Hvorfor har ingen profesjonelle fotballspillere i Norge stått frem som homofil? Dette spørsmålet er utgangspunktet for Andreas Kvisgaards bachelorforestilling «Ingen er homo i 2. divisjon».
Hvorfor har ingen profesjonelle fotballspillere i Norge stått frem som homofil? Dette spørsmålet er utgangspunktet for Andreas Kvisgaards bachelorforestilling «Ingen er homo i 2. divisjon».Foto: Knut Anders Sørum

Moldejazz, en varm sommerdag i 2017. Andreas var ferdig med sitt andre år på bachelorstudiet i skuespill, og skulle straks gå i gang med arbeidet med bachelorforestillingen sin. Mellom festivalglade mennesker, kalde halvlitere og jazz i internasjonal toppklasse, kom den unge skuespillerstudenten i snakk med Carl Morten Amundsen, som på det tidspunkt var sjefdramaturg på Det Norske Teatret.

– Jeg møtte Amundsen inne på festivalområdet, og vi kom i snakk. Litt ut i samtalen spurte jeg om han kunne hjelpe meg med å finne en tekst til bachelorforestillingen min. Han svarte at det kunne han, men han lurte på hvorfor jeg ikke ville skrive noe selv. Og fra den dagen var prosessen i gang, forteller Andreas. 

– Bachelorforestillingen har vært en utrolig reise, som jeg aldri hadde drømt om på forhånd, sier Andreas Kvisgaard.
– Bachelorforestillingen har vært en utrolig reise, som jeg aldri hadde drømt om på forhånd, sier Andreas Kvisgaard.Foto: Camilla Storvollen

– En viktig historie å fortelle

Sånn startet det altså. Arbeidet med forestillingen som kom til å leve et helt eget liv utover å være en bachelorforestilling. Tilbake i Oslo tok de en kaffe på Parkteateret, og Amundsen utfordret den unge skuespillerstudenten. 

– Det skrives så mange monologforestillinger. Hvorfor er akkurat din forestilling viktig? Hvorfor skal du lage akkurat den forestillingen, og hvem skal du lage den for?

Og så nevnte han det som skulle bli hele utgangspunktet for forestillingen. Amundsen hadde nemlig vært i kontakt med en anonym fotballspiller via nettsamfunnet Gaysir. Han spilte i en av de øverste divisjonene, og var redd for å stå frem som homofil.

– Han var rett og slett redd for at hele karrieren skulle bli ødelagt hvis han sto frem som homofil. Da tenkte jeg umiddelbart at dette er en viktig historie å fortelle, forteller Andreas.

Andreas hadde aldri vært interessert i fotball, men etter mye research fant han ut at dette helt tydelig var et stort og underkommunisert problem. Han kontaktet Fotballforbundet og Foreningen for kjønns og seksualitetsmangfold (FRI), og etterspurte informasjon og statistikk rundt homofili i idretten. Da fant han ut at ingen innenfor fotballen har stått frem som homofil, verken i første, andre eller tredje divisjon. 

– Jeg ble mer og mer overrasket over funnene jeg gjorde. Jeg skjønte at det manglet veldig mye informasjon og statistikk, og samtidig at det var blitt gjort veldig få tiltak på dette området.

Han måtte derfor finne ut det meste selv, og tok utgangspunkt i sitt lokale fotballag, 2. divisjonslaget i Raufoss fotballklubb. De tok ham imot med åpne armer, og han fikk lov til å bli med dem på treninger og spørre dem ut om denne tematikken.

– Det var veldig interessant. De hadde ikke tenkt over at dette var en problemstilling.

Etter hvert forsto han at det var veldig ulik praksis fra klubb til klubb.

– I noen fotballklubber var dette et tema som var blitt diskutert, mens i andre var det mindre åpenhet rundt tematikken. Som kan ha med machokulturen å gjøre innad i den enkelte klubb, men også supporterkulturen, som kunne være ganske nådeløse og blant annet komme med homohets mot spillerne. Heldigvis har dette med homohets i senere tid blitt slått hardt ned på, både på banen og tribunen, særlig etter at vi begynte å turnere med forestillingen, sier Andreas. 

Han hadde også dialog med flere andre i fotballforbundet, idrettsforbundet og flere fotball- og supporterklubber.

Sjefdramaturg som veileder

En historie begynte å ta form. Andreas skrev, og Carl Morten Amundsen veiledet og ga tilbakemeldinger på manus underveis gjennom hele prosessen.

– Da rammehistorien var ferdig, fikk jeg hjelp av Carl Morten til å implementere en del litterære holdepunkter, som Odyssevs og Prøysen, for å skape litt mer tyngde i forestillingen. Så denne forestillingen har vi laget sammen, forteller Andreas.

I åpningsscenen møter publikum fotballsupporter Kristian Andersen. Han er leder for supporterklubben til Raufoss fotball. Han snakker bredt og er ganske «macho», og er på foredragsturné for FRI Innlandet og fotballforbundet for å snakke om utfordringene knyttet til homofili i fotballen.

Jeg spiller bevisst på følelser. Det er min innfallsvinkel. At publikum får sympati for Ingen, og at de forstår ham.

– Etter hvert kommer det frem at han har hatt kontakt med en fotballspiller, via nettstedet Gaysir, som heter Ingen. Ingen er homofil og sliter med å stå frem. Publikum får innblikk i hvordan Ingen har det, og alt han sliter med, forteller Andreas.

I monologforestillingen møter vi fotballsupporter Kristian, som spilles av Andreas selv. Foto: Maud Monceyron Jonassen

Det viser seg også at Kristian er forelsket i Ingen, selv om han ikke vil innrømme det selv.

– Jeg spiller bevisst på følelser. Det er min innfallsvinkel. At publikum får sympati for Ingen, og at de forstår ham.

Forestillingen ender i et veldig langt kyss mellom Kristian og Ingen.

– Og her er det alltid interessant å oppleve publikums reaksjoner. Folk har jublet, de har laget brekningslyder, de har klappet. Og akkurat hvilke reaksjoner som oppstår varierer ganske mye, forteller Andreas.

Han har fått mange positive tilbakemeldinger etter han har spilt forestillingen, fra mennesker som på ulikt vis er berørt av tematikken.

– På et tidspunkt i prosessen forsto jeg at forestillingen kanskje kunne få et liv etter bachelorforestillingen.

Og det fikk den virkelig. Andreas tok kontakt med Den Nasjonale Scene i Bergen, og foreslo å sette opp forestillingen under Bergen Pride. DNS var interessert, men de ville kvalitetssikre forestillingen. Så de sendte ned Anne-Karen Hytten som kom på premieren.

– Jeg tror jeg aldri har vært så nervøs. Men hun likte det heldigvis, og jeg inngikk samarbeid med DNS, Bergen Pride og Norges Fotballforbund om å spille forestillingen under Bergen Pride 2018. 

Jobbet fra Finland

Andreas hadde jobbet veldig hardt for å kunne ta siste året av bachelorgraden ved Teaterhögskolan i Helsingfors.

– Da jeg endelig fikk det til måtte jeg bare finne en måte å komme i mål med bachelorforestillingen, samtidig som jeg studerte i Finland, forteller han. 

Og det fikk han til. Han fikk både tillit og autonomi fra Piotr Cholodzinski, som er studieprogramleder for bachelorstudiet i skuespill ved Høyskolen Kristiania.

I tillegg til den internasjonale orienteringen og de mulighetene det har gitt, trekker Andreas frem entreprenørskap som en viktig del av skuespillerutdanningen ved Høyskolen Kristiania. 

– Entreprenørskapsbiten var en viktig del. Du må skrive søknader, du må kunne selge inn prosjekter, og du må vite noe om promotering og markedsføring, sier han. 

Jeg fikk så mange muligheter gjennom studiet. Det handler bare om din egen vilje og pågangsmot.

Entreprenørskapskunnskapen har kommet godt med for Andreas, og forestillingen «Ingen er homo i 2. divisjon» er blitt spilt over hele landet, blant annet på Det Norske Teatret og Nationaltheatret. 

– Jeg fikk så mange muligheter gjennom studiet. Det handler bare om din egen vilje og pågangsmot. Hvis man ønsker å lage sin egen forestilling er bacheloroppgaven en unik mulighet til det, mener Andreas.

Han synes det er viktig å ha flere ben å stå på, og det å ha kunnskap om alt rundt, ikke bare skuespillerfaget. 

– Jeg har lært så mye de siste to årene etter jeg gikk ut. Jeg har lært om absolutt alt innen teaterproduksjon. I tillegg til det kunstneriske og det skuespillertekniske, har jeg laget turnéplaner, jobbet med promotering, PR, økonomi og budsjettering, forteller han. 

Før NRK-serien «Heimebane»

Året etter «Ingen er homo i 2. divisjon» turnerte rundt omkring i Norge, kom NRK-serien Heimebane, som tematiserte det samme.

– Det viser jo at dette er en viktig tematikk som flere har oppdaget. Og det er jo per dags dato ingen som har stått frem. Mens hvis statistikken stemmer er det mellom 60 og 70 homofile fotballspillere tilsammen i de tre øverste divisjonene i Norge, forteller Andreas.

– Tematikken i forestillingen er universell, og handler vel så mye om å få være seg selv, og få drive med det man elsker, mener Andreas.Foto: Camilla Storvollen
Et universelt tema

Andreas mener dette er et universelt tema, som ikke nødvendigvis bare handler om det å være homofil i en machodominert kultur. Det handler vel så mye om å få være seg selv, og få drive med det man elsker, uavhengig av alt fra seksuell legning til etnisitet.

– Tenk for eksempel for integreringen, hvor viktig fotball er. Og tenk så viktig det er at man innen fotballen åpner for alle, uavhengig av trosretning, legning eller andre faktorer.

Etter hver forestilling, hadde Andreas en samtale på scenekanten, hvor publikum kunne stille spørsmål og lufte sine tanker.

– Her dukket det opp veldig mange interessante og fine spørsmål og tanker. 

Forestillingen begeistret publikum, og de fikk fantastiske anmeldelser over hele linja.

– Det har vært en utrolig reise, som jeg aldri hadde drømt om på forhånd, sier Kvisgaard. 

Etter hvert ble de invitert til å spille forestillingen for mange forskjellige idretter, ikke bare fotball. For denne tematikken strekker seg langt utover fotballbanen.

– Vi etablerte et eget klubbturnékonsept hvor vi spilte for klubbene på deres hjemmearena, blant annet i klubbhytter, konferanserom eller på fotballstadion, forteller Andreas.

Selv om bachelorforestillingen har vært en uvirkelig drøm, er det for tiden en annen drøm som opptar ham. Fra han var liten har Andreas hatt en drøm om å jobbe på Det Norske Teatret i Oslo. Og i år gikk drømmen i oppfyllelse. Etter å ha vært på audition ble han tilbudt jobb som skuespiller ved DNT i forestillingen Slåttekar i himmelen, som hadde premiere i mars. 

 – Jeg var så nervøs da sceneteppet gikk opp premierekvelden, vi hadde jobbet i åtte uker, og dette var ikke bare en premiere, men en urpremiere.

Lettelsen var tilsvarende da forestillingen var ferdig og sceneteppet gikk ned til trampeklapp og stående applaus fra en fullsatt sal.