Mann med gitar på scenen.
Knut Værnes, ved Institutt for scenekunst, musikk og studio er den første professoren i utøvende kunstfag ved Høyskolen Kristiania. Her spiller han sammen med Knut Værnes Group på Oslo Jazzfestival i 2018. Der har han spilt en rekke ganger. Foto: Norsk Musikkalender/Jon Arnesen

Jørn Mortensen, dekan ved School of Arts, Design, and Media og selv utøvende musiker, var 20 år og gikk på grunnfag i musikk på Universitetet i Oslo (UiO). Knut var ti år eldre og hovedinstrumentlærer på elektrisk gitar. Undervisningen foregikk på Chateau Neuf, eller «Sjattå» som de kalte det.

Som jeg sier til ham: Du var læreren min. Nå er jeg sjefen din.

– Var Knut en flink lærer?

– Absolutt. Han utvidet horisonten min som gitarist – repertoaret ble mer jazzorientert og mer utviklet harmonisk. Ganske mye av den grunnteknikken jeg bruker den dag i dag lærte jeg av ham. Jeg var en autodidakt «gitarist» som med Knuts hjelp fikk åpnet det harmoniske, samtidig som han viste meg hvordan en del tekniske ting med venstrehånden (den på gripebrettet, red.anm.) kunne løses. 

– Hvilke karakteristikker vil du gi ham?

– Han var jo en kul dude som hadde tatt timer hos John Scofield (verdenskjent amerikansk jazzgitarist, red.anm.). Knut var en av de beste i Oslo. 

– Hvordan er det nå å være lederen til sin gitarlærer fra 80-tallet?

– Det er lett. Som jeg sier til ham: Du var læreren min. Nå er jeg sjefen din.

Utøvende kunstfag

Det sies om Knut at han er litt av legende innenfor jazz/rock/fusion-musikk. Han underviser på Bachelor i populærmusikk og har siden høsten 1995 vært ansatt på Nordisk institutt for scene og studio (NISS) som så ble en del av Westerdals Oslo ACT som nå er innlemmet i Høyskolen Kristiania. Og om han ikke er den første gitarprofessoren i landet, så er han den første her ved Høyskolen Kristiania. Han er i tillegg den første professoren i utøvende kunstfag.  

Metodikk er mitt hjertebarn der. Enkelt sagt: Hvordan gi best mulig undervisning.

– Hva gjør en professor i gitar annet enn å traktere selve instrumentet? 

– Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg øver på instrumentet og skriver musikk hele tiden. Dessuten har jeg alltid prosjekter å jobbe fram mot – enten konserter, plateinnspilling eller annet. I tillegg driver jeg mye med undervisning, og metodikk er mitt hjertebarn der. Enkelt sagt: Hvordan gi best mulig undervisning.

På toppen av undervisning og diverse spillejobber administrer Knut både sommerkursvirksomhet og plateselskapet Curling Legs som til neste år fyller 30 år. Han forteller at de i løpet av november 2020 ferdigstiller utgivelse nummer 173. 

Vi hadde en nylonstrenger hjemme som eldstebroren min hadde kjøpt i Spania.

– Hvor gammel var du da du begynte å spille gitar?

– Jeg var ti-elleve år. Vi hadde en nylonstrenger hjemme som eldstebroren min hadde kjøpt i Spania. Den første sangen jeg lærte meg var «House of the Rising Sun». Så kom min nest eldste bror hjem med en el-gitar han hadde kjøpt i Japan... og da var jeg solgt for godt.
 

Yngst i gutteflokken

Knut var tolv år og begynte umiddelbart å spille i band i drabantbyen Bøler. Med seg hadde han den el-gitaren han fikk av sin ene bror. Det gikk i enkel pop og mye blues. Han var minstemann av fire brødre, alle født i Trondheim der hans mor kom fra. Da Knut var tre år flytta familien på seks til Oslo.

– Jeg satt stort sett inne på gutterommet og plukka alt jeg kom over av musikk fra mine brødres plater. Typisk Elvis, Beatles, Chuck Berry, Eric Clapton, Hendrix og slikt. Fikk i grunn kjapt taket på det, og spilte periodevis i flere band og hadde min første spillejobb på skolesoaré høsten 1969.

Ung gutt med gitar ute i skogen.
På 60-tallet var det sologitar som var kulest, her er Knut på familiehytta i Hvitsten med elgitaren den ene storebroren hadde kjøpt til ham i Japan.Foto: Privat

– Når tenkte du at dette kan jeg leve av?

– Vanskelig å si. Tenkte liksom ikke i de termer. Visste bare at jeg ville spille gitar, men etter ungdomsskolen begynte jeg i lære som trykker for å ha «noe å falle tilbake på». Av alle steder jobbet jeg på seddeltrykkeriet til Norges Bank.

Men etter en uke skjønte Knut at trykkerfaget absolutt ikke var noe for ham, selv om det var gøy å trykke de digre 1000-lappene med Henrik Ibsen på. Etter ni måneder startet Knut derfor på videregående som privatist. To år senere dro han til Bergen for å ta mellomfag i engelsk. Han trengte studiepoengene for å komme inn på det som sto aller øverst på lista: Musikkvitenskap ved UiO. Det ble mange år i området rundt Blindern. 

Første platekontrakt

– Det var utrolig moro, og mange av mine studiekolleger er fortsatt gode venner. Her ble jeg kjent med mange musikerspirer både fra jazzkurset i 1976, og i Oslos musikkmiljø. Jeg tok noen timer hos Jon Eberson, og vi begynte å spille sammen mens jeg studerte musikk. Vi ble tilbudt platekontrakt og ga ut duoplata «Anatomy of the guitar» i 1979.

Spillejobbene ble etterhvert så mange at han slutta på hovedfaget i musikk. Knut har spilt med Jan Garbarek, Nils Petter Molvær, og Jan Eggum, bare for å nevne tre andre store, norske musikere. I tillegg startet han fusionbandet Cutting Edge sammen med Morten Halle – mannen han har drevet plateselskap med i en årrekke. 

Det som var mest gøy med New York var at jeg ble spurt om å komme bort både for å spille og undervise.

I 1982 ble han engasjert som timelærer i el-gitar på Musikkvitenskap, og det var der han ble kjent med Jørn. To år senere begynte han som lærer på Norges Musikkhøgskole før han slo seg ned ved NISS.

– Jeg hadde noen studieturer til New York på 80-tallet, hvor jeg tok timer hos John Scofield og deltok på Masterclasses på Manhattan School of Music. Fikk mange venner der borte som jeg fortsatt har kontakt med. Det som var mest gøy med New York var at jeg ble spurt om å komme bort både for å spille og undervise, men så tok kjærligheten affære og jeg fikk samboer og barn i 1989. Da måtte disse planene legges på is.

Jeg har et ambivalent forhold til jazz. Jeg er jo vokst opp med pop, rock og blues.

Knut har likevel hatt flere samarbeid med amerikanske musikere. De siste åra har han hatt med seg N.Y.-baserte Omar Hakim på trommer. Hakim hadde konsert i Oslo i 2011, og Knut stakk ned på konserten og fikk komme backstage etterpå. 

– Vi ble enige om å finne på noe i løpet av året etter. I 2012 var vi i Rainbow studio og spilte inn «Tributes». Året eter ble plata lansert med release på Oslo jazzfestival. Vi spilte to mini-turneer med dette repertoaret også i 2013. Så gjentok vi greia i 2017 og utga «Updates» i året etter med release på jazzfestivalen.

 

Gitarist og trommeslager i studio.
Knut Værnes kaller trommeslager Omar Hakim for utrolig musikalsk og fleksibel, i tillegg til å være ganske rocka hvis han vil. Her spiller de sammen i et av høyskolens studioer i forbindelse med plateinnspillingen «Updates» i 2017. Foto: Høyskolen Kristiania

Han skulle turnert med Omar igjen i år men på grunn av koronasituasjonen må alt bare vente. Knut kaller Omar for et eventyr av musiker.

– Jeg hørte ham første gang med bandet Weather Report i 1984. Året etter var Omar i Drammenshallen med Sting... En uforglemmelig opplevelse. 

All that jazz

– Hvorfor ligger jazzen aller nærmest ditt hjerte – og ikke rock eller pop?

– Tja. Jeg har et ambivalent forhold til jazz. Jeg er jo vokst opp med pop, rock og blues. Fellesnevneren for meg er improvisasjonen. Jeg er en musiker som først og fremst og tilpasser meg de stilartene jeg driver med på den bakgrunnen.

Da John McLaughlin kom med sitt Mahavishnu Orchestra i 1971-72, startet en ny tidsregning for meg.

Egentlig liker han best elektrisk «jazzrock», eller fusion som en også kaller det. Knut har alltid vært fascinert av «skills». Slik han så det fra ung alder av var jazzmusikerne de beste musikerne. Han ønsket seg også slike tekniske og musikalske ferdigheter. 

– Da John McLaughlin kom med sitt Mahavishnu Orchestra i 1971-72, startet en ny tidsregning for meg – og mange i min generasjon. Helt ubegripelig virtuost, tøft og rocka. Som Led Zeppelin på syre, lissom. Hele 70-tallet var viet til fusion og progrock. Mot slutten av 70-tallet kom pønken, og da skjedde det en omveltning igjen. 

Siden 1979 har Knut spilt på et utall festivaler. Han har faktisk ikke tall på det. Oslo Jazzfestival har vært en gjenganger. I tillegg kommer hundrevis av klubber og andre steder.

– Jeg aner ikke hvor mange spillejobber jeg har hatt, men på 80-tallet spilte jeg absolutt hele tiden med Cutting Edge og mine egne band.  Og ikke minst masse i NRK og som frilanser i alle mulige konstellasjoner utover på 90-tallet. 

Han har også turnert i Storbritannia i 1983 og spilt på festival og en uke på Ronnie Scotts Club i London.

– På en av festivalene hadde vi tourmanageren til Paul McCartney som stageansvarlig. Helt tilfeldig selvfølgelig, men litt artig.

Første jobben med Garbarek var morsom. Jeg var ubeskrivelig nervøs og sov ikke mye natta før vi skulle i studio.

– Om du må dra fram noen høydepunkter fra egen karriere, hvilke er disse?

– Vanskelig å si. Cutting Edge live på NRK-TV på Kongsbergfestivalen i 1982 må med. Releasen av «Tributes» på Oslo Jazzfestival i 2013 var også ganske kul. Der var det utsolgt. Og første jobben med Garbarek var morsom. Jeg var ubeskrivelig nervøs og sov ikke mye natta før vi skulle i studio. Cutting Edge på festivalen Ronnie Scotts var også en høydare i karrieren min. Jeg var dessuten med på noen ganske artige konserter med Kringkastingsorkesteret (KORK), og i Oslo Spektrum med Shirley Bassey (kjent for James Bond låter som «Godfinger», red.anm.).

– Jeg ble faktisk spurt om være med på resten av turneen hennes etter den jobben. Men det passet litt dårlig. 

I band med sjefen?

Jørn, som selv er aktiv gitarist i Penthouse Playboys og Dei nye kapellanane, svarer følgende når vi spør om han kan nevne tre høydepunkter fra sin gamle lærers karriere: 

  • Cutting Edge på sitt beste
  • Samarbeidet med Omar Hakim (tipper jeg han tenker på selv også)
  • Som driver av plateselskapet Curling Legs

Vi har snakket om å lage et band på Kristiania nå som vi er blitt kollegaer.

– Har dere forresten spilt noen konserter sammen – læremester og læresvein? 

– Ikke noe ordentlig som jeg kan huske, men vi har snakket om å lage et band på Kristiania nå som vi er blitt kollegaer. Enten et rockeband eller et tribute band til Burt Bacharach. Men så kom nedstengingen.

Så her er det bare å glede seg til gjenåpningen!

Mann med gitar i hytteveggen.
Gitaren er alltid med Knut, både på jobb og der hjemme. Ja, eller på hytta der han også tilbragte mange somre som barn.Foto: Privat