Stortingsvalg uten personvalg

Skrevet av forsker Signe Bock Segaard ved Institutt for samfunnsforskning

Den nye valgloven gir ikke velgerne anledning til å gjøre rettelser på stemmeseddelen. Det er alene partienes listeoppsett som er avgjørende for hvilke kandidater som velges. Nå skal det sies at selv om den gamle valgloven ga velgerne mulighet for å gi personstemme til stortingsvalg, så var denne rettigheten mest teoretisk. Det skyldtes det nærmest umulige kravet om at «slike endringer har bare effekt hvis over halvparten av et partis velgere i et fylke gjør akkurat den samme endringen». 

Men uansett, en rettighet til velgerinnflytelse gjennom personstemmegivning ble fjernet med den nye valgloven. Det er tankevekkende av flere grunner.

Parti versus person i politikken: Kime til forvirring, frustrasjon og ettertanke

Ifølge Grunnloven er mandatet som stortingsrepresentant personlig, men velgeren kan gjennom sin stemmegivning ikke tilkjennegi tillit eller mistillit til kandidaten som enkeltperson, kun som tilknyttet et parti. Det er et paradoks.

Det står videre i sterk kontrast til lokalvalg, hvor velgerens rett til personstemmegivning opprettholdes i den nye loven. En rettighet som brukes og har reell betydning: Rundt halvparten av de som deltar i lokalvalg gir personstemme(r) og rundt 25 prosent av kommunestyrerepresentantene er valgt inn alene på grunnlag av personstemmer. Norske velgere er åpenbart oppmerksomme på personenes plass i politikken.

I et brev fra Valgdirektoratet, sendt i forkant av årets valg til alle som «i løpet av de siste åtte årene har fått stemmerett ved stortingsvalg», signaliseres det at det er mulig å gi stemme til enkeltkandidater: «Hvilket politisk parti og hvilke kandidater du stemmer på er selvsagt opp til deg». Informasjonen til velgeren er i beste fall upresis og i verste fall misvisende og feil.

I valgluken tar velgeren sin utvalgte stemmeseddel med rett parti, men ikke bare er partinavnet oppført, også en fullstendig kandidatliste med personnavn og fødselsår. Enkelte partier har også med bosted. Informasjonen på stemmeseddelen gir velgeren et grunnlag for å danne seg et inntrykk av kandidatenes kjønn, alder og til dels også (politisk) erfaringsgrunnlag. Men velgeren kan nok lett bli forvirret og frustrert, for hva skal informasjonen om kandidatene brukes til? Hva hvis velgeren ikke liker personen på topp, men liker kandidat nummer 10? Skal hen da allikevel stemme på partiet eller gå for et annet parti? Er person eller parti viktigst?

Også i et større bilde bør forholdet mellom parti og kandidaten som person i politikken gi anledning til ettertanke. Partienes medlemstall går stort sett kun nedover, og mange velgere er ikke trofaste mot partiene; de shopper fra valg til valg. Partienes forankring hos velgerne synes bare å bli svakere, samtidig som partiene ved den nye valgloven i hånden fastholder og forsterker sin innflytelse på hvem som velges inn. I dette ligger det et stort ansvar for partiene. 

Valglovutvalgets flertall anbefalte å innføre en reell ordning for personvalg ved stortingsvalg fordi det  «anses som en utvidelse av demokratiet». Det ble stort sett ignorert i den offentlige og politiske debatten om den nye valgloven.

Både politiske partier og enkeltkandidater spiller en rolle i demokratiet

Utviklingen i det norske politiske landskapet og hos norske velgere avspeiler en tendens som også ses i landene rundt oss: En individualisering og personifisering av politikken på godt og vondt. Personer og ikke kun partier er en del av dagens politiske landskap. Vi snakker om partilederne og andre markante enkeltpolitikere, og i mediene vurderes deres personligheter og deres atferd, taleevner og klesstil får karakterer. 

Partiene får et personlig ansikt. Personene overskygger i noen tilfeller også partiene; personene skaper politikk. Både som partirepresentant og person kan kandidatene mobilisere velgere til politisk deltagelse. 

Velgerne foretrekker sitt speilbilde

Mange velgere ønsker først og fremst representanter som deler deres egne politiske holdninger, mens andre kanskje har et bredere «demokratisk ønske» om at Stortinget skal representere befolkningen som helhet. Men å ha full informasjon om holdninger, kan være vanskelig. Velgerne benytter seg derfor av tilgjengelige signaler om kandidatene, og av      karaktertrekk som de kan gjenkjenne for å trekke sine konklusjoner. Parti er et signal som forteller mye om kandidatens holdninger, men også kandidatens sosiale bakgrunn – som yrke, utdanning, etnisk bakgrunn, bosted, kjønn og alder – viser seg som relevant for velgerne. Mye forskning tyder på at velgerne bruker denne informasjonen til å dra slutninger om hvilke politiske holdninger kandidatene har – og er dermed grunnlag for  velgernes stemmegivning.

Ny valgforskning viser at norske velgere generelt foretrekker sitt speilbilde: kandidater som ligner dem selv når det gjelder alder, kjønn og utdanning. Tidligere forskning har også vist at «Når stemmerettsalderen senkes så øker den politiske representasjonen av unge». Dette kan skyldes «gjenkjennelse» og at det er lettere å ha tillit til det kjente. Det kan også være knyttet til holdningsmessig representasjon, der velgeren antar at en kandidat som likner på velgeren selv, forfekter de samme politiske holdninger som velgeren har.

Videre tyder forskningen på at velgerne vektlegger kandidatenes politiske erfaring mest ved stortingsvalg sammenlignet med lokalvalg. Kanskje det skyldes at velgerne oppfatter nasjonal politikk som kompleks og vevd inn i et større politisk spill. Hva som mer presist ligger bak betoningen av politisk erfaring er imidlertid fortsatt uklart, men funnet er interessant: Det viser at norske velgere gjør seg noen tanker om hvilke personegenskaper som er viktige avhengig av hvilket valg politikerne stiller til. 

Det tyder på at velgerne vet hva de kunne bruke personinformasjonen på stemmeseddelen til, hvis valgloven ga mulighet for det.