stemmesankende retorikk». I slik retorikk sanker man stemmer blant de allerede overbeviste, ved å hevde svart-hvite forskjeller og stridspunkter som tydeliggjør fronten mellom seg selv og motstanderen. VG belønnet nettopp Ulstein for å «snakke til sine egne». 

Stemmesankeren hevder ofte en grunnleggende ideologisk motsetning mellom seg selv og «de andre», og angriper gjerne motstanderens motiver og kritiserer motstanderens intelligens, etikk eller gode vilje.

Den andre typen retorikk, den «stemmeflyttende», er mindre ideologisk. Her innrømmer man at motstanderen har tungtveiende argumenter, og avgrenser og presiserer sine synspunkter: «Jeg mener dette, men ikke dette». 

Stemmeflytteren behandler sin motstander med høflighet og respekt og unngår ansiktstruende angrep på motstanderens person, etikk og kompetanse. Man anklager ikke motstanderen for løgn, for eksempel. Hvis du vil flytte velgere fra motstanderen til deg selv, hjelper det lite å fornærme disse velgere.

Medienes vurdering av retorikk

Avisene gir høye vurderinger for både sankende og flyttende retorikk. Solberg og Støre opptrer oftest stemmeflyttende, mens Listhaug oftest opptrer stemmesankende. Når Listhaug får høye terningkast begrunnes det med hennes appell til sine egne. Etter Arendal skrev Dagbladet: «hamret inn budskapet: Denne gjengen må ut, sa hun og pekte på de rødgrønne.» Kampanje skrev «hun rett og slett hamrer inn budskapet», mens TV2 la vekt på at Listhaug «snakker rett til kjernevelgerne». 

Etter den avsluttende debatten på NRK skrev Nettavisen at Listhaug treffer «sine kjernevelgere godt både i innvandrerdebatten og strømdebatten», samt at hun når «rett hjem til egne velgere i sluttappellen.»

Støre og Solberg fikk også ros for å snakke til sine egne, men de ble oftest berømmet for sin stemmeflyttende retorikk. Etter Arendal ga TV2 Støre 5, og skrev at han: «satte skapet på plass med et lynraskt foredrag om norsk utenrikspolitikk og belønnes med anerkjennende blikk fra Erna Solberg. Debattens vinner.» 

Etter TV2-debatten 19. august ga VG Solberg 5 for å ha «overlegne faktakunnskaper om helsevesenet og personell.» TV2 ga Støre 6 fordi han «snakker pedagogisk og med stor troverdighet i forsvaret av regjeringens politikk overfor Israel.»

Den beste beskrivelsen av en stemmeflyttende debattant kom fra VG, som ga Solberg 6: «Tør også å ta et vanskelig ståsted om Gaza og forklarer hvorfor med selvtillit. Norges beste ikke-populist.» En ikke-populist som nyansert forklarer vanskelige ståsteder er en typisk stemmeflytter.

Skal en norsk politiker få høye terningkast, må vedkommende altså først og fremst være selvsikker, ta plass og dominere. I tillegg må politikeren dyrke enten den stemmesankende eller den stemmeflyttende retorikken.

Til sist en viktig påminnelse: Å få høye terningkast betyr ikke nødvendigvis at politikeren med sin retorikk har belyst saken bra og hjulpet til et godt valg.